Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘omtale

Lys og mørke i Casablanca

leave a comment »

CasaNegra har tatt Marokko med storm

(Publisert i Ny Tid 18.01.10)

Marokko. Den marokkanske filmen CasaNegra (2008) har premiere på norske kinoer 15. januar. Filmen er regissert av den norsk-marokkanske Nour- Eddine Lakhmari, som også står for manus. Denne mørke actionfilmen satt i den vakre, men kaotiske Casablanca, har skapt høylytt debatt i Marokko. Konservative krefter og islamister har protestert mot den overdrevne banningen og det moralske for- fall som vises. Sett med norske øyne er derimot dette en god film med glimt i øyet.

Det svarte huset

Regissøren Nour-Eddine Lakhmari debuterte med kortfilmen Uten ski på bena i 1996, siden kom Le Regard (2005). Med CasaNegra har Lakhmari virkelig satt seg på filmkartet som Oscar-bidraget fra Marokko. Mens skeptikerne altså har protestert høylytt over det moralske innholdet i filmen, har marokkanerne selv gått mann av huse for å se filmen som betegnes som tidenes beste i landet.

Bynavnet Casablanca betyr «det hvite hus», og filmbildene viser rett nok en hvit by om morgenen. Om natten forvandler imidlertid byen seg til «CasaNegra», det svarte huset, på mer enn én måte. Det er en mørk by som ikke kan gi innbyggerne det de drømmer om, og publikum ledes inn i byens underverden, preget av gate- barn, prostituerte, småkriminelle og alkoholikere. Det er en skarp kontrast til det eksotiske og livlige Casablanca om dagen.

Desperat pengebehov

Karim og Adil er to småkriminelle tapere som lever på siden av samfunnet. De har hver sitt å stri med.  Adil har fått et postkort fra sin onkel i Malmö i Sverige, og dit skal han, bort fra kaoset i byen. Lakhmari bruker sin bakgrunn og sine egne erfaringer til å vise den motivasjonen og de situasjonene som fører unge menn til Europa. Man får et unikt innblikk i hverdagen og håpløsheten til to arbeidsløse menn, som desperat ønsker å komme seg ut av hverdagen de befinner seg i. Det som betyr noe er penger, og da ikke til personlig glede, men for å kunne forbedre situasjonen til sine nærmeste.

Innvandrerhistorien viser at det er ønske om økonomisk bedring som først og fremst har vært drivkraften til innvandring. I tillegg har ideen om at «gresset er grønnere på den andre siden» vært høyst gjeldende. Det er som regel de arbeidsløse og fattige som har risikert sine hus og eiendommer for å komme seg ut av hjemlandet. Med stengte grenser over hele Europa er det nærmest umulig å kommer seg hit på grunnlag av arbeid. Menneskesmuglere har funnet sitt levebrød i å gi unge gutter falske forhåpninger. De krever store summer og selger visum til land som Italia og Hellas, og i CasaNegra sitt tilfelle; Sverige. Desperate unge menn setter alt på spill for det søte liv i Europa.

Den europeiske drømmen har endt i døden for et utall menn fra Asia og Nord-Afrika. Dette ser dog ikke ut til å skremme de som blir igjen. De gir opp å finne arbeid og fotfeste i sitt eget land, og ønsker raske penger. Det er gjengs oppfatning i land som har mange utvandrende at «penger gror på trær» i Europa. Lite vet de hva som venter på den andre siden av stakittgjerdet. De fleste havner i arbeid under slavelignende forhold. De bor under verre kår enn de hadde hjemme, og mange velger å ta selvmord fremfor å reise hjem i skam. I CasaNegra byr det Karim imot å sløye fisk på fabrikken. Sannsynligheten er stor for at den høyst kjekke og dresskledde Karim hadde havnet i en liknende fabrikk i Europa.

Med ambisjoner om å reise til Malmö, og i verste fall i Bergen, setter Adil og Karim ut på en tre dager lang reise gjennom Casablancas gater. På veien møter de småskurker, håp, mismot og kjærlighet. Filmen tar også opp temaer som hjemmevold, sosial utnyttelse og skillelinjene mellom fattig og rik.

Tar pusten fra deg

Det som kunne blitt en deprimerende reise inn i håpløsheten, har blitt en film som får deg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Her er det ikke mangel på tragikomiske situasjoner hvor du føler med hovedrollene i filmen; to høyst sympatiske unge menn, flott spilt av Anas Elbas (Karim) og Omar Lotfi (Adil). Det eneste de ønsker er et bedre liv.

Kulissene spiller også en viktig rolle. Casablanca tar pusten fra deg, slik har du aldri sett byen før, Casablanca burde selv stått på rollelisten. Filmen foregår stort sett om natten, med en til tider overdreven bruk av slowmotionbelagte gatebilder. Dog må det gis pluss for bakgrunnsmusikken, som suger deg til filmen.

CasaNegra er en stilig film med høy teknisk kvalitet. Den er aktuell, sympatisk, mørk og morsom. En sjelden kombinasjon i en film om byens undergrunn, men så er den heller ikke konvensjonell i sin tilnærming. Marokkanerne har som nevnt omfavnet filmen. De lar seg tydeligvis ikke affisere av det grove språket, og ser sjarmen i en kvalitetsfilm som fremstår som en hyllest til byen. I siste instans er ikke CasaNegra så mørk likevel, her lever drømmer og håp i beste velgående. ■

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:24 pm

Englene iblant oss

leave a comment »

(Publisert i Ny Tid, 24.09.09)

Margret Olins Engelen er et unikt og verdig innblikk i en verden av rusmisbruk. (foto: Filmweb)

Bak rusavhengigheten skjuler det seg stumme rop. Margreth Olins nye film gir Norges «kasteløse» en stemme.

Filmskaperen Margreth Olin (39) ble av Ny Tid kåret til Årets Nordmann i 2008. Hennes samfunnsengasjement og aktive innsats ble behørig hyllet.

Ny Tid begrunnet avgjørelsen med at Olin blant annet lot klippingen av sin første spillefilm ligge, slik at hun i fjor kunne gjenoppta Nestekjærlighetskampanjen i protest mot innstrammingen av asylpolitikken. Spillefilmen det da indirekte ble referert til, har premiere 2. oktober. Navnet er Engelen.

De fleste har antakelig opplevd å gå i en stor halvsirkel rundt den narkomane, ofte sittende på iskalde gulv ved inngangen til T-banen eller ute på gaten. Har man hatt barn med, har man instinktivt dratt dem til seg, vekk fra skikkelsen som har sittet sammenkrøpet. Vi har alle hatt et ønske om å beskytte våre kjære mot mørke inntrykk.

Selv har vi unngått blikk-kontakt, for med kontakten kommer spørsmålet: «Har du noen kronestykker til overs?»

Det er ikke bare tiggingen vi har valgt å ignorere, vi har også valgt å gjøre rusavhengige til våre «untouchables». De urørbare. De kasteløse. De ingen vil ta på, lytte til eller se etter.

Margreth Olin er en dokumentarfilmskaper i verdensklasse. Hun gjør det for eksempel Michael Moore, den kontroversielle amerikanske filmskaperen, ikke gjør: Olin går også videre med sitt engasjement. Hun lever seg inn i situasjonen til de svakeste i samfunnet. Hun gir dem stemme.

Stoltenberg rørt

Når Michael Moore setter på dagsorden våpenindustrien, korrupte ledere, helsevesenet og kapitalistene i USA, sier han seg fornøyd med innsatsen. Olin nøyer seg ikke med å vise samfunnets skyggesider: Hun vil aktivt jobbe for endring.

I juni viste Margreth Olin Engelen til Europas justisministre i Tromsø. Tirsdag fikk Stoltenbergutvalget, med Thorvald Stoltenberg i spissen, se på filmen. Stoltenbergutvalget er et offentlig utvalg som skal vurdere hvordan rusavhengige kan få bedre hjelp.

Thorvald Stoltenberg, som selv har en datter som ble rusmisbruker, og de andre i utvalget er preget av teamets alvor når de ser filmen. Jeg sitter i samme sal som dem. Alle har forventninger om en gripende filmopplevelse. Det er mange tårer underveis i visningen, samt absolutt stillhet etter at lyset kommer på. Det er flere enn meg som kjenner klumpen i halsen.

Olin forteller meg at hun ikke tror en filmvisning vil endre politikken direkte, men heller gjennom at politikere må være i dialog med samfunnsutviklingen hele tiden. Jeg tror henne. Film treffer emosjonelt på en helt annen måte enn papiret. Filmen blir et supplement til ord, diskusjoner, dokumenter og statistikk.

Når Olin snakker om de svakeste av de svake, omtaler hun dem med respekt og stor medmenneskelighet. Mange av landets narkomane synes rørt over autentisiteten i Engelen. Søndagens visning på operataket i Oslo foregikk passende nok kun noen skritt unna «Plata», rusmisbrukernes hovedsamlingssted. Mange narkomane og pårørende tok seg turen til Operaen for å få med seg filmen de har hørt så mye om.

Rystende opplevelse

Den tidligere rusavhengige Arild Knutsen får ordet etter filmvisningen. Han er tydelig rørt, bruker noen sekunder på å samle seg. Knutsen ble kvitt rusen da noen for første gang som på ham som et menneske. For ham belyser filmen det dette egentlig dreier seg om. Nemlig at alle har en grunn til at de havnet der de havnet. Han vil at rusavhengige skal sees på som ressurspersoner, ikke som kriminelle.

Å ta narkotika, er det høyeste et menneske kan rope om hjelp. Det fortalte «Pia» til Olin. Pia var den rusavhengige Olin fulgte i to år, som hun skulle lage dokumentar om. Da Pia ble rusfri, ønsket regissøren å beskytte henne. Hun lagde istedenfor spillefilmen Engelen med Maria Bonnevie i hovedrollen.

Og bra er det. Engelen er en rystende opplevelse. Den er brutal, men vakker. Filmen fanger deg, fra første stund. En hjerteskjærende historie fortelles med stor verdighet. Filmen er ikke bare elendighetsbeskrivelse, men snarere en historie om styrke. Om håp i det håpløse. Om mennesker med verdighet, innsikt og kunnskap, personer som har havnet i en tragisk livssituasjon.

Bak alle de tilsmussede, sjanglende og tiggende narkomane befinner det seg hjerteskjærende historier. Det er historiene som kan lære oss noe. Og det er den historien Olin vil fortelle oss. Det som gjør filmen så viktig, er skildringen av selve reisen.  Det er ikke nødvendigvis den grafiske framstillingen av det å sette skudd som er det mest opprørende. Det er langt mer foruroligende å se ei lita jente være vitne til det første slaget moren blir påført av en voldelig kjæreste.

Det gjør dypt inntrykk å se at læreren følger tenåringen hjem, vel vitende om at noe ikke stemmer, uten å gripe inn. Det er hjerteskjærende å se hvordan barnet blir den voksne i familien, hvordan det umenneskelig ansvaret bryter ned selvverdet.

Bonnevie briljerer

Engelen handler om å gi et ansikt til de narkomane, men ikke bare det: Filmen er også en vekker for vårt storsamfunn, som generelt ofte velger å overse tegn på familievold og barnemishandling.

Engelen klarer det verken nyheter, avisreportasjer eller personlige erfaringer med tiggere klarer. Den vekker en ektefølt engasjement. Den viser det skrikende behovet for omsorg, før mennesker tyr til narkotika.

Maria Bonnevie spiller hovedrollen som Lea. Hvor Lea slutter og Bonnevie begynner, er vanskelig å vite. En sterkere skildring av en narkoman kvinne er sjelden festet på film. Bonnevie er strålende. Hun spiller Lea med en gripende skjørhet og verdighet. Scenen hvor hun gir fra seg barnet, følger med deg, også ut av kinosalen.

Det er ikke bare Bonnevie som briljerer. Gunilla Röör som den selvdestruktive moren til Lea, gjør en fremragende jobb.

I filmen sies det at man ikke kan ta hjertemedisinen fra et menneske, uten å erstatte det med noe annet. Med Engelen gir ikke Margreth Olin bare stemme til de usynlige i vårt samfunn. Hun viser også hva vi skal erstatte rusen med, nemlig omsorg. ■

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:02 pm

En usynlig kamp

leave a comment »

(Publisert første gang i Ny tid 04.09.09)

To 33-årige, pakistansknorske kvinner forteller sine nakne historier. Det er på tide at både nordmenn og innvandrere flest bedre forstår budskapet.

Iram Haq (33) er skuespiller, artist og nå regissør. Du kjenner henne muligens som Fatima fra

Shabana Rehman har kjempet en kamp få har visst om.

NRKs populære fjernsynsserie Borettslaget, eller som Jasmin i filmen Import-Eksport.

20. august i år regidebuterte Haq med kortfilmen Skylappjenta (2009), der hun også er manusforfatter og skuespiller, under filmfestivalen Haugesund.  Haq forteller her en enkel historie, fortalt på en engasjerende måte. Den omtrent ti minutter lange filmen løftes flere hakk med filmens uttrykksform.

Skylappjenta er animert, bygget på brødrene Grimms fortelling om Rødhette og Ulven. Skuespillerne har tolket rollene foran en «greenscreen», animasjonen er lagt på i etterkant. Animasjonen og de visuelle effektene synes å være i verdensklasse, og de er uten tvil med på å holde seernes oppmerksomhet.

Historien i Skylappjenta er ikke direkte banebrytende, men det er noe ærlig over filmen til Haq. Det blir det gjerne når man forteller en historie som er selvopplevd. Haq bruker for eksempel en spionerende drosjesjåfør som ulven i sin film. Hvordan det føles å bli overvåket av drosjesjåførene i Oslo, kan bare pakistansknorske jenter vite. Rett og slett fordi de fleste har opplevd det på kroppen. Det gjør sterkt inntrykk når drosjesjåføren ruller ned vinduet, gir deg dét blikket, ruller vinduet opp igjen, og kjører videre. Da vet du at du er «tatt».

Sår film

Haq har fanget dette i sin film, og man smiler gjerne gjenkjennende, men dette er ingen spøk. Hvem vet hvor mange jenter har fått sin skjebne forseglet etter at et slikt bilvindu ble rullet ned.

Skylappjenta kan oppfattes selvbiografisk, den er utleverende og sår. Mange minoritetsjenter kan kjenne seg igjen i den. Det er det som gjør den unik. Den er mer troverdig. Kanskje er ikke dette filmkunst på høyeste plan, men filmen er viktig.

Iram Haq har mer eller mindre brutt med sitt pakistansknorske miljø. Hun har kjempet en tøff kamp. Denne kampen har ikke vært synlig for miljøet hun har gått vekk fra. Hun er blitt oppfattet som frigjort og moderne. Hun har valgt seg vekk, og hun er blitt frosset ut. Til tider også umenneskeliggjort, eller kanskje gjort om til et overmenneske. En person som ikke føler noe, som ikke oppfatter hetsen. En person med unormal styrke, som må ha det mye bedre med seg selv. Fordi hun har brutt ut. De har oversett at under det vakre ytre til Iram Haq, befinner det seg en pike som har opplevd å være ensom, sårbar og overveldet.

Med Skylappjenta får vi innblikk i det skjøre vesenet med håp og drømmer. Rødhette som vil plukke den fineste blomsten hun har sett. Fristelsene er rundt henne, over alt. Haq leverer en av sine bedre rolletolkninger. Kanskje var det enkelt å huske hvordan det var å bli fristet. Hvordan bruene brennes, og hvordan oppdagelseslysten sendte henne ut i verden?

Dytter døtrene fram

Vi er i ferd med å oppleve et generasjonsskifte blant minoritetskvinnene i Norge. Fra å bli omtalt som ofre og representanter for nedbrytende statistikker, er strømmen i ferd med å snu.  Minoritetskvinner utgjør for eksempel hele 46 prosent av innvandrerrepresentantene i kommunestyrene, mens kvinneandelen kun er 38 prosent blant de etnisk norske lokalpolitikerne. I sommer var det store oppslag om SSB-tallene som viste at innvandrerjenter ligger langt over landsgjennomsnittet når det gjelder fullføring av videregående skole.

Alt dette overrasker muligens majoritetssamfunnet, men dette var som forventet for de som kjenner innvandrermiljøene godt. Dette har man visst lenge, og endelig fikk vi tall som kunne bekrefte det. Nå trenger en ikke å bruke energien på å overbevise skeptikerne. Nå står det svart på hvitt. Når en tenker seg om, er suksessen til minoritetskvinner egentlig ikke så rart, for dette er tross alt døtrene til mødre som ble kastet inn i en ukjent, nærmest utenomjordisk verden i begynnelsen av 70-tallet. Damene har hatt en enorm indre styrke. De som opplevd å bli isolert og utelukket fra samfunnet, men lovet seg selv at datteren aldri skulle få oppleve det samme.

Seilende på denne strømmen, som varsler om at vi har andre tider i vente, har vi fått en rekke stemmer. Stemmer som har tatt tilbake regien over hvem som definerer «innvandrerkvinnen».  Vi har fått stemmer som Bushra Ishaq, Amel Aden og Shabana Rehman.

Rehmans slag

Shabana Rehman (33) kom ut med sin tredje bok i forrige uke. Blåveis (Kagge, 2009) er som Iram Haqs Skylappjenta et innblikk i livet til en tilsynelatende sterk jente. En jente som har levd et liv i rampelyset, et liv som har virket glamorøst og uredd.  Blåveis handler om de blåmerkene Shabana ble til del, men leseren vil også føle seg mørbanket. For den treffer deg, hardt og brutalt. Midt i Solar Plexus, som Shabana Rehman velger å kalle det.

Den mangeårige hetsen som Shabana Rehman har levd med, er ingen hemmelighet. Men hennes framtoning ga aldri indikasjoner på hvilket smertehelvete hun hadde overlevd. Hennes kroppsmalende og rumpevisende stunts ga på den tiden ingen mening. Hun hadde med sine valg i det offentlige rom ertet på seg mange.  De hadde følt seg stigmatisert og uglesett. Selv oppegående, ressurssterke og engasjerte pakistansknorske har ikke nølt med å servere saftige gloser når hun har blitt nevnt i en samtale. Det har vært sterke følelser i sving, både fra hun som har levert, og fra de som har mottatt.

Inntil Blåveis visste vi dog ikke at forfatteren hadde mottatt slag av både den fysiske og psykiske art, at det nå var hennes tur til å gjengjelde.

Virkemidlene Rehman brukte, åpnet dørene til det norske samfunnet. Norge tok henne til sitt bryst, hun ble den nye yndlingen. Hennes budskap druknet i hennes altoverskyggende personlighet. Nordmenn lyttet, men tok ikke budskapet til seg. Minoritetsmiljøet ble derimot nærmest hermetisk lukket og etter hvert ugjennomtrengelig for Rehman. Hun nådde ikke de hun ville eller burde nå.

Blottlegger sjelen

Blåveis er en bok til alle oss, vi som trodde Shabana Rehman ikke hadde peiling. Vi som hoderistende konstaterte at hun i alle fall ikke representerer oss. Med Blåveis får vi et sjeldent innblikk i den historien som formet standupkomikeren, Aftenposten-spaltisten og samfunnsdebattanten.

For første gang blir vi kjent med jenta som ble mørbanket av kjæresten. Jenta som var så redd at hun ikke turde ta trikken. Hun som hadde så mye stolthet at hun nektet å fortelle noen om grusomhetene. Med boka blottlegger hun sjelen sin. Hennes stunts, tindrende engasjement, sinne og frustrasjon gir plutselig mening.

Noen vil kanskje ikke være villig til å se forbi virkemidlene, andre vil føle seg litt flau over den hetsen de utsatte Rehman for. Men uansett hvor man står etter å ha lest Blåveis, en ting er ganske sikkert: Boka setter ting i perspektiv.

En kan godt være uenig i budskapet og hvordan det blir levert. Man kan godt ha et annet sett av leveregler enn jentene som valgte å bryte ut. Men man har ingen rett til å bagatellisere deres livserfaringer, meninger og selvverd.

Med tiden har det modnet en rekke historier, og med tiden har motet kommet. Nå er tiden inne for historiene å bli fortalt. Modige historier, fra modige jenter.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:46 pm

Sjokkerende råskap

with one comment

Soraya ble steinet til døde i Iran, sønnen kastet den første stenen.

(Publisert første gang i Ny Tid 29.10.09)

Kinoaktuelle Soroya M. er et vitnesbyrd om grusomheter så ubegripelige at en skulle ønske det bare var film.

I dag, fredag 23. oktober, har den amerikanske filmen Soraya M. (2008) norgespremiere. Filmen er regissert av Hollywood-baserte Cyrus Nowrasteh, en iransk-amerikaner med lang karriere innen tv-produksjoner. Med Soraya M. markerer Nowrasteh seg som filmregissør på imponerende vis. Filmen er basert på en bok fra 1994 skrevet av journalisten Freidoune Sahebjam, og bygger på en sann historie: Om Soraya som ble steinet til døde i en landsby i Iran i 1986.

Det korteste strået

En rekke land i verden praktiserer dødsstraff, deriblant USA. Noen av dem har sittet i årevis og ventet på at straffen skal gjennomføres. I andre land har prosessen vært kort – et skudd har forseglet skjebnen. Mange har ikke en gang fått muligheten til å få prøvd sin sak i retten. Det sistnevnte har for det meste skjedd i diktaturer og i land med autoritære regimer. Felles for dem alle har allikevel være at døden har kommet forholdsvis raskt. Det være seg ved giftinnsprøytning, skudd eller henging.

Men fortsatt er det kvinner som blir hentrettet på det mest brutale vis. Eller, de drepes ikke, de tortureres til døde. Ikke for å ha drept et annet menneske, men for utroskap. I land som Iran, Saudi-Arabia og Nigeria steines kvinner til døde med myndighetenes velsignelse og til allmenn beskuelse. At det fortsatt skjer, på tross av de mange fremskritt mennesket har gjort, forteller at vi har latt det skje. Det som skjer bak lukkede dører, kan ikke alltid forhindres, men hvordan forholder man seg til det som skjer i full offentlighet?

Det er naturlig for oss å beskytte oss selv, ved å stenge ute informasjon som er for vanskelig å forholde seg til. Det forandrer dog ikke realiteten. Realiteten er at så sent som i mars i år, ble en kvinne steinet til døde i Iran. I Iran finnes det et eget lovhjemmel for steining. Den beskriver prosessen, ned i den minste detalj: hvor dypt hullet skal være, som personen begraves i, og størrelsen på steinene som skal brukes. De skal nemlig ikke være så små at de ikke gjør skade nok, og ikke for store til at døden inntreffer for fort. At menn skal begraves opp til midjen og kvinner opp til brystet. At den som av egen kraft klarer å komme opp av hullet under steiningen, skal settes fri. En usannsynlig situasjon selvsagt, men for noen måneder siden ble tre menn straffet til steining hvorav én av dem klarte å komme seg opp av hullet og ble satt fri. Men også her trekker kvinnene det korteste strået. Begravd til brystet sitter de fast, uten muligheten til å slippe unna.

Håp i fortvilelsen

Steining som straff er lovhjemmelet i en rekke land, deriblant Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia, Pakistan, Somalia og Nigeria. Det er ikke til å stikke under en stol at samtlige land som praktiserer barbariet, gjør det med islam som bakteppe. Det påstås at den islamske loven «shariah» åpner for steining ved utroskap, både for menn og kvinner.

Å diskutere religion er som å stikke hodet inn i et vepsebol. Her står tro mot tro og ord mot ord. Det interessante er ikke hva religionen sier, det interessante er hva etterfølgerne gjør med misbruket av den. Jeg finner det opprørende at mobben velger å kaste stein samtidig som de roper «Gud er stor». Har de islamske lærde i vår samtid tatt avstand fra praksisen? Vil de gjøre det? Finnes det en allmenn konsensus mot bestialiteten?

Når en religion brukes som begrunnelse for det verst tenkelig overgrep, så må det være legitimt å forvente at religionens etterfølgere gjør opprør mot praksisen. Også overfor et lukket diktatur som Iran. Det er nemlig slik at iranere flest er flaue over det barbariet myndighetene utfører, og mange har tatt til orde mot det. Med livet som innsats.

Med filmen Soraya M. blir steining som straffemetode belyst. Det viktigste budskapet er hvor lett slike «lover» kan misbrukes. Filmen er ingen dokumentarfilm, men det at den er basert på en sann historie gjør den brutal nok. Regissøren Cyrus Nowrasteh håper at man klarer å se forbi filmens opprørende karakter og se håpet i den. Det er lettere sagt enn gjort.

Soraya M. handler om to kvinneskjebner. Den ene, Soroya (Mozhan Marnò), taper i hendene på en umenneskelig mobb. Den andre, Zahra (Shoreh Aghdashloo), lover å fortelle hennes historie. Det grusomme i selve steiningen og det håpefulle i den eldre kvinnens mot, kjemper en kamp mot hverandre. Selv om jeg ønsker å fokusere på det håpet Zahra representerer, er det Sorayas hjerteskjærende opplevelser, som setter seg i kroppen. Desto mer nedslående er derfor at over tjue år etter denne hendelsen, finnes det fortsatt kvinner som blir torturert til døde.

Ubehag

Regissør Nowrasteh har ikke kunnet fortelle hvor han filmet Soraya M.. Det eneste vi vet, er at det er i et arabisk land. Så sensitivt er emnet at landet som tillot filmingen, gjorde det på den betingelse at det ikke ble avslørt.

Mozhan Marnò som spiller Soroya, og Shohreh Aghdashloo som spiller Zahra, utgjør til sammen hjertet av filmen. Håpløsheten og smerten til Soraya er til å ta og føle på. Aghdashloo er dog i en klasse for seg selv som den fryktløse og modige Zahra, som kan se landsbymennene rett i øyne og si «En sjeik? Mer som en hellig hore».

Jeg skulle ønske at jeg kunne forlate kinosalen med trøsten om at det bare var en film. Slik er det dessverre ikke. Jeg har sjelden blitt så berørt av en film. Det var mange som hikstet seg igjennom visningen, og jeg ble fysisk dårlig av scenen hvor den guddommelig vakre Soraya blir steinet i hjel. Dette på tross av at selve steiningen kun er en liten del av filmen.

Men kanskje nettopp derfor er filmen viktig, for den gjør steiningen håndgripelig, ekte og nær. Jeg følte behov for å lukke øynene da de første steinene falt, men jeg valgte å la dem være åpne. Det skylder jeg Soraya, og alle som har delt den samme skjebnen. Stemmer er viktige. Jo flere stemmer, dess mindre sannsynlig at overgripere kan fortsette uhindret. ■

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:26 pm