Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘norsk

Nøkkelen til det norske

leave a comment »

Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.

Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :

Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.

Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.

Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.

Ydmyket

Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».

Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.

Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.

Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.

Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.

Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.

Overprøvde

Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.

Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.

Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.

Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?

Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?

Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.

Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.

Reaksjonene:

«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no

«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no

«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»

«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no

«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»

«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten

Written by Shazia Sarwar

12/05/2010 at 9:56 pm

Økonomisk gevinst bak integreringsdebatten?

leave a comment »

Blogglisten


Foto: Wikimedia commons, Kjetil Ree

Legger mediene opp til debatter for å selge flere aviser og få flere treff på nettet? Dette mener Aftenpostens faste inventar i kommentarseksjonen, Usman Rana. Han mener journalister og redaktør bare er ute etter såkalte «bites», gode sitater de kan bygge saken sin på. Noe som kan skape debatt. Gjerne om muslimenes uduglighet.

Usman Rana har rett i at gladsaker er en ikke-sak for aviser flest. Det er atskillig mer krutt i å dyrke «konflikten». Konfliktfokuset i mediene er for overskyggende. Det er klart mediene har rett til å informere og opplyse, også når «muslimenes talsmann» syns det er greit med muslimske vitser. Men så er det dette med nyhetsverdien i dette. En nyhet er pr. definisjon noe som er utenom normalen. I så måte er det klart at nyhetene og debattene må handle om det som er unormalt, i den store norske konteksten.

Samtidig er det et tankekors at for muslimer spesielt og minoriteter generellt er det utenom det normale om media forteller en positiv historie/nyhet. Med sin stadig søken etter konflikt-pregede nyheter og vinklinger står media i fare for å miste bredden. Og å representere den store majoritet av muslimer, som altså ikke løper ned moskedøra og ei heller kan idenfisiere seg med det nå så populære bygdedyret. Det blir for ensporet. Vi trenger å si nyansene, også i avisene. Dette har vært noe av målet med x-plosiv.

Selvsagt skal og må avisene sette søkelys på det som er relevant og vesentlig. Det er vesentlig at vi har moralovervåkere, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en rekke andre problemer. Men balanse som representerer den virklige majoritet av muslimer er faktisk en nyhet! For nordmenn flest vil det være det. For jeg tror også andre nordmenn er lei av stadige muslim-nyheter!

Når det er sagt; det er nå mediene Rana utskjeller, som har gitt ham en tilnærmet kjendisstatus. Og han bruker det for alt det er verdt for å få sine meninger på trykk. Og så har han selv vært med på å forme dagsorden og det fokuset han mener er uheldig.

Written by Shazia Sarwar

26/01/2010 at 11:42 am

17. mai i rødt, hvitt og blått

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no 15.05.08)

Innvandrerforum tar til orde for at 17. mai komiteen skal tillate utenlandske flagg i barnetoget. Forumet mener at minoritetenes kulturer, språk og drakter er en del av samfunnet og burde være synlig den 17. mai. Man skal altså få muligheten til å vise sin egenart i tillegg til det norske og ikke istedenfor sier Athar Ali, leder av Innvandrerforum.

Dette er en fullstendig skivebom! I motsetning til andre land og kulturer er det lite til offentlig feiring, folkefest og pyntede mennesker i Norge. Det er kun en dag i året du kan gå nedover Karl Johan og se og føle det norske samholdet. Barnetoget, folkemengden, bunadene, is og pølser, korps, nyutsprungene blader på de massive trærne, den blomstrende slottsparken, kongefamilien, russetoget. Nordmenn er ikke kjent for å være de mest patriotiske, men 17. mai feires av alle.

Jeg vet ikke når Athar Ali eller de andre i innvandreforum sist tok seg turen til slottsparken den 17. mai, men det må være lenge siden. De siste ti-femten årene har den ene fargerike drakten etter den andre flagret på slottsparken denne dagen. Minoritetene har tatt til Oslo sentrum i tusentall og i sine beste nasjonale drakter. Enhver som befinner seg i og nær Slottsparken kan ikke unngå å få med seg at Norge er et land med en fargerik befolkning. Nordmenn i alle farger har gått side om side, noen med og noen uten det norske flagget, men feiret har de. På hver sin måte. Og slik skal det være!!

17. mai har minoriteten en gylden mulighet til å feire det landet de har flyttet til! De har en mulighet til å føle seg som en del av det samfunnet de lever i. La oss nå unngå å skille oss fra samfunnet ved å understreke hvor vi opprinnelig kommer fra. Dagen er den norske nasjonaldagen og burde brukes til å øke samholdet i samfunnet. Denne ene dagen kan alle nordmenn uansett farge gå med det norske flagget på brystlommen og føle seg stolte av det. Det er på tide at man omfavner Norge som sitt hjemland, og det innebærer at man lar ungene gå i barnetoget med det norske flagget i hånda. La oss bruke 17. mai til å være fargeblinde! La oss nå se et hav av norske flagg bølge seg nedover Karl Johan!

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:07 pm

Lys og mørke i Casablanca

leave a comment »

CasaNegra har tatt Marokko med storm

(Publisert i Ny Tid 18.01.10)

Marokko. Den marokkanske filmen CasaNegra (2008) har premiere på norske kinoer 15. januar. Filmen er regissert av den norsk-marokkanske Nour- Eddine Lakhmari, som også står for manus. Denne mørke actionfilmen satt i den vakre, men kaotiske Casablanca, har skapt høylytt debatt i Marokko. Konservative krefter og islamister har protestert mot den overdrevne banningen og det moralske for- fall som vises. Sett med norske øyne er derimot dette en god film med glimt i øyet.

Det svarte huset

Regissøren Nour-Eddine Lakhmari debuterte med kortfilmen Uten ski på bena i 1996, siden kom Le Regard (2005). Med CasaNegra har Lakhmari virkelig satt seg på filmkartet som Oscar-bidraget fra Marokko. Mens skeptikerne altså har protestert høylytt over det moralske innholdet i filmen, har marokkanerne selv gått mann av huse for å se filmen som betegnes som tidenes beste i landet.

Bynavnet Casablanca betyr «det hvite hus», og filmbildene viser rett nok en hvit by om morgenen. Om natten forvandler imidlertid byen seg til «CasaNegra», det svarte huset, på mer enn én måte. Det er en mørk by som ikke kan gi innbyggerne det de drømmer om, og publikum ledes inn i byens underverden, preget av gate- barn, prostituerte, småkriminelle og alkoholikere. Det er en skarp kontrast til det eksotiske og livlige Casablanca om dagen.

Desperat pengebehov

Karim og Adil er to småkriminelle tapere som lever på siden av samfunnet. De har hver sitt å stri med.  Adil har fått et postkort fra sin onkel i Malmö i Sverige, og dit skal han, bort fra kaoset i byen. Lakhmari bruker sin bakgrunn og sine egne erfaringer til å vise den motivasjonen og de situasjonene som fører unge menn til Europa. Man får et unikt innblikk i hverdagen og håpløsheten til to arbeidsløse menn, som desperat ønsker å komme seg ut av hverdagen de befinner seg i. Det som betyr noe er penger, og da ikke til personlig glede, men for å kunne forbedre situasjonen til sine nærmeste.

Innvandrerhistorien viser at det er ønske om økonomisk bedring som først og fremst har vært drivkraften til innvandring. I tillegg har ideen om at «gresset er grønnere på den andre siden» vært høyst gjeldende. Det er som regel de arbeidsløse og fattige som har risikert sine hus og eiendommer for å komme seg ut av hjemlandet. Med stengte grenser over hele Europa er det nærmest umulig å kommer seg hit på grunnlag av arbeid. Menneskesmuglere har funnet sitt levebrød i å gi unge gutter falske forhåpninger. De krever store summer og selger visum til land som Italia og Hellas, og i CasaNegra sitt tilfelle; Sverige. Desperate unge menn setter alt på spill for det søte liv i Europa.

Den europeiske drømmen har endt i døden for et utall menn fra Asia og Nord-Afrika. Dette ser dog ikke ut til å skremme de som blir igjen. De gir opp å finne arbeid og fotfeste i sitt eget land, og ønsker raske penger. Det er gjengs oppfatning i land som har mange utvandrende at «penger gror på trær» i Europa. Lite vet de hva som venter på den andre siden av stakittgjerdet. De fleste havner i arbeid under slavelignende forhold. De bor under verre kår enn de hadde hjemme, og mange velger å ta selvmord fremfor å reise hjem i skam. I CasaNegra byr det Karim imot å sløye fisk på fabrikken. Sannsynligheten er stor for at den høyst kjekke og dresskledde Karim hadde havnet i en liknende fabrikk i Europa.

Med ambisjoner om å reise til Malmö, og i verste fall i Bergen, setter Adil og Karim ut på en tre dager lang reise gjennom Casablancas gater. På veien møter de småskurker, håp, mismot og kjærlighet. Filmen tar også opp temaer som hjemmevold, sosial utnyttelse og skillelinjene mellom fattig og rik.

Tar pusten fra deg

Det som kunne blitt en deprimerende reise inn i håpløsheten, har blitt en film som får deg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Her er det ikke mangel på tragikomiske situasjoner hvor du føler med hovedrollene i filmen; to høyst sympatiske unge menn, flott spilt av Anas Elbas (Karim) og Omar Lotfi (Adil). Det eneste de ønsker er et bedre liv.

Kulissene spiller også en viktig rolle. Casablanca tar pusten fra deg, slik har du aldri sett byen før, Casablanca burde selv stått på rollelisten. Filmen foregår stort sett om natten, med en til tider overdreven bruk av slowmotionbelagte gatebilder. Dog må det gis pluss for bakgrunnsmusikken, som suger deg til filmen.

CasaNegra er en stilig film med høy teknisk kvalitet. Den er aktuell, sympatisk, mørk og morsom. En sjelden kombinasjon i en film om byens undergrunn, men så er den heller ikke konvensjonell i sin tilnærming. Marokkanerne har som nevnt omfavnet filmen. De lar seg tydeligvis ikke affisere av det grove språket, og ser sjarmen i en kvalitetsfilm som fremstår som en hyllest til byen. I siste instans er ikke CasaNegra så mørk likevel, her lever drømmer og håp i beste velgående. ■

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:24 pm

Englene iblant oss

leave a comment »

(Publisert i Ny Tid, 24.09.09)

Margret Olins Engelen er et unikt og verdig innblikk i en verden av rusmisbruk. (foto: Filmweb)

Bak rusavhengigheten skjuler det seg stumme rop. Margreth Olins nye film gir Norges «kasteløse» en stemme.

Filmskaperen Margreth Olin (39) ble av Ny Tid kåret til Årets Nordmann i 2008. Hennes samfunnsengasjement og aktive innsats ble behørig hyllet.

Ny Tid begrunnet avgjørelsen med at Olin blant annet lot klippingen av sin første spillefilm ligge, slik at hun i fjor kunne gjenoppta Nestekjærlighetskampanjen i protest mot innstrammingen av asylpolitikken. Spillefilmen det da indirekte ble referert til, har premiere 2. oktober. Navnet er Engelen.

De fleste har antakelig opplevd å gå i en stor halvsirkel rundt den narkomane, ofte sittende på iskalde gulv ved inngangen til T-banen eller ute på gaten. Har man hatt barn med, har man instinktivt dratt dem til seg, vekk fra skikkelsen som har sittet sammenkrøpet. Vi har alle hatt et ønske om å beskytte våre kjære mot mørke inntrykk.

Selv har vi unngått blikk-kontakt, for med kontakten kommer spørsmålet: «Har du noen kronestykker til overs?»

Det er ikke bare tiggingen vi har valgt å ignorere, vi har også valgt å gjøre rusavhengige til våre «untouchables». De urørbare. De kasteløse. De ingen vil ta på, lytte til eller se etter.

Margreth Olin er en dokumentarfilmskaper i verdensklasse. Hun gjør det for eksempel Michael Moore, den kontroversielle amerikanske filmskaperen, ikke gjør: Olin går også videre med sitt engasjement. Hun lever seg inn i situasjonen til de svakeste i samfunnet. Hun gir dem stemme.

Stoltenberg rørt

Når Michael Moore setter på dagsorden våpenindustrien, korrupte ledere, helsevesenet og kapitalistene i USA, sier han seg fornøyd med innsatsen. Olin nøyer seg ikke med å vise samfunnets skyggesider: Hun vil aktivt jobbe for endring.

I juni viste Margreth Olin Engelen til Europas justisministre i Tromsø. Tirsdag fikk Stoltenbergutvalget, med Thorvald Stoltenberg i spissen, se på filmen. Stoltenbergutvalget er et offentlig utvalg som skal vurdere hvordan rusavhengige kan få bedre hjelp.

Thorvald Stoltenberg, som selv har en datter som ble rusmisbruker, og de andre i utvalget er preget av teamets alvor når de ser filmen. Jeg sitter i samme sal som dem. Alle har forventninger om en gripende filmopplevelse. Det er mange tårer underveis i visningen, samt absolutt stillhet etter at lyset kommer på. Det er flere enn meg som kjenner klumpen i halsen.

Olin forteller meg at hun ikke tror en filmvisning vil endre politikken direkte, men heller gjennom at politikere må være i dialog med samfunnsutviklingen hele tiden. Jeg tror henne. Film treffer emosjonelt på en helt annen måte enn papiret. Filmen blir et supplement til ord, diskusjoner, dokumenter og statistikk.

Når Olin snakker om de svakeste av de svake, omtaler hun dem med respekt og stor medmenneskelighet. Mange av landets narkomane synes rørt over autentisiteten i Engelen. Søndagens visning på operataket i Oslo foregikk passende nok kun noen skritt unna «Plata», rusmisbrukernes hovedsamlingssted. Mange narkomane og pårørende tok seg turen til Operaen for å få med seg filmen de har hørt så mye om.

Rystende opplevelse

Den tidligere rusavhengige Arild Knutsen får ordet etter filmvisningen. Han er tydelig rørt, bruker noen sekunder på å samle seg. Knutsen ble kvitt rusen da noen for første gang som på ham som et menneske. For ham belyser filmen det dette egentlig dreier seg om. Nemlig at alle har en grunn til at de havnet der de havnet. Han vil at rusavhengige skal sees på som ressurspersoner, ikke som kriminelle.

Å ta narkotika, er det høyeste et menneske kan rope om hjelp. Det fortalte «Pia» til Olin. Pia var den rusavhengige Olin fulgte i to år, som hun skulle lage dokumentar om. Da Pia ble rusfri, ønsket regissøren å beskytte henne. Hun lagde istedenfor spillefilmen Engelen med Maria Bonnevie i hovedrollen.

Og bra er det. Engelen er en rystende opplevelse. Den er brutal, men vakker. Filmen fanger deg, fra første stund. En hjerteskjærende historie fortelles med stor verdighet. Filmen er ikke bare elendighetsbeskrivelse, men snarere en historie om styrke. Om håp i det håpløse. Om mennesker med verdighet, innsikt og kunnskap, personer som har havnet i en tragisk livssituasjon.

Bak alle de tilsmussede, sjanglende og tiggende narkomane befinner det seg hjerteskjærende historier. Det er historiene som kan lære oss noe. Og det er den historien Olin vil fortelle oss. Det som gjør filmen så viktig, er skildringen av selve reisen.  Det er ikke nødvendigvis den grafiske framstillingen av det å sette skudd som er det mest opprørende. Det er langt mer foruroligende å se ei lita jente være vitne til det første slaget moren blir påført av en voldelig kjæreste.

Det gjør dypt inntrykk å se at læreren følger tenåringen hjem, vel vitende om at noe ikke stemmer, uten å gripe inn. Det er hjerteskjærende å se hvordan barnet blir den voksne i familien, hvordan det umenneskelig ansvaret bryter ned selvverdet.

Bonnevie briljerer

Engelen handler om å gi et ansikt til de narkomane, men ikke bare det: Filmen er også en vekker for vårt storsamfunn, som generelt ofte velger å overse tegn på familievold og barnemishandling.

Engelen klarer det verken nyheter, avisreportasjer eller personlige erfaringer med tiggere klarer. Den vekker en ektefølt engasjement. Den viser det skrikende behovet for omsorg, før mennesker tyr til narkotika.

Maria Bonnevie spiller hovedrollen som Lea. Hvor Lea slutter og Bonnevie begynner, er vanskelig å vite. En sterkere skildring av en narkoman kvinne er sjelden festet på film. Bonnevie er strålende. Hun spiller Lea med en gripende skjørhet og verdighet. Scenen hvor hun gir fra seg barnet, følger med deg, også ut av kinosalen.

Det er ikke bare Bonnevie som briljerer. Gunilla Röör som den selvdestruktive moren til Lea, gjør en fremragende jobb.

I filmen sies det at man ikke kan ta hjertemedisinen fra et menneske, uten å erstatte det med noe annet. Med Engelen gir ikke Margreth Olin bare stemme til de usynlige i vårt samfunn. Hun viser også hva vi skal erstatte rusen med, nemlig omsorg. ■

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:02 pm

Vår Pakistanske tragedie

leave a comment »

Mediene viser den brutale virkeligheten på direktesendt i Pakistan (Tv-bilde Geo TV)

(Kronikk publisert i «Frontlinjer» i Ny Tid, 26.05.09)

Vi norskpakistanere må slutte å bygge villaer og heller investere i Pakistan. Mens Norge bør innrømme skadene som «feel good-krigen» gjør.

Ett spørsmål har fulgt meg hele livet: «Føler du deg norsk eller pakistansk?»

Med foreldre fra Pakistan og med Oslo som fødested, var det et legitimt spørsmål. Hvor ligger din lojalitet? Ikke bare har storsamfunnet med jevne mellomrom stilt dette spørsmålet. Jeg selv har gjennom oppveksten lurt på det samme.

Går det an å ha to hjemland? Tidligere tvilte jeg på det, da jeg hadde en form for identitetskrise. Jeg prøvde å distansere meg fra Pakistan, som jeg betraktet som bakstreversk. Jeg har forandret mening. Med alderen kommer visdommen.

Nå vet jeg bedre. Nemlig at man kan føle like stor tilknytning, omsorg og kjærlighet for to land. For nordmenn flest vil dette muligens være et vanskelig konsept å forstå. Men for meg er det en sannhet like fullt. Norge og Pakistan definerer meg begge som person.

Jeg har min opprinnelse i Pakistan, men Norge og det norske er en like stor del av meg som individ. Som en mors kjærlighet for sine barn. Jeg har selv barn, og jeg kan aldri elske den ene mer enn den andre. Det finnes faktisk hjerterom for to hjemland.

Jeg føler meg privilegert. Patriotismen slår like sterkt inn om det er det norske flagget eller det pakistanske som heises på OL-arenaen. Det er ikke mulig å velge det ene over den andre. Lojaliteten er like sterk for begge land.

Men det gjør meg også sårbar. Jeg kan ikke lenger forholde meg likegyldig til den katastrofale situasjonen Pakistan befinner seg i. Frustrasjonen deles rundt samtlige stuebord i pakistansknorske hjem. Men nå er tiden moden for at vi gjør mer enn å konstatere tingenes tilstand.

Taliban-bevegelsen har tatt over Swat-dalen i vest-Pakistan, med grusomme konsekvenser for unge kvinner. De siste ukene har den pakistanske gått til krig for å stanse Taliban fra å innta hovedstaden Islamabad.

Pakistan gjort seg avhengig av kapitalen fra den pakistanske diasporaen. Byggebransjen har blomstret. Vi «nyrike» i utlandet har investert store summer. Til lykke for oss, men til ulykke for Pakistan.

For hvem har hatt gleden av pengestrømmen, andre enn oss selv? Har det pakistanske samfunnet tjent noe på de vulgære monstervillaene i hjertet av landsbyen? Mens praktvillaene har poppet opp som paddehatter, har naboen vegg-i-vegg levd under kummerlige kår. Ingen pakistanere har tjent på denne galskapen, snarere tvert i mot. Vi har bidratt til de svimlende høye eiendomsprisene. Den jevne pakistaner har ikke hatt sjanse til å skaffe seg noe eget. Bolig- og eiendomsprisene er kunstig oppblåst. Kun innenfor rekkevidde av diasporaen og den øvre middelklasse.

I så måte har vi bidratt til å øke problemene i Pakistan, og vi kan stille oss på samme rekke som de store gods- og landeierne i landet. De utvalgte få, som har hatt strupetak på pakistanerne. Et Pakistan langt unna visjonen til landsfaderen Muhammed Ali Jinnah (1876-1948). Jinnah var sekulær, som han viste i sin tale 11. august 1947, kun dager før uavhengigheten ble erklært:

«Alle og enhver av dere, uansett hvilken fellesskap dere tilhører… er først, nest og sist borgere av denne staten. Med like rettigheter privilegier og plikter. Dere er fri, fri til å gå i deres templer, fri til å gå i moskeen eller hvilken som helst annet tilbedelseshus.»

Udemokratiske Bhutto

Men alle pakistanere ble ikke likeverdige. Fra landets fødsel ble gods- og landeierne satt i en politisk posisjon. Den Oxford-utdannede eliten ble gitt makten. Slik fikk landet et system preget av privilegier for de få og bunnløs fattigdom for andre. Stikk i strid med Jinnahs visjon, som han aldri fikk satt ut i livet. Han døde året etter avhengigheten, og med dette startet er rekke fiaskoer, som i dag har resultert i Pakistans tragedie.

I dag er det 176 millioner pakistanere, men lite har forandret seg til det bedre siden Jinnahs tid.  Pakistanere mangler det helt elementære: skole, helse og arbeid. En sykdom som polio, utryddet i resten av verden, er på frammarsj i Pakistan. I dag blir 60 prosent av barn født med misdannelser grunnet underernæring.

Militær innblanding, korrupte politikere og tung amerikansk innblanding har vært landets svøpe. I den galskapen som har herjet Pakistan, har motvekten heldigvis vært folkets sunne fornuft: Håpløsheten har ikke ført til omfattende religiøs ekstremisme. Dette ble bevist også ved fjorårets valg, da landets religiøse kun fikk noen få seter i nasjonalforsamlingen. En svakere nasjonalfornuft hadde ført til en talibanisering for lenge siden. Maktapparatet kan prise seg lykkelige.

Den vestlige verden har bidratt til aksept av den sittende regjeringen. Benazir Bhutto, som ble skutt og drept 27. desember 2007, ble av norske medier hyllet som demokratiets dronning. Forsidene i Norge kunne fortelle om en modig kvinne som ofret livet for demokratiet. Vestlig media falt for denne farsen. For Bhutto var ingen demokratisk forkjemper. Tronen til hennes parti (Pakistan People’s Party) gikk i arv til sønnen, som er øverste leder for livstid. Og mens sønnen er for ung, skal den gjennomkorrupte faren, Asif Zardari, lede landet. For en tragedie!

Ved sin tilstedeværelse i Afghanistan bidrar Nato og Norge til den håpløse situasjonen i både Afghanistan og Pakistan. Denne «feel-good»-krigen er en farse. Krigen mot terror må snart innses å ha gått på et stort nederlag. Hva har man egentlig oppnådd?

21. mai kunne USAs Barack Obama i sin direktesendte tale konstatere at Guantanamo-fengslet på Cuba har skapte flere terrorister enn den har fått dømt. Det samme er sant for hele «krigen mot terror». De allierte styrkenes udugelighet i Afghanistan har ført Pakistan på randen av sammenbrudd.

Ny allianseløsning

Hvor ble det av oppbyggingen av Afghanistan? Er kvinnerettighetene blitt forbedret i landet? Kabul har riktignok fått noen nye villaer, utenfor rekkevidden til afghanere flest. Dette er hus for vestlige folk. Og firehjulstrekkere ruller i gatene, frivillige organisasjoner bruker dem i sitt arbeid. En hån mot de lutfattige afghanere som dør av kulde, mens vestlige borgere kan benytte seg av oppvarmede hus. Oppskriften for økt ekstremisme!

Vi i privilegerte Norge kan og må bidra. Likegyldighet er livsfarlig, ikke bare for Pakistan, men for hele det internasjonale samfunnet. Flyktningleirene i kjølevannet av Pakistans krig mot Taliban kan gi grobunn for økt ekstremisme. Det har vi ikke råd til.

Norge og resten av verden må bidra med mye mer bistand. Ønsker vi langsiktige løsninger, må Norge tilbakekalle sine soldater og innse at krigen mot terror er tapt! Det er kun én løsning på problemene i området: En regional allianse – med Pakistan, India, Iran, Afghanistan og Kina i spissen. USA og Vesten må holde seg unna.

Den pakistanske diasporaen må slutte å bygge på villaene sine, og heller investere i lokalt næringsliv. Disse vil skape arbeidsplasser, som igjen vil hjelpe til i fattigdomsbekjempelsen. Privilegerte pakistansk-norske kan heller sponse andre barns utdanning, slik at foreldrene slipper å sende dem til gratis religiøse skoler.

En oppvåkning er påkrevet, ikke bare hos verdenssamfunnet, men også hos den pakistanske diasporaen. Vi kan ikke være tiltaksløse. Pakistan trenger oss nå!

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 6:33 pm