Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘pakistan

Muslimsk skole – barnets beste?

leave a comment »

Egne muslimske skoler vil være en utfordring for integrering i storsamfunnet.

Det er gitt klarsignal til åpning av muslimsk skole i Oslo. Liberale og konservative muslimer har inntatt barrikadene. Skolegang er elementær for alle, men særlig minoritetsbefolkningen. Skole og barnehage er minoritetenes vei inn til det norske storsamfunnet. Svikter det her, merkes det resten av livet. Både i arbeids- og sosiallivet. Selvsagt er det viktig og riktig å debattere hva det betyr at vi nå får muslimsk skole i Oslo.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er det lite som taler mot egne religiøse skoler. Enkeltindividet skal stå fritt til å velge skolegang for sine barn, etter sin egen overbevisning. Vi har allerede kristne skoler i Norge, og også private skoler som Montessorri og Steiner skolen. Det er klart det er viktig for særlig konservative foreldre i den ene eller den andre retning, å bestemme hva ungen skal lære på skolen.

I Pakistan er katolske skoler forbundet med skoler av høy kvalitet og mye disiplin. Det er status å gå på slike skoler, i muslimske Pakistan. De katolske skolene er kjent for høye akademiske resultater og kan sammenlignes med «boarding»-skoler i England, de såkalte private elite-skolene. Her er et eksempel på en slik skole i Pakistan.

Den muslimske skolen i Oslo vil neppe bli en skole a-la- St.Patricks High school i Pakistan. De katolske skolene i Pakistan fokuserer dessuten ikke på katolisme som grunnleggende i undervisningen. Selvom skolen altså er katolsk.

Det som skylder muslimsk skole i Oslo fra katolsk skole i Pakistan er at i Pakistan er det flest muslimer som går på disse prestisjeskolene.

I Norge får vi en skole som med all sannsynlighet vil være blottet for etnisk norske barn. Og her ligger kjernen i problematikken. Dette er ingen bagatell, selvom barn er barn, uansett farge. Og alle er de norske barn, uansett om de er muslimer, jøder, Jehovas vitner eller katolikker. Men det er en ekstra dimensjon i denne saken. Integreringen.

Jeg har vært opptatt av hvordan minoritetsbarn omtales i det offentlige ordskiftet. Det være seg i barnehijab-saken, norskopplæring, «minoritetsskoler» eller i dette tilfellet muslims-skoler. Det norske samfunnet tåler langt mer når minoritetsbarn omtales enn andre norske barn. Ordskiftet er ensidig negativ, over lang tid. Det påvirker barna. Jeg er redd vi lager en genereasjon av barn som strippes for selvtillit og trygghet. De assosierer seg selv med negative ting. De oppfatter seg selv som problemet. Jeg er redd vi bidrar til selvoppfyllende profeti. Vi må stole mer på barnas evner til å tilpasse seg. Vi må gi dem selvtilliten tilbake….

Vi må slutte å skyve våre barn foran oss. De skal ikke gå i bresjen for foreldrens kamp om selvhevdelse i et stadig muslim-kritisk samfunn. Jeg skriver om hvordan etniske minoritetsbarn er som alle andre barn, verdifulle og våre. I nyhetsreportasjen «– De er jo alle norsk», tar jeg for meg skjønne barn på Rommen skole. Her har lærerne blitt fargeblinde, for dem er alle barn norske barn. Dog, de har mange utfordringer, men jobber sammen med foreldrene for å finne de beste løsningene for «barna sine».

Samtidig som jeg ser det verdifulle i barns skolehverdag uansett sammensetning, er det også en kjennsgjerning at skolegangen former barna mer enn noe annet. «Hvite skoler» og «svarte skoler» er etter mitt skjønn like uakseptable. Vi er med på å skape en generasjon av Oslo-barn som ikke lærer å omgås mennesker med andre overbevisninger. De lærer ikke samspill mellom mennesker de senere kommer til å møte i arbeids-og sosiallivet. Vi skiller våre barn i tidlig alder. «Våre» og «deres» barn.

Hvordan er det tenkt at integreringen skal gå seg til, når etniske minoritetsbarn allerede fra barnehage-stadiet kun omgås etniske minoritetsbarn/muslimer? Jeg er redd vi skaper skillelinjer. Ja til valgfrihet, selvsagt. Men hvem tar ansvaret for at det skapes en gruppe mennesker som etter all sannsynlighet ikke vil kjenne storsamfunnets koder og samspill både sosialt og profesjonellt?

Hvordan lærer muslimske barn ved muslimske skoler at sameksistens er fint mulig. Når de ikke utfører den i praksis? Dette er et problem, både i Oslo-skolene og vil bli i den kommende muslimske skolen. Skal vi skape borgere som skal bidra i det norske samfunnet, er de nødt til omgås den allerede fra barnsben av.

Derfor støtter jeg ikke en muslimsk skole.

Written by Shazia Sarwar

14/05/2010 at 10:34 am

Landsfaderens verste mareritt

leave a comment »

(Publisert på X-plosiv.no 25.12.09)

Den pakistanske landsfaderen Muhammed Ali Jinnah hadde blitt 133 år i dag, med en for tidlig død har han unnslippet å se sin drøm bli til mareritt.

Muhammed Ali Jinnah (1876-1948) var en indisk politiker som sto i spissen for en uavhengig Pakisan og ble landets første leder. Han er også kjent som «Quaid-I-Azam» eller «Den store leder».

Jinnah ble født den 25. desember i 1876 i byen Karachi. Hans far var en velstående forretningsmann. Som ung studerte Muhammad Ali Jinnah på Bombay Universitetet og siden på Lincolns Inn i London. Han var en skarp advokat og var allerede i ung alder medlem av den indiske nasjonale kongressen. Kongressen jobbet aktivt for å fri seg fra den britiske koloniseringen da Jinnah meldte seg inn i Muslim League (Den Muslimske Liga) i 1913. Ligaen ble dannet for å jobbe på vegne av indiske muslimers rettigheter, en minoriteten i den eller hinduistiske India. I 1916 ble Jinnah president i Muslim League.

I 1940, under en Muslim League samling i Lahore, ble det for første gang lagt fram krav om en uavhengig muslimsk stat. I kjølvannet av britenes tilbaketrekking fra India ble det inngått avtale om en uavhengig stat. En av verdens blodigste forflytting av mennesker ble satt i verk, da Pakistan og India i 1947 erklærte uavhengighet. Flere millioner muslimer, sikher og hinduer ble drept når muslimene flyktet til Pakistan og hinduer og sikher til India. Blodutgytelsen gikk hardt inn på Muhammad Ali Jinnah, hvis drøm var en stat bygget på solide verdier og med rettferd for alle, og hvor alle mennesker uansett bakgrunn, religion og rase bare var pakistanere og intet annet.

Fra drøm til mareritt

Landsfaderen sykdom og senere dødsfall kun ett år etter uavhengigheten kastet landet ut i en tid av usikkerhet og militær maktovertagelse. Den eneste fungerende institusjon på den tiden var militærapparatet, satt på plass av britene, som styrte store deler av India fra sin militære maktbase blant annet i Lahore. I mangel på en fungerende demokratisk infrastruktur ble landshøvdinger og eliten satt inn i politiske posisjoner. Muhammad Ali Jinnah sine planer om en moderne stat med en stabil skole- helse og rettsvesen så aldri dagens lys.

Pakistans problemer startet allerede i fødselen og har forfulgt landet i dens 64-årige turbulente historie. Det finnes to markante maktsystemer i landet, militæret på den ene siden og den fudalbaserte politikken på den andre. Som i landets spede begynnelsen har fudale jord- og godseiere preget landets politikk, stikk i strid med Jinnah sin visjon om demokratisk muslimsk stat. Militære generaler har satt dype spor i landets vei mot den kaos som nå oppleves av den jevne pakistaner. Dog er det fortsatt til gode å se demokratisk valgte ledere, valgt til embete, med bakgrunn i politisk kompetansen og ikke hvilken familie de tilhører.

Nei til føydalisme

Muhammed Ali Jinnah var verken en godseier eller rik og berømt, men han ledet kampen for Pakistan, og vant den. Men på tross av dyktige, kompetente og politisk engasjerte pakistanere, lar ikke de føydale herrene i maktens korridorer slippe noen innenfor. Det er flere enn undertegnende som venter på en ny lederskikkelse som kan gå i Jinnahs fotspor og endelig lede pakistanere til å innfri landsfaderens drøm. Selv om det til tider kan friste for andre utenforstående å tilby sin kompetanse, til å løse Pakistans nærmest uoverkommelig problemer, er det fra landet selv revolusjonen må komme.

Det kan til tider virke håpløst, da er det viktig å huske  den spede skikkelsen som la grunnlaget for pakistanerne.  Nå er det på tide å ta tak i stafettpinnen. I en ny æra, hvor det ikke er rom for Zardarier og Bhottoer og Sharif-klanen. Den forandring, om enn i ord, som har omsvøpt verden trenger å komme til Pakistan.

Det pakistanske håpet Imran Khan er det nærmeste vi kommer håpet. For mange en utilgivelig playboy fra sine glansdager som crickets ubestridte konge, er Imran Khans Pakistan Justice Movement, en politisk parti uten bånd til det føydale systemet. Bare det kvalifiserer ham til å bli tatt seriøs, bare for endringens skyld. I tillegg er det en stor pluss at mannen er uredd.  Han våger å bevege seg utendørs, uten livvakter. Han er brutalt ærlig når han går i strupen på sine politiske motstandere. Så farlig er han for establisementet at de har beskyldt ham for å være i ledetog med jødene. Et lett bytte, tatt i betraktning at ekskona Jamima Khan er milliardærdatter av en rik jøde i London.  Imran Khan er stadig utsatt for skitten politikk, men det stopper ham ikke å ta et oppgjør med eksgeneraler og parodiske politikere i samtiden.

På Muhammed Ali Jinnah sin bursdag er det på sin plass å håpe at man i fremtiden vil kunne se en positiv forandring. For et Pakistan som har blitt grobunn for terrorisme og har mistet sønner og døtre i hendene på sine egne. La oss håpe, i Jinnahs ånd, at Pakistan igjen kan bli en uavhengig stat. Uten «vennskapelig» gester fra amerikanere og andre forståsegpåere.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:30 pm

Vår Pakistanske tragedie

leave a comment »

Mediene viser den brutale virkeligheten på direktesendt i Pakistan (Tv-bilde Geo TV)

(Kronikk publisert i «Frontlinjer» i Ny Tid, 26.05.09)

Vi norskpakistanere må slutte å bygge villaer og heller investere i Pakistan. Mens Norge bør innrømme skadene som «feel good-krigen» gjør.

Ett spørsmål har fulgt meg hele livet: «Føler du deg norsk eller pakistansk?»

Med foreldre fra Pakistan og med Oslo som fødested, var det et legitimt spørsmål. Hvor ligger din lojalitet? Ikke bare har storsamfunnet med jevne mellomrom stilt dette spørsmålet. Jeg selv har gjennom oppveksten lurt på det samme.

Går det an å ha to hjemland? Tidligere tvilte jeg på det, da jeg hadde en form for identitetskrise. Jeg prøvde å distansere meg fra Pakistan, som jeg betraktet som bakstreversk. Jeg har forandret mening. Med alderen kommer visdommen.

Nå vet jeg bedre. Nemlig at man kan føle like stor tilknytning, omsorg og kjærlighet for to land. For nordmenn flest vil dette muligens være et vanskelig konsept å forstå. Men for meg er det en sannhet like fullt. Norge og Pakistan definerer meg begge som person.

Jeg har min opprinnelse i Pakistan, men Norge og det norske er en like stor del av meg som individ. Som en mors kjærlighet for sine barn. Jeg har selv barn, og jeg kan aldri elske den ene mer enn den andre. Det finnes faktisk hjerterom for to hjemland.

Jeg føler meg privilegert. Patriotismen slår like sterkt inn om det er det norske flagget eller det pakistanske som heises på OL-arenaen. Det er ikke mulig å velge det ene over den andre. Lojaliteten er like sterk for begge land.

Men det gjør meg også sårbar. Jeg kan ikke lenger forholde meg likegyldig til den katastrofale situasjonen Pakistan befinner seg i. Frustrasjonen deles rundt samtlige stuebord i pakistansknorske hjem. Men nå er tiden moden for at vi gjør mer enn å konstatere tingenes tilstand.

Taliban-bevegelsen har tatt over Swat-dalen i vest-Pakistan, med grusomme konsekvenser for unge kvinner. De siste ukene har den pakistanske gått til krig for å stanse Taliban fra å innta hovedstaden Islamabad.

Pakistan gjort seg avhengig av kapitalen fra den pakistanske diasporaen. Byggebransjen har blomstret. Vi «nyrike» i utlandet har investert store summer. Til lykke for oss, men til ulykke for Pakistan.

For hvem har hatt gleden av pengestrømmen, andre enn oss selv? Har det pakistanske samfunnet tjent noe på de vulgære monstervillaene i hjertet av landsbyen? Mens praktvillaene har poppet opp som paddehatter, har naboen vegg-i-vegg levd under kummerlige kår. Ingen pakistanere har tjent på denne galskapen, snarere tvert i mot. Vi har bidratt til de svimlende høye eiendomsprisene. Den jevne pakistaner har ikke hatt sjanse til å skaffe seg noe eget. Bolig- og eiendomsprisene er kunstig oppblåst. Kun innenfor rekkevidde av diasporaen og den øvre middelklasse.

I så måte har vi bidratt til å øke problemene i Pakistan, og vi kan stille oss på samme rekke som de store gods- og landeierne i landet. De utvalgte få, som har hatt strupetak på pakistanerne. Et Pakistan langt unna visjonen til landsfaderen Muhammed Ali Jinnah (1876-1948). Jinnah var sekulær, som han viste i sin tale 11. august 1947, kun dager før uavhengigheten ble erklært:

«Alle og enhver av dere, uansett hvilken fellesskap dere tilhører… er først, nest og sist borgere av denne staten. Med like rettigheter privilegier og plikter. Dere er fri, fri til å gå i deres templer, fri til å gå i moskeen eller hvilken som helst annet tilbedelseshus.»

Udemokratiske Bhutto

Men alle pakistanere ble ikke likeverdige. Fra landets fødsel ble gods- og landeierne satt i en politisk posisjon. Den Oxford-utdannede eliten ble gitt makten. Slik fikk landet et system preget av privilegier for de få og bunnløs fattigdom for andre. Stikk i strid med Jinnahs visjon, som han aldri fikk satt ut i livet. Han døde året etter avhengigheten, og med dette startet er rekke fiaskoer, som i dag har resultert i Pakistans tragedie.

I dag er det 176 millioner pakistanere, men lite har forandret seg til det bedre siden Jinnahs tid.  Pakistanere mangler det helt elementære: skole, helse og arbeid. En sykdom som polio, utryddet i resten av verden, er på frammarsj i Pakistan. I dag blir 60 prosent av barn født med misdannelser grunnet underernæring.

Militær innblanding, korrupte politikere og tung amerikansk innblanding har vært landets svøpe. I den galskapen som har herjet Pakistan, har motvekten heldigvis vært folkets sunne fornuft: Håpløsheten har ikke ført til omfattende religiøs ekstremisme. Dette ble bevist også ved fjorårets valg, da landets religiøse kun fikk noen få seter i nasjonalforsamlingen. En svakere nasjonalfornuft hadde ført til en talibanisering for lenge siden. Maktapparatet kan prise seg lykkelige.

Den vestlige verden har bidratt til aksept av den sittende regjeringen. Benazir Bhutto, som ble skutt og drept 27. desember 2007, ble av norske medier hyllet som demokratiets dronning. Forsidene i Norge kunne fortelle om en modig kvinne som ofret livet for demokratiet. Vestlig media falt for denne farsen. For Bhutto var ingen demokratisk forkjemper. Tronen til hennes parti (Pakistan People’s Party) gikk i arv til sønnen, som er øverste leder for livstid. Og mens sønnen er for ung, skal den gjennomkorrupte faren, Asif Zardari, lede landet. For en tragedie!

Ved sin tilstedeværelse i Afghanistan bidrar Nato og Norge til den håpløse situasjonen i både Afghanistan og Pakistan. Denne «feel-good»-krigen er en farse. Krigen mot terror må snart innses å ha gått på et stort nederlag. Hva har man egentlig oppnådd?

21. mai kunne USAs Barack Obama i sin direktesendte tale konstatere at Guantanamo-fengslet på Cuba har skapte flere terrorister enn den har fått dømt. Det samme er sant for hele «krigen mot terror». De allierte styrkenes udugelighet i Afghanistan har ført Pakistan på randen av sammenbrudd.

Ny allianseløsning

Hvor ble det av oppbyggingen av Afghanistan? Er kvinnerettighetene blitt forbedret i landet? Kabul har riktignok fått noen nye villaer, utenfor rekkevidden til afghanere flest. Dette er hus for vestlige folk. Og firehjulstrekkere ruller i gatene, frivillige organisasjoner bruker dem i sitt arbeid. En hån mot de lutfattige afghanere som dør av kulde, mens vestlige borgere kan benytte seg av oppvarmede hus. Oppskriften for økt ekstremisme!

Vi i privilegerte Norge kan og må bidra. Likegyldighet er livsfarlig, ikke bare for Pakistan, men for hele det internasjonale samfunnet. Flyktningleirene i kjølevannet av Pakistans krig mot Taliban kan gi grobunn for økt ekstremisme. Det har vi ikke råd til.

Norge og resten av verden må bidra med mye mer bistand. Ønsker vi langsiktige løsninger, må Norge tilbakekalle sine soldater og innse at krigen mot terror er tapt! Det er kun én løsning på problemene i området: En regional allianse – med Pakistan, India, Iran, Afghanistan og Kina i spissen. USA og Vesten må holde seg unna.

Den pakistanske diasporaen må slutte å bygge på villaene sine, og heller investere i lokalt næringsliv. Disse vil skape arbeidsplasser, som igjen vil hjelpe til i fattigdomsbekjempelsen. Privilegerte pakistansk-norske kan heller sponse andre barns utdanning, slik at foreldrene slipper å sende dem til gratis religiøse skoler.

En oppvåkning er påkrevet, ikke bare hos verdenssamfunnet, men også hos den pakistanske diasporaen. Vi kan ikke være tiltaksløse. Pakistan trenger oss nå!

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 6:33 pm