Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘flerkulturell

Den nye norske kulturen

with 2 comments

Alle elsker 17. mai, uansett hudfarge. En gang i året kan vi stolt uttrykke det "norske".

Jeg var paneldeltaker i Kulturforums debattmøte på Litteraturhuset om «Norsk kultur i et flerkulturell Norge» 26. mai 2010. Dette var mitt åpningsinnlegg.

Mange har forsøkt å definere kultur, og det finnes vel like mange definisjoner av ordet som det finnes mennesker. Den britiske forskeren Edward B. Taylor formulerte det slik på 1800-tallet: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.”

Jeg liker denne definisjonen, for den samsvarer med det jeg tror kultur er. Kultur er nemlig oss, og hvordan vi lever og uttrykker oss. Som liten ble jeg stadig påminnet at jeg måtte huske ”min” kultur. Hvor jeg kommer fra. ”Dette er ikke vår kultur” sa foreldrene mine, og henviste til det frigjorte norske livet. Vi samlet på pakistansk nips, hørte på pakistansk musikk, spiste pakistansk mat og leste pakistanske aviser.  Mens pakistanere i Pakistan helst ville ha vestlige ting. Det være seg fra kjøkkenmaskiner til genserer til BBC.

Oppvåkningen

Så skjedde det noe. En form for oppvåkning for et par tiår siden. Det norske var ikke så farlig lenger. Vi lærte oss språket, normene, kodene og referansene. Etter å ha knekt koden kunne vi se at den norske kultur ikke er så altfor ulik den pakistanske kulturen. Høres usannsynlig ut, men når vi stripper kultur for det overfladiske ser vi at det er noen grunnleggende og universelt som binder oss. Vi har de samme grunnleggende behov: trygghet, tilhørighet, forutsigbarhet, kjærlighet, drømmer og tro.  I Aftenposten 13. april skriver forfatter Ove Røsbak om ”Det virkelig Norge”. Han setter opp syv punkter som definerer det virkelige Norge. Du kan bytte ut ”Norge” med ”Pakistan” eller hvilken som helst annen land i disse punktene. Vi mennesker er faktisk så like. Og ja, Pakistan har sine egne snåsamenn.

Jeg vet at bildet er komplisert. Innvandrere har i stor grad tilpasset seg den naturlige forandringen. Den som kommer når ulike personer, bakgrunn og tro møtes. Vi har lært oss å elske mye av det urnorske. Du finner sannsynligvis ikke en pakistansk kvinne som ikke er forelsket i bunaden. Eller som ikke syns rosemalingen, korpsmusikk på 17. mai,  Julen, fjell og sjø, og hyttelivet ikke er fantastisk. Dog, det er ennå et stykke til at fargede nordmenn overtar i skiløypa, men det kommer.

Utviklingen kan ikke stanses

Den norske kulturen, i alle former, er under utvikling. Og har alltid vært det. Mennesket har aldri stått stille. Samtidig som det er livredd endringene fra det vante, det kjente.

Det er uunngåelig. Norge forandrer seg, vår kultur forandrer seg, vårt språk forandrer seg, våre matvaner forandrer seg. Det er ikke alarmerende. Det er naturlig, og det er sunt.

Men selvsagt er det skremmende! Vi liker da ikke at våre unger er så påvirket av amerikanske tv-serier og filmer. Og vi liker ikke alle påvirkningene fra det store internettet.

Det er nostalgien som påvirker oss, når vi ønsker å holde ved det vi betrakter som det norske. Jeg har forståelse og respekt for at mange kan føle at norsk kultur bli utvannet. At det flerkulturelle Norge påvirker ”det norske” i for stor grad. Vi er alle medlemmer i dette samfunnet, og vi påvirker alle landet vårt, kulturen vår på en eller annen måte. Norge har blitt et kulturelt rikere land med det mangfoldet vi i dag har. Adil Thathaal har vunnet dansefeber, russisk-norske Alexander Rybak har blitt riksyndling, Samsaya synger som en gudinne, fotballen har blitt en sann fryd med fargede nordmenn  i rikt monn. Og hvem kan tenke seg en kveld ut på byen uten en kebab kl. tre om natta?

Veve en levende kultur

Ja visst har det flerkulturelle også elementer av ukultur. Vi hadde tidligere aldri hørt om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse og a-b-gjengen før. Dessverre er det slik at når ulike mennesker med ulik tro og ulik bakgrunn møtes, så vil det bli gnisninger. Farget innvandring er relativt nytt i Norge, vi er i en tilpassningsfase.

Den norske kulturen defineres av oss nordmenn som lever nå. Og vi er blitt flerkulturelle og globaliserte.  Det er en organisk prosess som ikke kan snus eller tvinges inn i en bestemt form.  Istedenfor å fokusere på ukulturen, burde vi bruke alle de fargerike trådene til å veve frem den nye norske levende kulturen. Den som definerer Norge, slik den er i dag. Med røtter i det urnorske, men blikket på flerkulturell berikelse.

Written by Shazia Sarwar

27/05/2010 at 7:40 am

En annen norgeshistorie

leave a comment »

Tv-serien Det nye landet og dokumentaren Min Mors hemmelighet lyssetter begge skampletter i moderne norsk historie.

(Publisert i Ny Tid, uke 5 )

Norges innvandringshistorie, er en beretning om de fremmede og de fremmedgjorte.

Hva er verdien av å kjenne sin historie – hvor en kommer fra og hvilken kulturell arv en bærer på? Enkelte fortrenger sin historie, noen har den som en liten apropos i livet og andre er slett ikke kjent med sin bakgrunn. De som ikke vet hvor de kommer fra, hva som har formet dem og deres foreldre, vil kun ha en amputert arv å gi videre til sine barn.

Å kjenne seg selv og den historien man er en del av, både i fortid og nåtid, er grunnleggende. Vi har alle mye å lære av historien. Den kan berike oss og samtidig gjøre oss oppmerksomme på feil som ikke skal gjentas. Når historie går i glemmeboken, mister nye generasjoner en del av helhetsbildet over sine liv og det samfunn de lever i.

I internettets, iPadens og bredbåndets tidsalder skulle man tro at all informasjon var tilgjengelig, oppfattet og fortært. At det ikke lenger finnes noe å fortelle, som folk ikke allerede vet om. Så feil kan man ta. Historien kan aldri formidles mange nok ganger.

Flau historie

NRK-serien Det nye landet går for tiden på statskanalen NRK. Serien på fem deler forteller Norges moderne innvandringshistorie. En viktig del av norgeshistorien, som har vært gjemt mellom permer, statistikker og filmklipp og i sinnene til de mange som har innvandret til Norge. I Det nye landet er alt dette materialet samlet, bearbeidet og gjort tilgjengelig for oss. NRK-serien løser opp i knuter, besvarer dine spørsmål og gjør samtidig en del fordommer til skamme.

Det nye landet favner bredt og byr på mange overraskelser. En sitter med en flau smak i munnen når serien forteller om amerikanerne som seilet inn til olje-Norge på en beundringsbølge på 70-tallet. Tatt imot som helter med skyhøye lønninger og luksus å boltre seg i. På den andre siden ser du bilder av italienske og spanske oljeriggarbeidere. Også de en del av den blomstrende oljenæringen, men med lave lønninger og elendige boforhold. Unge etniske nordmenn legger ikke skjul på sin skepsis til de nye arbeiderne. Ingen skjemmes over de rasistiske meningene de serverer på tv. «De er ikke mennesker», får vi høre den ene si.

Vår tids arbeidsinnvandrere

Pakistanerne er et kapittel for seg selv. De kom tomhendt og innkvarterte seg selv i slottsparken. Det fantes ingen mottak og ingen boliger. Utleiere tok blodpris for lugubre, små leiligheter. Myndighetene var uforberedt, men også uinteressert i starten. Privatpersoner og mediene ropte varsko. Pakistanerne fikk dårlig betalte lavstatusjobber, men var fornøyde. Arbeidsmaurene ville gjøre minst mulig ut av seg. Deres mål var å tjene masse penger og reise hjem igjen.

Gjenkjennelsesfaktoren er tidvis stor. Vår tids arbeidsinnvandrere behandles nesten likedan. Det er tydeligvis ikke noe galt i å betale polakkene en brøkdel av den timelønnen vi selv hadde akseptert. Vi har åpenbart lært lite av historien. Kanskje fordi historien aldri ble fortalt oss slik vi ser den i Det nye landet.

NRK-serien er et viktig bidrag i integreringsdebatten. Hvordan kan vi forbedre vårt multikulturelle samfunn hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra. Det man til en viss grad savner i serien, er de personlige historiene. Hvordan opplevde italienerne, spanjolene og pakistanerne den historien de ble en del av? Mahmona Khan, tidligere redaktør i nettmagasinet x-plosiv.no, har i sin bok Tilbakeblikk – da pakistanerne kom til Norge (Pax forlag, 2009) formidlet litt av det perspektivet NRK mangler. Også hun dokumenterer en del av historien, men hun forteller de personlige historiene.

Skjult identitet

Hvor viktig det er å kjenne sin historie får vi også et godt eksempel på i den prisbelønte dokumentaren Min mors hemmelighet (2009), som kom på dvd 28. januar. Her møter vi filmskaper Ellen-Astri Lundby som i voksen alder finner ut at moren egentlig er same. En sannhet moren har holdt hemmelig for datteren i alle år. Ellens mor innvandret fra sin samiske etnisitet og til det norske. I Min mors hemmelighet prøver Lundby selv å finne tilbake til sine røtter.

Dette er det personlige perspektivet, men filmen gir også et unikt innblikk i den samiske historien, fortalt gjennom den gripende fortellingen om Ellen-Astri Lundbys mor. Storsamfunnets fornorsking av samene i etterkrigstiden er et mørkt kapittel i norgeshistorien. Denne politikken etterlot seg mennesker som skammet seg slik over sin etnisitet at de valgte å skjule den, og flykte fra sin arv og sin bakgrunn.

Å bli frarøvet ens røtter skaper et tomrom, og stolthet byttes ut med skam. Lundbys mor fortalte aldri datteren om seg selv, hvor hun kom fra og hvorfor hun skjulte sin bakgrunn. I Min mors hemmelighet ser vi hvordan datteren smiler av lettelse når hun får bekreftet at hun er av samisk herkomst. Det er viktig å vite hvor man kommer fra. Alle mennesker skal, bør og fortjener å få vite om sin opprinnelse.

På sin reise møter Lundby mennesker som styrker hennes stolthet over å være same. Samtidig er sårheten påtagelig når hun møter samer som ikke vil vedkjenne seg sin etnisitet.

Viktige vitnesbyrd

Den samtiden som tvang Ellens mor fra Finnmark til Oslo, og som førte til at hun brøt med sin kultur og historie, var fordommene som knyttet seg til samene. Dette er opprørende for Ellen, men det er like fullt en historisk sannhet.

Tv-serier og filmer som Det nye landet og Min mors hemmelighet er viktige nedskrivinger av den moderne norske historien. Mens den førstnevnte tar for seg innvandringen fra fremmede land, handler den andre om fremmedgjøring av mennesker i deres eget hjem.

Skal vi lære noe av historien, er vi nødt til å fortelle om den. Det er viktig for vår generasjon å vite hvordan vi som nasjon og som enkeltmennesker har tenkt, handlet og påvirket. Skal vi unngå de samme tabber og forsterke det som faktisk fungerte, må vi nedtegne vitnesbyrdene og gjøre de allment tilgjengelige. Det har Det nye landet og Min mors hemmelighet gjort. Nå må vi bruke materialet til å opplyse kommende generasjoner, slik at de ikke blir sjokkert når de ser tv-bilder fra slaget i Brumunddal. ■

Written by Shazia Sarwar

13/02/2010 at 10:37 am