Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘norsk-pakistaner

Nøkkelen til det norske

leave a comment »

Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.

Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :

Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.

Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.

Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.

Ydmyket

Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».

Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.

Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.

Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.

Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.

Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.

Overprøvde

Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.

Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.

Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.

Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?

Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?

Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.

Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.

Reaksjonene:

«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no

«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no

«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»

«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no

«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»

«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten

Written by Shazia Sarwar

12/05/2010 at 9:56 pm

Penger betyr ikke alt, men…

with 4 comments

Blogglisten
I går natt skrev kulturredaktøren i Aftenposten en tweet, som holdt meg våken i natt. Av pur glede, og kanskje ørlite grann av tristhet.

Knut Olav Amås skrev:

@stmarthinsen Ja, ikke mange norske tidsskrifter som virkelig er gode på nett. X-plosiv.no er et rent nettblad som tidvis er godt.

7:26 PM Jan 24th from web in reply to stmarthinsen

Retweeted by you and 1 other

Ikke dårlig skussmål å få! Spesielt ikke når X-plosiv drives på ren og skjær engasjement og utholdenhet. Ja, å drive/drifte X-plosiv er en smertefull utholdenhets prosjekt. I tre år har vi ikke manglet noe på drive, ideer, engasjement og stå-på-vilje. Det som har manglet er pengene. En annen ting vi ikke har manglet er velmenende råd om hvor vi burde søke penger. Må være ærlig å innrømme at det vi kunne var å lage en nettmagasin, som vi mente var bra. Maktens og byråkratiets korridorer var et utrådt terreng for oss. Du kan jo bare se for deg kreative folk i evig kamp med byråkratene. Jeg brukte selvsagt min bakgrunn som økonom for alt det var verdt. Men rollene var byttet. Her satt vi med lue i hånda og tigget om penger. Vanligvis var jeg på andre siden av bordet. Den å-så-kjedlige telle-penger jobben 🙂

Byråkratiet og støtteordninger er ikke for slike som oss. Fant vi tidlig ut. Ikke var spekulative nok 😉 og ikke visste vi om alt som fantes av penger i omløp. Men dette bedret seg betraktlig i 2009. Med optimistisk giv kastet vi oss over støtteordninger i IMDI (inkludering og mangfoldsdepartementet), kulturrådet og andre lokale støtteordninger. Hjerten sank ned i magen når IMDI ga avslag på begge søknadene våres med argumentet om at vi ikke var landsdekkende nok. (Hva som er mer landsdekkende enn en nettavis, skal godt vites. Ifjor fikk var litt fra Kulturrådet. Og så prosjektstøtte for valgdebatten og «X-plosiv-prisene». (Tusen takk til våre engler)! Vi klarte å komme i mål på et vis. Fortsatt uten at noen fikk noe særlig betalt.

Med en slik sorgtung historie hva gjelder midler bak oss, er det rart vi blir litt disillusjonerte? Da er det stort sett «never say die» attitude som holder oss oppe. Og ikke minst, og viktigst: X-PLOSIV. Vi har klart oss over all forventning, og vi er stolte.

2010 har også begynte med utsending av en kobbel av søknader, i øst og vest. Kanskje blir 2010 året hvor vi faktisk kan få betalt vår bidragsytere? Kanskje kan jeg forsvare min altoverskyggende x-plosiv-lidenskap?

Som redaktør er det bare en ting som er viktig nå, penger!

En twittervenn spurte meg om x-plosivs kontonummer! Jeg antok han spøkte, men nei, han gjorde ikke det. Han ville støtte vårt arbeid.

Enda en grunn til at jeg lå våken i natt. Livet er godt! 🙂

Skal vi kanskje forsøke dette? Å opprette en støttekonto for nettmagasinet X-plosiv? Kanskje er det flere enn min twittervenn som kunne tenkt seg å støtte saken vår? Støtte X-plosiv?

«Desperate problems need desperate measures»?

Hva syns dere om ideen?

Written by Shazia Sarwar

27/01/2010 at 10:26 am

Økonomisk gevinst bak integreringsdebatten?

leave a comment »

Blogglisten


Foto: Wikimedia commons, Kjetil Ree

Legger mediene opp til debatter for å selge flere aviser og få flere treff på nettet? Dette mener Aftenpostens faste inventar i kommentarseksjonen, Usman Rana. Han mener journalister og redaktør bare er ute etter såkalte «bites», gode sitater de kan bygge saken sin på. Noe som kan skape debatt. Gjerne om muslimenes uduglighet.

Usman Rana har rett i at gladsaker er en ikke-sak for aviser flest. Det er atskillig mer krutt i å dyrke «konflikten». Konfliktfokuset i mediene er for overskyggende. Det er klart mediene har rett til å informere og opplyse, også når «muslimenes talsmann» syns det er greit med muslimske vitser. Men så er det dette med nyhetsverdien i dette. En nyhet er pr. definisjon noe som er utenom normalen. I så måte er det klart at nyhetene og debattene må handle om det som er unormalt, i den store norske konteksten.

Samtidig er det et tankekors at for muslimer spesielt og minoriteter generellt er det utenom det normale om media forteller en positiv historie/nyhet. Med sin stadig søken etter konflikt-pregede nyheter og vinklinger står media i fare for å miste bredden. Og å representere den store majoritet av muslimer, som altså ikke løper ned moskedøra og ei heller kan idenfisiere seg med det nå så populære bygdedyret. Det blir for ensporet. Vi trenger å si nyansene, også i avisene. Dette har vært noe av målet med x-plosiv.

Selvsagt skal og må avisene sette søkelys på det som er relevant og vesentlig. Det er vesentlig at vi har moralovervåkere, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en rekke andre problemer. Men balanse som representerer den virklige majoritet av muslimer er faktisk en nyhet! For nordmenn flest vil det være det. For jeg tror også andre nordmenn er lei av stadige muslim-nyheter!

Når det er sagt; det er nå mediene Rana utskjeller, som har gitt ham en tilnærmet kjendisstatus. Og han bruker det for alt det er verdt for å få sine meninger på trykk. Og så har han selv vært med på å forme dagsorden og det fokuset han mener er uheldig.

Written by Shazia Sarwar

26/01/2010 at 11:42 am

En usynlig kamp

leave a comment »

(Publisert første gang i Ny tid 04.09.09)

To 33-årige, pakistansknorske kvinner forteller sine nakne historier. Det er på tide at både nordmenn og innvandrere flest bedre forstår budskapet.

Iram Haq (33) er skuespiller, artist og nå regissør. Du kjenner henne muligens som Fatima fra

Shabana Rehman har kjempet en kamp få har visst om.

NRKs populære fjernsynsserie Borettslaget, eller som Jasmin i filmen Import-Eksport.

20. august i år regidebuterte Haq med kortfilmen Skylappjenta (2009), der hun også er manusforfatter og skuespiller, under filmfestivalen Haugesund.  Haq forteller her en enkel historie, fortalt på en engasjerende måte. Den omtrent ti minutter lange filmen løftes flere hakk med filmens uttrykksform.

Skylappjenta er animert, bygget på brødrene Grimms fortelling om Rødhette og Ulven. Skuespillerne har tolket rollene foran en «greenscreen», animasjonen er lagt på i etterkant. Animasjonen og de visuelle effektene synes å være i verdensklasse, og de er uten tvil med på å holde seernes oppmerksomhet.

Historien i Skylappjenta er ikke direkte banebrytende, men det er noe ærlig over filmen til Haq. Det blir det gjerne når man forteller en historie som er selvopplevd. Haq bruker for eksempel en spionerende drosjesjåfør som ulven i sin film. Hvordan det føles å bli overvåket av drosjesjåførene i Oslo, kan bare pakistansknorske jenter vite. Rett og slett fordi de fleste har opplevd det på kroppen. Det gjør sterkt inntrykk når drosjesjåføren ruller ned vinduet, gir deg dét blikket, ruller vinduet opp igjen, og kjører videre. Da vet du at du er «tatt».

Sår film

Haq har fanget dette i sin film, og man smiler gjerne gjenkjennende, men dette er ingen spøk. Hvem vet hvor mange jenter har fått sin skjebne forseglet etter at et slikt bilvindu ble rullet ned.

Skylappjenta kan oppfattes selvbiografisk, den er utleverende og sår. Mange minoritetsjenter kan kjenne seg igjen i den. Det er det som gjør den unik. Den er mer troverdig. Kanskje er ikke dette filmkunst på høyeste plan, men filmen er viktig.

Iram Haq har mer eller mindre brutt med sitt pakistansknorske miljø. Hun har kjempet en tøff kamp. Denne kampen har ikke vært synlig for miljøet hun har gått vekk fra. Hun er blitt oppfattet som frigjort og moderne. Hun har valgt seg vekk, og hun er blitt frosset ut. Til tider også umenneskeliggjort, eller kanskje gjort om til et overmenneske. En person som ikke føler noe, som ikke oppfatter hetsen. En person med unormal styrke, som må ha det mye bedre med seg selv. Fordi hun har brutt ut. De har oversett at under det vakre ytre til Iram Haq, befinner det seg en pike som har opplevd å være ensom, sårbar og overveldet.

Med Skylappjenta får vi innblikk i det skjøre vesenet med håp og drømmer. Rødhette som vil plukke den fineste blomsten hun har sett. Fristelsene er rundt henne, over alt. Haq leverer en av sine bedre rolletolkninger. Kanskje var det enkelt å huske hvordan det var å bli fristet. Hvordan bruene brennes, og hvordan oppdagelseslysten sendte henne ut i verden?

Dytter døtrene fram

Vi er i ferd med å oppleve et generasjonsskifte blant minoritetskvinnene i Norge. Fra å bli omtalt som ofre og representanter for nedbrytende statistikker, er strømmen i ferd med å snu.  Minoritetskvinner utgjør for eksempel hele 46 prosent av innvandrerrepresentantene i kommunestyrene, mens kvinneandelen kun er 38 prosent blant de etnisk norske lokalpolitikerne. I sommer var det store oppslag om SSB-tallene som viste at innvandrerjenter ligger langt over landsgjennomsnittet når det gjelder fullføring av videregående skole.

Alt dette overrasker muligens majoritetssamfunnet, men dette var som forventet for de som kjenner innvandrermiljøene godt. Dette har man visst lenge, og endelig fikk vi tall som kunne bekrefte det. Nå trenger en ikke å bruke energien på å overbevise skeptikerne. Nå står det svart på hvitt. Når en tenker seg om, er suksessen til minoritetskvinner egentlig ikke så rart, for dette er tross alt døtrene til mødre som ble kastet inn i en ukjent, nærmest utenomjordisk verden i begynnelsen av 70-tallet. Damene har hatt en enorm indre styrke. De som opplevd å bli isolert og utelukket fra samfunnet, men lovet seg selv at datteren aldri skulle få oppleve det samme.

Seilende på denne strømmen, som varsler om at vi har andre tider i vente, har vi fått en rekke stemmer. Stemmer som har tatt tilbake regien over hvem som definerer «innvandrerkvinnen».  Vi har fått stemmer som Bushra Ishaq, Amel Aden og Shabana Rehman.

Rehmans slag

Shabana Rehman (33) kom ut med sin tredje bok i forrige uke. Blåveis (Kagge, 2009) er som Iram Haqs Skylappjenta et innblikk i livet til en tilsynelatende sterk jente. En jente som har levd et liv i rampelyset, et liv som har virket glamorøst og uredd.  Blåveis handler om de blåmerkene Shabana ble til del, men leseren vil også føle seg mørbanket. For den treffer deg, hardt og brutalt. Midt i Solar Plexus, som Shabana Rehman velger å kalle det.

Den mangeårige hetsen som Shabana Rehman har levd med, er ingen hemmelighet. Men hennes framtoning ga aldri indikasjoner på hvilket smertehelvete hun hadde overlevd. Hennes kroppsmalende og rumpevisende stunts ga på den tiden ingen mening. Hun hadde med sine valg i det offentlige rom ertet på seg mange.  De hadde følt seg stigmatisert og uglesett. Selv oppegående, ressurssterke og engasjerte pakistansknorske har ikke nølt med å servere saftige gloser når hun har blitt nevnt i en samtale. Det har vært sterke følelser i sving, både fra hun som har levert, og fra de som har mottatt.

Inntil Blåveis visste vi dog ikke at forfatteren hadde mottatt slag av både den fysiske og psykiske art, at det nå var hennes tur til å gjengjelde.

Virkemidlene Rehman brukte, åpnet dørene til det norske samfunnet. Norge tok henne til sitt bryst, hun ble den nye yndlingen. Hennes budskap druknet i hennes altoverskyggende personlighet. Nordmenn lyttet, men tok ikke budskapet til seg. Minoritetsmiljøet ble derimot nærmest hermetisk lukket og etter hvert ugjennomtrengelig for Rehman. Hun nådde ikke de hun ville eller burde nå.

Blottlegger sjelen

Blåveis er en bok til alle oss, vi som trodde Shabana Rehman ikke hadde peiling. Vi som hoderistende konstaterte at hun i alle fall ikke representerer oss. Med Blåveis får vi et sjeldent innblikk i den historien som formet standupkomikeren, Aftenposten-spaltisten og samfunnsdebattanten.

For første gang blir vi kjent med jenta som ble mørbanket av kjæresten. Jenta som var så redd at hun ikke turde ta trikken. Hun som hadde så mye stolthet at hun nektet å fortelle noen om grusomhetene. Med boka blottlegger hun sjelen sin. Hennes stunts, tindrende engasjement, sinne og frustrasjon gir plutselig mening.

Noen vil kanskje ikke være villig til å se forbi virkemidlene, andre vil føle seg litt flau over den hetsen de utsatte Rehman for. Men uansett hvor man står etter å ha lest Blåveis, en ting er ganske sikkert: Boka setter ting i perspektiv.

En kan godt være uenig i budskapet og hvordan det blir levert. Man kan godt ha et annet sett av leveregler enn jentene som valgte å bryte ut. Men man har ingen rett til å bagatellisere deres livserfaringer, meninger og selvverd.

Med tiden har det modnet en rekke historier, og med tiden har motet kommet. Nå er tiden inne for historiene å bli fortalt. Modige historier, fra modige jenter.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:46 pm

Vår Pakistanske tragedie

leave a comment »

Mediene viser den brutale virkeligheten på direktesendt i Pakistan (Tv-bilde Geo TV)

(Kronikk publisert i «Frontlinjer» i Ny Tid, 26.05.09)

Vi norskpakistanere må slutte å bygge villaer og heller investere i Pakistan. Mens Norge bør innrømme skadene som «feel good-krigen» gjør.

Ett spørsmål har fulgt meg hele livet: «Føler du deg norsk eller pakistansk?»

Med foreldre fra Pakistan og med Oslo som fødested, var det et legitimt spørsmål. Hvor ligger din lojalitet? Ikke bare har storsamfunnet med jevne mellomrom stilt dette spørsmålet. Jeg selv har gjennom oppveksten lurt på det samme.

Går det an å ha to hjemland? Tidligere tvilte jeg på det, da jeg hadde en form for identitetskrise. Jeg prøvde å distansere meg fra Pakistan, som jeg betraktet som bakstreversk. Jeg har forandret mening. Med alderen kommer visdommen.

Nå vet jeg bedre. Nemlig at man kan føle like stor tilknytning, omsorg og kjærlighet for to land. For nordmenn flest vil dette muligens være et vanskelig konsept å forstå. Men for meg er det en sannhet like fullt. Norge og Pakistan definerer meg begge som person.

Jeg har min opprinnelse i Pakistan, men Norge og det norske er en like stor del av meg som individ. Som en mors kjærlighet for sine barn. Jeg har selv barn, og jeg kan aldri elske den ene mer enn den andre. Det finnes faktisk hjerterom for to hjemland.

Jeg føler meg privilegert. Patriotismen slår like sterkt inn om det er det norske flagget eller det pakistanske som heises på OL-arenaen. Det er ikke mulig å velge det ene over den andre. Lojaliteten er like sterk for begge land.

Men det gjør meg også sårbar. Jeg kan ikke lenger forholde meg likegyldig til den katastrofale situasjonen Pakistan befinner seg i. Frustrasjonen deles rundt samtlige stuebord i pakistansknorske hjem. Men nå er tiden moden for at vi gjør mer enn å konstatere tingenes tilstand.

Taliban-bevegelsen har tatt over Swat-dalen i vest-Pakistan, med grusomme konsekvenser for unge kvinner. De siste ukene har den pakistanske gått til krig for å stanse Taliban fra å innta hovedstaden Islamabad.

Pakistan gjort seg avhengig av kapitalen fra den pakistanske diasporaen. Byggebransjen har blomstret. Vi «nyrike» i utlandet har investert store summer. Til lykke for oss, men til ulykke for Pakistan.

For hvem har hatt gleden av pengestrømmen, andre enn oss selv? Har det pakistanske samfunnet tjent noe på de vulgære monstervillaene i hjertet av landsbyen? Mens praktvillaene har poppet opp som paddehatter, har naboen vegg-i-vegg levd under kummerlige kår. Ingen pakistanere har tjent på denne galskapen, snarere tvert i mot. Vi har bidratt til de svimlende høye eiendomsprisene. Den jevne pakistaner har ikke hatt sjanse til å skaffe seg noe eget. Bolig- og eiendomsprisene er kunstig oppblåst. Kun innenfor rekkevidde av diasporaen og den øvre middelklasse.

I så måte har vi bidratt til å øke problemene i Pakistan, og vi kan stille oss på samme rekke som de store gods- og landeierne i landet. De utvalgte få, som har hatt strupetak på pakistanerne. Et Pakistan langt unna visjonen til landsfaderen Muhammed Ali Jinnah (1876-1948). Jinnah var sekulær, som han viste i sin tale 11. august 1947, kun dager før uavhengigheten ble erklært:

«Alle og enhver av dere, uansett hvilken fellesskap dere tilhører… er først, nest og sist borgere av denne staten. Med like rettigheter privilegier og plikter. Dere er fri, fri til å gå i deres templer, fri til å gå i moskeen eller hvilken som helst annet tilbedelseshus.»

Udemokratiske Bhutto

Men alle pakistanere ble ikke likeverdige. Fra landets fødsel ble gods- og landeierne satt i en politisk posisjon. Den Oxford-utdannede eliten ble gitt makten. Slik fikk landet et system preget av privilegier for de få og bunnløs fattigdom for andre. Stikk i strid med Jinnahs visjon, som han aldri fikk satt ut i livet. Han døde året etter avhengigheten, og med dette startet er rekke fiaskoer, som i dag har resultert i Pakistans tragedie.

I dag er det 176 millioner pakistanere, men lite har forandret seg til det bedre siden Jinnahs tid.  Pakistanere mangler det helt elementære: skole, helse og arbeid. En sykdom som polio, utryddet i resten av verden, er på frammarsj i Pakistan. I dag blir 60 prosent av barn født med misdannelser grunnet underernæring.

Militær innblanding, korrupte politikere og tung amerikansk innblanding har vært landets svøpe. I den galskapen som har herjet Pakistan, har motvekten heldigvis vært folkets sunne fornuft: Håpløsheten har ikke ført til omfattende religiøs ekstremisme. Dette ble bevist også ved fjorårets valg, da landets religiøse kun fikk noen få seter i nasjonalforsamlingen. En svakere nasjonalfornuft hadde ført til en talibanisering for lenge siden. Maktapparatet kan prise seg lykkelige.

Den vestlige verden har bidratt til aksept av den sittende regjeringen. Benazir Bhutto, som ble skutt og drept 27. desember 2007, ble av norske medier hyllet som demokratiets dronning. Forsidene i Norge kunne fortelle om en modig kvinne som ofret livet for demokratiet. Vestlig media falt for denne farsen. For Bhutto var ingen demokratisk forkjemper. Tronen til hennes parti (Pakistan People’s Party) gikk i arv til sønnen, som er øverste leder for livstid. Og mens sønnen er for ung, skal den gjennomkorrupte faren, Asif Zardari, lede landet. For en tragedie!

Ved sin tilstedeværelse i Afghanistan bidrar Nato og Norge til den håpløse situasjonen i både Afghanistan og Pakistan. Denne «feel-good»-krigen er en farse. Krigen mot terror må snart innses å ha gått på et stort nederlag. Hva har man egentlig oppnådd?

21. mai kunne USAs Barack Obama i sin direktesendte tale konstatere at Guantanamo-fengslet på Cuba har skapte flere terrorister enn den har fått dømt. Det samme er sant for hele «krigen mot terror». De allierte styrkenes udugelighet i Afghanistan har ført Pakistan på randen av sammenbrudd.

Ny allianseløsning

Hvor ble det av oppbyggingen av Afghanistan? Er kvinnerettighetene blitt forbedret i landet? Kabul har riktignok fått noen nye villaer, utenfor rekkevidden til afghanere flest. Dette er hus for vestlige folk. Og firehjulstrekkere ruller i gatene, frivillige organisasjoner bruker dem i sitt arbeid. En hån mot de lutfattige afghanere som dør av kulde, mens vestlige borgere kan benytte seg av oppvarmede hus. Oppskriften for økt ekstremisme!

Vi i privilegerte Norge kan og må bidra. Likegyldighet er livsfarlig, ikke bare for Pakistan, men for hele det internasjonale samfunnet. Flyktningleirene i kjølevannet av Pakistans krig mot Taliban kan gi grobunn for økt ekstremisme. Det har vi ikke råd til.

Norge og resten av verden må bidra med mye mer bistand. Ønsker vi langsiktige løsninger, må Norge tilbakekalle sine soldater og innse at krigen mot terror er tapt! Det er kun én løsning på problemene i området: En regional allianse – med Pakistan, India, Iran, Afghanistan og Kina i spissen. USA og Vesten må holde seg unna.

Den pakistanske diasporaen må slutte å bygge på villaene sine, og heller investere i lokalt næringsliv. Disse vil skape arbeidsplasser, som igjen vil hjelpe til i fattigdomsbekjempelsen. Privilegerte pakistansk-norske kan heller sponse andre barns utdanning, slik at foreldrene slipper å sende dem til gratis religiøse skoler.

En oppvåkning er påkrevet, ikke bare hos verdenssamfunnet, men også hos den pakistanske diasporaen. Vi kan ikke være tiltaksløse. Pakistan trenger oss nå!

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 6:33 pm