Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘filmomtale

Voksen kjærlighet

leave a comment »

Last chance Harvey handler om den siste kjærligheten

(Publisert første gang i Ny Tid 26.06.09)

Kjærlighet mellom eldre har vært tabu i Bollywood. Men når filmene først kommer, er de ikke så forskjellige fra Hollywood-versjonene.

Kjærligheten mellom to voksne mennesker er det ultimate tabu i mange kulturer.  For mange finnes det ingen siste sjanse.

Last Chance Harvey (2008) har norgespremiere 26. juni. Regissert som den er av den kvinnelige regissøren Joel Hopkins (Jump Tomorrow og Jorge), er filmen blitt en romantisk komedie av den sjarmerende sorten. Med hovedrolleinnehaverne Dustin Hoffman, som en mann i 70-årene, og Emma Thompson i 40-årene er det duket for flotte rolletolkninger. Den er nominert til Golden Globe for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle innen komediesjangeren. Filmen er blitt en skjønn fortelling om ensomhet, kjærlighet og muligheter.

Kjærlighet som pengesuksess

Hollywood produserer en god dose romantiske komedier, som tidvis er god underholdning. I noen tilfeller blir filmene dessverre stemplet som «chick-flicks» (damefilmer). Men mellommenneskelige relasjoner er populært stoff i filmkretser, siden det gir gode skuespillere muligheten til å spille nyanserte roller. For selv om teknisk avanserte, men i realiteten virkelighetsfjerne filmer, er den store pengeinnsamleren, er det de jordnære filmene som vinner anerkjennelse – både blant kritikere og skuespillerne selv.

En umiddelbar parallell kan trekkes til den verdenskjente, om enn mystifiserte verden av indiske filmer – populært kalt Bollywood, etter byen Bombay, nå kalt Mumbai. Her er det nesten utelukkende én formel for uforbeholden suksess i kinosalene: kjærlighet.

Vi har gjerne en tendens til å flire litt av denne kitschpregede filmindustrien i India, men 1,5 milliard mennesker verden over er lojale tilhengere av denne type filmer. Det er da naturlig å spørre seg: Hva er det som gjør at vi har så forskjellige preferanser?

Vi i den såkalt vestlige verden får våre basale behov dekket, og vel så det. De kulturelle forholdene som skiller det europeiske publikummet fra Bollywood-publikumet har grobunn i menneskenes harde liv. Sist så fantastisk gjengitt i den kritikerroste Slumdog Millionaire (2008).

I en hverdag hvor selv det å få mat på bordet er en utfordring, er det liten interesse for å se utenomjordiske som river seg ut av magen til folk. For disse er det mer virkelighetsnært å kunne få se sin store fantasi gjengitt på skjermen. En ung mann og kvinne, som finner kjærligheten, og som så går i døden for å oppnå den.

Den eneste ene

I det toneangivende Bollywood har vi de siste årene sett en rekke tabuer falle. Det største tabuet, ikke bare på lerret, mrn også i flere sørasiatiske kulturer, er voksen kjærlighet. Kjærligheten av typen gjengitt i filmer som Når du minst venter det (2003) med Jack Nicholson og Diane Keaton i hovedrollene. Eller i denne ukas premiere, Last Chance Harvey.

I så henseende må det noe spesielle året 2007 trekkes fram. Bollywood produserte da fire filmer som var innom temaet, dog på sin puritanske måte. Alle filmene hadde den legendariske skuespilleren Amitabh Bachchan i hovedrollen:

Baghban (Gartner) viste et kjærlighetsforhold mellom et ektepar i sekstiårene, mens den flotteCheeni Kum (Mindre Sukker) fortalte historien om en 64 år gammel mann som faller for en 34-årig kvinne. Den kanskje mest vågale filmen var Life in a Metro, som tok for seg et forhold mellom to godt voksne mennesker. Deres historie avsluttes sågar med et aldri så lite kyss. En banebrytende begivenhet i en kultur hvor selv unge par ikke kan så mye som holde hverandre i hendene offentlig. Selv Lolita-historien i Nishabd bleknet i forhold – skjønt den var «ille» nok, med sin kjærlighetshistorie mellom en pur ung pike og en mann i 60-årene.

Visse kulturer er preget av konseptet om «den ene sjansen». Den første og den siste. Den farlige holdningen om at du finner kjærligheten kun én gang, og at det kun skal være den ene mannen i ditt liv til du dør, er i høyeste grad romantisert. Det går først og fremst på bekostning av kvinnene. I India blant annet er det normalt at man forventer at en enke går i hvitt resten av livet. Hun frarøves retten til farger, retten til å pynte seg, og er prisgitt sin nærmeste familie.

Å få en ny sjanse til kjærlighet er uakseptabelt. Er du godt voksen, er det umulig. En fryktlig kontrast til den sukkersøte kjærligheten som er å finne i brorparten av filmene i regionen.

Last Chance Harvey taler også til oss om denne siste sjansen. En sjanse for kjærlighet ethvert menneske burde ha, om vedkommende er 16 eller 79.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:22 pm

Stjålne nasjonalsymboler

leave a comment »

Stone of destiny handler om nasjonal stolthet.

(Publisert første gang i Ny Tid 06.03.09)

Stone of destiny forteller den utrolige historien om hvordan skottenes nasjonalsymbol ble røvet fra Westminster Abbey i 1950. Fremdeles besitter britene stjålne skatter fra hele verden.

Den kanadisk-engelske filmen Stone of destiny, med kinopremiere fredag 6. mars, er bygget på bokaThe taking of the stone of destiny (1992) av Ian Hamilton – mannen som julaften 1950 var med på å stjele den sagnsomsuste steinen fra selveste Westminster Abbey. Skjebnesteinen – «Stone of destiny» eller «Stone of Scone» (uttales scoon) som den også kalles – er nemlig det ultimate symbolet på den skotske nasjonalfølelsen.

Som de fleste andre nasjonale symboler har Skjebnesteinen en spennende og myteomspunnet fortid. Etter sigende stammer steinen fra bibelske tider. Steinen skal ha blitt brukt av den hebraiske patriarken Jacob som hvilte hodet sitt mot denne steinen. Siden fant den veien til Skottland hvor den hadde vært i hundrevis av år, brukt som kroningsstein for landets monarker.

Krigsbytte

I 1296 ble Skjebnesteinen tatt som krigsbytte av Edward den første. Steinen ble bygd inn i kroningstronen St. Edwards chair og plassert i Westminster Abbey. Ved å bruke steinen i tronen ville Edward I symbolisere at han nå var kongen over Skottland. Historisk skulle alle som ble kronet på steinen automatisk bli konge over Skottland. Nettopp derfor var steinen av så stor betydning for Kong Edward I. I hundrevis av år har britiske monarker blitt innsatt på skottenes symbolsterke Skjebnesteinen.

Filmen er et forsøk på å gjenfortelle en historisk og symbolsk viktig hendelse. Det viktigste man tar med hjem, er dog noen tanker om hvordan viktige nasjonale symboler påvirker nasjonalfølelsen. Opp gjennom historien har vi sett flere tilfeller hvor klenodier er brukt som selve symbolet på gjenopprettelse av rettferd.

Det sies at den ekte Skjebnesteinen ble gjemt bort av munkene under krigen i 1296, at det kun var en kopi kongen fikk med seg. Ekte eller ikke, i motsetning til annet krigsbytte urettmessig stjålet av britene både før og etter kolonitiden, kom Skjebnesteinen hjem til Skottland i 1996. På papiret er den «lånt ut», men i praksis er den returnert og er nå å se i Edinburgh-slottet.

«Om steinen er ekte eller ikke, er totalt irrelevant», skriver den skotske Neal Ascherson i boka Stone voices – The search for Scotland. «Det som betyr noe er at steinen, i lang tid, har representert skottenes oppfatning av forholdet med England», skriver han videre.

Koh-i-noor

Koh-i-noor er for inderne det Skjebnesteinen er for skottene – selve symbolet på britenes utnyttelse og undertrykking av India. I motsetning til det nasjonale symbolet til Skottland er Koh-i-noor en av verdens største og mest kostbare diamanter med sine 105 karat. Og med denne i eie, regjerer du ikke bare over Skottland, men hele verden – i hvert fall om man skal tro mytene. Diamanten har en tusenårig historie og var Indias aller største skatt. Var du i besittelse av denne diamanten, var du den mektigste i landet. Slik var det, i tusenvis av år. Riktignok var denne symbolsterke diamanten en tur ut av landet da Nadir Shah invaderte Dehli og tok med seg påfugltronen i 1793. Den sagnomsuste Shah Jehan, Mogulkongen som bygget Taj Mahal, hadde nemlig bygget Koh-i-noor inn i sin like berømte påfugltrone.

Britenes trang til å bruke symbolsterke steiner i sine kroningsjuveler og stoler er også til stede når det gjelder Koh-i-noor. På samme måten som de viste forakt for skottene ved å plassere den hellige steinen i kroningsstolen, har fikk Koh-i-noor en plassering i Dronningens hovedkrone.

Den pakistanske statsministeren Zulifiqar Ali Bhutto gjorde krav på Koh-i-noor i 1976. Han skrev et emosjonelt brev til dronningen av England. Svaret ble nei, med begrunnelsen om at flere land gjør krav på diamanten, og man frykter for dens sikkerhet. Nasjonalistiske indere har i lang tid gjort krav på diamanten og ønsker å få den hjem, som et endelig punktum for det britiske kolonistyret. Men mens Ian Hamilton kunne sette seg i bilen og kjøre ned til Westminster Abbey, er det ikke fullt så enkelt for inderne. Da er det ikke noe annet enn diplomatisk press som gjelder, men her har indiske myndigheter kommet til kort.

Man kan si at historien endte forholdsvis godt for skottenes frastjålne nasjonalsymbol. Det samme kan man ikke si om koh-i-noor, som til vanlig er på utstilling i Londons Tower Bridge sammen med tusenvis av andre gjenstander fra hele verden. Hele den vestlige verden har mulighet til å se de nasjonale skattene, utenom de som har et historisk forhold til symbolene, nemlig indere, egyptere og andre nasjoner hvis mest verdifulle eiendeler ble stjålet under koloniseringen. Den åpenbare økonomiske begrensningen er én ting, men den jevne egypter eller araber har størst vanskeligheter med å få visum til land som England og USA. De tar da motvillig til takke med bilder av sine klenodier i bøker og på internett.

Småkjedelig og patriotisk

Filmen Stone of destiny er et halvhjertet forsøk på en patriotisk, følelsesladet film. Rammen er satt allerede i åpningsminuttene, med sekkepiper og grønne enger. Skottene selv var ikke fullt så begeistret over det kanadisk-engelske forsøket på å filmatisere en av de mest symbolsterke handlingene i nyere tid. Dog kan man ikke se bort fra viktigheten av slik film, da de politiske kreftene og opinionen i Skottland i stadig større grad tar til orde for selvstendighet og endelig brudd med Englands Act of Union fra 1707. Særlig har Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) gått i bresjen for en nasjonal avstemning om selvstendighet. SNP må se ut til å vente til etter valgkampen i 2011 for å få igjennom kravet om avstemning.

Stone of destiny kan til tider minne om vår egen Max Manus, men er på langt nær så god. Handlingen beveger seg sakte. Filmen slites mellom ønsket om å være en god gammeldags feel-good film og en spenningsfilm. Det sentimentale og patriotiske virker til tider påtvunget. Skuespillerprestasjonene er heller ikke noe å skrive hjem om. Synd egentlig, for historien er utrolig. Det kan også være artig å få med seg Westminster Abbey, siden dette er den første filmen som har fått tillatelse til å filme her.

Et fascinerende stykke historie ble til en småkjedelig film. Dog er den perfekt underholdning for en lat søndagskveld hjemme i sofakroken.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 8:07 pm