Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Archive for the ‘"Off the record"’ Category

Portrett i Utrop

leave a comment »

Written by Shazia Sarwar

16/10/2011 at 7:49 pm

Publisert i "Off the record"

Den nye norske kulturen

with 2 comments

Alle elsker 17. mai, uansett hudfarge. En gang i året kan vi stolt uttrykke det "norske".

Jeg var paneldeltaker i Kulturforums debattmøte på Litteraturhuset om «Norsk kultur i et flerkulturell Norge» 26. mai 2010. Dette var mitt åpningsinnlegg.

Mange har forsøkt å definere kultur, og det finnes vel like mange definisjoner av ordet som det finnes mennesker. Den britiske forskeren Edward B. Taylor formulerte det slik på 1800-tallet: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.”

Jeg liker denne definisjonen, for den samsvarer med det jeg tror kultur er. Kultur er nemlig oss, og hvordan vi lever og uttrykker oss. Som liten ble jeg stadig påminnet at jeg måtte huske ”min” kultur. Hvor jeg kommer fra. ”Dette er ikke vår kultur” sa foreldrene mine, og henviste til det frigjorte norske livet. Vi samlet på pakistansk nips, hørte på pakistansk musikk, spiste pakistansk mat og leste pakistanske aviser.  Mens pakistanere i Pakistan helst ville ha vestlige ting. Det være seg fra kjøkkenmaskiner til genserer til BBC.

Oppvåkningen

Så skjedde det noe. En form for oppvåkning for et par tiår siden. Det norske var ikke så farlig lenger. Vi lærte oss språket, normene, kodene og referansene. Etter å ha knekt koden kunne vi se at den norske kultur ikke er så altfor ulik den pakistanske kulturen. Høres usannsynlig ut, men når vi stripper kultur for det overfladiske ser vi at det er noen grunnleggende og universelt som binder oss. Vi har de samme grunnleggende behov: trygghet, tilhørighet, forutsigbarhet, kjærlighet, drømmer og tro.  I Aftenposten 13. april skriver forfatter Ove Røsbak om ”Det virkelig Norge”. Han setter opp syv punkter som definerer det virkelige Norge. Du kan bytte ut ”Norge” med ”Pakistan” eller hvilken som helst annen land i disse punktene. Vi mennesker er faktisk så like. Og ja, Pakistan har sine egne snåsamenn.

Jeg vet at bildet er komplisert. Innvandrere har i stor grad tilpasset seg den naturlige forandringen. Den som kommer når ulike personer, bakgrunn og tro møtes. Vi har lært oss å elske mye av det urnorske. Du finner sannsynligvis ikke en pakistansk kvinne som ikke er forelsket i bunaden. Eller som ikke syns rosemalingen, korpsmusikk på 17. mai,  Julen, fjell og sjø, og hyttelivet ikke er fantastisk. Dog, det er ennå et stykke til at fargede nordmenn overtar i skiløypa, men det kommer.

Utviklingen kan ikke stanses

Den norske kulturen, i alle former, er under utvikling. Og har alltid vært det. Mennesket har aldri stått stille. Samtidig som det er livredd endringene fra det vante, det kjente.

Det er uunngåelig. Norge forandrer seg, vår kultur forandrer seg, vårt språk forandrer seg, våre matvaner forandrer seg. Det er ikke alarmerende. Det er naturlig, og det er sunt.

Men selvsagt er det skremmende! Vi liker da ikke at våre unger er så påvirket av amerikanske tv-serier og filmer. Og vi liker ikke alle påvirkningene fra det store internettet.

Det er nostalgien som påvirker oss, når vi ønsker å holde ved det vi betrakter som det norske. Jeg har forståelse og respekt for at mange kan føle at norsk kultur bli utvannet. At det flerkulturelle Norge påvirker ”det norske” i for stor grad. Vi er alle medlemmer i dette samfunnet, og vi påvirker alle landet vårt, kulturen vår på en eller annen måte. Norge har blitt et kulturelt rikere land med det mangfoldet vi i dag har. Adil Thathaal har vunnet dansefeber, russisk-norske Alexander Rybak har blitt riksyndling, Samsaya synger som en gudinne, fotballen har blitt en sann fryd med fargede nordmenn  i rikt monn. Og hvem kan tenke seg en kveld ut på byen uten en kebab kl. tre om natta?

Veve en levende kultur

Ja visst har det flerkulturelle også elementer av ukultur. Vi hadde tidligere aldri hørt om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse og a-b-gjengen før. Dessverre er det slik at når ulike mennesker med ulik tro og ulik bakgrunn møtes, så vil det bli gnisninger. Farget innvandring er relativt nytt i Norge, vi er i en tilpassningsfase.

Den norske kulturen defineres av oss nordmenn som lever nå. Og vi er blitt flerkulturelle og globaliserte.  Det er en organisk prosess som ikke kan snus eller tvinges inn i en bestemt form.  Istedenfor å fokusere på ukulturen, burde vi bruke alle de fargerike trådene til å veve frem den nye norske levende kulturen. Den som definerer Norge, slik den er i dag. Med røtter i det urnorske, men blikket på flerkulturell berikelse.

Written by Shazia Sarwar

27/05/2010 at 7:40 am

Hva syns du?

leave a comment »

X-plosiv er et flerkulturellt nettmagasin som omhandler det «nye» Norge. Det fargerike og mangfoldige Norge. X-plosiv ønsker å være nyskapende, nyanserende og etterretterlig. Vi skal være uredde. «Small but fiesty»!

Nå vurderer vi navnbytte. Mange finner ikke  nettmagasinet grunnet måten vi skriver x-plosiv på. I tillegg har vi fått reaksjoner på at navnet virker upassende i disse terror-tider. Andre igjen mener navnet er så 90-talls, og intetsigende. På den andre siden mener mange at navnet nå er etablert og det er dumt å bytte navn. Mange igjen syns «X-plosiv» er et fint navn som vi burde la stå uendret.

Nå trenger vi litt hjelp. Bør vi, eller ikke?

Klikk på linken og delta i Poll! Takk 😀

Bør Nettmagasinet X-plosiv bytte navn?

(polls)

Written by Shazia Sarwar

24/05/2010 at 7:43 pm

Publisert i "Off the record"

Muslimsk skole – barnets beste?

leave a comment »

Egne muslimske skoler vil være en utfordring for integrering i storsamfunnet.

Det er gitt klarsignal til åpning av muslimsk skole i Oslo. Liberale og konservative muslimer har inntatt barrikadene. Skolegang er elementær for alle, men særlig minoritetsbefolkningen. Skole og barnehage er minoritetenes vei inn til det norske storsamfunnet. Svikter det her, merkes det resten av livet. Både i arbeids- og sosiallivet. Selvsagt er det viktig og riktig å debattere hva det betyr at vi nå får muslimsk skole i Oslo.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er det lite som taler mot egne religiøse skoler. Enkeltindividet skal stå fritt til å velge skolegang for sine barn, etter sin egen overbevisning. Vi har allerede kristne skoler i Norge, og også private skoler som Montessorri og Steiner skolen. Det er klart det er viktig for særlig konservative foreldre i den ene eller den andre retning, å bestemme hva ungen skal lære på skolen.

I Pakistan er katolske skoler forbundet med skoler av høy kvalitet og mye disiplin. Det er status å gå på slike skoler, i muslimske Pakistan. De katolske skolene er kjent for høye akademiske resultater og kan sammenlignes med «boarding»-skoler i England, de såkalte private elite-skolene. Her er et eksempel på en slik skole i Pakistan.

Den muslimske skolen i Oslo vil neppe bli en skole a-la- St.Patricks High school i Pakistan. De katolske skolene i Pakistan fokuserer dessuten ikke på katolisme som grunnleggende i undervisningen. Selvom skolen altså er katolsk.

Det som skylder muslimsk skole i Oslo fra katolsk skole i Pakistan er at i Pakistan er det flest muslimer som går på disse prestisjeskolene.

I Norge får vi en skole som med all sannsynlighet vil være blottet for etnisk norske barn. Og her ligger kjernen i problematikken. Dette er ingen bagatell, selvom barn er barn, uansett farge. Og alle er de norske barn, uansett om de er muslimer, jøder, Jehovas vitner eller katolikker. Men det er en ekstra dimensjon i denne saken. Integreringen.

Jeg har vært opptatt av hvordan minoritetsbarn omtales i det offentlige ordskiftet. Det være seg i barnehijab-saken, norskopplæring, «minoritetsskoler» eller i dette tilfellet muslims-skoler. Det norske samfunnet tåler langt mer når minoritetsbarn omtales enn andre norske barn. Ordskiftet er ensidig negativ, over lang tid. Det påvirker barna. Jeg er redd vi lager en genereasjon av barn som strippes for selvtillit og trygghet. De assosierer seg selv med negative ting. De oppfatter seg selv som problemet. Jeg er redd vi bidrar til selvoppfyllende profeti. Vi må stole mer på barnas evner til å tilpasse seg. Vi må gi dem selvtilliten tilbake….

Vi må slutte å skyve våre barn foran oss. De skal ikke gå i bresjen for foreldrens kamp om selvhevdelse i et stadig muslim-kritisk samfunn. Jeg skriver om hvordan etniske minoritetsbarn er som alle andre barn, verdifulle og våre. I nyhetsreportasjen «– De er jo alle norsk», tar jeg for meg skjønne barn på Rommen skole. Her har lærerne blitt fargeblinde, for dem er alle barn norske barn. Dog, de har mange utfordringer, men jobber sammen med foreldrene for å finne de beste løsningene for «barna sine».

Samtidig som jeg ser det verdifulle i barns skolehverdag uansett sammensetning, er det også en kjennsgjerning at skolegangen former barna mer enn noe annet. «Hvite skoler» og «svarte skoler» er etter mitt skjønn like uakseptable. Vi er med på å skape en generasjon av Oslo-barn som ikke lærer å omgås mennesker med andre overbevisninger. De lærer ikke samspill mellom mennesker de senere kommer til å møte i arbeids-og sosiallivet. Vi skiller våre barn i tidlig alder. «Våre» og «deres» barn.

Hvordan er det tenkt at integreringen skal gå seg til, når etniske minoritetsbarn allerede fra barnehage-stadiet kun omgås etniske minoritetsbarn/muslimer? Jeg er redd vi skaper skillelinjer. Ja til valgfrihet, selvsagt. Men hvem tar ansvaret for at det skapes en gruppe mennesker som etter all sannsynlighet ikke vil kjenne storsamfunnets koder og samspill både sosialt og profesjonellt?

Hvordan lærer muslimske barn ved muslimske skoler at sameksistens er fint mulig. Når de ikke utfører den i praksis? Dette er et problem, både i Oslo-skolene og vil bli i den kommende muslimske skolen. Skal vi skape borgere som skal bidra i det norske samfunnet, er de nødt til omgås den allerede fra barnsben av.

Derfor støtter jeg ikke en muslimsk skole.

Written by Shazia Sarwar

14/05/2010 at 10:34 am

Norskpakistanske jenters privatliv

with 10 comments

Generaliseringens kunst besittes av tabloidavisa VG. » Norskpakistanske jenter lyver for å dra på kafé«, lyste det mot oss fra VG Nett. Jeg måtte si det åpenbare, dette er unntaket og ikke regelen. Livet har endret seg for norsk-pakistanske jenter. De når lenger både på utdannings- og karrierefeltet, og de besitter en frihet for eksempel jeg bare kunne dørmme om.

I min ungdom var leirskole, utenlandsreiser og utenlandsstudier uaktuelt. Spurte aldri, hadde heller ingen ønske om det, skjønte foreldrenes utgangspunkt og respekterte det. Jeg led ingen nød, selvom jeg ikke røyka, ei heller var forbruker av alkohol eller tilhenger av festing. Skjønt det ble noen heidundrandes jentefester i hjemmets trygge forvaring.

Men jenter som føler seg kneblet og så presset at de kjenner de ikke kan puste. De må vi ta på alvor. Og at en norskpakistansk jente skriver om saken i VG, skal vi ikke bruke mot henne. Don’t shoot the messenger! Hun gjør en viktig jobb, for dem det gjelder, er dette alvorlig. La oss holde oss for gode for å servere personkarakteristikker og illojalitetsstempler til journalisten. La «lynsjestemningen» overfor jenter som tør fortelle om sine liv ligge. Nå må ikke norsk-pakistanske gutter få vann på mølla og gå i samme fellen som VG. La generaliseringene ligge. Ikke se ditt snitt til å stemple og sverte norsk-pakistanske jenter. Skal du gifte deg med en jente fra Pakistan, så ikke bruk VG-artikkelen for å underbygge dine avgjørelser. Norsk-pakistanske jenter skal verdsettes og respekteres som individer, med rett til egne valg. Og selvsagt ansvarlig for konsekvenser av sine valg. Men vi skal ikke være så selvhøytidelige at vi skal peke på dem og hevde vår egen fortreffelighet.

Om fruktbarhet

Det frukttre som ikke bærer frukt

Klandres for å være  ufruktbart. Hvem

Undersøker jordbunnen

Den gren som brekker

Bebreides for å være råtten, men

Har det ikke ligget snø på den?

(av: B. Brecht. Oversatt av Y. Hammerlin)


La oss heve blikket og diskutere utfordringene med omhu og refleksjon.

Written by Shazia Sarwar

09/03/2010 at 10:22 am

Can’t win them all

with 6 comments

Bedre å innse det, enn å slite seg ut 🙂

Ikke alle kamper kan kjempes og vinnes. Deltakelse i viktige kamper er dog viktig, men hvor mange saker er sunt å fronte? Eller gå i bresjen eller barrikadene for? Måtte ta realiyt-check forleden. For mye engasjement er supert, men helseskadelig 😉 Dessuten får man mange uvenner på veien. Ikke alle vil ha sine mørke sider luftet i allmennheten. Og selvom en skulle tro visse saker er oppe og vedtatt, så er de ikke det.

I Forrige uke skrev jeg følende status på min facebook-profil:

Islam pålegger ikke småpiker å gå med hijab. Hvorfor ikler foreldre sine barn hijab da? Hvilken argumenter taler for og imot? Er det en grunn til Allah ikke krever hijab på små barn? Finnes det noen fatwa/avgjørelser som omhandler dette? Alle innspill mottas med takk 🙂

Jeg fikk 67 kommentarer på dette spørsmålet, og jammen var ikke ting så enkelt som jeg trodde. Med koranen i hånda trodde jeg saken var bankers. Man, was I in for surprise! Alle fra Shabana Rehman, Noman Mubashir, Shoaib Sultan, Nazneen Khan-Østrem til mange andre deltok i diskusjonen. «kjendisene» fikk så ørene flagret, fordi de var klinkende klare på at barn ikke skulle gå med hijab, voksne jenter kunne gjøre hva de ville. Må nevnes; fikk støtte fra uventet hold, konvertitten Per Bartho Hansen, bedre kjent som demonstrasjonstaleren Yossuf Assidiq, gikk hardt ut mot alle som rettferdiggjorde barne-hijab. Det er håp?

Jeg dro en slutning av hele seansen; det er kun en argumentasjon for å ikle småbarn i barneskolealder hijab; «tidlig krøkes»-prinsippet. No more no less, folk var ganske åpne om det. Småjenter måtte læres å gå i hijab tidligst mulig, og at dette var et «ikke-problem» var også en gjenganger. En nonchalant, tildeles hånende avfeiing av hele problemstillingen ble også observert.

En del kommetarer ble jeg fryktelig skuffet over, jeg håpet vi norske muslimer kunne enes om at barnehijab er en uting.

Det er åpenbart at jeg satte meg selv opp for tidenes skuffelse!

Det var da det slo meg; You can’t win them all. Og i alle fall ikke alene. Jeg skulle ønske flere av den tause majoritet norske muslimer kom frem og tok et standpunkt. For nå er det slik at selv «normale» standpunkter, slik som min i denne saken, blir kontroversielle, fordi vi er så få som tør lufte våre tanker.

Den «tause» majoritet lar de konservative sette dagsorden. Og jeg skjønner dem på sett og vis, det er en stor belastning å bli skyteskyve for til tider hensynsløs «mobb». Folk som river deg i fillebiter fordi du utfordrer etablerte «sannheter». Det er ikke bare moro å få høre at en er på viddene med sine «anti-islamske» tanker.

Da er det godt jeg er troende muslim, med Allah godt plassert i hjertet mitt. Mon tro hvem som er bedre muslim? De som påpeker jeg ikke er god muslim, eller meg, som elsker Gud og det Gode 😀

Written by Shazia Sarwar

07/03/2010 at 4:41 pm

Publisert i "Off the record"

Fienden er synlig – la oss ta kampen!

with 5 comments

Muslimenes protester om et stadig økende fokus mot seg selv, har ført til, om mulig, enda mer pressedekning. 12. februar skrev jeg kronikken min i Aftenposten.

Jeg hadde disse hovedpoenger;

*Ytringsfriheten er ikke absolutt og reguleres av en rekke innskrenkninger.

*Mediene trenger å balansere dekningen av muslimer

*Karikaturstriden er også en debatt om presseetikk og folkeskikk

*Muslimene føler seg stigmatisert.

*Demonstrasjonen vil bringe frem i lyset holdninger som skal tas tak i.

Demonstrasjonens positive bivirkning

I retrospektiv ser man at demonstrasjonen gikk rolig for seg. Arrangørene slo stolt i bordet med den «fantastiske bragden». De hadde vist hva de er god for. Det de ikke innså var hvem de plasserte på podiet for å holde appell. Moheyuldeen Muhammed, Larvik-gutten, startet facebook-gruppen, som intierte og gjennomførte demonstrasjonen.

Hvordan det står til med dømmekraften til den  harde kjerne bak demonstrasjonen, ser vi enkelt på utvalg av appellanter. Jeg vet at de kjente godt til Larvik-gutten, og hans bakgrunn og meninger. Modenheten og mangel på ansvarlighet var åpenbar når de alikevel lot ham spre sitt giftige budskap. Riktignok endret Muheyuldeen appellen i siste liten, alikevel burde arrangørene visst at mannen ikke var helt «god». MEN aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi har fått belyst problematikken som lurket og gjemte seg  i avgrunnen, Radikalismen.

Norge har fått sin egen taliban

Taliban er en ideologi, ikke bare vold og terrorisme. Mohyuldeen Muhammed har ekstreme holdninger. Jeg ser ikke forskjellen på han og Taliban i Pakistan, når det gjelder ideologi. De sistnevnte kjeppjages nå i Pakistan. Pakistanere har dannet bred front mot den vulgære utnyttelsen og gisseltakingen av Islam. Moheyuldeen representerer holdninger som kan sammenliknes med nazistenes. Han har et grunnleggende menneskefiendtlig syn.

Nå vet vi hva han står for. Nå trenger vi ikke å gi ham mer spalteplass. Det fortjener han ikke. Det var viktig å vite hva vi hadde å hanskes med. Demonstrasjonen ble i så måte en viktig vekker for muslimene i landet. Tidligere har jeg fått mange sarkastiske kommentarer fordi jeg har påpekt utviklingen. «Er ikke du muslim da»? «Hva er galt i å praktisere sin religion»? Har jeg blitt fortalt.

For all del, praktiser din religion, men den dagen du føler deg opphøyet over andre mennesker, fordi du praktiserer din religion på «den rette måten». Den dagen har du mistet troverdighet og respekti i mine øyne.

4D-muslimer

Jeg står for mitt forsvar av alles rett til å demonstrere. Og jeg mener det var en viktig demonstrasjon, som har ført muslimene sammen mot radikalismen. Vi ser kanskje en forbigående polarisering av samfunnet, men på lang sikt har den siste ukers strid vært opplysende og nyanserende. Muslimer er som mennesker flest, helt ulike. (selvsagt trist at det måtte en karikaturstrid/demonstrasjon/ekstreme uttalelser til for å avdekke det åpenbare).  Det finnes ikke en umenneskeliggjort grå masse, som kan få merkelappen «norske muslimer». Det store spennet har blitt synlig, og de diskuterer seg imellom så busta fyker! Slik har det alltid vært, men nå ser alle andre det også. Flaut for noen å bli blottlagt, men viktig for samfunnet.

Det som er viktig å ta meg seg er at også muslimer kan være FOR ytringsfrihet, samtidig som de setter spørsmåltegn ved den etiske vurderingen bak publiseringen. Dette viste dialogmøtet denne uken. Så det er ikke enten eller. Muslimer kan ble krenket av noen tegninger, og samtidig bli krenket over 9/11-trusler. Muslimer er ikke noen endimensjonale pappfigurer, som ikke kan ha to tanker i hodet samtidig.

Besserwisserne

Jeg reagerer på arrogansen i kronikker og innlegg som ber muslimene ta seg sammen og slutte å sutre. Vi skal ta folk seriøst. Hvis mange unge muslimer føler seg stigmatisert, så skal det tas på alvor. Hva som ligger bak er det vesentlige.

Og hvordan foreslår mine meddebattanter at sannheten skulle komme for en dag, om ikke via ytringer som de vi hørte under demonstrasjonen? Hvordan skal vi kjempe mot radikalisering og ekstremisme, om vi ikke vet hvordan den ser ut og hvem som bærer den? Nå vet vi mer, og nå kan vi bekjempe kreftene, slik mange muslimer har gjort i mediene den senere tid.

Muslimer med ekstreme holdninger mot menneskerettigheter, demokratiet og «utenforstående», skal lukes ut og debatteres ihjel. No mercy!

Written by Shazia Sarwar

19/02/2010 at 1:37 pm

My name is Shazia, and I am not a terrorist

with 4 comments

«My name is Khan, and I am not terrorist», har etterlatt en klang i hjernen  og hjertet mitt. Sitatet er hentet fra den indiske filmen «My name is Khan» som hadde premiere 12. februar i år.

Jeg er av den lettrørte typen, og bollywoodfilmer flest har nok lommetørkle- moments.

Denne gangen var det dog annerledes. Det satt mye dypere. Jeg ble trist. Kjempet mot tårene, følte meg truffet.

Den siste tidens debatt rundt karikaturstriden har gått inn på meg. Som avkobling så jeg filmen på kino i Oslo i dag. Trodde det skulle være fin underholdning. På veien hjem var det ikke noe annet enn denne setningen som satt igjen. I kjølvannet av demonstrasjonene og uttalelsene fra alle kanter, ble følelsene på lerretet straks mye mer levende for meg.

Jeg så Stoning of Soraya M. i høst, og reaksjonen var voldsom. Å bli fysisk dårlig, er gjerne et ord man bruker lett. Klisjefylt. Men med Soraya M. ble jeg så dårlig at jeg lå rett ut i flere dager. Ingen film har påvirket meg på den måten.

I dag kjente jeg igjen mye av den frykten, ydmykelsen, sårheten og fortvilelsen som autistiske Khan og familien hans kjenner. Det handler om muslimer, terrorisme, frykt og fordommer.  Det var sårt. Helt merkelig. Etter å ha debattert om ytringsfrihet og muslimer og karikaturer så lenge, var filmen til ettertanke. Tvang meg til å stoppe opp, og kjenne på det. Satte ting i perspektiv. «det finnes to typer mennesker i verden; De gode menneskene, som gjør gode ting, og de onde menneskene som gjør onde ting». Khans mor gjør verden enkel for sønnen. Det finnes ingen skiller; rase, religion, legning.

På fredag hadde vi forelesning med en av de skjønne Queendom-damene. Flott forelesning. Sittende på første rad, ble jeg plutselig satt ut. «alle norske ungdommer stiller seg spørsmål om identitet, hva de vil bli, hvem de er, hvor de vil…ingen spørr seg; er dette mitt hjemmeland? Det gjør minoritetsungdommer». Jeg ble rørt. Jeg blir ikke rørt over SLIKE ting. Men på fredag piplet det nedover kinnene noen tårer. Tørket bort i all hast.

Etter et tragisk dødsfall, reiser Khan USA rundt i jakten på den amerikanske presidenten, han har én beskjed:

My name is Khan, and I am not a terrorist

Ord til ettertanke.

Written by Shazia Sarwar

13/02/2010 at 11:01 pm

På Dagsnytt18 i dag

with 2 comments

Var med i debatt om karikaturstriden og demoen på fredag. Ble passiv tilskuer til «jeg er såret, og du må be om unnskyldning»- diskusjonen mellom DB-redaktør Helle og politiker Amir Sheikh.

Fikk dog sagt det jeg ville, og fornøyd med det 🙂

Her kan du se innslaget:

Written by Shazia Sarwar

10/02/2010 at 8:24 pm

hva sier loven?

with 7 comments

Norges Lover beskytter mer en retten til ytringer.

Bare en liten apropos til gårsdagens innlegg om karikaturer. Denne er ment for dem som forkynner at Ytringsfriheten er uinnskrenkelig. Dette sier Norges Lover:

Straffelovens §135a Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Straffelovens § 142: «Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder. Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.»

I tillegg har vi «publiseringsregler» i Vær-Varsom Plakaten.

4. Publiseringsregler
4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

4.2. Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.

4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

……

Written by Shazia Sarwar

10/02/2010 at 8:16 am