Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘skole

Muslimsk skole – barnets beste?

leave a comment »

Egne muslimske skoler vil være en utfordring for integrering i storsamfunnet.

Det er gitt klarsignal til åpning av muslimsk skole i Oslo. Liberale og konservative muslimer har inntatt barrikadene. Skolegang er elementær for alle, men særlig minoritetsbefolkningen. Skole og barnehage er minoritetenes vei inn til det norske storsamfunnet. Svikter det her, merkes det resten av livet. Både i arbeids- og sosiallivet. Selvsagt er det viktig og riktig å debattere hva det betyr at vi nå får muslimsk skole i Oslo.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er det lite som taler mot egne religiøse skoler. Enkeltindividet skal stå fritt til å velge skolegang for sine barn, etter sin egen overbevisning. Vi har allerede kristne skoler i Norge, og også private skoler som Montessorri og Steiner skolen. Det er klart det er viktig for særlig konservative foreldre i den ene eller den andre retning, å bestemme hva ungen skal lære på skolen.

I Pakistan er katolske skoler forbundet med skoler av høy kvalitet og mye disiplin. Det er status å gå på slike skoler, i muslimske Pakistan. De katolske skolene er kjent for høye akademiske resultater og kan sammenlignes med «boarding»-skoler i England, de såkalte private elite-skolene. Her er et eksempel på en slik skole i Pakistan.

Den muslimske skolen i Oslo vil neppe bli en skole a-la- St.Patricks High school i Pakistan. De katolske skolene i Pakistan fokuserer dessuten ikke på katolisme som grunnleggende i undervisningen. Selvom skolen altså er katolsk.

Det som skylder muslimsk skole i Oslo fra katolsk skole i Pakistan er at i Pakistan er det flest muslimer som går på disse prestisjeskolene.

I Norge får vi en skole som med all sannsynlighet vil være blottet for etnisk norske barn. Og her ligger kjernen i problematikken. Dette er ingen bagatell, selvom barn er barn, uansett farge. Og alle er de norske barn, uansett om de er muslimer, jøder, Jehovas vitner eller katolikker. Men det er en ekstra dimensjon i denne saken. Integreringen.

Jeg har vært opptatt av hvordan minoritetsbarn omtales i det offentlige ordskiftet. Det være seg i barnehijab-saken, norskopplæring, «minoritetsskoler» eller i dette tilfellet muslims-skoler. Det norske samfunnet tåler langt mer når minoritetsbarn omtales enn andre norske barn. Ordskiftet er ensidig negativ, over lang tid. Det påvirker barna. Jeg er redd vi lager en genereasjon av barn som strippes for selvtillit og trygghet. De assosierer seg selv med negative ting. De oppfatter seg selv som problemet. Jeg er redd vi bidrar til selvoppfyllende profeti. Vi må stole mer på barnas evner til å tilpasse seg. Vi må gi dem selvtilliten tilbake….

Vi må slutte å skyve våre barn foran oss. De skal ikke gå i bresjen for foreldrens kamp om selvhevdelse i et stadig muslim-kritisk samfunn. Jeg skriver om hvordan etniske minoritetsbarn er som alle andre barn, verdifulle og våre. I nyhetsreportasjen «– De er jo alle norsk», tar jeg for meg skjønne barn på Rommen skole. Her har lærerne blitt fargeblinde, for dem er alle barn norske barn. Dog, de har mange utfordringer, men jobber sammen med foreldrene for å finne de beste løsningene for «barna sine».

Samtidig som jeg ser det verdifulle i barns skolehverdag uansett sammensetning, er det også en kjennsgjerning at skolegangen former barna mer enn noe annet. «Hvite skoler» og «svarte skoler» er etter mitt skjønn like uakseptable. Vi er med på å skape en generasjon av Oslo-barn som ikke lærer å omgås mennesker med andre overbevisninger. De lærer ikke samspill mellom mennesker de senere kommer til å møte i arbeids-og sosiallivet. Vi skiller våre barn i tidlig alder. «Våre» og «deres» barn.

Hvordan er det tenkt at integreringen skal gå seg til, når etniske minoritetsbarn allerede fra barnehage-stadiet kun omgås etniske minoritetsbarn/muslimer? Jeg er redd vi skaper skillelinjer. Ja til valgfrihet, selvsagt. Men hvem tar ansvaret for at det skapes en gruppe mennesker som etter all sannsynlighet ikke vil kjenne storsamfunnets koder og samspill både sosialt og profesjonellt?

Hvordan lærer muslimske barn ved muslimske skoler at sameksistens er fint mulig. Når de ikke utfører den i praksis? Dette er et problem, både i Oslo-skolene og vil bli i den kommende muslimske skolen. Skal vi skape borgere som skal bidra i det norske samfunnet, er de nødt til omgås den allerede fra barnsben av.

Derfor støtter jeg ikke en muslimsk skole.

Written by Shazia Sarwar

14/05/2010 at 10:34 am

Nøkkelen til det norske

leave a comment »

Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.

Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :

Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.

Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.

Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.

Ydmyket

Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».

Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.

Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.

Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.

Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.

Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.

Overprøvde

Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.

Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.

Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.

Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?

Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?

Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.

Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.

Reaksjonene:

«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no

«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no

«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»

«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no

«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»

«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten

Written by Shazia Sarwar

12/05/2010 at 9:56 pm