Apati mot ytringsfrihet

(denne kronikken ble publisert i Aftenposten 12.02.10)

Hva skjer med ytringsfriheten i Norge når ledende muslimske organisasjoner fraråder muslimer fra å delta i en fredelig demonstrasjon?

Vi nordmenn har hatt en klar tilnærming til ytringsfriheten; den er overordnet, absolutt og «hellig». Det er interessant å registrere hvordan lovens innskrenkninger av ytringsfriheten forbigås i stillhet. På Twitter er jeg blitt fortalt at rasismeparagrafen må bort, nå må ytringsfriheten få sin rettmessige plass. Ingen beskyttelse, ingen nåde, ingen flukt. Medmenneskelighet, respekt og verdighet er helt passé. Lufter du disse verdiene blir du fort stemplet som en pøbel.

Til pynt?
Det er også viktig å sette spørsmålstegn ved bruken av Vær Varsom-plakaten. Er den stort sett til pynt? Hvem skal den beskytte, om ikke også minoriteter, mot stigmatisering? Er det noe som er sikkert, er det at karikaturer og muslimkritiske nyheter selger. Det er antagelig derfor mediene fortsetter å piske en død hest. De skal melke karikaturstriden for hva det er verdt.

I Dagbladets tilfelle var det neppe kampen for ytringsfrihet som var i fokus da grisetegningen prydet forsiden 3. februar. Det er allerede kjent at muslimer flest faktisk lar seg krenke av sjikanøse Muhammed-tegninger. Uansett hvor primitivt andre måtte mene det er, så må vi respektere at folk har en tro, og har rett til å uttrykke misnøye.

Lovlydige og ærlige
Muslimer, som alle andre, må tåle å bli satt kritisk søkelys på. De har også vist at de er ganske hardføre, tatt i betraktning at det nærmest ikke går en dag uten at man leser en sak i medier om alt som ikke fungerer med muslimene. Det er likevel på sin plass å bemerke at mediene har et særlig ansvar for å skape balanse. Speile realitetene, som viser at majoriteten av muslimer er lovlydige og ærlige mennesker. Tillitsforholdet mellom muslimer og mediene er tynnslitt. Det muslimske miljøet selv gjør i så måte en bemerkelsesverdig innsats. Slik vi nå ser det i forbindelse med karikaturstriden. Toneangivende organisasjoner og enkeltpersoner har jobbet intenst for å minimere reaksjonene.
Ren mobbing
Det som bekymrer meg er at det ikke bare er krenkelsen som er påtagelig, det er følelsen av å være rettsløs. Mange muslimer oppfatter striden som ren mobbing. Mange er slitne og frustrert over stadig muslimrelaterte overskifter i pressen. De fleste har kommet til et punkt hvor de velger ikke å bruke sin rett til ytringer. Det finnes ingen bred front for uttrykk av misnøye i offentligheten. Drosjesjåførene har markert sin misnøye, og det er varslet demonstrasjon i dag. Det store flertallet av muslimer forholder seg likevel tause. De har sett konsekvensene, stigmatiseringen og stemplingen. Prisen er for høy å betale.
Bekymringsverdig
Det er bekymringsverdig at organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) fraråder muslimer fra å delta i en fredelig og lovlig punktmarkering. Jeg har forståelse for beslutningen, med Gaza-demonstrasjonene fra januar 2009 ferskt i minne. Det er selvsagt i alles interesse at demonstrasjonen går stille for seg. Ingen, minst av dem muslimer, har noe utbytte av vold, aggresjon eller hærverk. Det er først og fremst det som ligger bak fraværet av støtte for demonstrasjonen.
I tillegg ønsker man ikke enda en langvarig debatt om tilstanden til unge norske muslimer. Om muslimenes «urimelige krav». Muslimer, som alle andre nordmenn, ønsker en trygg og fredelig hverdag, uten å måtte forsvare sin tro på hvert hjørne. Men hva sier det om ytringsfrihetens kår for minoritetene?
Samlet journaliststand
Det er blitt slik i Norge i dag at alle som er imot trykkingen av Muhammed-karikaturene er i ledtog med islamister. Det finnes ingen andre alternativer. Enten er du med eller mot en omtrent samlet journaliststand og majoritet. Når det ikke lenger er rom for annerledestenkende i den norske offentligheten, da står det kanskje ikke så godt til med ytringsfriheten. Som jo ble en av de fremste menneskerettighetene, nettopp for å beskytte blant annet enkeltmenneskers rett til å ytre seg, uten å føle seg truet.
Redd for å uttrykke seg
Mediene er åpent tilgjengelige for alle nordmenn, men muslimske nordmenn er redd for å uttrykke seg. De er redd for stemplingen, redd for reaksjoner fra storsamfunnet, redd for enda en runde med debatt om muslimer som ikke skjønner vestlige verdier. Apatien har tatt overhånd. Som muslim nytter det ikke å flagge sine meninger. Det er det nye politisk ukorrekte. Dessuten nytter det ikke å legge frem sin sak som religiøs og derfor krenket av tegningene. Beskyldninger om at en ikler seg offerrollen treffer deg som en tsunami. Kan det være grunnen til at de aller fleste muslimene vegrer seg for å vise sin avsky mot publisering av karikaturen? At omtrent alle muslimske talspersoner oppfordrer muslimer til ikke å delta i demonstrasjonen?
Spennende
I dag vil flere muslimer, i hovedsak unge menn, delta i markeringen mot publiseringen av karikaturtegningen i Dagbladet. De som vil stille opp er mennesker som føler seg trygge med å uttrykke sin mening i en folkemengde hvor de selv blir anonyme. Det vil bli spennende å se hvilken kjønns- og alderssammensetning gruppen vil ha, hvor stor demonstrasjonen blir og hva parolene vil si.
Selv om det er på sin plass å frykte at demonstrasjonen kan misbrukes av folk med egen agenda, er det viktig å få alle meninger frem i lyset. Det positive ved en slik «utblåsning» vil være at det vil bli lettere for samfunnet å adressere utfordringer som kommer frem. I motsetning til diffuse antagelser om hva som rører seg blant noen unge muslimer. I så måte er markering langt mer enn bare et uttrykk for avsky mot karikaturen, men også et uttrykk for den frustrasjonen enkelte unge kan føle, i et samfunn som blir stadig mer ekskluderende. Mange unge muslimske menn føler seg plassert lavest på rangstigen i samfunnet, det er disse du med all sannsynlighet vil høre i dag.
Akseptere utfordrere
Dagsnytt18 på NRK ønsket en debatt om karikaturstriden nylig, de forsøkte å få tak i deltagere i flere dager. Det viste seg vanskelig å få folk til å stille. Dette er symptomatisk for ytringsfrihetens kår i Norge. Dette kan vi ikke leve med.
Ønsker man å slå et slag for ytringsfriheten, er tiden inne for at vi også aksepterer annerledestenkende som utfordrer konsensus i landet.

Reklame

My name is Shazia, and I am not a terrorist

«My name is Khan, and I am not terrorist», har etterlatt en klang i hjernen  og hjertet mitt. Sitatet er hentet fra den indiske filmen «My name is Khan» som hadde premiere 12. februar i år.

Jeg er av den lettrørte typen, og bollywoodfilmer flest har nok lommetørkle- moments.

Denne gangen var det dog annerledes. Det satt mye dypere. Jeg ble trist. Kjempet mot tårene, følte meg truffet.

Den siste tidens debatt rundt karikaturstriden har gått inn på meg. Som avkobling så jeg filmen på kino i Oslo i dag. Trodde det skulle være fin underholdning. På veien hjem var det ikke noe annet enn denne setningen som satt igjen. I kjølvannet av demonstrasjonene og uttalelsene fra alle kanter, ble følelsene på lerretet straks mye mer levende for meg.

Jeg så Stoning of Soraya M. i høst, og reaksjonen var voldsom. Å bli fysisk dårlig, er gjerne et ord man bruker lett. Klisjefylt. Men med Soraya M. ble jeg så dårlig at jeg lå rett ut i flere dager. Ingen film har påvirket meg på den måten.

I dag kjente jeg igjen mye av den frykten, ydmykelsen, sårheten og fortvilelsen som autistiske Khan og familien hans kjenner. Det handler om muslimer, terrorisme, frykt og fordommer.  Det var sårt. Helt merkelig. Etter å ha debattert om ytringsfrihet og muslimer og karikaturer så lenge, var filmen til ettertanke. Tvang meg til å stoppe opp, og kjenne på det. Satte ting i perspektiv. «det finnes to typer mennesker i verden; De gode menneskene, som gjør gode ting, og de onde menneskene som gjør onde ting». Khans mor gjør verden enkel for sønnen. Det finnes ingen skiller; rase, religion, legning.

På fredag hadde vi forelesning med en av de skjønne Queendom-damene. Flott forelesning. Sittende på første rad, ble jeg plutselig satt ut. «alle norske ungdommer stiller seg spørsmål om identitet, hva de vil bli, hvem de er, hvor de vil…ingen spørr seg; er dette mitt hjemmeland? Det gjør minoritetsungdommer». Jeg ble rørt. Jeg blir ikke rørt over SLIKE ting. Men på fredag piplet det nedover kinnene noen tårer. Tørket bort i all hast.

Etter et tragisk dødsfall, reiser Khan USA rundt i jakten på den amerikanske presidenten, han har én beskjed:

My name is Khan, and I am not a terrorist

Ord til ettertanke.

hva sier loven?

Norges Lover beskytter mer en retten til ytringer.

Bare en liten apropos til gårsdagens innlegg om karikaturer. Denne er ment for dem som forkynner at Ytringsfriheten er uinnskrenkelig. Dette sier Norges Lover:

Straffelovens §135a Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Straffelovens § 142: «Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder. Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.»

I tillegg har vi «publiseringsregler» i Vær-Varsom Plakaten.

4. Publiseringsregler
4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

4.2. Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.

4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

……

Burkaforbud og karikaturer

PST fjernet karikaturen, db trykket den. Taxi-sjåførene streiker og muslimene er nervøse for hva som kommer videre.

Yet an other ordinary week in Norway!

Det går nesten ikke en uke, uten at muslimer eller islam er en del av samfunnsdebatten. Sukk. Jeg stiller meg spørsmålet om det enorme muslim-fokuset går på bekostning av andre viktige utfordringer og grupper? Nylig har vi begynt å høre tegn til at andre etniske grupper er lei av å komme i skyggen. Det finnes da vitterlig andre problemer her i verden. Men det skulle vi ikke tro, om vi tok en titt på mediene i Norge. Nå skal jeg ikke innta offerrollen, men såpass må jeg få lov til å si; jeg er dri** lei! Uten god støtte og nettverk hadde jeg vel gått inn i dyp deperesjon. Jeg vet at mange muslimer føler det på den måten. Dette tærer på.

Burkaforbud?
På søndag var jeg på TV2 nyhetskanalen, for å diskutere burkaforbud, foreslått av AP-partisekretær (husker ikke navnet). Jeg hadde tre hovedpoeng:

1. Hvor reell er problemet i Norge? En undersøkelse i Danmark fant ingen med burka. I Norge er det forsvinnende få som går med heldekkende plagg (dekke til ansiktet). Jeg forstår dermed ikke poenget og relevansen. De få som går med burka har så dyp overbevisning at burka-forbud ikke vil påvirke dem. Vi snakker i beste fall om en håndfull kvinner som bruker «burka».

2. Norge er en rettsstat, noe vi lufter titt og ofte. Særlig i sammenheng med ytringsfriheten. Det vil derfor være flaut om Norge skulle påtvinge folk en kleskodeks. Det er et overgrep mot enkeltindividet. Kvinner som går med burka, er som sagt få, og gjør et personlig valg. Vi kan ikke overprøve voksne menneskers beslutning om sitt private anliggende som ikke går utover noen andre enn dem selv.

3. Når noen først velger å dekke til ansiktet, har de tatt et valg. Dette valget må de ta konsekvensene av. De stiller seg på siden av samfunnet, og det er helt uaktuelt å operer i norsk hverdag uten å vise ansiktet. Det er dessuten ingen pålegg i relgionen om ansiktstildekning. Ansikt, hender og føtter kan vises. Det skal være et absolutt identifikasjonskrav, skal man studere/jobbe/møte offentlige instanser. Hvis overbevisningen alikevel er så sterk, har de gjort prioriteringer i livet, og det skal de få lov til.

Ytringsfrihetens hellighet
I går kveld var jeg i en opphetet debatt om ytringsfriheten på Twitter. Flere og flere kom til å forklare meg hvorfor alt er krenkbar og intet hellig. Foruten ytringsfriheten selvsagt. Så ironisk. Jeg setter spørsmåltegn ved hvem som har definisjonsmakten for ytringsfrihet. «Vesten» opererer ikke i et vakuum, i en sammensatt og globalisert verden må alle verdens land få lov til å påvirke tolkningen av «ytringsfrihet». Slik også tilfellet var når menneskerettigheter ble nedtegnet.

Dessuten var det viktig å påpeke at ytringsfriheten langt i fra er urørlig i Norge. Det er en rekke lover som regulerer ytringsfriheten. Deriblant rasismeparagraften. I tillegg regler om publisering av barneporno/porno, selvmord, rikets anliggende etc. I tillegg er det normer som tilsier at visse ytringer passer man seg for. Vi husker alle reaksjonene etter Otto Jespersens harselas med jødene og holocaust.

Jeg ble riktignok stemplet naiv og bortreist på twitter, men jeg står ved mitt. Jeg står ved de nye «fyordene»; respekt, verdighet og omsorg. Friheten til ytringer fratar oss ikke ansvaret for våre ytringer. Selvom vi kan si hva vi vil, om akkurat det vi vil. Skal vi ikke gå bakover inn i det nye årtusen. Ytringer som ikke har annet mål enn provokasjoner og sjikane er usivilisert, bakstreversk og respektløst. Det sier mer om avsender enn mottaker. I en verden som stadig blir strippet for normal folkeskikk, er det mennesket som har mest å tape. I første rekke medmenneskelighet. En grunnleggende kost-nytte analyse hadde ikke vært å forakte for Dagbladet sin del. Dessuten er pressen i Norge bundet av Vær-Varsom plakaten som bl.a. sier følgende:

1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Karikaturer er så UT!