Selvtilliten skal gjenvinnes

(Publisert på x-plosiv.no 31.12.08)

Året 2008 er ved veis ende. Bak oss legger vi et år hvor verden har kjempet en evig kamp mellom håpet og det håpløse. En rekke dyptgripende og historiske begivenheter har funnet sted over hele verden. Mange har opplevd å veksle mellom pågangsmot og likegyldighet. Noen av utfordringene har vært av en slik størrelse at de har vært vanskelig å forholde seg til. Klimatrusselen for eksempel har gjort oss motløse. Allikevel er det kampene nærmere oss som har engasjert mest.

”Som alle andre”

Å være del av minoriteten har vært en ufravikelig sannhet. Illusjonen om å være ”som alle andre” har brast med jevne mellomrom og gjort oss oppmerksomme på at vi ikke er som alle andre. Vi har ikke alltid glidd inn i den grå massen, fargene har avslørt oss! Hudfargen og navnet har minnet oss på at vi ikke kan med all mulig selvfølgelighet si at vi er norske. Ja, teknisk sett er vi det, og inni hjertet føler vi oss norske som brunosten. Om enn med røtter en annen plass! Historiene om høyt utdannede overkvalifiserte trikkeførere har rørt oss. Debattforumene på Dagbladet og VG har opprørt oss. Gjengoppgjørene og skytingene har gjort oss sinte, og Ali Farah saken har sjokkert oss! På tampen av året har India-Pakistan konflikten vært enda en påminnelse på at røttene er dype, og ikke slipper taket. For hver krasse utspill fra tv-skjermen har hjertet dunket noen ekstra slag. Vi har vært som dratt i hver sin retning, balansen har vært tøff!

Troen på ”Change”

I et samfunnsbilde som kunne desillusjonert oss finner vi håpet. Om ikke i Norge, så utenfor landets grenser. Vi blir oppmerksomme på presidenvalget i USA. Landet som vi elsker å hate. Vi forbinder den med Irak-krigen, bomber, irakiske sivile tap i tusentall, krigen mot terror i Afghanistan, den evige innblandingen i Pakistans interne anliggende. Ja, intet positivt å assosiere med USA har vi hatt. Inntil en mann ved navn Barack Hussein Obama forlangte oppmerksomheten. I en bølge av ektefølt beundring og troen på ”change” har vi sågar bagatellisert mannens planer om Pakistan. Vi har med store øyne fylt av håp for vår egen del konstatert at verdens eneste supermakt velger seg en afroamerikaner som president. En mann tilhørende minoriteten i landet! Plutselig innser vi at det er med oss selv vi må jobbe. Selvrespekten og selvtilliten må gjenvinnes. Mulighetene må gripes og integriteten må økes. Arbeidsmoralen skal slå følge med ambisjonene. Vi skal ikke la diskrimineringen og rasismen noen av oss opplever holde oss tilbake. Det finnes faktisk ingen grenser for hva en kan oppnå! Det har vi lært av Barack Obama i 2008!

Et vitnesbyrd

Av X-plosivs egen redaktør Mahmona Khan har vi lært noe viktig i år. Noe vi hadde latt gå i glemmeboken i alle år. Respekten for våre foreldres sterke historie i Norge! Hun ga oss bildene, et vitnesbyrd for livet våre foreldre har levd for å gi oss det livet vi i dag nyter. Det var ikke et tørt øye å finne i forsamlingen. Vi har så mye å lære av den kampen førstegenereasjonsinnvanderere har kjempet, i landet vi i dag kaller vårt.

”Heltene er mange”

Det er mange personligheter som har gjort inntrykk på oss. Et kjærkomment lyspunkt har vært den vevre Hadia Tajik. Høyden kunne lurt deg, for bak fasaden finnes en mektig, dyktig og ærlig kvinne. Årets norsk-pakistaner ble hun, og x-plosiv er så stolte av sitt valg!
Er man på utkikk etter flere ”guiding stars” er det bare å ta en titt på nominasjonslisten til x-plosiv prisen. Og dem du ikke finner der finner du kanskje rundt deg. Mannen som har jobbet syv-dagers uker for å forsørge sin familie, både her og i hjemlandet. Moren som har sjonglert mellom jobb, hjem, barn, ektemann og svigerfamilie. Jenta som har fortapt seg i skolebøkene for å oppfylle drømmen til sine foreldre om høyere utdanning. Damen som har tatt på seg hijab etter flere års overveielser. Gutten som har valgt med hjertet og overbevist sine foreldre om at hans utkårede er den rette. Bestefaren som gikk mot slekta og motsatte seg tvangsekteskapet av barnebarnet. Ja, heltene er mange!

Nok å kjempe for

På den siste dagen av 2008 er det godt å konstatere at der det finnes håpløshet, er håpet rett rundt hjørnet. Riktignok er det mange kamper å kjempe, selv om Norsk-pakistansk studentsamfunn konstaterer at der ikke finnes behov for mer motivasjon blant de unge! (For øvrig en grov skivebom)! Så lenge unge etterkommere av innvandrere med en mastergrad i lomma kjører drosje er det nok å kjempe for. Så lenge unge jenter blir stilt ovenfor umulige valg som slekta eller kjærligheten har vi nok å gå på barrikadene for. Så lenge norsk-pakistanere ikke ser verdien av frivillig arbeid har vi nok å henge fingrene i!

Kampen gjennom pennen

Mange kamper er vunnet, mye er oppnådd! Nå er det på tide å gå løs på de gjenværende med iver og pågangsmot! X-plosiv.no vil fortsette å belyse og bekjempe utfordringene ved å arrangere begivenheter som Prisutdelingen og kvinnefestivalen! Vi skal gjøre vårt for gjenvinne respekten og verdigheten blant unge ved å føre kampen gjennom pennen.

Med ønsker om et godt nytt år og håp om større engasjement og mindre likegyldighet, behold håpet i 2009!

Reklame