Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Archive for the ‘Film- og bokomtaler’ Category

En annen norgeshistorie

leave a comment »

Tv-serien Det nye landet og dokumentaren Min Mors hemmelighet lyssetter begge skampletter i moderne norsk historie.

(Publisert i Ny Tid, uke 5 )

Norges innvandringshistorie, er en beretning om de fremmede og de fremmedgjorte.

Hva er verdien av å kjenne sin historie – hvor en kommer fra og hvilken kulturell arv en bærer på? Enkelte fortrenger sin historie, noen har den som en liten apropos i livet og andre er slett ikke kjent med sin bakgrunn. De som ikke vet hvor de kommer fra, hva som har formet dem og deres foreldre, vil kun ha en amputert arv å gi videre til sine barn.

Å kjenne seg selv og den historien man er en del av, både i fortid og nåtid, er grunnleggende. Vi har alle mye å lære av historien. Den kan berike oss og samtidig gjøre oss oppmerksomme på feil som ikke skal gjentas. Når historie går i glemmeboken, mister nye generasjoner en del av helhetsbildet over sine liv og det samfunn de lever i.

I internettets, iPadens og bredbåndets tidsalder skulle man tro at all informasjon var tilgjengelig, oppfattet og fortært. At det ikke lenger finnes noe å fortelle, som folk ikke allerede vet om. Så feil kan man ta. Historien kan aldri formidles mange nok ganger.

Flau historie

NRK-serien Det nye landet går for tiden på statskanalen NRK. Serien på fem deler forteller Norges moderne innvandringshistorie. En viktig del av norgeshistorien, som har vært gjemt mellom permer, statistikker og filmklipp og i sinnene til de mange som har innvandret til Norge. I Det nye landet er alt dette materialet samlet, bearbeidet og gjort tilgjengelig for oss. NRK-serien løser opp i knuter, besvarer dine spørsmål og gjør samtidig en del fordommer til skamme.

Det nye landet favner bredt og byr på mange overraskelser. En sitter med en flau smak i munnen når serien forteller om amerikanerne som seilet inn til olje-Norge på en beundringsbølge på 70-tallet. Tatt imot som helter med skyhøye lønninger og luksus å boltre seg i. På den andre siden ser du bilder av italienske og spanske oljeriggarbeidere. Også de en del av den blomstrende oljenæringen, men med lave lønninger og elendige boforhold. Unge etniske nordmenn legger ikke skjul på sin skepsis til de nye arbeiderne. Ingen skjemmes over de rasistiske meningene de serverer på tv. «De er ikke mennesker», får vi høre den ene si.

Vår tids arbeidsinnvandrere

Pakistanerne er et kapittel for seg selv. De kom tomhendt og innkvarterte seg selv i slottsparken. Det fantes ingen mottak og ingen boliger. Utleiere tok blodpris for lugubre, små leiligheter. Myndighetene var uforberedt, men også uinteressert i starten. Privatpersoner og mediene ropte varsko. Pakistanerne fikk dårlig betalte lavstatusjobber, men var fornøyde. Arbeidsmaurene ville gjøre minst mulig ut av seg. Deres mål var å tjene masse penger og reise hjem igjen.

Gjenkjennelsesfaktoren er tidvis stor. Vår tids arbeidsinnvandrere behandles nesten likedan. Det er tydeligvis ikke noe galt i å betale polakkene en brøkdel av den timelønnen vi selv hadde akseptert. Vi har åpenbart lært lite av historien. Kanskje fordi historien aldri ble fortalt oss slik vi ser den i Det nye landet.

NRK-serien er et viktig bidrag i integreringsdebatten. Hvordan kan vi forbedre vårt multikulturelle samfunn hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra. Det man til en viss grad savner i serien, er de personlige historiene. Hvordan opplevde italienerne, spanjolene og pakistanerne den historien de ble en del av? Mahmona Khan, tidligere redaktør i nettmagasinet x-plosiv.no, har i sin bok Tilbakeblikk – da pakistanerne kom til Norge (Pax forlag, 2009) formidlet litt av det perspektivet NRK mangler. Også hun dokumenterer en del av historien, men hun forteller de personlige historiene.

Skjult identitet

Hvor viktig det er å kjenne sin historie får vi også et godt eksempel på i den prisbelønte dokumentaren Min mors hemmelighet (2009), som kom på dvd 28. januar. Her møter vi filmskaper Ellen-Astri Lundby som i voksen alder finner ut at moren egentlig er same. En sannhet moren har holdt hemmelig for datteren i alle år. Ellens mor innvandret fra sin samiske etnisitet og til det norske. I Min mors hemmelighet prøver Lundby selv å finne tilbake til sine røtter.

Dette er det personlige perspektivet, men filmen gir også et unikt innblikk i den samiske historien, fortalt gjennom den gripende fortellingen om Ellen-Astri Lundbys mor. Storsamfunnets fornorsking av samene i etterkrigstiden er et mørkt kapittel i norgeshistorien. Denne politikken etterlot seg mennesker som skammet seg slik over sin etnisitet at de valgte å skjule den, og flykte fra sin arv og sin bakgrunn.

Å bli frarøvet ens røtter skaper et tomrom, og stolthet byttes ut med skam. Lundbys mor fortalte aldri datteren om seg selv, hvor hun kom fra og hvorfor hun skjulte sin bakgrunn. I Min mors hemmelighet ser vi hvordan datteren smiler av lettelse når hun får bekreftet at hun er av samisk herkomst. Det er viktig å vite hvor man kommer fra. Alle mennesker skal, bør og fortjener å få vite om sin opprinnelse.

På sin reise møter Lundby mennesker som styrker hennes stolthet over å være same. Samtidig er sårheten påtagelig når hun møter samer som ikke vil vedkjenne seg sin etnisitet.

Viktige vitnesbyrd

Den samtiden som tvang Ellens mor fra Finnmark til Oslo, og som førte til at hun brøt med sin kultur og historie, var fordommene som knyttet seg til samene. Dette er opprørende for Ellen, men det er like fullt en historisk sannhet.

Tv-serier og filmer som Det nye landet og Min mors hemmelighet er viktige nedskrivinger av den moderne norske historien. Mens den førstnevnte tar for seg innvandringen fra fremmede land, handler den andre om fremmedgjøring av mennesker i deres eget hjem.

Skal vi lære noe av historien, er vi nødt til å fortelle om den. Det er viktig for vår generasjon å vite hvordan vi som nasjon og som enkeltmennesker har tenkt, handlet og påvirket. Skal vi unngå de samme tabber og forsterke det som faktisk fungerte, må vi nedtegne vitnesbyrdene og gjøre de allment tilgjengelige. Det har Det nye landet og Min mors hemmelighet gjort. Nå må vi bruke materialet til å opplyse kommende generasjoner, slik at de ikke blir sjokkert når de ser tv-bilder fra slaget i Brumunddal. ■

Written by Shazia Sarwar

13/02/2010 at 10:37 am

Lys og mørke i Casablanca

leave a comment »

CasaNegra har tatt Marokko med storm

(Publisert i Ny Tid 18.01.10)

Marokko. Den marokkanske filmen CasaNegra (2008) har premiere på norske kinoer 15. januar. Filmen er regissert av den norsk-marokkanske Nour- Eddine Lakhmari, som også står for manus. Denne mørke actionfilmen satt i den vakre, men kaotiske Casablanca, har skapt høylytt debatt i Marokko. Konservative krefter og islamister har protestert mot den overdrevne banningen og det moralske for- fall som vises. Sett med norske øyne er derimot dette en god film med glimt i øyet.

Det svarte huset

Regissøren Nour-Eddine Lakhmari debuterte med kortfilmen Uten ski på bena i 1996, siden kom Le Regard (2005). Med CasaNegra har Lakhmari virkelig satt seg på filmkartet som Oscar-bidraget fra Marokko. Mens skeptikerne altså har protestert høylytt over det moralske innholdet i filmen, har marokkanerne selv gått mann av huse for å se filmen som betegnes som tidenes beste i landet.

Bynavnet Casablanca betyr «det hvite hus», og filmbildene viser rett nok en hvit by om morgenen. Om natten forvandler imidlertid byen seg til «CasaNegra», det svarte huset, på mer enn én måte. Det er en mørk by som ikke kan gi innbyggerne det de drømmer om, og publikum ledes inn i byens underverden, preget av gate- barn, prostituerte, småkriminelle og alkoholikere. Det er en skarp kontrast til det eksotiske og livlige Casablanca om dagen.

Desperat pengebehov

Karim og Adil er to småkriminelle tapere som lever på siden av samfunnet. De har hver sitt å stri med.  Adil har fått et postkort fra sin onkel i Malmö i Sverige, og dit skal han, bort fra kaoset i byen. Lakhmari bruker sin bakgrunn og sine egne erfaringer til å vise den motivasjonen og de situasjonene som fører unge menn til Europa. Man får et unikt innblikk i hverdagen og håpløsheten til to arbeidsløse menn, som desperat ønsker å komme seg ut av hverdagen de befinner seg i. Det som betyr noe er penger, og da ikke til personlig glede, men for å kunne forbedre situasjonen til sine nærmeste.

Innvandrerhistorien viser at det er ønske om økonomisk bedring som først og fremst har vært drivkraften til innvandring. I tillegg har ideen om at «gresset er grønnere på den andre siden» vært høyst gjeldende. Det er som regel de arbeidsløse og fattige som har risikert sine hus og eiendommer for å komme seg ut av hjemlandet. Med stengte grenser over hele Europa er det nærmest umulig å kommer seg hit på grunnlag av arbeid. Menneskesmuglere har funnet sitt levebrød i å gi unge gutter falske forhåpninger. De krever store summer og selger visum til land som Italia og Hellas, og i CasaNegra sitt tilfelle; Sverige. Desperate unge menn setter alt på spill for det søte liv i Europa.

Den europeiske drømmen har endt i døden for et utall menn fra Asia og Nord-Afrika. Dette ser dog ikke ut til å skremme de som blir igjen. De gir opp å finne arbeid og fotfeste i sitt eget land, og ønsker raske penger. Det er gjengs oppfatning i land som har mange utvandrende at «penger gror på trær» i Europa. Lite vet de hva som venter på den andre siden av stakittgjerdet. De fleste havner i arbeid under slavelignende forhold. De bor under verre kår enn de hadde hjemme, og mange velger å ta selvmord fremfor å reise hjem i skam. I CasaNegra byr det Karim imot å sløye fisk på fabrikken. Sannsynligheten er stor for at den høyst kjekke og dresskledde Karim hadde havnet i en liknende fabrikk i Europa.

Med ambisjoner om å reise til Malmö, og i verste fall i Bergen, setter Adil og Karim ut på en tre dager lang reise gjennom Casablancas gater. På veien møter de småskurker, håp, mismot og kjærlighet. Filmen tar også opp temaer som hjemmevold, sosial utnyttelse og skillelinjene mellom fattig og rik.

Tar pusten fra deg

Det som kunne blitt en deprimerende reise inn i håpløsheten, har blitt en film som får deg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Her er det ikke mangel på tragikomiske situasjoner hvor du føler med hovedrollene i filmen; to høyst sympatiske unge menn, flott spilt av Anas Elbas (Karim) og Omar Lotfi (Adil). Det eneste de ønsker er et bedre liv.

Kulissene spiller også en viktig rolle. Casablanca tar pusten fra deg, slik har du aldri sett byen før, Casablanca burde selv stått på rollelisten. Filmen foregår stort sett om natten, med en til tider overdreven bruk av slowmotionbelagte gatebilder. Dog må det gis pluss for bakgrunnsmusikken, som suger deg til filmen.

CasaNegra er en stilig film med høy teknisk kvalitet. Den er aktuell, sympatisk, mørk og morsom. En sjelden kombinasjon i en film om byens undergrunn, men så er den heller ikke konvensjonell i sin tilnærming. Marokkanerne har som nevnt omfavnet filmen. De lar seg tydeligvis ikke affisere av det grove språket, og ser sjarmen i en kvalitetsfilm som fremstår som en hyllest til byen. I siste instans er ikke CasaNegra så mørk likevel, her lever drømmer og håp i beste velgående. ■

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:24 pm

Englene iblant oss

leave a comment »

(Publisert i Ny Tid, 24.09.09)

Margret Olins Engelen er et unikt og verdig innblikk i en verden av rusmisbruk. (foto: Filmweb)

Bak rusavhengigheten skjuler det seg stumme rop. Margreth Olins nye film gir Norges «kasteløse» en stemme.

Filmskaperen Margreth Olin (39) ble av Ny Tid kåret til Årets Nordmann i 2008. Hennes samfunnsengasjement og aktive innsats ble behørig hyllet.

Ny Tid begrunnet avgjørelsen med at Olin blant annet lot klippingen av sin første spillefilm ligge, slik at hun i fjor kunne gjenoppta Nestekjærlighetskampanjen i protest mot innstrammingen av asylpolitikken. Spillefilmen det da indirekte ble referert til, har premiere 2. oktober. Navnet er Engelen.

De fleste har antakelig opplevd å gå i en stor halvsirkel rundt den narkomane, ofte sittende på iskalde gulv ved inngangen til T-banen eller ute på gaten. Har man hatt barn med, har man instinktivt dratt dem til seg, vekk fra skikkelsen som har sittet sammenkrøpet. Vi har alle hatt et ønske om å beskytte våre kjære mot mørke inntrykk.

Selv har vi unngått blikk-kontakt, for med kontakten kommer spørsmålet: «Har du noen kronestykker til overs?»

Det er ikke bare tiggingen vi har valgt å ignorere, vi har også valgt å gjøre rusavhengige til våre «untouchables». De urørbare. De kasteløse. De ingen vil ta på, lytte til eller se etter.

Margreth Olin er en dokumentarfilmskaper i verdensklasse. Hun gjør det for eksempel Michael Moore, den kontroversielle amerikanske filmskaperen, ikke gjør: Olin går også videre med sitt engasjement. Hun lever seg inn i situasjonen til de svakeste i samfunnet. Hun gir dem stemme.

Stoltenberg rørt

Når Michael Moore setter på dagsorden våpenindustrien, korrupte ledere, helsevesenet og kapitalistene i USA, sier han seg fornøyd med innsatsen. Olin nøyer seg ikke med å vise samfunnets skyggesider: Hun vil aktivt jobbe for endring.

I juni viste Margreth Olin Engelen til Europas justisministre i Tromsø. Tirsdag fikk Stoltenbergutvalget, med Thorvald Stoltenberg i spissen, se på filmen. Stoltenbergutvalget er et offentlig utvalg som skal vurdere hvordan rusavhengige kan få bedre hjelp.

Thorvald Stoltenberg, som selv har en datter som ble rusmisbruker, og de andre i utvalget er preget av teamets alvor når de ser filmen. Jeg sitter i samme sal som dem. Alle har forventninger om en gripende filmopplevelse. Det er mange tårer underveis i visningen, samt absolutt stillhet etter at lyset kommer på. Det er flere enn meg som kjenner klumpen i halsen.

Olin forteller meg at hun ikke tror en filmvisning vil endre politikken direkte, men heller gjennom at politikere må være i dialog med samfunnsutviklingen hele tiden. Jeg tror henne. Film treffer emosjonelt på en helt annen måte enn papiret. Filmen blir et supplement til ord, diskusjoner, dokumenter og statistikk.

Når Olin snakker om de svakeste av de svake, omtaler hun dem med respekt og stor medmenneskelighet. Mange av landets narkomane synes rørt over autentisiteten i Engelen. Søndagens visning på operataket i Oslo foregikk passende nok kun noen skritt unna «Plata», rusmisbrukernes hovedsamlingssted. Mange narkomane og pårørende tok seg turen til Operaen for å få med seg filmen de har hørt så mye om.

Rystende opplevelse

Den tidligere rusavhengige Arild Knutsen får ordet etter filmvisningen. Han er tydelig rørt, bruker noen sekunder på å samle seg. Knutsen ble kvitt rusen da noen for første gang som på ham som et menneske. For ham belyser filmen det dette egentlig dreier seg om. Nemlig at alle har en grunn til at de havnet der de havnet. Han vil at rusavhengige skal sees på som ressurspersoner, ikke som kriminelle.

Å ta narkotika, er det høyeste et menneske kan rope om hjelp. Det fortalte «Pia» til Olin. Pia var den rusavhengige Olin fulgte i to år, som hun skulle lage dokumentar om. Da Pia ble rusfri, ønsket regissøren å beskytte henne. Hun lagde istedenfor spillefilmen Engelen med Maria Bonnevie i hovedrollen.

Og bra er det. Engelen er en rystende opplevelse. Den er brutal, men vakker. Filmen fanger deg, fra første stund. En hjerteskjærende historie fortelles med stor verdighet. Filmen er ikke bare elendighetsbeskrivelse, men snarere en historie om styrke. Om håp i det håpløse. Om mennesker med verdighet, innsikt og kunnskap, personer som har havnet i en tragisk livssituasjon.

Bak alle de tilsmussede, sjanglende og tiggende narkomane befinner det seg hjerteskjærende historier. Det er historiene som kan lære oss noe. Og det er den historien Olin vil fortelle oss. Det som gjør filmen så viktig, er skildringen av selve reisen.  Det er ikke nødvendigvis den grafiske framstillingen av det å sette skudd som er det mest opprørende. Det er langt mer foruroligende å se ei lita jente være vitne til det første slaget moren blir påført av en voldelig kjæreste.

Det gjør dypt inntrykk å se at læreren følger tenåringen hjem, vel vitende om at noe ikke stemmer, uten å gripe inn. Det er hjerteskjærende å se hvordan barnet blir den voksne i familien, hvordan det umenneskelig ansvaret bryter ned selvverdet.

Bonnevie briljerer

Engelen handler om å gi et ansikt til de narkomane, men ikke bare det: Filmen er også en vekker for vårt storsamfunn, som generelt ofte velger å overse tegn på familievold og barnemishandling.

Engelen klarer det verken nyheter, avisreportasjer eller personlige erfaringer med tiggere klarer. Den vekker en ektefølt engasjement. Den viser det skrikende behovet for omsorg, før mennesker tyr til narkotika.

Maria Bonnevie spiller hovedrollen som Lea. Hvor Lea slutter og Bonnevie begynner, er vanskelig å vite. En sterkere skildring av en narkoman kvinne er sjelden festet på film. Bonnevie er strålende. Hun spiller Lea med en gripende skjørhet og verdighet. Scenen hvor hun gir fra seg barnet, følger med deg, også ut av kinosalen.

Det er ikke bare Bonnevie som briljerer. Gunilla Röör som den selvdestruktive moren til Lea, gjør en fremragende jobb.

I filmen sies det at man ikke kan ta hjertemedisinen fra et menneske, uten å erstatte det med noe annet. Med Engelen gir ikke Margreth Olin bare stemme til de usynlige i vårt samfunn. Hun viser også hva vi skal erstatte rusen med, nemlig omsorg. ■

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:02 pm

En usynlig kamp

leave a comment »

(Publisert første gang i Ny tid 04.09.09)

To 33-årige, pakistansknorske kvinner forteller sine nakne historier. Det er på tide at både nordmenn og innvandrere flest bedre forstår budskapet.

Iram Haq (33) er skuespiller, artist og nå regissør. Du kjenner henne muligens som Fatima fra

Shabana Rehman har kjempet en kamp få har visst om.

NRKs populære fjernsynsserie Borettslaget, eller som Jasmin i filmen Import-Eksport.

20. august i år regidebuterte Haq med kortfilmen Skylappjenta (2009), der hun også er manusforfatter og skuespiller, under filmfestivalen Haugesund.  Haq forteller her en enkel historie, fortalt på en engasjerende måte. Den omtrent ti minutter lange filmen løftes flere hakk med filmens uttrykksform.

Skylappjenta er animert, bygget på brødrene Grimms fortelling om Rødhette og Ulven. Skuespillerne har tolket rollene foran en «greenscreen», animasjonen er lagt på i etterkant. Animasjonen og de visuelle effektene synes å være i verdensklasse, og de er uten tvil med på å holde seernes oppmerksomhet.

Historien i Skylappjenta er ikke direkte banebrytende, men det er noe ærlig over filmen til Haq. Det blir det gjerne når man forteller en historie som er selvopplevd. Haq bruker for eksempel en spionerende drosjesjåfør som ulven i sin film. Hvordan det føles å bli overvåket av drosjesjåførene i Oslo, kan bare pakistansknorske jenter vite. Rett og slett fordi de fleste har opplevd det på kroppen. Det gjør sterkt inntrykk når drosjesjåføren ruller ned vinduet, gir deg dét blikket, ruller vinduet opp igjen, og kjører videre. Da vet du at du er «tatt».

Sår film

Haq har fanget dette i sin film, og man smiler gjerne gjenkjennende, men dette er ingen spøk. Hvem vet hvor mange jenter har fått sin skjebne forseglet etter at et slikt bilvindu ble rullet ned.

Skylappjenta kan oppfattes selvbiografisk, den er utleverende og sår. Mange minoritetsjenter kan kjenne seg igjen i den. Det er det som gjør den unik. Den er mer troverdig. Kanskje er ikke dette filmkunst på høyeste plan, men filmen er viktig.

Iram Haq har mer eller mindre brutt med sitt pakistansknorske miljø. Hun har kjempet en tøff kamp. Denne kampen har ikke vært synlig for miljøet hun har gått vekk fra. Hun er blitt oppfattet som frigjort og moderne. Hun har valgt seg vekk, og hun er blitt frosset ut. Til tider også umenneskeliggjort, eller kanskje gjort om til et overmenneske. En person som ikke føler noe, som ikke oppfatter hetsen. En person med unormal styrke, som må ha det mye bedre med seg selv. Fordi hun har brutt ut. De har oversett at under det vakre ytre til Iram Haq, befinner det seg en pike som har opplevd å være ensom, sårbar og overveldet.

Med Skylappjenta får vi innblikk i det skjøre vesenet med håp og drømmer. Rødhette som vil plukke den fineste blomsten hun har sett. Fristelsene er rundt henne, over alt. Haq leverer en av sine bedre rolletolkninger. Kanskje var det enkelt å huske hvordan det var å bli fristet. Hvordan bruene brennes, og hvordan oppdagelseslysten sendte henne ut i verden?

Dytter døtrene fram

Vi er i ferd med å oppleve et generasjonsskifte blant minoritetskvinnene i Norge. Fra å bli omtalt som ofre og representanter for nedbrytende statistikker, er strømmen i ferd med å snu.  Minoritetskvinner utgjør for eksempel hele 46 prosent av innvandrerrepresentantene i kommunestyrene, mens kvinneandelen kun er 38 prosent blant de etnisk norske lokalpolitikerne. I sommer var det store oppslag om SSB-tallene som viste at innvandrerjenter ligger langt over landsgjennomsnittet når det gjelder fullføring av videregående skole.

Alt dette overrasker muligens majoritetssamfunnet, men dette var som forventet for de som kjenner innvandrermiljøene godt. Dette har man visst lenge, og endelig fikk vi tall som kunne bekrefte det. Nå trenger en ikke å bruke energien på å overbevise skeptikerne. Nå står det svart på hvitt. Når en tenker seg om, er suksessen til minoritetskvinner egentlig ikke så rart, for dette er tross alt døtrene til mødre som ble kastet inn i en ukjent, nærmest utenomjordisk verden i begynnelsen av 70-tallet. Damene har hatt en enorm indre styrke. De som opplevd å bli isolert og utelukket fra samfunnet, men lovet seg selv at datteren aldri skulle få oppleve det samme.

Seilende på denne strømmen, som varsler om at vi har andre tider i vente, har vi fått en rekke stemmer. Stemmer som har tatt tilbake regien over hvem som definerer «innvandrerkvinnen».  Vi har fått stemmer som Bushra Ishaq, Amel Aden og Shabana Rehman.

Rehmans slag

Shabana Rehman (33) kom ut med sin tredje bok i forrige uke. Blåveis (Kagge, 2009) er som Iram Haqs Skylappjenta et innblikk i livet til en tilsynelatende sterk jente. En jente som har levd et liv i rampelyset, et liv som har virket glamorøst og uredd.  Blåveis handler om de blåmerkene Shabana ble til del, men leseren vil også føle seg mørbanket. For den treffer deg, hardt og brutalt. Midt i Solar Plexus, som Shabana Rehman velger å kalle det.

Den mangeårige hetsen som Shabana Rehman har levd med, er ingen hemmelighet. Men hennes framtoning ga aldri indikasjoner på hvilket smertehelvete hun hadde overlevd. Hennes kroppsmalende og rumpevisende stunts ga på den tiden ingen mening. Hun hadde med sine valg i det offentlige rom ertet på seg mange.  De hadde følt seg stigmatisert og uglesett. Selv oppegående, ressurssterke og engasjerte pakistansknorske har ikke nølt med å servere saftige gloser når hun har blitt nevnt i en samtale. Det har vært sterke følelser i sving, både fra hun som har levert, og fra de som har mottatt.

Inntil Blåveis visste vi dog ikke at forfatteren hadde mottatt slag av både den fysiske og psykiske art, at det nå var hennes tur til å gjengjelde.

Virkemidlene Rehman brukte, åpnet dørene til det norske samfunnet. Norge tok henne til sitt bryst, hun ble den nye yndlingen. Hennes budskap druknet i hennes altoverskyggende personlighet. Nordmenn lyttet, men tok ikke budskapet til seg. Minoritetsmiljøet ble derimot nærmest hermetisk lukket og etter hvert ugjennomtrengelig for Rehman. Hun nådde ikke de hun ville eller burde nå.

Blottlegger sjelen

Blåveis er en bok til alle oss, vi som trodde Shabana Rehman ikke hadde peiling. Vi som hoderistende konstaterte at hun i alle fall ikke representerer oss. Med Blåveis får vi et sjeldent innblikk i den historien som formet standupkomikeren, Aftenposten-spaltisten og samfunnsdebattanten.

For første gang blir vi kjent med jenta som ble mørbanket av kjæresten. Jenta som var så redd at hun ikke turde ta trikken. Hun som hadde så mye stolthet at hun nektet å fortelle noen om grusomhetene. Med boka blottlegger hun sjelen sin. Hennes stunts, tindrende engasjement, sinne og frustrasjon gir plutselig mening.

Noen vil kanskje ikke være villig til å se forbi virkemidlene, andre vil føle seg litt flau over den hetsen de utsatte Rehman for. Men uansett hvor man står etter å ha lest Blåveis, en ting er ganske sikkert: Boka setter ting i perspektiv.

En kan godt være uenig i budskapet og hvordan det blir levert. Man kan godt ha et annet sett av leveregler enn jentene som valgte å bryte ut. Men man har ingen rett til å bagatellisere deres livserfaringer, meninger og selvverd.

Med tiden har det modnet en rekke historier, og med tiden har motet kommet. Nå er tiden inne for historiene å bli fortalt. Modige historier, fra modige jenter.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:46 pm

Sjokkerende råskap

with one comment

Soraya ble steinet til døde i Iran, sønnen kastet den første stenen.

(Publisert første gang i Ny Tid 29.10.09)

Kinoaktuelle Soroya M. er et vitnesbyrd om grusomheter så ubegripelige at en skulle ønske det bare var film.

I dag, fredag 23. oktober, har den amerikanske filmen Soraya M. (2008) norgespremiere. Filmen er regissert av Hollywood-baserte Cyrus Nowrasteh, en iransk-amerikaner med lang karriere innen tv-produksjoner. Med Soraya M. markerer Nowrasteh seg som filmregissør på imponerende vis. Filmen er basert på en bok fra 1994 skrevet av journalisten Freidoune Sahebjam, og bygger på en sann historie: Om Soraya som ble steinet til døde i en landsby i Iran i 1986.

Det korteste strået

En rekke land i verden praktiserer dødsstraff, deriblant USA. Noen av dem har sittet i årevis og ventet på at straffen skal gjennomføres. I andre land har prosessen vært kort – et skudd har forseglet skjebnen. Mange har ikke en gang fått muligheten til å få prøvd sin sak i retten. Det sistnevnte har for det meste skjedd i diktaturer og i land med autoritære regimer. Felles for dem alle har allikevel være at døden har kommet forholdsvis raskt. Det være seg ved giftinnsprøytning, skudd eller henging.

Men fortsatt er det kvinner som blir hentrettet på det mest brutale vis. Eller, de drepes ikke, de tortureres til døde. Ikke for å ha drept et annet menneske, men for utroskap. I land som Iran, Saudi-Arabia og Nigeria steines kvinner til døde med myndighetenes velsignelse og til allmenn beskuelse. At det fortsatt skjer, på tross av de mange fremskritt mennesket har gjort, forteller at vi har latt det skje. Det som skjer bak lukkede dører, kan ikke alltid forhindres, men hvordan forholder man seg til det som skjer i full offentlighet?

Det er naturlig for oss å beskytte oss selv, ved å stenge ute informasjon som er for vanskelig å forholde seg til. Det forandrer dog ikke realiteten. Realiteten er at så sent som i mars i år, ble en kvinne steinet til døde i Iran. I Iran finnes det et eget lovhjemmel for steining. Den beskriver prosessen, ned i den minste detalj: hvor dypt hullet skal være, som personen begraves i, og størrelsen på steinene som skal brukes. De skal nemlig ikke være så små at de ikke gjør skade nok, og ikke for store til at døden inntreffer for fort. At menn skal begraves opp til midjen og kvinner opp til brystet. At den som av egen kraft klarer å komme opp av hullet under steiningen, skal settes fri. En usannsynlig situasjon selvsagt, men for noen måneder siden ble tre menn straffet til steining hvorav én av dem klarte å komme seg opp av hullet og ble satt fri. Men også her trekker kvinnene det korteste strået. Begravd til brystet sitter de fast, uten muligheten til å slippe unna.

Håp i fortvilelsen

Steining som straff er lovhjemmelet i en rekke land, deriblant Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia, Pakistan, Somalia og Nigeria. Det er ikke til å stikke under en stol at samtlige land som praktiserer barbariet, gjør det med islam som bakteppe. Det påstås at den islamske loven «shariah» åpner for steining ved utroskap, både for menn og kvinner.

Å diskutere religion er som å stikke hodet inn i et vepsebol. Her står tro mot tro og ord mot ord. Det interessante er ikke hva religionen sier, det interessante er hva etterfølgerne gjør med misbruket av den. Jeg finner det opprørende at mobben velger å kaste stein samtidig som de roper «Gud er stor». Har de islamske lærde i vår samtid tatt avstand fra praksisen? Vil de gjøre det? Finnes det en allmenn konsensus mot bestialiteten?

Når en religion brukes som begrunnelse for det verst tenkelig overgrep, så må det være legitimt å forvente at religionens etterfølgere gjør opprør mot praksisen. Også overfor et lukket diktatur som Iran. Det er nemlig slik at iranere flest er flaue over det barbariet myndighetene utfører, og mange har tatt til orde mot det. Med livet som innsats.

Med filmen Soraya M. blir steining som straffemetode belyst. Det viktigste budskapet er hvor lett slike «lover» kan misbrukes. Filmen er ingen dokumentarfilm, men det at den er basert på en sann historie gjør den brutal nok. Regissøren Cyrus Nowrasteh håper at man klarer å se forbi filmens opprørende karakter og se håpet i den. Det er lettere sagt enn gjort.

Soraya M. handler om to kvinneskjebner. Den ene, Soroya (Mozhan Marnò), taper i hendene på en umenneskelig mobb. Den andre, Zahra (Shoreh Aghdashloo), lover å fortelle hennes historie. Det grusomme i selve steiningen og det håpefulle i den eldre kvinnens mot, kjemper en kamp mot hverandre. Selv om jeg ønsker å fokusere på det håpet Zahra representerer, er det Sorayas hjerteskjærende opplevelser, som setter seg i kroppen. Desto mer nedslående er derfor at over tjue år etter denne hendelsen, finnes det fortsatt kvinner som blir torturert til døde.

Ubehag

Regissør Nowrasteh har ikke kunnet fortelle hvor han filmet Soraya M.. Det eneste vi vet, er at det er i et arabisk land. Så sensitivt er emnet at landet som tillot filmingen, gjorde det på den betingelse at det ikke ble avslørt.

Mozhan Marnò som spiller Soroya, og Shohreh Aghdashloo som spiller Zahra, utgjør til sammen hjertet av filmen. Håpløsheten og smerten til Soraya er til å ta og føle på. Aghdashloo er dog i en klasse for seg selv som den fryktløse og modige Zahra, som kan se landsbymennene rett i øyne og si «En sjeik? Mer som en hellig hore».

Jeg skulle ønske at jeg kunne forlate kinosalen med trøsten om at det bare var en film. Slik er det dessverre ikke. Jeg har sjelden blitt så berørt av en film. Det var mange som hikstet seg igjennom visningen, og jeg ble fysisk dårlig av scenen hvor den guddommelig vakre Soraya blir steinet i hjel. Dette på tross av at selve steiningen kun er en liten del av filmen.

Men kanskje nettopp derfor er filmen viktig, for den gjør steiningen håndgripelig, ekte og nær. Jeg følte behov for å lukke øynene da de første steinene falt, men jeg valgte å la dem være åpne. Det skylder jeg Soraya, og alle som har delt den samme skjebnen. Stemmer er viktige. Jo flere stemmer, dess mindre sannsynlig at overgripere kan fortsette uhindret. ■

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:26 pm

Voksen kjærlighet

leave a comment »

Last chance Harvey handler om den siste kjærligheten

(Publisert første gang i Ny Tid 26.06.09)

Kjærlighet mellom eldre har vært tabu i Bollywood. Men når filmene først kommer, er de ikke så forskjellige fra Hollywood-versjonene.

Kjærligheten mellom to voksne mennesker er det ultimate tabu i mange kulturer.  For mange finnes det ingen siste sjanse.

Last Chance Harvey (2008) har norgespremiere 26. juni. Regissert som den er av den kvinnelige regissøren Joel Hopkins (Jump Tomorrow og Jorge), er filmen blitt en romantisk komedie av den sjarmerende sorten. Med hovedrolleinnehaverne Dustin Hoffman, som en mann i 70-årene, og Emma Thompson i 40-årene er det duket for flotte rolletolkninger. Den er nominert til Golden Globe for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle innen komediesjangeren. Filmen er blitt en skjønn fortelling om ensomhet, kjærlighet og muligheter.

Kjærlighet som pengesuksess

Hollywood produserer en god dose romantiske komedier, som tidvis er god underholdning. I noen tilfeller blir filmene dessverre stemplet som «chick-flicks» (damefilmer). Men mellommenneskelige relasjoner er populært stoff i filmkretser, siden det gir gode skuespillere muligheten til å spille nyanserte roller. For selv om teknisk avanserte, men i realiteten virkelighetsfjerne filmer, er den store pengeinnsamleren, er det de jordnære filmene som vinner anerkjennelse – både blant kritikere og skuespillerne selv.

En umiddelbar parallell kan trekkes til den verdenskjente, om enn mystifiserte verden av indiske filmer – populært kalt Bollywood, etter byen Bombay, nå kalt Mumbai. Her er det nesten utelukkende én formel for uforbeholden suksess i kinosalene: kjærlighet.

Vi har gjerne en tendens til å flire litt av denne kitschpregede filmindustrien i India, men 1,5 milliard mennesker verden over er lojale tilhengere av denne type filmer. Det er da naturlig å spørre seg: Hva er det som gjør at vi har så forskjellige preferanser?

Vi i den såkalt vestlige verden får våre basale behov dekket, og vel så det. De kulturelle forholdene som skiller det europeiske publikummet fra Bollywood-publikumet har grobunn i menneskenes harde liv. Sist så fantastisk gjengitt i den kritikerroste Slumdog Millionaire (2008).

I en hverdag hvor selv det å få mat på bordet er en utfordring, er det liten interesse for å se utenomjordiske som river seg ut av magen til folk. For disse er det mer virkelighetsnært å kunne få se sin store fantasi gjengitt på skjermen. En ung mann og kvinne, som finner kjærligheten, og som så går i døden for å oppnå den.

Den eneste ene

I det toneangivende Bollywood har vi de siste årene sett en rekke tabuer falle. Det største tabuet, ikke bare på lerret, mrn også i flere sørasiatiske kulturer, er voksen kjærlighet. Kjærligheten av typen gjengitt i filmer som Når du minst venter det (2003) med Jack Nicholson og Diane Keaton i hovedrollene. Eller i denne ukas premiere, Last Chance Harvey.

I så henseende må det noe spesielle året 2007 trekkes fram. Bollywood produserte da fire filmer som var innom temaet, dog på sin puritanske måte. Alle filmene hadde den legendariske skuespilleren Amitabh Bachchan i hovedrollen:

Baghban (Gartner) viste et kjærlighetsforhold mellom et ektepar i sekstiårene, mens den flotteCheeni Kum (Mindre Sukker) fortalte historien om en 64 år gammel mann som faller for en 34-årig kvinne. Den kanskje mest vågale filmen var Life in a Metro, som tok for seg et forhold mellom to godt voksne mennesker. Deres historie avsluttes sågar med et aldri så lite kyss. En banebrytende begivenhet i en kultur hvor selv unge par ikke kan så mye som holde hverandre i hendene offentlig. Selv Lolita-historien i Nishabd bleknet i forhold – skjønt den var «ille» nok, med sin kjærlighetshistorie mellom en pur ung pike og en mann i 60-årene.

Visse kulturer er preget av konseptet om «den ene sjansen». Den første og den siste. Den farlige holdningen om at du finner kjærligheten kun én gang, og at det kun skal være den ene mannen i ditt liv til du dør, er i høyeste grad romantisert. Det går først og fremst på bekostning av kvinnene. I India blant annet er det normalt at man forventer at en enke går i hvitt resten av livet. Hun frarøves retten til farger, retten til å pynte seg, og er prisgitt sin nærmeste familie.

Å få en ny sjanse til kjærlighet er uakseptabelt. Er du godt voksen, er det umulig. En fryktlig kontrast til den sukkersøte kjærligheten som er å finne i brorparten av filmene i regionen.

Last Chance Harvey taler også til oss om denne siste sjansen. En sjanse for kjærlighet ethvert menneske burde ha, om vedkommende er 16 eller 79.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:22 pm

Stjålne nasjonalsymboler

leave a comment »

Stone of destiny handler om nasjonal stolthet.

(Publisert første gang i Ny Tid 06.03.09)

Stone of destiny forteller den utrolige historien om hvordan skottenes nasjonalsymbol ble røvet fra Westminster Abbey i 1950. Fremdeles besitter britene stjålne skatter fra hele verden.

Den kanadisk-engelske filmen Stone of destiny, med kinopremiere fredag 6. mars, er bygget på bokaThe taking of the stone of destiny (1992) av Ian Hamilton – mannen som julaften 1950 var med på å stjele den sagnsomsuste steinen fra selveste Westminster Abbey. Skjebnesteinen – «Stone of destiny» eller «Stone of Scone» (uttales scoon) som den også kalles – er nemlig det ultimate symbolet på den skotske nasjonalfølelsen.

Som de fleste andre nasjonale symboler har Skjebnesteinen en spennende og myteomspunnet fortid. Etter sigende stammer steinen fra bibelske tider. Steinen skal ha blitt brukt av den hebraiske patriarken Jacob som hvilte hodet sitt mot denne steinen. Siden fant den veien til Skottland hvor den hadde vært i hundrevis av år, brukt som kroningsstein for landets monarker.

Krigsbytte

I 1296 ble Skjebnesteinen tatt som krigsbytte av Edward den første. Steinen ble bygd inn i kroningstronen St. Edwards chair og plassert i Westminster Abbey. Ved å bruke steinen i tronen ville Edward I symbolisere at han nå var kongen over Skottland. Historisk skulle alle som ble kronet på steinen automatisk bli konge over Skottland. Nettopp derfor var steinen av så stor betydning for Kong Edward I. I hundrevis av år har britiske monarker blitt innsatt på skottenes symbolsterke Skjebnesteinen.

Filmen er et forsøk på å gjenfortelle en historisk og symbolsk viktig hendelse. Det viktigste man tar med hjem, er dog noen tanker om hvordan viktige nasjonale symboler påvirker nasjonalfølelsen. Opp gjennom historien har vi sett flere tilfeller hvor klenodier er brukt som selve symbolet på gjenopprettelse av rettferd.

Det sies at den ekte Skjebnesteinen ble gjemt bort av munkene under krigen i 1296, at det kun var en kopi kongen fikk med seg. Ekte eller ikke, i motsetning til annet krigsbytte urettmessig stjålet av britene både før og etter kolonitiden, kom Skjebnesteinen hjem til Skottland i 1996. På papiret er den «lånt ut», men i praksis er den returnert og er nå å se i Edinburgh-slottet.

«Om steinen er ekte eller ikke, er totalt irrelevant», skriver den skotske Neal Ascherson i boka Stone voices – The search for Scotland. «Det som betyr noe er at steinen, i lang tid, har representert skottenes oppfatning av forholdet med England», skriver han videre.

Koh-i-noor

Koh-i-noor er for inderne det Skjebnesteinen er for skottene – selve symbolet på britenes utnyttelse og undertrykking av India. I motsetning til det nasjonale symbolet til Skottland er Koh-i-noor en av verdens største og mest kostbare diamanter med sine 105 karat. Og med denne i eie, regjerer du ikke bare over Skottland, men hele verden – i hvert fall om man skal tro mytene. Diamanten har en tusenårig historie og var Indias aller største skatt. Var du i besittelse av denne diamanten, var du den mektigste i landet. Slik var det, i tusenvis av år. Riktignok var denne symbolsterke diamanten en tur ut av landet da Nadir Shah invaderte Dehli og tok med seg påfugltronen i 1793. Den sagnomsuste Shah Jehan, Mogulkongen som bygget Taj Mahal, hadde nemlig bygget Koh-i-noor inn i sin like berømte påfugltrone.

Britenes trang til å bruke symbolsterke steiner i sine kroningsjuveler og stoler er også til stede når det gjelder Koh-i-noor. På samme måten som de viste forakt for skottene ved å plassere den hellige steinen i kroningsstolen, har fikk Koh-i-noor en plassering i Dronningens hovedkrone.

Den pakistanske statsministeren Zulifiqar Ali Bhutto gjorde krav på Koh-i-noor i 1976. Han skrev et emosjonelt brev til dronningen av England. Svaret ble nei, med begrunnelsen om at flere land gjør krav på diamanten, og man frykter for dens sikkerhet. Nasjonalistiske indere har i lang tid gjort krav på diamanten og ønsker å få den hjem, som et endelig punktum for det britiske kolonistyret. Men mens Ian Hamilton kunne sette seg i bilen og kjøre ned til Westminster Abbey, er det ikke fullt så enkelt for inderne. Da er det ikke noe annet enn diplomatisk press som gjelder, men her har indiske myndigheter kommet til kort.

Man kan si at historien endte forholdsvis godt for skottenes frastjålne nasjonalsymbol. Det samme kan man ikke si om koh-i-noor, som til vanlig er på utstilling i Londons Tower Bridge sammen med tusenvis av andre gjenstander fra hele verden. Hele den vestlige verden har mulighet til å se de nasjonale skattene, utenom de som har et historisk forhold til symbolene, nemlig indere, egyptere og andre nasjoner hvis mest verdifulle eiendeler ble stjålet under koloniseringen. Den åpenbare økonomiske begrensningen er én ting, men den jevne egypter eller araber har størst vanskeligheter med å få visum til land som England og USA. De tar da motvillig til takke med bilder av sine klenodier i bøker og på internett.

Småkjedelig og patriotisk

Filmen Stone of destiny er et halvhjertet forsøk på en patriotisk, følelsesladet film. Rammen er satt allerede i åpningsminuttene, med sekkepiper og grønne enger. Skottene selv var ikke fullt så begeistret over det kanadisk-engelske forsøket på å filmatisere en av de mest symbolsterke handlingene i nyere tid. Dog kan man ikke se bort fra viktigheten av slik film, da de politiske kreftene og opinionen i Skottland i stadig større grad tar til orde for selvstendighet og endelig brudd med Englands Act of Union fra 1707. Særlig har Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) gått i bresjen for en nasjonal avstemning om selvstendighet. SNP må se ut til å vente til etter valgkampen i 2011 for å få igjennom kravet om avstemning.

Stone of destiny kan til tider minne om vår egen Max Manus, men er på langt nær så god. Handlingen beveger seg sakte. Filmen slites mellom ønsket om å være en god gammeldags feel-good film og en spenningsfilm. Det sentimentale og patriotiske virker til tider påtvunget. Skuespillerprestasjonene er heller ikke noe å skrive hjem om. Synd egentlig, for historien er utrolig. Det kan også være artig å få med seg Westminster Abbey, siden dette er den første filmen som har fått tillatelse til å filme her.

Et fascinerende stykke historie ble til en småkjedelig film. Dog er den perfekt underholdning for en lat søndagskveld hjemme i sofakroken.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 8:07 pm

Lærdom fra India

leave a comment »

(Filmomtale publisert første gang i Ny Tid 24.04.09)

Indiske Firaaq aktualiserer ikke bare valget, men lykkes også på mange måter bedre enn Crash og Babel.Forrige helg startet Indias enorme valgapparat i de første delstatene, i det som er landets 15. demo­kratiske valg etter selvstendigheten i 1947.

Den kontroversielle indiske filmen Firaaq (som betyr separasjon eller søken på urdu) hadde India-premiere 20. mars. Den kvinnelige regissøren Nandita Das tar for seg overgrep mot den muslimske minoriteten, i et India hvor landets hindu nasjonalistiske parti BJP nå kan komme til makten.

Etter braksuksessen med den britisk-amerikanske Oscar-vinneren Slumdog Millionaire (2008) har India badet i en bølge av begeistring. Kinopublikum over hele verden har latt seg forføre av den høyst hjertevarme og livsglade historien om slumgutten som vant prinsessen og halve kongeriket. Dette på tross av at indere flest var lite begeistret over det de mente var fattigdomsporno.

Men faktum er nå at «indisk» selger. Det være seg mat, klær, krydder, Bollywood, arkitektur, historie, eller ideen om verdens største sekulære demokrati. India er tuftet på grunnleggende demokratiske verdier som ytrings-, religions- og presse frihet. Samtidig har man sett de mest bisarre rettssaker, slått muligens kun av absurde erstatningskrav som fremmes i USA.

Sekularismen og toleransen har kommet i skyggen av lavpannet hårsårhet. I et land hvor filmskapere må endre navn på filmene fordi en yrkesgruppe føler seg såret. Rett under overflaten av sekularisme slumrer dype motsetninger, klasseskiller og religiøse konflikter.

Det er den kritikerroste skuespillerinnen Nandita Das (Fire, 1996 og Earth, 1998) som med Firaaq debuterer som regissør og manusforfatter i en av årets mest tankevekkende filmer. Filmen er basert på drapene av hundrevis av muslimer under Gujarat-urolighetene i nord-India i 2002. En mobb av hinduer gikk da til angrep på muslimer, etter at et tog med hindupilegrimer ble satt fyr på i Godhra, angivelig av muslimske ekstremister.

Tar ikke side

Det pågående valget i India aktualiserer filmen ytterligere. Narendar Modi er opposisjonskoallisjonen National Democratic Front’s (NDA) statsministerkandidat. Dette er mannen som satt som delstatsminister i Gujarat under massedrapene, og han er blitt beskyldt for ikke å ha grepet inn og stanset overgrepene.

Filmen Firaaq har allerede vunnet flere priser på filmfestivaler verden over. Noen indere har som ventet reagert med beskyldninger om ensidighet. Mange har tatt til orde for at filmen er ubalansert, kritikken går først og fremst ut på at muslimer vises som ofre. Regissør Das på sin side har holdt fast ved at filmen er fiktiv, men bygget på tusenvis av sanne historier fra tiden rundt volden, da over 1000 mennesker ble drept. Hun mener at filmen ikke tar side i konflikten, men hun legger ikke skjul på at det var den muslimske minoriteten som ble hyppigst overfalt og fordrevet under tragedien.

Filmen handler først og fremst om mellommenneskelige relasjoner. Om hvordan mennesker fanget i etniske uroligheter og vold blir påvirket av omgivelsene. En sterk skildring om menneskeskjebner som treffer deg som et slag i magen. Som viser etniske konflikter i sin ytterste konsekvens.

Firaaq handler om håp, og mangelen på den. Om bedrag, løgn, kjærlighet og anger.

Det som skiller Firaaq fra andre filmer om såkalte etniske konflikter, er at handlingen foregår i kjølvannet av urolighetene. En ensemblefilm som forteller seks forskjellige historier. En film som ikke tar side i konflikten, men som ønsker å fremheve den menneskelig dimensjonen.

Firaaq kan sammenlignes med de amerikanske filmene Crash (2005) eller Babel (2006). Filmer hvor historien og budskapet leveres gjennom historier som foregår parallelt. Crash vant en av de mest omdiskuterte Oscar-prisene for beste film. I likhet med Firaaq ble også Crash beskyldt for ensidighet og politisk korrekthet. I motsetning til Crash klarer dog Firaaq å leve opp til selve konseptet, uten å havne i fallgruven ved å bli for åpenbar.

Som i skildringene av disse skjebnene: En kvinne lukker igjen døra når en muslimsk kvinne desperat søker tilflukt hos henne, for så å bekjempe skyldfølelsen. En gruppe unge menn søker hevn som en måte å komme ut av hjelpeløsheten og sinnet sitt. To venninners lojalitet blir satt på prøve. Et sekulært, hindumuslimsk ektepar skjuler instinktivt sin religiøse bakgrunn. En liten guttunge går gatelangs i søken på sin far. En spirituell musiker henger seg fast i sin idealisme, til realitetene tar ham igjen.

På kino nå!

Filmen oppsummeres godt i replikken som ytres av den nesten overjordiske musikeren: «Det sørgelige er at mennesker dreper mennesker».

For det er dette det hele bunner seg i. Når man løfter blikket opp og vekk fra religion, etnisitet og kaste.

India har en lang vei å gå når det gjelder behandlingen av den kristne og muslimske minoriteten. Ikke minst har India demoner som kastesystemet og fattigdom å bekjempe. Særlig er det et paradoks at en mann som Modi kan være en mektig aktør i landets politikk og potensiell statsminister. Filmer som Firaaq er dog viktige for land og mennesker verden over. Den snakker om den økende polariseringen, og India er i så måte ikke unik.

Minoriteter, både etniske og religiøse kan bli rammet av vold og diskriminering. Like mye her hjemme som i land som India.

Filmen ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar i år, men jeg håper at filmen kan bli satt opp på kino over det ganske land. Vi har alle noe å lære av en film som denne, for til syvende og sist handler den om mennesker som deg og meg

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 1:37 pm