Sjokkerende råskap

Soraya ble steinet til døde i Iran, sønnen kastet den første stenen.

(Publisert første gang i Ny Tid 29.10.09)

Kinoaktuelle Soroya M. er et vitnesbyrd om grusomheter så ubegripelige at en skulle ønske det bare var film.

I dag, fredag 23. oktober, har den amerikanske filmen Soraya M. (2008) norgespremiere. Filmen er regissert av Hollywood-baserte Cyrus Nowrasteh, en iransk-amerikaner med lang karriere innen tv-produksjoner. Med Soraya M. markerer Nowrasteh seg som filmregissør på imponerende vis. Filmen er basert på en bok fra 1994 skrevet av journalisten Freidoune Sahebjam, og bygger på en sann historie: Om Soraya som ble steinet til døde i en landsby i Iran i 1986.

Det korteste strået

En rekke land i verden praktiserer dødsstraff, deriblant USA. Noen av dem har sittet i årevis og ventet på at straffen skal gjennomføres. I andre land har prosessen vært kort – et skudd har forseglet skjebnen. Mange har ikke en gang fått muligheten til å få prøvd sin sak i retten. Det sistnevnte har for det meste skjedd i diktaturer og i land med autoritære regimer. Felles for dem alle har allikevel være at døden har kommet forholdsvis raskt. Det være seg ved giftinnsprøytning, skudd eller henging.

Men fortsatt er det kvinner som blir hentrettet på det mest brutale vis. Eller, de drepes ikke, de tortureres til døde. Ikke for å ha drept et annet menneske, men for utroskap. I land som Iran, Saudi-Arabia og Nigeria steines kvinner til døde med myndighetenes velsignelse og til allmenn beskuelse. At det fortsatt skjer, på tross av de mange fremskritt mennesket har gjort, forteller at vi har latt det skje. Det som skjer bak lukkede dører, kan ikke alltid forhindres, men hvordan forholder man seg til det som skjer i full offentlighet?

Det er naturlig for oss å beskytte oss selv, ved å stenge ute informasjon som er for vanskelig å forholde seg til. Det forandrer dog ikke realiteten. Realiteten er at så sent som i mars i år, ble en kvinne steinet til døde i Iran. I Iran finnes det et eget lovhjemmel for steining. Den beskriver prosessen, ned i den minste detalj: hvor dypt hullet skal være, som personen begraves i, og størrelsen på steinene som skal brukes. De skal nemlig ikke være så små at de ikke gjør skade nok, og ikke for store til at døden inntreffer for fort. At menn skal begraves opp til midjen og kvinner opp til brystet. At den som av egen kraft klarer å komme opp av hullet under steiningen, skal settes fri. En usannsynlig situasjon selvsagt, men for noen måneder siden ble tre menn straffet til steining hvorav én av dem klarte å komme seg opp av hullet og ble satt fri. Men også her trekker kvinnene det korteste strået. Begravd til brystet sitter de fast, uten muligheten til å slippe unna.

Håp i fortvilelsen

Steining som straff er lovhjemmelet i en rekke land, deriblant Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia, Pakistan, Somalia og Nigeria. Det er ikke til å stikke under en stol at samtlige land som praktiserer barbariet, gjør det med islam som bakteppe. Det påstås at den islamske loven «shariah» åpner for steining ved utroskap, både for menn og kvinner.

Å diskutere religion er som å stikke hodet inn i et vepsebol. Her står tro mot tro og ord mot ord. Det interessante er ikke hva religionen sier, det interessante er hva etterfølgerne gjør med misbruket av den. Jeg finner det opprørende at mobben velger å kaste stein samtidig som de roper «Gud er stor». Har de islamske lærde i vår samtid tatt avstand fra praksisen? Vil de gjøre det? Finnes det en allmenn konsensus mot bestialiteten?

Når en religion brukes som begrunnelse for det verst tenkelig overgrep, så må det være legitimt å forvente at religionens etterfølgere gjør opprør mot praksisen. Også overfor et lukket diktatur som Iran. Det er nemlig slik at iranere flest er flaue over det barbariet myndighetene utfører, og mange har tatt til orde mot det. Med livet som innsats.

Med filmen Soraya M. blir steining som straffemetode belyst. Det viktigste budskapet er hvor lett slike «lover» kan misbrukes. Filmen er ingen dokumentarfilm, men det at den er basert på en sann historie gjør den brutal nok. Regissøren Cyrus Nowrasteh håper at man klarer å se forbi filmens opprørende karakter og se håpet i den. Det er lettere sagt enn gjort.

Soraya M. handler om to kvinneskjebner. Den ene, Soroya (Mozhan Marnò), taper i hendene på en umenneskelig mobb. Den andre, Zahra (Shoreh Aghdashloo), lover å fortelle hennes historie. Det grusomme i selve steiningen og det håpefulle i den eldre kvinnens mot, kjemper en kamp mot hverandre. Selv om jeg ønsker å fokusere på det håpet Zahra representerer, er det Sorayas hjerteskjærende opplevelser, som setter seg i kroppen. Desto mer nedslående er derfor at over tjue år etter denne hendelsen, finnes det fortsatt kvinner som blir torturert til døde.

Ubehag

Regissør Nowrasteh har ikke kunnet fortelle hvor han filmet Soraya M.. Det eneste vi vet, er at det er i et arabisk land. Så sensitivt er emnet at landet som tillot filmingen, gjorde det på den betingelse at det ikke ble avslørt.

Mozhan Marnò som spiller Soroya, og Shohreh Aghdashloo som spiller Zahra, utgjør til sammen hjertet av filmen. Håpløsheten og smerten til Soraya er til å ta og føle på. Aghdashloo er dog i en klasse for seg selv som den fryktløse og modige Zahra, som kan se landsbymennene rett i øyne og si «En sjeik? Mer som en hellig hore».

Jeg skulle ønske at jeg kunne forlate kinosalen med trøsten om at det bare var en film. Slik er det dessverre ikke. Jeg har sjelden blitt så berørt av en film. Det var mange som hikstet seg igjennom visningen, og jeg ble fysisk dårlig av scenen hvor den guddommelig vakre Soraya blir steinet i hjel. Dette på tross av at selve steiningen kun er en liten del av filmen.

Men kanskje nettopp derfor er filmen viktig, for den gjør steiningen håndgripelig, ekte og nær. Jeg følte behov for å lukke øynene da de første steinene falt, men jeg valgte å la dem være åpne. Det skylder jeg Soraya, og alle som har delt den samme skjebnen. Stemmer er viktige. Jo flere stemmer, dess mindre sannsynlig at overgripere kan fortsette uhindret. ■

Reklame