Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘politikk

Norske asylmottak er en skam

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no, sommeren 2008)

Denne sommeren har vi sett oppslag på oppslag fra norske asylmottak. Fra skudd til slåsskamper til voldtekt. Norske myndigheter har sviktet sin rolle ovenfor forfulgte, torturerte og flyktende mennesker. Det er på tide at vi drar hatten opp fra øyne og innser at alle mennesker fortjener å bli behandlet med respekt, uansett om de får asyl eller ikke!

Senest for par dager siden leser vi den hjerteskjærende historien til den unge afrikanske kvinnen som blir brutalt voldtatt på et asylmottak. Kvinnen flykter fra hjemmelandet etter å ha blitt voldtatt av soldater. At hun blir utsatt for den samme behandlingen også her i landet er noe Norge ikke kan leve med. Hun var på et mottak, hun burde ha hatt bedre beskyttelse. Ikke bare fordi alle kvinner i Norge har den fundamentale retten til å føle seg trygg uansett hvor de er, men også fordi hennes fortid forlangte at hun fikk den beskyttelsen hun søkte.

Det er helt uakseptabelt og uholdbart at gjenger med voldshungrige menn har muligheten til å ta seg inn i mottak og utøve vold mot uskyldige mennesker. Uansett hva foranledningen måtte være. En slik type fremferd må straffes hardt, og mennesker som ikke har fått godkjent asylsøknaden burde sendes ut av landet sporenstreks. Det er en tragedie for alle innvolverte at de norske myndighetene ikke kan gi disse sårbare menneskene den tryggeheten de fortjener. Og det i trygge Norge!

Skuddene mot asylmottaket på Hvalstad er en historisk terrorhandling på norsk jord. Man har med overlegg rettet skarp skyts mot et mottak bestående av kvinner, barn og menn. Intetanede ligger de og sover når skuddene går igjennom veggene. En ung gutt blir livstruende skadet. Dette er en terrorhandling som ikke får den oppmerksomheten den fortjener i storsamfunnet. Spørsmålet er selvsagt uunngåelig. Gjelder ikke de samme reglene for hvordan vi velger å reagere for mørkhudede som for etniske nordmenn? Mediabildet bekrefter dette med all mulig tydlighet. Når saken blir dekket er det ingen dybde reportasjer og oppfølging av den skadede gutten. Det er ingen innleggsstorm på de forskjellige nettfora. Det skaper ingen samfunnsdebatt. Det er skremmende! Slik kan vi ikke ha det i Norge.

I manges øyne mistet Norge sin uskyld denne sommeren. Myndighetene sviktet i sin rolle. Det er særdeles uprofft og uklokt og ikke ta hensyn til dynamikken som utspiller seg blant forskjellige etniske og politiske strømninger som befinner seg på et sted som et asylmottak. Her sitter mennesker fra ulik bakgrunn, de fleste med psykiske og fysiske plager. De blir stuet sammen, kvinner, menn og barn. Hundrevis deler på en TV. De blir omtrent forlatt til seg selv. De har ikke noe å gjøre. I en slik uholdbar atmosfære er det ikke det minste rart at det oppstår gnisninger. Myndighetene må revurderer hvordan mottak drives. Hva som er mest hensiktmessig for beboerene. Alt som fungerer i Norge er det ingen nødvendighet at skal fungere i alle sammenhenger. Om det trengs egne avdelinger for enslige kvinner, så la oss nå få det. Vi har ikke råd til flere voldtekt, slåsskamper og krangler.

Etter drapet på Benjamin er det ikke noe som har skapt større sorg og frustrasjon hos mange enn skuddene mot Hvalstad asylmottak. Et rikt, demokratisk, høy utdannet og sivilisert land som Norge kan ikke leve med noe vi tar avstand fra ut i verden. La oss slippe flere hårreisende angrep mot asylsøkere! Gi dem den tryggheten de fortjener. La Norge få beholde sin verdighet.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:05 pm

Landsfaderens verste mareritt

leave a comment »

(Publisert på X-plosiv.no 25.12.09)

Den pakistanske landsfaderen Muhammed Ali Jinnah hadde blitt 133 år i dag, med en for tidlig død har han unnslippet å se sin drøm bli til mareritt.

Muhammed Ali Jinnah (1876-1948) var en indisk politiker som sto i spissen for en uavhengig Pakisan og ble landets første leder. Han er også kjent som «Quaid-I-Azam» eller «Den store leder».

Jinnah ble født den 25. desember i 1876 i byen Karachi. Hans far var en velstående forretningsmann. Som ung studerte Muhammad Ali Jinnah på Bombay Universitetet og siden på Lincolns Inn i London. Han var en skarp advokat og var allerede i ung alder medlem av den indiske nasjonale kongressen. Kongressen jobbet aktivt for å fri seg fra den britiske koloniseringen da Jinnah meldte seg inn i Muslim League (Den Muslimske Liga) i 1913. Ligaen ble dannet for å jobbe på vegne av indiske muslimers rettigheter, en minoriteten i den eller hinduistiske India. I 1916 ble Jinnah president i Muslim League.

I 1940, under en Muslim League samling i Lahore, ble det for første gang lagt fram krav om en uavhengig muslimsk stat. I kjølvannet av britenes tilbaketrekking fra India ble det inngått avtale om en uavhengig stat. En av verdens blodigste forflytting av mennesker ble satt i verk, da Pakistan og India i 1947 erklærte uavhengighet. Flere millioner muslimer, sikher og hinduer ble drept når muslimene flyktet til Pakistan og hinduer og sikher til India. Blodutgytelsen gikk hardt inn på Muhammad Ali Jinnah, hvis drøm var en stat bygget på solide verdier og med rettferd for alle, og hvor alle mennesker uansett bakgrunn, religion og rase bare var pakistanere og intet annet.

Fra drøm til mareritt

Landsfaderen sykdom og senere dødsfall kun ett år etter uavhengigheten kastet landet ut i en tid av usikkerhet og militær maktovertagelse. Den eneste fungerende institusjon på den tiden var militærapparatet, satt på plass av britene, som styrte store deler av India fra sin militære maktbase blant annet i Lahore. I mangel på en fungerende demokratisk infrastruktur ble landshøvdinger og eliten satt inn i politiske posisjoner. Muhammad Ali Jinnah sine planer om en moderne stat med en stabil skole- helse og rettsvesen så aldri dagens lys.

Pakistans problemer startet allerede i fødselen og har forfulgt landet i dens 64-årige turbulente historie. Det finnes to markante maktsystemer i landet, militæret på den ene siden og den fudalbaserte politikken på den andre. Som i landets spede begynnelsen har fudale jord- og godseiere preget landets politikk, stikk i strid med Jinnah sin visjon om demokratisk muslimsk stat. Militære generaler har satt dype spor i landets vei mot den kaos som nå oppleves av den jevne pakistaner. Dog er det fortsatt til gode å se demokratisk valgte ledere, valgt til embete, med bakgrunn i politisk kompetansen og ikke hvilken familie de tilhører.

Nei til føydalisme

Muhammed Ali Jinnah var verken en godseier eller rik og berømt, men han ledet kampen for Pakistan, og vant den. Men på tross av dyktige, kompetente og politisk engasjerte pakistanere, lar ikke de føydale herrene i maktens korridorer slippe noen innenfor. Det er flere enn undertegnende som venter på en ny lederskikkelse som kan gå i Jinnahs fotspor og endelig lede pakistanere til å innfri landsfaderens drøm. Selv om det til tider kan friste for andre utenforstående å tilby sin kompetanse, til å løse Pakistans nærmest uoverkommelig problemer, er det fra landet selv revolusjonen må komme.

Det kan til tider virke håpløst, da er det viktig å huske  den spede skikkelsen som la grunnlaget for pakistanerne.  Nå er det på tide å ta tak i stafettpinnen. I en ny æra, hvor det ikke er rom for Zardarier og Bhottoer og Sharif-klanen. Den forandring, om enn i ord, som har omsvøpt verden trenger å komme til Pakistan.

Det pakistanske håpet Imran Khan er det nærmeste vi kommer håpet. For mange en utilgivelig playboy fra sine glansdager som crickets ubestridte konge, er Imran Khans Pakistan Justice Movement, en politisk parti uten bånd til det føydale systemet. Bare det kvalifiserer ham til å bli tatt seriøs, bare for endringens skyld. I tillegg er det en stor pluss at mannen er uredd.  Han våger å bevege seg utendørs, uten livvakter. Han er brutalt ærlig når han går i strupen på sine politiske motstandere. Så farlig er han for establisementet at de har beskyldt ham for å være i ledetog med jødene. Et lett bytte, tatt i betraktning at ekskona Jamima Khan er milliardærdatter av en rik jøde i London.  Imran Khan er stadig utsatt for skitten politikk, men det stopper ham ikke å ta et oppgjør med eksgeneraler og parodiske politikere i samtiden.

På Muhammed Ali Jinnah sin bursdag er det på sin plass å håpe at man i fremtiden vil kunne se en positiv forandring. For et Pakistan som har blitt grobunn for terrorisme og har mistet sønner og døtre i hendene på sine egne. La oss håpe, i Jinnahs ånd, at Pakistan igjen kan bli en uavhengig stat. Uten «vennskapelig» gester fra amerikanere og andre forståsegpåere.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 5:30 pm