Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Kvinnekamp på vent

with one comment


Leave nobody behind!

(Kronikk publisert i Dagsavisen 8. mars 2010)

I 2009 gikk det hull på en rekke myter. Ikke alle kvinner med minoritetsbakgrunn er ressurssvake og undertrykte. Tidlig i fjor gikk de ut og demonstrerte mot hijabforbud. Vi fikk en rekke nye stemmer i samfunnsdebatten. De ressurssterke og ambisiøse kvinnene har latt seg bli hørt, og de er opptatt av sin rett til å gå kledd slik de selv ønsker. De er opptatt av utdanning og karriere, slik vi så i SSB-statistikken i juni i fjor. Ikke bare har de vist at de er minst like gode som sine norske medsøstre, de har sågar gått forbi dem ved å ligge over landsgjennomsnittet i fullføring av videregående skole.

Statistikkene og undersøkelsene har avdekket forhold som tidligere ikke lot seg bekrefte, nemlig at etterkommere av innvandrere har integrert seg usedvanlig fort. Både OECD-tallene og FAFO-rapporten fra 6.10 bekrefter at denne gruppen minoritetskvinner klarer seg bra i det norske samfunnet og at det ikke er mye som skiller dem fra etnisk norske kvinner. De får like mange barn, har samme forhold til husarbeid og karriere, og finner støtte hos familien om de ønsker skilsmisse.

Dekket bord

Dette forteller meg at vi har fått en sterk generasjon av kvinner som har grepet tak i de mulighetene det norske samfunnet gir. Innvandrermenn har kommet i skyggen av denne ruvende utviklingen.

Med den styrken og de ressurser som kvinnelige etterkommere besitter, forundrer det meg at ikke flere er opptatt av kvinnekampen. Det er kanskje lett å bli likegyldig når man kommer til dekket bord? Norske feminister har ført en tålmodig kvinnekamp, og vi nyter godt av resultatene. Det meste er tilrettelagt for at vi skal kunne hevde oss i samfunnet og være produktive borgere. Selv om den norske kvinnekampen har vært uinteressert i førstegenerasjons innvandrerkvinner, har vi hatt gleden av alt som er oppnådd.

Ressurssterke uten engasjement

Når en er ferdig med å ta et oppgjør med den norske kvinnebevegelsen som har sviktet innvandrerkvinnene ved å la deres stemmer være uhørte i alle år, er det på tide å rette blikket mot seg selv. Hvor er kvinnesaksforkjemperne blant etterkommerne? Kvinnekampbastionen MIRA ressurssenter er et hederlig unntak, med en førstegenerasjons innvandrer i spissen.

Morsgenerasjonen har hatt alle odds mot seg. De kunne verken språk, de sosiale kodene eller hadde god nok kjennskap til det norske samfunnet. Likevel klarte et fåtall av dem å etablere det som senere ble MIRA ressurssenter allerede i 1976. Døtrene på den andre siden seiler opp som vinnere. Det er derfor betimelig å spørre seg; når ser vi engasjement og solidaritet fra disse?

Religion og samhold

Vi vet nå at etterkommere klarer seg over all forventning, men hvor er dugnadsånden? Det eneste som vekker engasjement og samhold er religion. Alle viktige læresteder i Oslo har en studentorganisasjon med utgangspunkt i religiøs tilhørighet. Her finner du mange kvinnelige etterkommere, og det er positivt at de er aktive også ut over studier og arbeid. Det er allikevel påfallende hvor lite engasjement som vises overfor minoritetskvinner som havner utenfor samfunnet. Kvinner som ikke er like ressurssterke som etterkommere, er i det store og hele overlatt til seg selv. For selv om vi kan slå oss på brystet med all verdens statistikker og undersøkelser, vil det alltid finnes kvinner som tvangsgiftes, kjønnslemlestes og undertrykkes. Er det ikke på tide at vi tar opp kampen på vegne av disse?

Ikke en ny morgenerasjon

Vi har et solidarisk ansvar for at det ikke skapes en ny generasjon som ligner på vår morsgenerasjon. Kvinner som har levd sine liv i mer eller mindre isolasjon, prisgitt oppmerksomhet fra sine familier. På siden av samfunnet, fysisk inaktive, langt eldre enn det alderen skulle tilsi og med livsstilssykdommer og depresjoner. Hvordan det går med morsgenerasjonen bekreftes også av NOVA-rapporten «Mangfoldig omsorg». Vi skylder våre mødre å gi dem en bedre hverdag, og om vi ikke selv tar til orde for tiltak for denne gruppen, kan vi ikke vente at den etablerte kvinnebevegelsen vil. Det er våre mødre som har dyttet oss opp og frem i det norske samfunnet, da er det viktig at vi viser engasjement for dem. Etterkommere må engasjere seg i en egendefinert kvinnekamp som krever bedre levekår for våre mødre. Det må opprettes tiltak for denne gruppen kvinner som kan aktivisere dem og gi dem et bedre sosialt liv.

En privilegert hverdag kan gjøre oss likegyldige til de utfordringene mange førstegenerasjons innvandrerkvinner møter. For det finnes en stadig strøm av kvinner som kommer til Norge etter å ha giftet seg med en nordmann. Vi må på barrikadene for dem. Kreve at de skal få ta del i samfunnet på lik linje med oss selv. De må få muligheten til å lære seg språket, engasjere seg i nærmiljøet og etter hvert i barnas hverdag. Disse kvinnene former en ny generasjon mennesker. De må få tilgang til alle de godene vi selv nyter så godt av. De må ikke bli glemt.

Ny feminisme

Jeg savner engasjement blant etterkommere og andre minoritetskvinner, overfor kvinnespørsmål både i og utenfor Norge. Vi må la de negative dogmene som knytter seg til feminisme ligge, og gripe tak i vår egen kamp. Ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av andre kvinner, som vi ikke skal la bli igjen langs vår vei mot likeverd og likestilling. Den norske kvinnebevegelsen lot denne gruppen forbli usynlig. Vi kan ikke gjenta feilen. Det er ikke et én-kvinne-prosjekt, et engasjement fra minoritetskvinner på bred plan er påkrevet.

Vi kan ikke være fornøyd med at vi selv har det så godt, når vi vet at det finnes kvinner som kjemper mot undertrykking, vold og tvangsekteskap. Med vår styrke og våre ressurser er tiden nå overmoden for at vi ser forbi oss selv og gjøre en innsats for de ressurssvake kvinnene.

Gratulerer med kvinnedagen!

Written by Shazia Sarwar

08/03/2010 kl. 3:22 pm

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Vel. Vel. Dette er tydeligvis situasjonen for mange pakistanske jenter i Norge. Et dobbeltliv i løgn og forstillelse. Triste greier. Lyver for å dra på kafé og drar på ferie i smug

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=593984

    Sten Norlander

    08/03/2010 at 10:18 pm


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: