Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘norge

En annen norgeshistorie

leave a comment »

Tv-serien Det nye landet og dokumentaren Min Mors hemmelighet lyssetter begge skampletter i moderne norsk historie.

(Publisert i Ny Tid, uke 5 )

Norges innvandringshistorie, er en beretning om de fremmede og de fremmedgjorte.

Hva er verdien av å kjenne sin historie – hvor en kommer fra og hvilken kulturell arv en bærer på? Enkelte fortrenger sin historie, noen har den som en liten apropos i livet og andre er slett ikke kjent med sin bakgrunn. De som ikke vet hvor de kommer fra, hva som har formet dem og deres foreldre, vil kun ha en amputert arv å gi videre til sine barn.

Å kjenne seg selv og den historien man er en del av, både i fortid og nåtid, er grunnleggende. Vi har alle mye å lære av historien. Den kan berike oss og samtidig gjøre oss oppmerksomme på feil som ikke skal gjentas. Når historie går i glemmeboken, mister nye generasjoner en del av helhetsbildet over sine liv og det samfunn de lever i.

I internettets, iPadens og bredbåndets tidsalder skulle man tro at all informasjon var tilgjengelig, oppfattet og fortært. At det ikke lenger finnes noe å fortelle, som folk ikke allerede vet om. Så feil kan man ta. Historien kan aldri formidles mange nok ganger.

Flau historie

NRK-serien Det nye landet går for tiden på statskanalen NRK. Serien på fem deler forteller Norges moderne innvandringshistorie. En viktig del av norgeshistorien, som har vært gjemt mellom permer, statistikker og filmklipp og i sinnene til de mange som har innvandret til Norge. I Det nye landet er alt dette materialet samlet, bearbeidet og gjort tilgjengelig for oss. NRK-serien løser opp i knuter, besvarer dine spørsmål og gjør samtidig en del fordommer til skamme.

Det nye landet favner bredt og byr på mange overraskelser. En sitter med en flau smak i munnen når serien forteller om amerikanerne som seilet inn til olje-Norge på en beundringsbølge på 70-tallet. Tatt imot som helter med skyhøye lønninger og luksus å boltre seg i. På den andre siden ser du bilder av italienske og spanske oljeriggarbeidere. Også de en del av den blomstrende oljenæringen, men med lave lønninger og elendige boforhold. Unge etniske nordmenn legger ikke skjul på sin skepsis til de nye arbeiderne. Ingen skjemmes over de rasistiske meningene de serverer på tv. «De er ikke mennesker», får vi høre den ene si.

Vår tids arbeidsinnvandrere

Pakistanerne er et kapittel for seg selv. De kom tomhendt og innkvarterte seg selv i slottsparken. Det fantes ingen mottak og ingen boliger. Utleiere tok blodpris for lugubre, små leiligheter. Myndighetene var uforberedt, men også uinteressert i starten. Privatpersoner og mediene ropte varsko. Pakistanerne fikk dårlig betalte lavstatusjobber, men var fornøyde. Arbeidsmaurene ville gjøre minst mulig ut av seg. Deres mål var å tjene masse penger og reise hjem igjen.

Gjenkjennelsesfaktoren er tidvis stor. Vår tids arbeidsinnvandrere behandles nesten likedan. Det er tydeligvis ikke noe galt i å betale polakkene en brøkdel av den timelønnen vi selv hadde akseptert. Vi har åpenbart lært lite av historien. Kanskje fordi historien aldri ble fortalt oss slik vi ser den i Det nye landet.

NRK-serien er et viktig bidrag i integreringsdebatten. Hvordan kan vi forbedre vårt multikulturelle samfunn hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra. Det man til en viss grad savner i serien, er de personlige historiene. Hvordan opplevde italienerne, spanjolene og pakistanerne den historien de ble en del av? Mahmona Khan, tidligere redaktør i nettmagasinet x-plosiv.no, har i sin bok Tilbakeblikk – da pakistanerne kom til Norge (Pax forlag, 2009) formidlet litt av det perspektivet NRK mangler. Også hun dokumenterer en del av historien, men hun forteller de personlige historiene.

Skjult identitet

Hvor viktig det er å kjenne sin historie får vi også et godt eksempel på i den prisbelønte dokumentaren Min mors hemmelighet (2009), som kom på dvd 28. januar. Her møter vi filmskaper Ellen-Astri Lundby som i voksen alder finner ut at moren egentlig er same. En sannhet moren har holdt hemmelig for datteren i alle år. Ellens mor innvandret fra sin samiske etnisitet og til det norske. I Min mors hemmelighet prøver Lundby selv å finne tilbake til sine røtter.

Dette er det personlige perspektivet, men filmen gir også et unikt innblikk i den samiske historien, fortalt gjennom den gripende fortellingen om Ellen-Astri Lundbys mor. Storsamfunnets fornorsking av samene i etterkrigstiden er et mørkt kapittel i norgeshistorien. Denne politikken etterlot seg mennesker som skammet seg slik over sin etnisitet at de valgte å skjule den, og flykte fra sin arv og sin bakgrunn.

Å bli frarøvet ens røtter skaper et tomrom, og stolthet byttes ut med skam. Lundbys mor fortalte aldri datteren om seg selv, hvor hun kom fra og hvorfor hun skjulte sin bakgrunn. I Min mors hemmelighet ser vi hvordan datteren smiler av lettelse når hun får bekreftet at hun er av samisk herkomst. Det er viktig å vite hvor man kommer fra. Alle mennesker skal, bør og fortjener å få vite om sin opprinnelse.

På sin reise møter Lundby mennesker som styrker hennes stolthet over å være same. Samtidig er sårheten påtagelig når hun møter samer som ikke vil vedkjenne seg sin etnisitet.

Viktige vitnesbyrd

Den samtiden som tvang Ellens mor fra Finnmark til Oslo, og som førte til at hun brøt med sin kultur og historie, var fordommene som knyttet seg til samene. Dette er opprørende for Ellen, men det er like fullt en historisk sannhet.

Tv-serier og filmer som Det nye landet og Min mors hemmelighet er viktige nedskrivinger av den moderne norske historien. Mens den førstnevnte tar for seg innvandringen fra fremmede land, handler den andre om fremmedgjøring av mennesker i deres eget hjem.

Skal vi lære noe av historien, er vi nødt til å fortelle om den. Det er viktig for vår generasjon å vite hvordan vi som nasjon og som enkeltmennesker har tenkt, handlet og påvirket. Skal vi unngå de samme tabber og forsterke det som faktisk fungerte, må vi nedtegne vitnesbyrdene og gjøre de allment tilgjengelige. Det har Det nye landet og Min mors hemmelighet gjort. Nå må vi bruke materialet til å opplyse kommende generasjoner, slik at de ikke blir sjokkert når de ser tv-bilder fra slaget i Brumunddal. ■

Written by Shazia Sarwar

13/02/2010 at 10:37 am

Penger betyr ikke alt, men…

with 4 comments

Blogglisten
I går natt skrev kulturredaktøren i Aftenposten en tweet, som holdt meg våken i natt. Av pur glede, og kanskje ørlite grann av tristhet.

Knut Olav Amås skrev:

@stmarthinsen Ja, ikke mange norske tidsskrifter som virkelig er gode på nett. X-plosiv.no er et rent nettblad som tidvis er godt.

7:26 PM Jan 24th from web in reply to stmarthinsen

Retweeted by you and 1 other

Ikke dårlig skussmål å få! Spesielt ikke når X-plosiv drives på ren og skjær engasjement og utholdenhet. Ja, å drive/drifte X-plosiv er en smertefull utholdenhets prosjekt. I tre år har vi ikke manglet noe på drive, ideer, engasjement og stå-på-vilje. Det som har manglet er pengene. En annen ting vi ikke har manglet er velmenende råd om hvor vi burde søke penger. Må være ærlig å innrømme at det vi kunne var å lage en nettmagasin, som vi mente var bra. Maktens og byråkratiets korridorer var et utrådt terreng for oss. Du kan jo bare se for deg kreative folk i evig kamp med byråkratene. Jeg brukte selvsagt min bakgrunn som økonom for alt det var verdt. Men rollene var byttet. Her satt vi med lue i hånda og tigget om penger. Vanligvis var jeg på andre siden av bordet. Den å-så-kjedlige telle-penger jobben 🙂

Byråkratiet og støtteordninger er ikke for slike som oss. Fant vi tidlig ut. Ikke var spekulative nok 😉 og ikke visste vi om alt som fantes av penger i omløp. Men dette bedret seg betraktlig i 2009. Med optimistisk giv kastet vi oss over støtteordninger i IMDI (inkludering og mangfoldsdepartementet), kulturrådet og andre lokale støtteordninger. Hjerten sank ned i magen når IMDI ga avslag på begge søknadene våres med argumentet om at vi ikke var landsdekkende nok. (Hva som er mer landsdekkende enn en nettavis, skal godt vites. Ifjor fikk var litt fra Kulturrådet. Og så prosjektstøtte for valgdebatten og «X-plosiv-prisene». (Tusen takk til våre engler)! Vi klarte å komme i mål på et vis. Fortsatt uten at noen fikk noe særlig betalt.

Med en slik sorgtung historie hva gjelder midler bak oss, er det rart vi blir litt disillusjonerte? Da er det stort sett «never say die» attitude som holder oss oppe. Og ikke minst, og viktigst: X-PLOSIV. Vi har klart oss over all forventning, og vi er stolte.

2010 har også begynte med utsending av en kobbel av søknader, i øst og vest. Kanskje blir 2010 året hvor vi faktisk kan få betalt vår bidragsytere? Kanskje kan jeg forsvare min altoverskyggende x-plosiv-lidenskap?

Som redaktør er det bare en ting som er viktig nå, penger!

En twittervenn spurte meg om x-plosivs kontonummer! Jeg antok han spøkte, men nei, han gjorde ikke det. Han ville støtte vårt arbeid.

Enda en grunn til at jeg lå våken i natt. Livet er godt! 🙂

Skal vi kanskje forsøke dette? Å opprette en støttekonto for nettmagasinet X-plosiv? Kanskje er det flere enn min twittervenn som kunne tenkt seg å støtte saken vår? Støtte X-plosiv?

«Desperate problems need desperate measures»?

Hva syns dere om ideen?

Written by Shazia Sarwar

27/01/2010 at 10:26 am

Økonomisk gevinst bak integreringsdebatten?

leave a comment »

Blogglisten


Foto: Wikimedia commons, Kjetil Ree

Legger mediene opp til debatter for å selge flere aviser og få flere treff på nettet? Dette mener Aftenpostens faste inventar i kommentarseksjonen, Usman Rana. Han mener journalister og redaktør bare er ute etter såkalte «bites», gode sitater de kan bygge saken sin på. Noe som kan skape debatt. Gjerne om muslimenes uduglighet.

Usman Rana har rett i at gladsaker er en ikke-sak for aviser flest. Det er atskillig mer krutt i å dyrke «konflikten». Konfliktfokuset i mediene er for overskyggende. Det er klart mediene har rett til å informere og opplyse, også når «muslimenes talsmann» syns det er greit med muslimske vitser. Men så er det dette med nyhetsverdien i dette. En nyhet er pr. definisjon noe som er utenom normalen. I så måte er det klart at nyhetene og debattene må handle om det som er unormalt, i den store norske konteksten.

Samtidig er det et tankekors at for muslimer spesielt og minoriteter generellt er det utenom det normale om media forteller en positiv historie/nyhet. Med sin stadig søken etter konflikt-pregede nyheter og vinklinger står media i fare for å miste bredden. Og å representere den store majoritet av muslimer, som altså ikke løper ned moskedøra og ei heller kan idenfisiere seg med det nå så populære bygdedyret. Det blir for ensporet. Vi trenger å si nyansene, også i avisene. Dette har vært noe av målet med x-plosiv.

Selvsagt skal og må avisene sette søkelys på det som er relevant og vesentlig. Det er vesentlig at vi har moralovervåkere, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en rekke andre problemer. Men balanse som representerer den virklige majoritet av muslimer er faktisk en nyhet! For nordmenn flest vil det være det. For jeg tror også andre nordmenn er lei av stadige muslim-nyheter!

Når det er sagt; det er nå mediene Rana utskjeller, som har gitt ham en tilnærmet kjendisstatus. Og han bruker det for alt det er verdt for å få sine meninger på trykk. Og så har han selv vært med på å forme dagsorden og det fokuset han mener er uheldig.

Written by Shazia Sarwar

26/01/2010 at 11:42 am

Lindstads Manifest

with 4 comments

Blogglisten
Aftenposten har publisert Trond Ali Lindstad «Muslimsk manifest» i dag. Jeg pleier ofte å google meg igjennom nye meninger og tanker rundt om i mediene. I dag må jeg si at jeg satt Farris Bris’n min i halsen! Visste ikke helt, hvordan jeg skulle reagere med en gang. Tror jeg var litt i sjokk. Etter at «manifestet» hadde sunket seg litt inn, var konklusjonen klar. Dette er Lindstads manifest, om, for og med Lindstad.

Det første jeg spurte meg selv var hvordan Lindstad kan påta seg å produsere et «manifest» på vegne av landets 100 000 muslimer, og så få det publisert i landets største avis? Han begynner pent og vil at muslimene skal være foregangsmennesker, og det blir verre derfra og ut. Det som opprører meg mest er at han nærmest erklærer kamp mellom Norge (liberale demorkatiet) og muslimer. Han mener Norge og muslimene ikke har noe til felles. Det er ikke mulig å hente noe annet ut av manifestet hans. Selvom jeg legge godvilja til ser jeg ikke noe vettug i hans kommunistiske manifest.

Jeg har ikke noe formening om Lindstad fra før, han har bare vært der, i mediene fra tid til tid. Men nå har han virkelig plassert seg i offentligheten. Man kan ikke ta ham seriøst. Og jeg tror ikke flesteparten av norske muslimer gjør det. Jeg bare syns det er ytterst merklig at Aftenposten publiserer dette. Hvorfor får en manns hallusinasjoner så mye plass? Hvilken autoritet har han egentlig?

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:47 pm

Tidenes fredsprisutdeling

leave a comment »

Norge har vært vitne til en entusiasme og begistring som enklest kan sammenlignes med 17. mai. Ikke den samme synlige folkefesten, men det samme engasjementet og festhumøret. Motstandere og tilhengere har alle sittet klistret til Tv-apparatene for å få med seg alle bevegelsene til den amerikanske presidenten Barack Hussein Obama. De som ikke har vært nær en tv, har hatt muligheten til følge sendingene live over internett, eller følge de mange sanntids tweeterne i de mange nettaviser.

Det har knyttet seg uvanlig stor spenning til Presidentens tale, men ikke minst også talen til den utskjelte Nobelkomitee-lederen Thorbjørn Jagland. En slik kontrovers og engasjement rundt en fredsprisutdeling har man sjelden vært vitne til. Det har ikke skortet på harseleringen av utvelgelsen. Obama har blitt gjenstand for langtrukne analyser. Alle har hatt en mening om fredsprisen i år, i motsetning til de tidligere år. Man husker knapt hvem som fikk prisen i fjor.

Air Force One

Det var også en hyggelig, men alvorstynget Barack Obama som landet med AirForce One på Gardermoen kl 0815 i morges. Som unger i godtebutikken sto ministre og ledere på rekke og rad, for å ønske presidenten velkommen. Alle forsøk på å skjule den enorme begistringen for den karismatiske lederen mislyktes tydligvis. Bare synet på flyet vi kjenner så godt fra Hollywood-filmene, satte journalistene ut av spill. Når de ble ferdige med å måpe over flyets omfang, ble de riktig så skuffet over at Obama sin offisielle bil, «beistet»,  ikke ble benyttet til å kjøre den amerikanske presidenten. Det ble også verre, for bilen var ikke vasket ordentlig. Da var det en fin trøst at Michelle Obama tok seg uforskammet godt ut i den mørklilla kåpen med det pent danderte skjerfet. Det er ikke for ingenting oppegående mennesker blir satt ut av dette radarparet. (teksten fortsetter under bildet).

Dele med verden

Barack Obama har fått skarp kritikk fra snurte nordmenn som forlanget mer av ham, hvis han først var i Norge. Det faktum at han takket nei til en rekke tradisjonelle tilstelninger, førte til at PR-folk tok frem skytset. Det var uhøflig og respektløst av Obama, mente de. Dagens lynvisitt har nok stilnet noen av protestene. Man kan konstatere hvor mye den amerikanske presidenten faktisk forsøkte å få med seg, ved sitt korte opphold i det flotte Norge. Om enn vanskelig, så burde nordmenn fordøye det faktum at den sittende presidenten har nok på timeplanen. Selvsagt skulle vil likt å beholdt ham for alltid, for hans sjarm alene, men vi får akseptere å dele ham med resten av verden.

Stjerner i øyne

Dagens desiderte høydepunkt var selve prisutdelingen i det flott pyntede Oslo Rådhus. Det som på lang avstand kunne sees ut som maiskolber på veggen i Oslos storstue, var nydelige blomster fraktet fra Nederland. På plass var også husfreden, strategisk plassert i hele salen. Salen var stappfull av forventningsfulle nordmenn som knapt kunne legge bånd på begistringen. Selv garvede motstandere og skeptikere hadde stjerner i øyne. Fremskrittsparti- formann Siv Jensen ble jaggu meg også nærmest omvendt av Obamas tale. Den slående konsentrasjonen som de fremmøtte brukte for å få meg seg hvert eneste ord som kom ut av Obamas munn, var der for alle å se. På direktesendt tv, og inn i de millioner hjem.

Og den talen; den var brilijant. Nesten smertlig direkte. Den var en ypperlig demonstrasjon i de umulige dilemmaene den amerikanske presidenten står overfor.  Så brilijant var talen at Kronprinsesse Mette Marit ble rørt til tårer. Nesten før mannen fikk sagt noe. Obama klarte kunststykket å ta kontroversen ved hornene. Men før jeg skal føye meg til koret av begistrede dødlige, er det enda en tale som trenger å nevnes. Jagland har vært hatobjekt nummer en de siste ukene og månedene. Jammen fikk han oppreisning! Med hele verden som publikum fikk Jagland en enestående mulighet til å forsvare Nobel-komiteens valg. Og det gjorde han. Han tok utgangspunkt i Nobeltestamentet og gikk kritikken etter i sømmene, punkt for punkt. At hans engelsk var diskusjonsemne nummer en etter talen, sier mer om de som harselerer med det, enn om Jagland. Okay, så kan ikke mannen engelsk. Men la oss håpe at vi ved nærmere ettertanke kan heve oss over slike småligheter og heller konsentrer oss om at Nobelkomiteen ikke var redd for å ta tak i kritikken de har møtt.

Med respekten i behold

Barack Obama visste at dagens fredspris-tale var viktig, og han hadde gjort hjemmeleksen sin. I dag snakket han til Europeere. Vi som har blitt reddet av amerikanerne ved verdenskriger tidligere. Han appellerte til vår historiske arv, når han snakket om ikke-volds ideologien kontra Hitler-marerittet. For kan vi forsvare de mange tusen drepte under kampene for å beseire Hitler, kan vi vel også forsvare krigene i Afghanistan og Irak?  Obama var ærlig og uredd når han snakket om sine og menneskehetens svakheter. Han gir sine kritikere lite å gripe tak i. For han er enig med dem i kritikken, og samtidig forklarer han hvorfor han leder kriger i verden. Skal man kritisere mannen for å få Nobel fredspris mens han fører krig, må det vel være helt legitimt å også spørre seg hvordan Norge, som selv er i krig, kan dele ut en fredspris.

Vi satt nå alle og ventet på hvordan en president, satt i en slik håpløs situasjon kan komme seg ut av situasjonen med respekten i behold. Vel, fasiten har du nå fått. I Oslo, Norge. 10. desember 2009.

x-plosiv.no

10. desember 2009

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:26 pm

Publisert i Kronikker og kommentarer

Tagged with , , , ,

Du slår ikke mitt barn!

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no 09.06.09)

Jeg blir sjelden virkelig opprørt. Så opprørt at jeg har lyst til å skrike ut. Idag er jeg det. Så sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er sint på politiet i Drammen, på imamen og miljøet som tillot fysisk avstraffelse av små barn og ikke minst foreldrene. Spesielt foreldrene. De har visst siden 2002, og selv da har de fortsatt å sende barna sine til denne skolen for å lære seg koranen?

Som barn gikk jeg noen år på skole i Pakistan. Mye godt kom ut av det. Jeg lærte meg å skrive og lese språket flytende. Det er et privilegium. Jeg lærte meg gangetabellen helt opp til 16 gangeren. Jeg lærte meg litt pakistansk historie. Men det er ikke bare skole-kunnskap jeg tilegnet meg. Jeg lærte også hvordan fysiskavstraffelse er totalt uakseptabelt. I alle former, i alle arenaer. Men spesielt på skolen. I Pakistan, i Midtøsten, i verden og i Norge.

Fysisk avstraffelse er utbredt og helt mainstream i pakistanske skoler. Jeg ble selv utsatt for dette som skal være så normalt i landet. Jeg var syv-åtte år. Smerten har jeg glemt. Men ydmykelsen, og følelsen av avmakt har satt seg. Men selv da, for mange mange år siden var det en mor som kom trampende inn på skolen hver gang datteren ble slått med stokk eller pinner. Mor var dundrende sint. Den kvinnelige læreren visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. «Du rører ikke min datter! Bruk ord og ikke vold, hører du!» Læreren var redd moren min, og skjønte ikke hvordan hun skulle lære meg noe som helst uten å slå.

Det var Pakistan, den gang da. Vi er i Norge. Her skal barn føle seg trygge. Ingen barn, verken hvite eller brune skal ha en hverdag fylt av frykt for fysisk straff. Det er ingen formidlende omstendighet om straffen skjer i en moskee. Snarere tvert i mot! De er fullt klar over forbudet mot å slå. Både moralsk og lovmessig. Alikevel slår de. Og foreldrene stilltiende aksepterer at småbarn blir slått for å lære seg koranvers. Her har de voksne tapt. Når de mangler evnen til å håndtere en situasjon uten å slå barn som er totalt forsvarsløse, har de tapt.

Jeg har en moralsk forpliktelse til å stå på barnas side. Her finnes ingen formidlende omstendigheter. Barna er sviktet fra alle hold. Politiet har fått bekymringsmeldinger siden 2002 og har altså da kun klart å ha samtaler med de som har forvoldt skaden? Er barn rettsløse? Hvorfor er ikke lovens paragraf 228 brukt her tidligere?

Det er mulig mange foreldre syns at det er helt greit om unger får seg en smekk på fingrene eller ryggen, hvis de ikke gjør som forventet. Slike foreldre har jeg overhodet ingen respekt for. Jeg kan ikke forstå at voksne personer, som i barns øyne har all makten kan legge sitt hånd på et lite barn. Uansett foranledning.

Det mest graverende i denne saken er dog at politiet i Drammen har opptrådt så passivt. Hadde dette vært en arbeidsplass hvor voksne personer ble slått om de ikke gjorde jobben hadde vi vel sett lange fengselsstraffer for lenge siden. Hvorfor denne unnfallenheten når det gjelder barn? Og spesielt minoritetsbarn? Hvorfor skal man være så forståelsesfull?

Vi som bindestreksnordmenn med ymse flerkulturell bakgrunn trenger å oppgradere verktøykassa vår når det gjelder barneoppdragelse. Det er under INGEN omstendigheter akseptabelt å slå sitt eller andres barn. Javisst, er det tabu å snakke om hvordan andre skal oppdra barna sine. Men nok får snart være nok. Noen må si i fra. Om det gjelder den vesle Christoffer som ble drept av sin stefar. Eller om det gjelder «uskyldige» fyk unger får i moskeen.

En ting må vi, altså vi med minoritetsbakgrunn, som har vist seg å være de som bruker fysisk avstraffelse i størst  grad her i landet forstå. Og det er at det er fullt mulig å gjøre prakteksempler ut av sine barn. Uten å legge en finger på dem. Kjærlighet, omtanke, omsorg og lyttende ører fungerer langt bedre enn fysisk straff.

Ingen skole, verken vanlig eller koranskole skal kunne straffe barn. En imam som får seg en fengselsstraff for å ha slått barn, har kommet seg for lettvint unna. Skulle vi uten bedre vitende opprettholdt «en øye for en øye» konseptet burde imamen og alle foreldre som noen gang har slått sine barn kanskje fått seg en smekk eller to. Selvsagt ikke hardt men gjerne ydmykende, i ansiktet, ryggen eller fingrene. Da hadde vel pipa fått en annen lyd.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:23 pm

Demonstrasjoner, reaksjoner og frustrasjon

leave a comment »

Sri Lankere opplever den enorme belastningen av å se sitt opprinnelsesland i borgerkrig. En krig som har drept hundrevis av sivile og skadet tusentalls. I Norge sitter slektninger og venner dypt fortvilet over håpløsheten og å ikke kunne hjelpe. De har deltatt i fredlige demonstrasjoner i over to måneder. Nå har de fått nok, og krever at Norge skal fordømme «folkemordet» og legge press på de stridende partene i Sri Lanka.

Hundrevis av Sri Lankere tok til gatene i Oslo i går kveld. De blokkerte trafikken begge veier i Stortingsgata i flere timer. Etterhvert utviklet demonstrasjonen seg til å bli aggrasiv. Politiet måtte bruke tåregass. Riktignok utviklet demonstrasjonen seg aldri til  fysiske ødeleggelser av eiendom i Oslos gater. Selvom blokkering av veier og byggninger også skaper problemer for samfunnet.

De fysiske ødeleggelsene foretatt av pøbler under Gaza-demonstrasjonene kan på ingen måte forsvares. De ødela for mye av budskapet med en slik demonstrasjon. Det satte Gazasaken i skyggen. Men så ble også pøblene tatt og satt i arresten. Lovgivende myndigheter satte i gang en prosess for å hindre slike hendelser i fremtiden. I likhet med gårsdagens og dagens demonstrasjoner var også de førstnevnte demonstrasjonene uttrykk for dyp fortvilelse, frustrasjon og sinne. Men her ser vi en vesensforskjell mellom hvordan medier skriver om tamilernes rop om Norges rolle i Sri Lanka, kontra det vi så av mediadekning i slutten av januar og begynnelsen av februar.

I Oslo ble det arrangert et fakkeltog for fred I Gaza, under Israels angrep på området. Nærmere ti tusen Oslo-borgere deltok. Den kvelden satt det mange i Oslo og ventet på bildene og talene fra denne markeringen. De ventet forgjeves. Mediene med TV2, VG og Dagbladet i spissen hadde direktesendinger fra demonstrasjonen som skjedde parallellt med fakkeltoget. Denne utviklet seg utover kvelden til å bli voldelig. Fakkeltogen ble nærmest ikke nevnt med ett ord. En markering som besto av langt flere mennesker enn de håndfull pøblene som gikk for langt i sin uttrykk av frustrasjon.

I dag kan vi lese om Sri Lanka eksperter som forteller om den dype frustrasjonen Sri Lankere føler. At de er under enorm press og at det er forståelse for reaksjonen. Det er generellt sett vist langt mer forståelse, fornuft og tålmodighet under tamilernes ulovelige demonstrasjon i dag og igår. Politiet kunne rent praktisk fjernet de flere hundre tamiler som demonstrerte ulovelig igår. De valgte å ikke gjøre det. Ikke før langt ut på kvelden. Debatten som raste i alle medier, og involverte alle tenkelige stemmer etter Gaza demonstrasjonen ser ut til mangle denne gangen. Den norske oponionen var ikke nødig med Gaza demonstrantene. De skulle alle som en settes på første flyet ut av Norge.

Det som fulgte Gaza demonstrasjonene var hijabdebatten og debatten om snikislamisering. Pøblenes herjinger og demonstrasjonene ble løftet frem som skremmselspropaganda for hvor ille det har blitt I Norge og hvor dette bærer hen.

Sri Lankerne har fortsatt blokkert inngangen til statministerens kontor. Demonstrasjonen er fortsatt ulovelig. Klikker du rundt på nettet vil du derimot finne nyheten langt ned på siden. Ei heller er det hentet kommentarer fra viktige samfunnsaktører. Det er ikke ropt ut varsko mot denne type demonstrasjoner. Man har heller ikke gått på generaliserende vis tamilerne etter i sømmene. Siv Jensen har ikke kommet på banen.

Fortvilelse og frustrasjon er det fundamentale her. Gaza demonstranter var like fortvilte som tamilerne er nå. Begge demonstrasjonene var ulovelige og begge utartet seg. Fremgangsmåten var ulik. Mens noen av pøblene klarte å ødelegge for brorparten av de fremmøtte ved å løpe rundt i sentrum og knuse ruter under Gaza demonstrasjoner har gårsdagens og dagens markeringer forstyrret byens ro og orden. Det kreves handling fra Norge, og tamiler vil ikke flytte seg fra stedet før det skjer noe.

Alle nordmenn har rett til å delta i demonstrasjoner, men ingen har rett til å forstyrre byens ro og orden. Ikke muslimske demonstranter og ei heller tamiler.

Skyllebøtter, karakteristikker, generaliseringer har haglet over landets muslimer, særlig de unge. Krigstyper var å se i alle aviser. Vi ser ikke disse nå. Enten har Norge blitt vant til denne type ulovelig demonstrasjoner, ellers så er det forskjell på hvem som uttrykker sin «dype fortvilelse og frustrasjon». Forklaringen og forståelsen brukes selektivt?  Er det forskjell på norsk-muslimsk frustrasjon og norsk-tamilsk frustrasjon? Ut i fra mediebildet å dømme, skulle man tro det.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:20 pm

Selvtilliten skal gjenvinnes

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no 31.12.08)

Året 2008 er ved veis ende. Bak oss legger vi et år hvor verden har kjempet en evig kamp mellom håpet og det håpløse. En rekke dyptgripende og historiske begivenheter har funnet sted over hele verden. Mange har opplevd å veksle mellom pågangsmot og likegyldighet. Noen av utfordringene har vært av en slik størrelse at de har vært vanskelig å forholde seg til. Klimatrusselen for eksempel har gjort oss motløse. Allikevel er det kampene nærmere oss som har engasjert mest.

”Som alle andre”

Å være del av minoriteten har vært en ufravikelig sannhet. Illusjonen om å være ”som alle andre” har brast med jevne mellomrom og gjort oss oppmerksomme på at vi ikke er som alle andre. Vi har ikke alltid glidd inn i den grå massen, fargene har avslørt oss! Hudfargen og navnet har minnet oss på at vi ikke kan med all mulig selvfølgelighet si at vi er norske. Ja, teknisk sett er vi det, og inni hjertet føler vi oss norske som brunosten. Om enn med røtter en annen plass! Historiene om høyt utdannede overkvalifiserte trikkeførere har rørt oss. Debattforumene på Dagbladet og VG har opprørt oss. Gjengoppgjørene og skytingene har gjort oss sinte, og Ali Farah saken har sjokkert oss! På tampen av året har India-Pakistan konflikten vært enda en påminnelse på at røttene er dype, og ikke slipper taket. For hver krasse utspill fra tv-skjermen har hjertet dunket noen ekstra slag. Vi har vært som dratt i hver sin retning, balansen har vært tøff!

Troen på ”Change”

I et samfunnsbilde som kunne desillusjonert oss finner vi håpet. Om ikke i Norge, så utenfor landets grenser. Vi blir oppmerksomme på presidenvalget i USA. Landet som vi elsker å hate. Vi forbinder den med Irak-krigen, bomber, irakiske sivile tap i tusentall, krigen mot terror i Afghanistan, den evige innblandingen i Pakistans interne anliggende. Ja, intet positivt å assosiere med USA har vi hatt. Inntil en mann ved navn Barack Hussein Obama forlangte oppmerksomheten. I en bølge av ektefølt beundring og troen på ”change” har vi sågar bagatellisert mannens planer om Pakistan. Vi har med store øyne fylt av håp for vår egen del konstatert at verdens eneste supermakt velger seg en afroamerikaner som president. En mann tilhørende minoriteten i landet! Plutselig innser vi at det er med oss selv vi må jobbe. Selvrespekten og selvtilliten må gjenvinnes. Mulighetene må gripes og integriteten må økes. Arbeidsmoralen skal slå følge med ambisjonene. Vi skal ikke la diskrimineringen og rasismen noen av oss opplever holde oss tilbake. Det finnes faktisk ingen grenser for hva en kan oppnå! Det har vi lært av Barack Obama i 2008!

Et vitnesbyrd

Av X-plosivs egen redaktør Mahmona Khan har vi lært noe viktig i år. Noe vi hadde latt gå i glemmeboken i alle år. Respekten for våre foreldres sterke historie i Norge! Hun ga oss bildene, et vitnesbyrd for livet våre foreldre har levd for å gi oss det livet vi i dag nyter. Det var ikke et tørt øye å finne i forsamlingen. Vi har så mye å lære av den kampen førstegenereasjonsinnvanderere har kjempet, i landet vi i dag kaller vårt.

”Heltene er mange”

Det er mange personligheter som har gjort inntrykk på oss. Et kjærkomment lyspunkt har vært den vevre Hadia Tajik. Høyden kunne lurt deg, for bak fasaden finnes en mektig, dyktig og ærlig kvinne. Årets norsk-pakistaner ble hun, og x-plosiv er så stolte av sitt valg!
Er man på utkikk etter flere ”guiding stars” er det bare å ta en titt på nominasjonslisten til x-plosiv prisen. Og dem du ikke finner der finner du kanskje rundt deg. Mannen som har jobbet syv-dagers uker for å forsørge sin familie, både her og i hjemlandet. Moren som har sjonglert mellom jobb, hjem, barn, ektemann og svigerfamilie. Jenta som har fortapt seg i skolebøkene for å oppfylle drømmen til sine foreldre om høyere utdanning. Damen som har tatt på seg hijab etter flere års overveielser. Gutten som har valgt med hjertet og overbevist sine foreldre om at hans utkårede er den rette. Bestefaren som gikk mot slekta og motsatte seg tvangsekteskapet av barnebarnet. Ja, heltene er mange!

Nok å kjempe for

På den siste dagen av 2008 er det godt å konstatere at der det finnes håpløshet, er håpet rett rundt hjørnet. Riktignok er det mange kamper å kjempe, selv om Norsk-pakistansk studentsamfunn konstaterer at der ikke finnes behov for mer motivasjon blant de unge! (For øvrig en grov skivebom)! Så lenge unge etterkommere av innvandrere med en mastergrad i lomma kjører drosje er det nok å kjempe for. Så lenge unge jenter blir stilt ovenfor umulige valg som slekta eller kjærligheten har vi nok å gå på barrikadene for. Så lenge norsk-pakistanere ikke ser verdien av frivillig arbeid har vi nok å henge fingrene i!

Kampen gjennom pennen

Mange kamper er vunnet, mye er oppnådd! Nå er det på tide å gå løs på de gjenværende med iver og pågangsmot! X-plosiv.no vil fortsette å belyse og bekjempe utfordringene ved å arrangere begivenheter som Prisutdelingen og kvinnefestivalen! Vi skal gjøre vårt for gjenvinne respekten og verdigheten blant unge ved å føre kampen gjennom pennen.

Med ønsker om et godt nytt år og håp om større engasjement og mindre likegyldighet, behold håpet i 2009!

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:14 pm

17. mai i rødt, hvitt og blått

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no 15.05.08)

Innvandrerforum tar til orde for at 17. mai komiteen skal tillate utenlandske flagg i barnetoget. Forumet mener at minoritetenes kulturer, språk og drakter er en del av samfunnet og burde være synlig den 17. mai. Man skal altså få muligheten til å vise sin egenart i tillegg til det norske og ikke istedenfor sier Athar Ali, leder av Innvandrerforum.

Dette er en fullstendig skivebom! I motsetning til andre land og kulturer er det lite til offentlig feiring, folkefest og pyntede mennesker i Norge. Det er kun en dag i året du kan gå nedover Karl Johan og se og føle det norske samholdet. Barnetoget, folkemengden, bunadene, is og pølser, korps, nyutsprungene blader på de massive trærne, den blomstrende slottsparken, kongefamilien, russetoget. Nordmenn er ikke kjent for å være de mest patriotiske, men 17. mai feires av alle.

Jeg vet ikke når Athar Ali eller de andre i innvandreforum sist tok seg turen til slottsparken den 17. mai, men det må være lenge siden. De siste ti-femten årene har den ene fargerike drakten etter den andre flagret på slottsparken denne dagen. Minoritetene har tatt til Oslo sentrum i tusentall og i sine beste nasjonale drakter. Enhver som befinner seg i og nær Slottsparken kan ikke unngå å få med seg at Norge er et land med en fargerik befolkning. Nordmenn i alle farger har gått side om side, noen med og noen uten det norske flagget, men feiret har de. På hver sin måte. Og slik skal det være!!

17. mai har minoriteten en gylden mulighet til å feire det landet de har flyttet til! De har en mulighet til å føle seg som en del av det samfunnet de lever i. La oss nå unngå å skille oss fra samfunnet ved å understreke hvor vi opprinnelig kommer fra. Dagen er den norske nasjonaldagen og burde brukes til å øke samholdet i samfunnet. Denne ene dagen kan alle nordmenn uansett farge gå med det norske flagget på brystlommen og føle seg stolte av det. Det er på tide at man omfavner Norge som sitt hjemland, og det innebærer at man lar ungene gå i barnetoget med det norske flagget i hånda. La oss bruke 17. mai til å være fargeblinde! La oss nå se et hav av norske flagg bølge seg nedover Karl Johan!

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:07 pm

Norske asylmottak er en skam

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no, sommeren 2008)

Denne sommeren har vi sett oppslag på oppslag fra norske asylmottak. Fra skudd til slåsskamper til voldtekt. Norske myndigheter har sviktet sin rolle ovenfor forfulgte, torturerte og flyktende mennesker. Det er på tide at vi drar hatten opp fra øyne og innser at alle mennesker fortjener å bli behandlet med respekt, uansett om de får asyl eller ikke!

Senest for par dager siden leser vi den hjerteskjærende historien til den unge afrikanske kvinnen som blir brutalt voldtatt på et asylmottak. Kvinnen flykter fra hjemmelandet etter å ha blitt voldtatt av soldater. At hun blir utsatt for den samme behandlingen også her i landet er noe Norge ikke kan leve med. Hun var på et mottak, hun burde ha hatt bedre beskyttelse. Ikke bare fordi alle kvinner i Norge har den fundamentale retten til å føle seg trygg uansett hvor de er, men også fordi hennes fortid forlangte at hun fikk den beskyttelsen hun søkte.

Det er helt uakseptabelt og uholdbart at gjenger med voldshungrige menn har muligheten til å ta seg inn i mottak og utøve vold mot uskyldige mennesker. Uansett hva foranledningen måtte være. En slik type fremferd må straffes hardt, og mennesker som ikke har fått godkjent asylsøknaden burde sendes ut av landet sporenstreks. Det er en tragedie for alle innvolverte at de norske myndighetene ikke kan gi disse sårbare menneskene den tryggeheten de fortjener. Og det i trygge Norge!

Skuddene mot asylmottaket på Hvalstad er en historisk terrorhandling på norsk jord. Man har med overlegg rettet skarp skyts mot et mottak bestående av kvinner, barn og menn. Intetanede ligger de og sover når skuddene går igjennom veggene. En ung gutt blir livstruende skadet. Dette er en terrorhandling som ikke får den oppmerksomheten den fortjener i storsamfunnet. Spørsmålet er selvsagt uunngåelig. Gjelder ikke de samme reglene for hvordan vi velger å reagere for mørkhudede som for etniske nordmenn? Mediabildet bekrefter dette med all mulig tydlighet. Når saken blir dekket er det ingen dybde reportasjer og oppfølging av den skadede gutten. Det er ingen innleggsstorm på de forskjellige nettfora. Det skaper ingen samfunnsdebatt. Det er skremmende! Slik kan vi ikke ha det i Norge.

I manges øyne mistet Norge sin uskyld denne sommeren. Myndighetene sviktet i sin rolle. Det er særdeles uprofft og uklokt og ikke ta hensyn til dynamikken som utspiller seg blant forskjellige etniske og politiske strømninger som befinner seg på et sted som et asylmottak. Her sitter mennesker fra ulik bakgrunn, de fleste med psykiske og fysiske plager. De blir stuet sammen, kvinner, menn og barn. Hundrevis deler på en TV. De blir omtrent forlatt til seg selv. De har ikke noe å gjøre. I en slik uholdbar atmosfære er det ikke det minste rart at det oppstår gnisninger. Myndighetene må revurderer hvordan mottak drives. Hva som er mest hensiktmessig for beboerene. Alt som fungerer i Norge er det ingen nødvendighet at skal fungere i alle sammenhenger. Om det trengs egne avdelinger for enslige kvinner, så la oss nå få det. Vi har ikke råd til flere voldtekt, slåsskamper og krangler.

Etter drapet på Benjamin er det ikke noe som har skapt større sorg og frustrasjon hos mange enn skuddene mot Hvalstad asylmottak. Et rikt, demokratisk, høy utdannet og sivilisert land som Norge kan ikke leve med noe vi tar avstand fra ut i verden. La oss slippe flere hårreisende angrep mot asylsøkere! Gi dem den tryggheten de fortjener. La Norge få beholde sin verdighet.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:05 pm