Norskpakistanske jenters privatliv

Generaliseringens kunst besittes av tabloidavisa VG. » Norskpakistanske jenter lyver for å dra på kafé«, lyste det mot oss fra VG Nett. Jeg måtte si det åpenbare, dette er unntaket og ikke regelen. Livet har endret seg for norsk-pakistanske jenter. De når lenger både på utdannings- og karrierefeltet, og de besitter en frihet for eksempel jeg bare kunne dørmme om.

I min ungdom var leirskole, utenlandsreiser og utenlandsstudier uaktuelt. Spurte aldri, hadde heller ingen ønske om det, skjønte foreldrenes utgangspunkt og respekterte det. Jeg led ingen nød, selvom jeg ikke røyka, ei heller var forbruker av alkohol eller tilhenger av festing. Skjønt det ble noen heidundrandes jentefester i hjemmets trygge forvaring.

Men jenter som føler seg kneblet og så presset at de kjenner de ikke kan puste. De må vi ta på alvor. Og at en norskpakistansk jente skriver om saken i VG, skal vi ikke bruke mot henne. Don’t shoot the messenger! Hun gjør en viktig jobb, for dem det gjelder, er dette alvorlig. La oss holde oss for gode for å servere personkarakteristikker og illojalitetsstempler til journalisten. La «lynsjestemningen» overfor jenter som tør fortelle om sine liv ligge. Nå må ikke norsk-pakistanske gutter få vann på mølla og gå i samme fellen som VG. La generaliseringene ligge. Ikke se ditt snitt til å stemple og sverte norsk-pakistanske jenter. Skal du gifte deg med en jente fra Pakistan, så ikke bruk VG-artikkelen for å underbygge dine avgjørelser. Norsk-pakistanske jenter skal verdsettes og respekteres som individer, med rett til egne valg. Og selvsagt ansvarlig for konsekvenser av sine valg. Men vi skal ikke være så selvhøytidelige at vi skal peke på dem og hevde vår egen fortreffelighet.

Om fruktbarhet

Det frukttre som ikke bærer frukt

Klandres for å være  ufruktbart. Hvem

Undersøker jordbunnen

Den gren som brekker

Bebreides for å være råtten, men

Har det ikke ligget snø på den?

(av: B. Brecht. Oversatt av Y. Hammerlin)

La oss heve blikket og diskutere utfordringene med omhu og refleksjon.

Reklame

De usynlige kvinnene

(Publisert på x-plosiv.no 08.03.09)

«Vi har mer gjennomslagskraft i det norske samfunnet enn i subkulturer på Grønland» sa talskvinne for 8. mars komiteen Ane Stø i Dagsavisen 4. mars. «Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke». sier hun videre. Hårreisende kommentarer som viser kvinnebevegelsen totale mangel på nytenkning og prioriteringer. Det totale svik for innvandrerkvinner som i 40 år har manglet en stemme i samfunnsdebatten.

Kvinnebevegelsens engasjement for innvandrerkvinner har omtrent vært totalt fraværende. Det grenser til det utilgivelig, når det har pågått over så lang tid. Riktignok har det vært innvandrerkvinner som har jobbet utrøttelig, parallellt med den etablerte kvinnebevegelsen, slik som Fakhra Salimi, leder i MIRA-senteret. Hadde disse kvinnene fått inpass i etablerte fora, hadde man kunne sett paroler som sa «Obligatorisk norskundervisning», » Motivasjon og Samhold», «Nei til tvang» allerede på tidlig sytti-tallet. Det kom hundrevis av unge kvinner til Norge helt i begynnelsen av sytti-tallet og som stilte langt dårligere enn min generasjon gjør. Språket ble den største barrieren. De ble dratt ut av sine trygge rammer i land som Pakistan, India o.l. og ble kastet inn i et liv av total isolasjon.

Mange ble satt til å jobbe i fabrikker og sykehjem uten å kunne ett ord norsk. Denne isolasjonen og det harde livet disse har levd har satt spor. Brorparten av førstegenerasjons innvandrerkvinner sliter med alvorlige helseproblemer. Deperasjoner, diabetes og en rekke andre livsstilsykdommer har rammet dem i en forholdsvis ung alder. Det er først når deres barn ble eldre at noen av kvinnene klarte å komme seg ut av isolasjonen og danne seg sine nettverk. I mange tilfeller har døtrene hjulpet sine mødre med å få seg et verdig liv igjen. Her føler jeg at kvinnekampen som på sytti og åtti- tallet var i full blomst i Norge burde ha tatt med seg sine nye medsøstre.

Kampen på innsiden

En dyptgripende kvinnekamp må først og fremst komme fra innsiden. Med den fremadstormende andregenerasjonen, er en bevegelse allerede i gang.

Det er døtrene som nå begynner å markere seg i flere av samfunnets arenaer. Det er disse som vil føre denne kampen. For det er fortsatt slik at det hvert år kommer dusinvis av «førstegenerasjons-innvandrere» til Norge. Jenter som blir gift med nordmenn, og blir hentet fra land som blant annet Pakistan. Disse lever dessverre de samme liv som våre mødre gjorde. Dog er forholdene kanskje litt bedre for noen av disse, i og med at de gjerne har en svigerfamilie som nettverk. Men også her har nye utfordringer dukket opp, og som sjelden blir tatt opp. Nemlig urimelige krav fra den norske svigerfamilien, og begrensninger i muligheten til norskopplæring. Mange av jentene er i de fleste tilfeller prisgitt sine svigerfamilier. Noen av disse blir brukt mer eller mindre som hushjelper. De blir bevisst holdt utenfor det norske samfunnet, og de blir nektet norskopplæring av sine menn eller svigerfamilier. En obligatorisk norskopplæring eller andre statlige virkemidler hadde kanskje hjulpet. Disse kvinnene trenger oppfølging nå, slik at vi unngår en ny generasjon som vil eldes til å være der våre mødre er i dag.

«På vegne av andre«

Sytti-talls feministen Annik Borthen kommenterte mitt utspill på NRK’s «I kveld» den 4. mars i år. Hun var enig med meg i at kvinnebevegelsen har sviktet. Men det som brant seg fast var hennes kommentar om at

– Vi kan ikke kjempe på vegne av andre.

Dette viser hvilken holdning kvinnerettighetsforskjemperne har hatt til minoritetskvinner. Er vi fortsatt ikke akseptert som norske kvinner? Er ikke vi en del av de kvinnene som bevgelsen skal kjempe for?

Kvinnefronten og kvinnegruppen Ottar har en radikal, til tider aggresiv profil. Ottar kaller sin feminisme for «brøytebilsfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Dette er en tilnærmingsform som ikke appellerer til innvandrerkvinnene. Under programmet 4. mars kom det frem at 8. mars komiteen bestemmer paroler etter demokratisk valg, og at innvandrerorganisasjoner ikke har dukket opp. Dette er ikke noe annet enn ansvarfraskrivelse. Hvorfor har ingen kvinneorganisasjoner foreslått paroler for innvandrerkvinner? Er det slik at innvandrerkvinner selv må dukke opp for å fremme sin sak, ellers er det ingen andre som finner den verdig?

Skaper arenaer

Radikale og ytterligående feminister har kuppet betydningen av 8. mars. Dagen må tas tilbake, og budskapet må fornyes. Det har tilsynelatende ikke vært mye brøyting fra Ottar sin side for minoritetskvinnene. Feminister fra minoritetsmiljøer og muslimske feminister kjemper ikke en kamp først og fremst mot menn. Dette er en kamp like mye om selvverd, som likeverd. X-plosiv har gjennom Kvinnefestivalen tatt initiativet til å engasjere innvandrerkvinner, med respekt, forståelse og frihet til å tale som bakteppe. Den viktigste jobben er å vise kvinnene de muligheten og alternativene som finnes. Motivasjon og inspirasjon er verktøyet som må brukes for at innvandrerkvinner skal få styrken til å oppnå sin potensiale. X-plosiv ville gjennom Kvinnefestivalen skape den arenaen vi har savnet i så mange år.

Barrierer

I retrospektiv kan vi trygt si at innvandrerorganisasjoner skulle vært flinkere. Men det våre mødre ikke klarte, eller ikke hadde forutsetninger til å klare, skal deres døtre få til. I 40 år har vi vært glemt, men nå er det mange stemmer. Språket er ikke lenger noen barriere. Kampen skal ikke kjempes med radikalisme eller aggresjon. Kampen skal føres med respekt, forståelse og verdighet. Sviket fra kvinnebevegelsen vil dog henge ved oss i lang stund fremover.

La oss heve stemmen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelser og undertrykking. La oss heve stemmen forlikeverd, respekt og retten til å bestemme over vår egen kropp. La oss hjelpe hverandre opp og frem!

Se X-plosiv sin debatt med medlem fra Ottar i programmet «I kveld» på NRK her.

Gratulere med dagen alle norske kvinner!