Smertefri miljøkamp

Min politisk kommentar i forrige ukes Ny Tid, 2010

"Treehugging" koster mindre. Vi i Norge skal merke minst mulig i vår hverdag.

Av: Shazia Sarwar

Den norske regjeringens miljøkamp kjempes i utlandet. Det er land langt borte som skal utføre tiltakene, vi her hjemme skal merke minst mulig.

Det er ikke bare norsk næringsliv som drar nytte av Miljø- og utviklingsminister Erik Solheims tilsynelatende evigvarende utenlandsreiser. Han har lagt bak seg vellykkede fabrikkåpninger, toppmøter og konferanser verden over. Nasjonaldagen feiret han heller ikke hjemme, isteden befant Erik Solheim (SV) seg i Indonesia. Med seg i bagasjen hadde han nødhjelp til den lidende tropiske skogen i landet.

Èn milliard dollar skal stanse den voldsomme avskogingen, som har medført at over seksti millioner hektar skog har forsvunnet i Indonesia de siste seksti årene (Global Forest Watch). Tiltak mot avskoging ser ut til å være en yndet investering i miljøvern for regjeringen. Tidligere har Norge gått inn i omfattende avtaler om slike tiltak blant annet i Brasil. Miljøministeren ville 18. mai ikke bekrefte innholdet i avtalen med klimarådet i Indonesia. Lederen i panelet derimot ville mer enn gjerne fortelle om milliardene som nå skal drysse over de indonesiske regnskoger.

”Pengene er avsatt, og utkastet er godkjent. Vi har en avtale som vil bli undertegnet 27. mai,” sa klimasjef Agus Purnomo til nyhetsbyrået Bloomberg ifølge NTB 18. mai.

Erik Solheim erkjenner kompleksiteten i en slik avtale og innser at tiltakene vil være en utfordring for et land som Indonesia.

”Det er «ekstremt viktig» å få Indonesia enda mer med i klimaprosessen. Men avskoging og ødelegging av skog er en vanskelig sak i landet, både politisk og kommersielt, fordi mange aktører tjener store penger på avskoging, sa miljøvernministeren.

Signeringen av avtalen 27. mai sammenfaller med Universitetet for miljø- og biovitenskaps vårkonferanse Miljø 2010. Her vil det blant annet svares på om ”Norge kan redde verdens regnskog”. Om den indonesiske klimasjefens utsagn skulle holde mål, ser det ut til at Norge kan redde en god del trær i verdens massive regnskoger. Alle er dog ikke like begeistret for regjeringens ”tre-omfavnelse” (tree hugging).

”Norge bruker oljemilliarder til å kjøpe seg god samvittighet og politisk prestisje på kort sikt. Vi må vite at pengene faktisk gjør en forskjell, ikke minst på lang sikt,” sa Fremskrittspartiets energi- og klimapolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen til NTB 18. mai.

Avskoging

Alle klimatiltak er velkomne, uansett hvor i verden de settes i verk. Klimaendringene påvirker alle, uansett om man bor i Trondheim eller Jakarta. Beskyttelse av skogene var en viktig del av Kyoto-avtalen i 1997, og var også gjenstand for debatt under klimatoppmøtet i København. Heller ikke i København ble det enighet om konkrete tiltak mot avskoging. Bakgrunnen for fokuset på regnskogens rolle i klimaspørsmål er at trær nøytraliserer CO2-utslipp. Kloden mister 32 millioner hektar skog hvert år, samtidig øker CO2-utslippene, dette er oppskriften på klimaforandringer.  Dog er klimaforskere forsiktige med å utpeke treplanting som løsningen på verdens klimaproblem. Kritikken går ut på at tiltak rettet mot avskoging tar fokuset vekk fra hovedproblemet: nemlig forurensing og CO2-utslipp. For rike land som Norge er det relativt enkelt å plante og bevare trær, fremfor å redusere for eksempel oljeutvinningen.

Milliardstøtte til skogrike land som Brasil og Indonesia er en brikke i det store klimapuslespillet. Men det frigjør dermed ikke miljøvernnasjoner som Norge fra kritisk tenkning. Global Forest Watch lister opp korrupt politisk- og økonomisk system som hovedgrunnen til avskogingen i Indonesia. Her benyttes ofte personlig og politisk vinning som mål for avskoging. Kritikken mot innskyting av kapital i korrupte systemer er derfor legitim. Hvordan vil Norge forsikre seg mot at milliardene ikke forsvinner inn i lommene på korrupte politikere og administrasjonen?

Plaster på såret

Seks milliarder kroner er mye penger, men Norge må punge ut langt mer for oljefesten den har vært del av. Vi må betale for den forurensingen vi har forårsaket og mer til. Snart er oljeeventyret over, og vi må rydde opp etter oss. 160 milliarder vil oppryddingen koste, viser en ny rapport lagt frem av Klima- og forurensningsdirektoratet tirsdag denne uken. 500 oljeinstallasjoner skal demonteres og fraktes vekk fra den norske sokkel. Landets miljø- og utviklingsminister vil altså i fremtiden være nødt til å punge ut atskillig mer enn de seks milliarder som har vært en form for plaster på såret.

”Dette er prisen vi må betale for å ha petroleumsvirksomhet her i landet. Men vi følger prinsippet om at forurenseren betaler. Det betyr at selskapet som har bygd plattformen, i utgangspunktet også har ansvaret for å avvikle den på en reglementær måte”, sa Solheim til NTB.

Det er et paradoks at regjeringen nylig utsatte Mongstad-prosjektet med bakgrunn i  mangel på teknologi og penger. Debatten ble forsøkt tilslørt i intetsigende ord som ”investeringsbeslutning”, og at saken dreier seg om det blir ”dårlig og dyrt, eller dyrt og bra”. Altså at regjeringen på det nåværende tidspunktet ikke ønsker å investere penger i fullskalarensing på Mongstad. Et par uker etterpå lover Erik Solheim bort mangfoldige milliarder kroner til prosjekter i Indonesia. Det gjør det tydelig at det her ikke er snakk om ressurser, men vilje.

Spørsmålet blir da hvorfor man utsetter rensing av Norges største CO2-forurenser? Hvorfor ikke rydde opp her hjemme før man vender nesa ut? Hvorfor ikke gå foran som et godt eksempel? Lokale klimatiltak som svir i lommeboka, minsker sjanser for penger i kassa, eller som krever omlegging av livsstil hos nordmenn, står langt ned på lista. Da er det enklere å belære land i Østen. Be dem legge om sin livsstil og levemåte, frasi seg inntjeningsmuligheter og bevare sitt miljø og sine skoger. Mens vi her hjemme skal merke minst mulig til klimatiltak.

Reklame

Den nye norske kulturen

Alle elsker 17. mai, uansett hudfarge. En gang i året kan vi stolt uttrykke det "norske".

Jeg var paneldeltaker i Kulturforums debattmøte på Litteraturhuset om «Norsk kultur i et flerkulturell Norge» 26. mai 2010. Dette var mitt åpningsinnlegg.

Mange har forsøkt å definere kultur, og det finnes vel like mange definisjoner av ordet som det finnes mennesker. Den britiske forskeren Edward B. Taylor formulerte det slik på 1800-tallet: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.”

Jeg liker denne definisjonen, for den samsvarer med det jeg tror kultur er. Kultur er nemlig oss, og hvordan vi lever og uttrykker oss. Som liten ble jeg stadig påminnet at jeg måtte huske ”min” kultur. Hvor jeg kommer fra. ”Dette er ikke vår kultur” sa foreldrene mine, og henviste til det frigjorte norske livet. Vi samlet på pakistansk nips, hørte på pakistansk musikk, spiste pakistansk mat og leste pakistanske aviser.  Mens pakistanere i Pakistan helst ville ha vestlige ting. Det være seg fra kjøkkenmaskiner til genserer til BBC.

Oppvåkningen

Så skjedde det noe. En form for oppvåkning for et par tiår siden. Det norske var ikke så farlig lenger. Vi lærte oss språket, normene, kodene og referansene. Etter å ha knekt koden kunne vi se at den norske kultur ikke er så altfor ulik den pakistanske kulturen. Høres usannsynlig ut, men når vi stripper kultur for det overfladiske ser vi at det er noen grunnleggende og universelt som binder oss. Vi har de samme grunnleggende behov: trygghet, tilhørighet, forutsigbarhet, kjærlighet, drømmer og tro.  I Aftenposten 13. april skriver forfatter Ove Røsbak om ”Det virkelig Norge”. Han setter opp syv punkter som definerer det virkelige Norge. Du kan bytte ut ”Norge” med ”Pakistan” eller hvilken som helst annen land i disse punktene. Vi mennesker er faktisk så like. Og ja, Pakistan har sine egne snåsamenn.

Jeg vet at bildet er komplisert. Innvandrere har i stor grad tilpasset seg den naturlige forandringen. Den som kommer når ulike personer, bakgrunn og tro møtes. Vi har lært oss å elske mye av det urnorske. Du finner sannsynligvis ikke en pakistansk kvinne som ikke er forelsket i bunaden. Eller som ikke syns rosemalingen, korpsmusikk på 17. mai,  Julen, fjell og sjø, og hyttelivet ikke er fantastisk. Dog, det er ennå et stykke til at fargede nordmenn overtar i skiløypa, men det kommer.

Utviklingen kan ikke stanses

Den norske kulturen, i alle former, er under utvikling. Og har alltid vært det. Mennesket har aldri stått stille. Samtidig som det er livredd endringene fra det vante, det kjente.

Det er uunngåelig. Norge forandrer seg, vår kultur forandrer seg, vårt språk forandrer seg, våre matvaner forandrer seg. Det er ikke alarmerende. Det er naturlig, og det er sunt.

Men selvsagt er det skremmende! Vi liker da ikke at våre unger er så påvirket av amerikanske tv-serier og filmer. Og vi liker ikke alle påvirkningene fra det store internettet.

Det er nostalgien som påvirker oss, når vi ønsker å holde ved det vi betrakter som det norske. Jeg har forståelse og respekt for at mange kan føle at norsk kultur bli utvannet. At det flerkulturelle Norge påvirker ”det norske” i for stor grad. Vi er alle medlemmer i dette samfunnet, og vi påvirker alle landet vårt, kulturen vår på en eller annen måte. Norge har blitt et kulturelt rikere land med det mangfoldet vi i dag har. Adil Thathaal har vunnet dansefeber, russisk-norske Alexander Rybak har blitt riksyndling, Samsaya synger som en gudinne, fotballen har blitt en sann fryd med fargede nordmenn  i rikt monn. Og hvem kan tenke seg en kveld ut på byen uten en kebab kl. tre om natta?

Veve en levende kultur

Ja visst har det flerkulturelle også elementer av ukultur. Vi hadde tidligere aldri hørt om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse og a-b-gjengen før. Dessverre er det slik at når ulike mennesker med ulik tro og ulik bakgrunn møtes, så vil det bli gnisninger. Farget innvandring er relativt nytt i Norge, vi er i en tilpassningsfase.

Den norske kulturen defineres av oss nordmenn som lever nå. Og vi er blitt flerkulturelle og globaliserte.  Det er en organisk prosess som ikke kan snus eller tvinges inn i en bestemt form.  Istedenfor å fokusere på ukulturen, burde vi bruke alle de fargerike trådene til å veve frem den nye norske levende kulturen. Den som definerer Norge, slik den er i dag. Med røtter i det urnorske, men blikket på flerkulturell berikelse.

Hva syns du?

X-plosiv er et flerkulturellt nettmagasin som omhandler det «nye» Norge. Det fargerike og mangfoldige Norge. X-plosiv ønsker å være nyskapende, nyanserende og etterretterlig. Vi skal være uredde. «Small but fiesty»!

Nå vurderer vi navnbytte. Mange finner ikke  nettmagasinet grunnet måten vi skriver x-plosiv på. I tillegg har vi fått reaksjoner på at navnet virker upassende i disse terror-tider. Andre igjen mener navnet er så 90-talls, og intetsigende. På den andre siden mener mange at navnet nå er etablert og det er dumt å bytte navn. Mange igjen syns «X-plosiv» er et fint navn som vi burde la stå uendret.

Nå trenger vi litt hjelp. Bør vi, eller ikke?

Klikk på linken og delta i Poll! Takk 😀

Bør Nettmagasinet X-plosiv bytte navn?

(polls)

Derfor elsker jeg våren!

14. mai, og det begynner grått og trist. Så åpner skydekket seg, og våren åpenbarer seg i alle sin prakt. Alle vet at jeg elsker våren, i alle fall de som har hørt «under samme himmel» på NRK P1 🙂

Her er bildene jeg tok i dag, og «all rights reserved» selvsagt 😉

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Muslimsk skole – barnets beste?

Egne muslimske skoler vil være en utfordring for integrering i storsamfunnet.

Det er gitt klarsignal til åpning av muslimsk skole i Oslo. Liberale og konservative muslimer har inntatt barrikadene. Skolegang er elementær for alle, men særlig minoritetsbefolkningen. Skole og barnehage er minoritetenes vei inn til det norske storsamfunnet. Svikter det her, merkes det resten av livet. Både i arbeids- og sosiallivet. Selvsagt er det viktig og riktig å debattere hva det betyr at vi nå får muslimsk skole i Oslo.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er det lite som taler mot egne religiøse skoler. Enkeltindividet skal stå fritt til å velge skolegang for sine barn, etter sin egen overbevisning. Vi har allerede kristne skoler i Norge, og også private skoler som Montessorri og Steiner skolen. Det er klart det er viktig for særlig konservative foreldre i den ene eller den andre retning, å bestemme hva ungen skal lære på skolen.

I Pakistan er katolske skoler forbundet med skoler av høy kvalitet og mye disiplin. Det er status å gå på slike skoler, i muslimske Pakistan. De katolske skolene er kjent for høye akademiske resultater og kan sammenlignes med «boarding»-skoler i England, de såkalte private elite-skolene. Her er et eksempel på en slik skole i Pakistan.

Den muslimske skolen i Oslo vil neppe bli en skole a-la- St.Patricks High school i Pakistan. De katolske skolene i Pakistan fokuserer dessuten ikke på katolisme som grunnleggende i undervisningen. Selvom skolen altså er katolsk.

Det som skylder muslimsk skole i Oslo fra katolsk skole i Pakistan er at i Pakistan er det flest muslimer som går på disse prestisjeskolene.

I Norge får vi en skole som med all sannsynlighet vil være blottet for etnisk norske barn. Og her ligger kjernen i problematikken. Dette er ingen bagatell, selvom barn er barn, uansett farge. Og alle er de norske barn, uansett om de er muslimer, jøder, Jehovas vitner eller katolikker. Men det er en ekstra dimensjon i denne saken. Integreringen.

Jeg har vært opptatt av hvordan minoritetsbarn omtales i det offentlige ordskiftet. Det være seg i barnehijab-saken, norskopplæring, «minoritetsskoler» eller i dette tilfellet muslims-skoler. Det norske samfunnet tåler langt mer når minoritetsbarn omtales enn andre norske barn. Ordskiftet er ensidig negativ, over lang tid. Det påvirker barna. Jeg er redd vi lager en genereasjon av barn som strippes for selvtillit og trygghet. De assosierer seg selv med negative ting. De oppfatter seg selv som problemet. Jeg er redd vi bidrar til selvoppfyllende profeti. Vi må stole mer på barnas evner til å tilpasse seg. Vi må gi dem selvtilliten tilbake….

Vi må slutte å skyve våre barn foran oss. De skal ikke gå i bresjen for foreldrens kamp om selvhevdelse i et stadig muslim-kritisk samfunn. Jeg skriver om hvordan etniske minoritetsbarn er som alle andre barn, verdifulle og våre. I nyhetsreportasjen «– De er jo alle norsk», tar jeg for meg skjønne barn på Rommen skole. Her har lærerne blitt fargeblinde, for dem er alle barn norske barn. Dog, de har mange utfordringer, men jobber sammen med foreldrene for å finne de beste løsningene for «barna sine».

Samtidig som jeg ser det verdifulle i barns skolehverdag uansett sammensetning, er det også en kjennsgjerning at skolegangen former barna mer enn noe annet. «Hvite skoler» og «svarte skoler» er etter mitt skjønn like uakseptable. Vi er med på å skape en generasjon av Oslo-barn som ikke lærer å omgås mennesker med andre overbevisninger. De lærer ikke samspill mellom mennesker de senere kommer til å møte i arbeids-og sosiallivet. Vi skiller våre barn i tidlig alder. «Våre» og «deres» barn.

Hvordan er det tenkt at integreringen skal gå seg til, når etniske minoritetsbarn allerede fra barnehage-stadiet kun omgås etniske minoritetsbarn/muslimer? Jeg er redd vi skaper skillelinjer. Ja til valgfrihet, selvsagt. Men hvem tar ansvaret for at det skapes en gruppe mennesker som etter all sannsynlighet ikke vil kjenne storsamfunnets koder og samspill både sosialt og profesjonellt?

Hvordan lærer muslimske barn ved muslimske skoler at sameksistens er fint mulig. Når de ikke utfører den i praksis? Dette er et problem, både i Oslo-skolene og vil bli i den kommende muslimske skolen. Skal vi skape borgere som skal bidra i det norske samfunnet, er de nødt til omgås den allerede fra barnsben av.

Derfor støtter jeg ikke en muslimsk skole.

Nøkkelen til det norske

Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.

Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :

Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.

Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.

Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.

Ydmyket

Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».

Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.

Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.

Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.

Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.

Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.

Overprøvde

Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.

Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.

Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.

Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?

Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?

Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.

Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.

Reaksjonene:

«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no

«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no

«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»

«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no

«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»

«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten