Derfor elsker jeg våren!

14. mai, og det begynner grått og trist. Så åpner skydekket seg, og våren åpenbarer seg i alle sin prakt. Alle vet at jeg elsker våren, i alle fall de som har hørt «under samme himmel» på NRK P1 🙂

Her er bildene jeg tok i dag, og «all rights reserved» selvsagt 😉

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Reklame

Tidenes fredsprisutdeling

Norge har vært vitne til en entusiasme og begistring som enklest kan sammenlignes med 17. mai. Ikke den samme synlige folkefesten, men det samme engasjementet og festhumøret. Motstandere og tilhengere har alle sittet klistret til Tv-apparatene for å få med seg alle bevegelsene til den amerikanske presidenten Barack Hussein Obama. De som ikke har vært nær en tv, har hatt muligheten til følge sendingene live over internett, eller følge de mange sanntids tweeterne i de mange nettaviser.

Det har knyttet seg uvanlig stor spenning til Presidentens tale, men ikke minst også talen til den utskjelte Nobelkomitee-lederen Thorbjørn Jagland. En slik kontrovers og engasjement rundt en fredsprisutdeling har man sjelden vært vitne til. Det har ikke skortet på harseleringen av utvelgelsen. Obama har blitt gjenstand for langtrukne analyser. Alle har hatt en mening om fredsprisen i år, i motsetning til de tidligere år. Man husker knapt hvem som fikk prisen i fjor.

Air Force One

Det var også en hyggelig, men alvorstynget Barack Obama som landet med AirForce One på Gardermoen kl 0815 i morges. Som unger i godtebutikken sto ministre og ledere på rekke og rad, for å ønske presidenten velkommen. Alle forsøk på å skjule den enorme begistringen for den karismatiske lederen mislyktes tydligvis. Bare synet på flyet vi kjenner så godt fra Hollywood-filmene, satte journalistene ut av spill. Når de ble ferdige med å måpe over flyets omfang, ble de riktig så skuffet over at Obama sin offisielle bil, «beistet»,  ikke ble benyttet til å kjøre den amerikanske presidenten. Det ble også verre, for bilen var ikke vasket ordentlig. Da var det en fin trøst at Michelle Obama tok seg uforskammet godt ut i den mørklilla kåpen med det pent danderte skjerfet. Det er ikke for ingenting oppegående mennesker blir satt ut av dette radarparet. (teksten fortsetter under bildet).

Dele med verden

Barack Obama har fått skarp kritikk fra snurte nordmenn som forlanget mer av ham, hvis han først var i Norge. Det faktum at han takket nei til en rekke tradisjonelle tilstelninger, førte til at PR-folk tok frem skytset. Det var uhøflig og respektløst av Obama, mente de. Dagens lynvisitt har nok stilnet noen av protestene. Man kan konstatere hvor mye den amerikanske presidenten faktisk forsøkte å få med seg, ved sitt korte opphold i det flotte Norge. Om enn vanskelig, så burde nordmenn fordøye det faktum at den sittende presidenten har nok på timeplanen. Selvsagt skulle vil likt å beholdt ham for alltid, for hans sjarm alene, men vi får akseptere å dele ham med resten av verden.

Stjerner i øyne

Dagens desiderte høydepunkt var selve prisutdelingen i det flott pyntede Oslo Rådhus. Det som på lang avstand kunne sees ut som maiskolber på veggen i Oslos storstue, var nydelige blomster fraktet fra Nederland. På plass var også husfreden, strategisk plassert i hele salen. Salen var stappfull av forventningsfulle nordmenn som knapt kunne legge bånd på begistringen. Selv garvede motstandere og skeptikere hadde stjerner i øyne. Fremskrittsparti- formann Siv Jensen ble jaggu meg også nærmest omvendt av Obamas tale. Den slående konsentrasjonen som de fremmøtte brukte for å få meg seg hvert eneste ord som kom ut av Obamas munn, var der for alle å se. På direktesendt tv, og inn i de millioner hjem.

Og den talen; den var brilijant. Nesten smertlig direkte. Den var en ypperlig demonstrasjon i de umulige dilemmaene den amerikanske presidenten står overfor.  Så brilijant var talen at Kronprinsesse Mette Marit ble rørt til tårer. Nesten før mannen fikk sagt noe. Obama klarte kunststykket å ta kontroversen ved hornene. Men før jeg skal føye meg til koret av begistrede dødlige, er det enda en tale som trenger å nevnes. Jagland har vært hatobjekt nummer en de siste ukene og månedene. Jammen fikk han oppreisning! Med hele verden som publikum fikk Jagland en enestående mulighet til å forsvare Nobel-komiteens valg. Og det gjorde han. Han tok utgangspunkt i Nobeltestamentet og gikk kritikken etter i sømmene, punkt for punkt. At hans engelsk var diskusjonsemne nummer en etter talen, sier mer om de som harselerer med det, enn om Jagland. Okay, så kan ikke mannen engelsk. Men la oss håpe at vi ved nærmere ettertanke kan heve oss over slike småligheter og heller konsentrer oss om at Nobelkomiteen ikke var redd for å ta tak i kritikken de har møtt.

Med respekten i behold

Barack Obama visste at dagens fredspris-tale var viktig, og han hadde gjort hjemmeleksen sin. I dag snakket han til Europeere. Vi som har blitt reddet av amerikanerne ved verdenskriger tidligere. Han appellerte til vår historiske arv, når han snakket om ikke-volds ideologien kontra Hitler-marerittet. For kan vi forsvare de mange tusen drepte under kampene for å beseire Hitler, kan vi vel også forsvare krigene i Afghanistan og Irak?  Obama var ærlig og uredd når han snakket om sine og menneskehetens svakheter. Han gir sine kritikere lite å gripe tak i. For han er enig med dem i kritikken, og samtidig forklarer han hvorfor han leder kriger i verden. Skal man kritisere mannen for å få Nobel fredspris mens han fører krig, må det vel være helt legitimt å også spørre seg hvordan Norge, som selv er i krig, kan dele ut en fredspris.

Vi satt nå alle og ventet på hvordan en president, satt i en slik håpløs situasjon kan komme seg ut av situasjonen med respekten i behold. Vel, fasiten har du nå fått. I Oslo, Norge. 10. desember 2009.

x-plosiv.no

10. desember 2009

Du slår ikke mitt barn!

(Publisert på x-plosiv.no 09.06.09)

Jeg blir sjelden virkelig opprørt. Så opprørt at jeg har lyst til å skrike ut. Idag er jeg det. Så sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er sint på politiet i Drammen, på imamen og miljøet som tillot fysisk avstraffelse av små barn og ikke minst foreldrene. Spesielt foreldrene. De har visst siden 2002, og selv da har de fortsatt å sende barna sine til denne skolen for å lære seg koranen?

Som barn gikk jeg noen år på skole i Pakistan. Mye godt kom ut av det. Jeg lærte meg å skrive og lese språket flytende. Det er et privilegium. Jeg lærte meg gangetabellen helt opp til 16 gangeren. Jeg lærte meg litt pakistansk historie. Men det er ikke bare skole-kunnskap jeg tilegnet meg. Jeg lærte også hvordan fysiskavstraffelse er totalt uakseptabelt. I alle former, i alle arenaer. Men spesielt på skolen. I Pakistan, i Midtøsten, i verden og i Norge.

Fysisk avstraffelse er utbredt og helt mainstream i pakistanske skoler. Jeg ble selv utsatt for dette som skal være så normalt i landet. Jeg var syv-åtte år. Smerten har jeg glemt. Men ydmykelsen, og følelsen av avmakt har satt seg. Men selv da, for mange mange år siden var det en mor som kom trampende inn på skolen hver gang datteren ble slått med stokk eller pinner. Mor var dundrende sint. Den kvinnelige læreren visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. «Du rører ikke min datter! Bruk ord og ikke vold, hører du!» Læreren var redd moren min, og skjønte ikke hvordan hun skulle lære meg noe som helst uten å slå.

Det var Pakistan, den gang da. Vi er i Norge. Her skal barn føle seg trygge. Ingen barn, verken hvite eller brune skal ha en hverdag fylt av frykt for fysisk straff. Det er ingen formidlende omstendighet om straffen skjer i en moskee. Snarere tvert i mot! De er fullt klar over forbudet mot å slå. Både moralsk og lovmessig. Alikevel slår de. Og foreldrene stilltiende aksepterer at småbarn blir slått for å lære seg koranvers. Her har de voksne tapt. Når de mangler evnen til å håndtere en situasjon uten å slå barn som er totalt forsvarsløse, har de tapt.

Jeg har en moralsk forpliktelse til å stå på barnas side. Her finnes ingen formidlende omstendigheter. Barna er sviktet fra alle hold. Politiet har fått bekymringsmeldinger siden 2002 og har altså da kun klart å ha samtaler med de som har forvoldt skaden? Er barn rettsløse? Hvorfor er ikke lovens paragraf 228 brukt her tidligere?

Det er mulig mange foreldre syns at det er helt greit om unger får seg en smekk på fingrene eller ryggen, hvis de ikke gjør som forventet. Slike foreldre har jeg overhodet ingen respekt for. Jeg kan ikke forstå at voksne personer, som i barns øyne har all makten kan legge sitt hånd på et lite barn. Uansett foranledning.

Det mest graverende i denne saken er dog at politiet i Drammen har opptrådt så passivt. Hadde dette vært en arbeidsplass hvor voksne personer ble slått om de ikke gjorde jobben hadde vi vel sett lange fengselsstraffer for lenge siden. Hvorfor denne unnfallenheten når det gjelder barn? Og spesielt minoritetsbarn? Hvorfor skal man være så forståelsesfull?

Vi som bindestreksnordmenn med ymse flerkulturell bakgrunn trenger å oppgradere verktøykassa vår når det gjelder barneoppdragelse. Det er under INGEN omstendigheter akseptabelt å slå sitt eller andres barn. Javisst, er det tabu å snakke om hvordan andre skal oppdra barna sine. Men nok får snart være nok. Noen må si i fra. Om det gjelder den vesle Christoffer som ble drept av sin stefar. Eller om det gjelder «uskyldige» fyk unger får i moskeen.

En ting må vi, altså vi med minoritetsbakgrunn, som har vist seg å være de som bruker fysisk avstraffelse i størst  grad her i landet forstå. Og det er at det er fullt mulig å gjøre prakteksempler ut av sine barn. Uten å legge en finger på dem. Kjærlighet, omtanke, omsorg og lyttende ører fungerer langt bedre enn fysisk straff.

Ingen skole, verken vanlig eller koranskole skal kunne straffe barn. En imam som får seg en fengselsstraff for å ha slått barn, har kommet seg for lettvint unna. Skulle vi uten bedre vitende opprettholdt «en øye for en øye» konseptet burde imamen og alle foreldre som noen gang har slått sine barn kanskje fått seg en smekk eller to. Selvsagt ikke hardt men gjerne ydmykende, i ansiktet, ryggen eller fingrene. Da hadde vel pipa fått en annen lyd.

Demonstrasjoner, reaksjoner og frustrasjon

Sri Lankere opplever den enorme belastningen av å se sitt opprinnelsesland i borgerkrig. En krig som har drept hundrevis av sivile og skadet tusentalls. I Norge sitter slektninger og venner dypt fortvilet over håpløsheten og å ikke kunne hjelpe. De har deltatt i fredlige demonstrasjoner i over to måneder. Nå har de fått nok, og krever at Norge skal fordømme «folkemordet» og legge press på de stridende partene i Sri Lanka.

Hundrevis av Sri Lankere tok til gatene i Oslo i går kveld. De blokkerte trafikken begge veier i Stortingsgata i flere timer. Etterhvert utviklet demonstrasjonen seg til å bli aggrasiv. Politiet måtte bruke tåregass. Riktignok utviklet demonstrasjonen seg aldri til  fysiske ødeleggelser av eiendom i Oslos gater. Selvom blokkering av veier og byggninger også skaper problemer for samfunnet.

De fysiske ødeleggelsene foretatt av pøbler under Gaza-demonstrasjonene kan på ingen måte forsvares. De ødela for mye av budskapet med en slik demonstrasjon. Det satte Gazasaken i skyggen. Men så ble også pøblene tatt og satt i arresten. Lovgivende myndigheter satte i gang en prosess for å hindre slike hendelser i fremtiden. I likhet med gårsdagens og dagens demonstrasjoner var også de førstnevnte demonstrasjonene uttrykk for dyp fortvilelse, frustrasjon og sinne. Men her ser vi en vesensforskjell mellom hvordan medier skriver om tamilernes rop om Norges rolle i Sri Lanka, kontra det vi så av mediadekning i slutten av januar og begynnelsen av februar.

I Oslo ble det arrangert et fakkeltog for fred I Gaza, under Israels angrep på området. Nærmere ti tusen Oslo-borgere deltok. Den kvelden satt det mange i Oslo og ventet på bildene og talene fra denne markeringen. De ventet forgjeves. Mediene med TV2, VG og Dagbladet i spissen hadde direktesendinger fra demonstrasjonen som skjedde parallellt med fakkeltoget. Denne utviklet seg utover kvelden til å bli voldelig. Fakkeltogen ble nærmest ikke nevnt med ett ord. En markering som besto av langt flere mennesker enn de håndfull pøblene som gikk for langt i sin uttrykk av frustrasjon.

I dag kan vi lese om Sri Lanka eksperter som forteller om den dype frustrasjonen Sri Lankere føler. At de er under enorm press og at det er forståelse for reaksjonen. Det er generellt sett vist langt mer forståelse, fornuft og tålmodighet under tamilernes ulovelige demonstrasjon i dag og igår. Politiet kunne rent praktisk fjernet de flere hundre tamiler som demonstrerte ulovelig igår. De valgte å ikke gjøre det. Ikke før langt ut på kvelden. Debatten som raste i alle medier, og involverte alle tenkelige stemmer etter Gaza demonstrasjonen ser ut til mangle denne gangen. Den norske oponionen var ikke nødig med Gaza demonstrantene. De skulle alle som en settes på første flyet ut av Norge.

Det som fulgte Gaza demonstrasjonene var hijabdebatten og debatten om snikislamisering. Pøblenes herjinger og demonstrasjonene ble løftet frem som skremmselspropaganda for hvor ille det har blitt I Norge og hvor dette bærer hen.

Sri Lankerne har fortsatt blokkert inngangen til statministerens kontor. Demonstrasjonen er fortsatt ulovelig. Klikker du rundt på nettet vil du derimot finne nyheten langt ned på siden. Ei heller er det hentet kommentarer fra viktige samfunnsaktører. Det er ikke ropt ut varsko mot denne type demonstrasjoner. Man har heller ikke gått på generaliserende vis tamilerne etter i sømmene. Siv Jensen har ikke kommet på banen.

Fortvilelse og frustrasjon er det fundamentale her. Gaza demonstranter var like fortvilte som tamilerne er nå. Begge demonstrasjonene var ulovelige og begge utartet seg. Fremgangsmåten var ulik. Mens noen av pøblene klarte å ødelegge for brorparten av de fremmøtte ved å løpe rundt i sentrum og knuse ruter under Gaza demonstrasjoner har gårsdagens og dagens markeringer forstyrret byens ro og orden. Det kreves handling fra Norge, og tamiler vil ikke flytte seg fra stedet før det skjer noe.

Alle nordmenn har rett til å delta i demonstrasjoner, men ingen har rett til å forstyrre byens ro og orden. Ikke muslimske demonstranter og ei heller tamiler.

Skyllebøtter, karakteristikker, generaliseringer har haglet over landets muslimer, særlig de unge. Krigstyper var å se i alle aviser. Vi ser ikke disse nå. Enten har Norge blitt vant til denne type ulovelig demonstrasjoner, ellers så er det forskjell på hvem som uttrykker sin «dype fortvilelse og frustrasjon». Forklaringen og forståelsen brukes selektivt?  Er det forskjell på norsk-muslimsk frustrasjon og norsk-tamilsk frustrasjon? Ut i fra mediebildet å dømme, skulle man tro det.

Sviket mot innvandrerkvinnene

Innvandrerkvinnene har vært utelatt fra det norske kvinnelige fellesskapet

(Kronikk publisert i Ny Tid, 03.04.09)

Den norske kvinnebevegelsen har latt innvandrerkvinnene i stikken. Det er på høy tid at budskapet og kampen fornyes – denne gangen må minoritetskvinnene inkluderes.

Det var med stor interesse jeg leste kronikken til Janicke Karin Solheim i Ny Tid 23. januar i år. Hun viste til min kritikk (Ny Tid 28. november) av manglende engasjement fra kvinnesaksforeninger for minoritetskvinnene i Norge. Det er flott å lese om paneldebatten som ble arrangert i regi av kvinnepolitisk utvalg i Buskerud SV i samarbeid med Drammens kvinnesaksforening. Det er nettopp denne type engasjement og interesse jeg har etterlyst.

Den siste tidens søkelys på norsk kvinnebevegelse har avdekket en skremmende likegyldighet til innvandrerkvinner, en likegyldighet jeg har påpekt i lang tid. Foregangskvinnene i kampen for likestilling og likeverd for kvinner i Norge, har utspilt sin rolle. Når en av samfunnets svakeste stemmer ikke er funnet verdig å kjempe på vegne av, har kvinnebevegelsen mistet sin troverdighet.

Fraværende engasjement

«Vi har mer gjennomslagskraft i det norske samfunnet enn i subkulturer på Grønland», uttalte talskvinne for 8. marskomiteen Ane Stø i Dagsavisen 4. mars. «Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke», sier hun videre. Dette er hårreisende kommentarer som viser kvinnebevegelsens totale mangel på nytenkning og prioriteringer, og sviket mot innvandrerkvinner som i 40 år har manglet en stemme i samfunnsdebatten.

Kvinnebevegelsens engasjement for innvandrerkvinner har vært bortimot totalt fraværende. Riktignok har det vært innvandrerkvinner som har jobbet utrøttelig, parallelt med den etablerte kvinnebevegelsen, slik som Fakhra Salimi, leder i MIRA-senteret. Hadde disse kvinnene fått innpass i etablerte fora, hadde man kunnet sett paroler som sa «Obligatorisk norskundervisning», «Motivasjon og Samhold» og «Nei til tvang» allerede på tidlig syttitall. Det kom hundrevis av unge kvinner til Norge helt i begynnelsen av syttitallet og som stilte langt dårligere enn min generasjon gjør. Språket ble den største barrieren. De ble dratt ut av sine trygge rammer i land som Pakistan og India, og ble kastet inn i et liv av total isolasjon. Mange ble satt til å jobbe i fabrikker og sykehjem uten å kunne ett ord norsk. Denne isolasjonen og det harde livet disse har levd, har satt spor. Mange førstegenerasjons innvandrerkvinner sliter med alvorlige helseproblemer. Depresjoner, diabetes og en rekke andre livsstilsykdommer har rammet dem i en forholdsvis ung alder. Det var først da deres barn ble eldre, at noen av kvinnene klarte å komme seg ut av isolasjonen og danne seg sine nettverk. I mange tilfeller har døtrene hjulpet sine mødre med å få seg et verdig liv igjen. Her føler jeg at kvinnekampen som på sytti- og åttitallet var i full blomst i Norge, burde ha tatt med seg sine nye medsøstre.

De som holdes utenfor

Utfordringene står i kø. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og undertrykking er noen av disse. Men det finnes problemer som er mer utbredt, men som det sjelden prates om. Det er fortsatt slik at det hvert år kommer dusinvis av «førstegenerasjons innvandrere» til Norge. Jenter som blir gift med nordmenn, og som blir hentet fra land som blant annet Pakistan, India og Tyrkia. Disse lever dessverre de samme livet som våre mødre gjorde. Dog er forholdene kanskje litt bedre for noen av disse, i og med at de gjerne har en svigerfamilie som nettverk.

Men også her har nye utfordringer dukket opp, som sjelden tas opp. Nemlig urimelige krav fra den norske svigerfamilien og begrensninger i muligheten til norskopplæring. Mange av jentene er i de fleste tilfeller prisgitt sine svigerfamilier. Noen av disse blir brukt mer eller mindre som hushjelper. De blir bevisst holdt utenfor det norske samfunnet, og de blir nektet norskopplæring av sine menn eller svigerfamilier. En obligatorisk norskopplæring eller andre statlige virkemidler er nødvendige. Disse kvinnene trenger oppfølging nå, slik at vi unngår en ny generasjon som vil eldes til å være der våre mødre er i dag.

Innvandrerkvinnene markerer seg

En dyptgripende kvinnekamp må først og fremst komme fra innsiden. Med den fremadstormende andregenerasjonen, er en bevegelse allerede i gang. Det er døtrene som nå begynner å markere seg i flere av samfunnets arenaer. Det er disse som vil føre denne kampen. Dette så vi senest under 8. marsmarkeringen i Oslo. Flere titalls muslimske kvinner hadde funnet veien til Youngstorget for å protestere mot Sarah Azmeh Rasmussens hijab-brenning. Det positive som har kommet frem i kjølvannet av hijab-debatten, er at minoritetskvinner har engasjert seg. De har selv tatt til orde for hva de vil.

Mange unge muslimske kvinner har gått i bresjen for å kjempe for sin rett til å bruke hijab. Dette er en viktig kamp for minoritetskvinnenes selvbestemmelsesrett. Det er første gangen så mange av dem har klart å samle seg bak en sak. Det at de kjempet mot majoritetssamfunnet, gjorde det enkelt å delta. Den konsensus som eksisterer for bruken av hijab i muslimske miljøer, gjorde dette til en nobel sak. Det var ingenting kontroversielt rundt kampen, og det åpnet dørene for muslimske kvinner. Utfordringen for de muslimske feministene nå vil være å kjempe for de av sine medsøstre som ikke selv velger å bruke hijab. Dilemmaet her er hvordan man ser forskjell på en jente som bruker hijab frivillig og en som er blitt presset til å gjøre det. Om det er press fra familien, omgivelsene eller gruppepress fra venninnegjengen. Det trengs langt større mot til å kjempe mot ukultur i egne miljøer. Det er derfor man ikke har sett mange av minoritetskvinnene aktivt delta i kampen mot tvang og undertrykking. Det er her vi hadde trengt støtten fra den norske kvinnebevegelsen.

Inviterer til samarbeid

Radikale og ytterliggående feminister har stort sett ledet kvinnebevegelsen i Norge. En tilnærming som ikke har virket innbydende på minoritetskvinner. Det er på høy tid at budskapet og kampen fornyes, denne gangen må minoritetskvinnene inkluderes. Feminister fra minoritetsmiljøer og muslimske feminister kjemper ikke en kamp først og fremst mot menn. Dette er en kamp like mye om selvverd, som likeverd. X-plosiv har gjennom Kvinnefestivalen tatt initiativet til å engasjere innvandrerkvinner, med respekt, forståelse og frihet til å tale som bakteppe. Den viktigste jobben er å vise kvinnene de mulighetene og alternativene som finnes. Motivasjon og inspirasjon er verktøyet som må brukes for at innvandrerkvinner skal få styrken til å oppnå sitt potensial. X-plosiv ville gjennom Kvinnefestivalen skape den arenaen vi har savnet i så mange år.

I retrospektiv kan vi trygt si at innvandrerorganisasjonene skulle vært flinkere. Men det våre mødre ikke klarte, eller ikke hadde forutsetninger for å klare, skal deres døtre få til. Det burde ikke være mangel på stemmer. Språket er ikke lenger noen barriere. Kampen skal ikke kjempes med radikalisme eller aggresjon. Kampen skal føres med respekt, forståelse og verdighet. Sviket fra kvinnebevegelsen vil dog henge ved oss i lang tid fremover.

Janicke Karin Solheim har avslutningsvis i sitt innlegg etterlyst «gode rollemodeller, nettverkene og organisasjonene». Rollemodeller finnes rundt oss overalt. Det finnes hundrevis av etniske minoritetskvinner som gjøre det strålende i alle samfunnsarenaer. Vi trenger bare å fange opp disse. Vi har ikke vært flinke nok til å finne hverandre. Jeg vil herved, på vegne av x-plosiv, invitere Solheim til samarbeid for minoritetskvinnene. For selv om innvandrerkvinner må kjempe sin egen kamp på sine egne premisser, så er det viktig og riktig med samarbeid og støtte fra våre etnisk norske medsøstre. Vi har mye å lære fra hverandre og mye å bidra med. Jo flere stemmer som samler seg bak en sak, jo lettere er det for den å bli hørt.