Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘minoriteter

Hva statistikken sier

with one comment

"minoritetsspråklige" barn er ofte i nyhetene. Glemmer vi at de også er norske barn? FOTO: SHAZIA SARWAR

Det er første skoledag i Oslo mandag, 23. august. I den anledning er jeg sikker på at vi igjen vil ser overskrifter om Osloskoler med få eller ingen etniske norske barn.

Min kommentar om temaet sto publisert i NY TID 26. mars i år, i spalten «UKEBLIKK».

Integrering. Denne uka har integrering vært på dagsordenen i flere politiske møter. Mandag møttes Arbeiderpartiet integreringsutvalg for første gang. Med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen skal utvalget ta for seg tabubelagte temaer. Støre mener man har vært for tilbakeholden, spesielt tatt i betraktning den eksplosive økningen i innvandring siden 2003. Nye tall viser at minoritetsspråklige elever vil være i flertall i Oslos skoler innen 2021, og statistikk fra Utdanningsetaten viser at vi allerede i dag har 40 prosent elever med minoritetsspråklig bakgrunn i Oslo-skolene. 58 av 136 skoler i byen har flertall av barn med minoritetsbakgrunn. Skolestatistikken gjenspeiler befolkningssammensetningen i byen og det tradisjonelle skillet mellom øst og vest.

Må bygge for ulike folk

Kunnskapsministeren Kristin Halvorsen (SV ) mener tiden er moden for at Oslo blir en by med mindre skjevheter.

«Man må tenke gjennom skolegrensene og hvor sosiale tiltak plasseres. Man må plassere sosialboliger flere steder i byen. Oslo har ikke tenkt godt nok på det», sier hun til VG Nett.

I helgen var det også årsmøte i Oslo Arbeiderparti. Partisekretær Raymond Johansen brukte mye av sin tale til å snakke om «den delte byen». «Så lenge det bare bygges store, dyre leiligheter i vest, eller små leiligheter som ikke egner seg for familier i de sentrumsnære områdene, er det begrenset hvem som kan bosette seg der. Arbeiderpartiet må ha som et klart mål at det må bygges ulike boliger for ulike folk i ulike bydeler», sa Johansen ifølge Aftenposten.

En rekke Osloskoler er nærmest blottet for minoritetsspråklige barn.

Disse jentene trives godt ved Rommen skole. De vet ikke at de går på en "problemskole" FOTO: SHAZIA SARWAR

En god miks

Den gjenvalgte lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, har resepten klar for hvordan skjevhetene skal utjevnes. Dog er ikke bussing av elever fra øst til vest og omvendt, aktuelt for Bøhler. Han har konkrete tall for hvor stor andel etniske nordmenn det skal være i hver skole, men hvordan han skal oppnå dette er uklart.

«Vi bør sikre at det på hver skole er minst rundt en firedel etnisk norske elever. Noe særlig lavere bør det ikke ligge hvis vi vil at norsk språk og kultur skal være fellesnevneren. Vi kommer raskt dit at minoriteten blir en majoritet, hvis vi ikke har en aktiv politikk for å sikre en god miks blant elevene», sier Bøhler til VG.

Men en rekke Osloskoler er også nærmest blottet for minoritetsspråklige barn. Vi har for eksempel syv skoler i Oslo hvor det ikke finnes flere enn opptil åtte prosent minoritetsspråklige barn. Bekkelaget skole har med sine 539 barn bare fem minoritetsspråklige elever, mens Midtstuen skole har fem elever med minoritetsbakgrunn, av 456 totalt.

Blåser opp statistikken

Statistikk kan leses på så mange måter. 60 prosent av barn med etnisk minoritetsbakgrunn får særskilt norskopplæring. De fles- te blir imidlertid stødige i norsk etter noen år med ekstraundervisning, så dette er ikke et tiltak som følger barnet gjennom hele grunnskolen. Det store spørsmålet er: Hvordan behandler statistikken de 40 prosentene som ikke får særskilt norskundervisning? Det norske språket er ikke noe problem for disse, de følger vanlig undervisning. Det er viktig å vite hvor mange elever som er avhengige av særskilt norskopplæring, og som dermed har en ekstra ufordring i den norske skolen. Men er det riktig at de resterende 40 prosentene av minoritetsbarna skal være med og blåse opp statistikkene?

Samtidig som tiden er moden for å utjevne skjevhetene i Oslo, er det også på høy tid å innse at vi nå får barn av etterkommere inn på skolen. For hvor lenge skal etterkommere krysse av for å ha en annet morsmål? Det er faktisk slik at mange etterkommere snakker norsk med barna sine. I mange tilfeller har barnet ikke noe annet språk enn norsk, men havner likevel i statistikken over minoritetsspråklige elever.

Problemene går begge veier

Den ensidige problematiseringen av denne gruppen barn er misvisende og uheldig for skolene det gjelder. Det er viktig å kalle en spade for en spade og ikke gjemme seg bak nyordene «norskspråklig» og «minoritets- språklig». Det er åpenbart at man her snakker om etnisk hvite barn på den ene siden, og mørke minoritetsbarn på den andre siden.

Jan Bøhlers bekymringer ser ut til være ensidige. Riktignok fører for mange etniske minoriteter på en skole til at barn ikke blir godt nok kjent med etniske nordmenn, og at de dermed kan få problemer med samhandling, i yrkeslivet og samfunnet for øvrig. Men det mange ser ut til å glemme i denne debatten, er at en hovedsakelig etnisk hvit skole vil stå overfor et liknende problem. Nordmenn som seiler

gjennom grunnskolen og videregående skole uten å dele sin hverdag med etniske minoriteter vil også senere i livet være preget av det. De vil være med på opprettholde byens sosiale skiller. For de har mest sannsynlig ikke lært å kjenne noen med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan skape kulturelle gnisninger som kunne vært unngått, hadde man hatt mer samspill og en balansert fordeling.

Norge er og blir flerkulturelt. Vi kommer i alle fargesjatteringer og med ulik kulturell bagasje. Klasserommet skal gjenspeile mangfoldet. Vi har rett og slett for mye å lære av hverandre, til å la vær å møtes. ■

Written by Shazia Sarwar

21/08/2010 at 9:27 am

Muslimsk skole – barnets beste?

leave a comment »

Egne muslimske skoler vil være en utfordring for integrering i storsamfunnet.

Det er gitt klarsignal til åpning av muslimsk skole i Oslo. Liberale og konservative muslimer har inntatt barrikadene. Skolegang er elementær for alle, men særlig minoritetsbefolkningen. Skole og barnehage er minoritetenes vei inn til det norske storsamfunnet. Svikter det her, merkes det resten av livet. Både i arbeids- og sosiallivet. Selvsagt er det viktig og riktig å debattere hva det betyr at vi nå får muslimsk skole i Oslo.

Fra et menneskerettighetsperspektiv er det lite som taler mot egne religiøse skoler. Enkeltindividet skal stå fritt til å velge skolegang for sine barn, etter sin egen overbevisning. Vi har allerede kristne skoler i Norge, og også private skoler som Montessorri og Steiner skolen. Det er klart det er viktig for særlig konservative foreldre i den ene eller den andre retning, å bestemme hva ungen skal lære på skolen.

I Pakistan er katolske skoler forbundet med skoler av høy kvalitet og mye disiplin. Det er status å gå på slike skoler, i muslimske Pakistan. De katolske skolene er kjent for høye akademiske resultater og kan sammenlignes med «boarding»-skoler i England, de såkalte private elite-skolene. Her er et eksempel på en slik skole i Pakistan.

Den muslimske skolen i Oslo vil neppe bli en skole a-la- St.Patricks High school i Pakistan. De katolske skolene i Pakistan fokuserer dessuten ikke på katolisme som grunnleggende i undervisningen. Selvom skolen altså er katolsk.

Det som skylder muslimsk skole i Oslo fra katolsk skole i Pakistan er at i Pakistan er det flest muslimer som går på disse prestisjeskolene.

I Norge får vi en skole som med all sannsynlighet vil være blottet for etnisk norske barn. Og her ligger kjernen i problematikken. Dette er ingen bagatell, selvom barn er barn, uansett farge. Og alle er de norske barn, uansett om de er muslimer, jøder, Jehovas vitner eller katolikker. Men det er en ekstra dimensjon i denne saken. Integreringen.

Jeg har vært opptatt av hvordan minoritetsbarn omtales i det offentlige ordskiftet. Det være seg i barnehijab-saken, norskopplæring, «minoritetsskoler» eller i dette tilfellet muslims-skoler. Det norske samfunnet tåler langt mer når minoritetsbarn omtales enn andre norske barn. Ordskiftet er ensidig negativ, over lang tid. Det påvirker barna. Jeg er redd vi lager en genereasjon av barn som strippes for selvtillit og trygghet. De assosierer seg selv med negative ting. De oppfatter seg selv som problemet. Jeg er redd vi bidrar til selvoppfyllende profeti. Vi må stole mer på barnas evner til å tilpasse seg. Vi må gi dem selvtilliten tilbake….

Vi må slutte å skyve våre barn foran oss. De skal ikke gå i bresjen for foreldrens kamp om selvhevdelse i et stadig muslim-kritisk samfunn. Jeg skriver om hvordan etniske minoritetsbarn er som alle andre barn, verdifulle og våre. I nyhetsreportasjen «– De er jo alle norsk», tar jeg for meg skjønne barn på Rommen skole. Her har lærerne blitt fargeblinde, for dem er alle barn norske barn. Dog, de har mange utfordringer, men jobber sammen med foreldrene for å finne de beste løsningene for «barna sine».

Samtidig som jeg ser det verdifulle i barns skolehverdag uansett sammensetning, er det også en kjennsgjerning at skolegangen former barna mer enn noe annet. «Hvite skoler» og «svarte skoler» er etter mitt skjønn like uakseptable. Vi er med på å skape en generasjon av Oslo-barn som ikke lærer å omgås mennesker med andre overbevisninger. De lærer ikke samspill mellom mennesker de senere kommer til å møte i arbeids-og sosiallivet. Vi skiller våre barn i tidlig alder. «Våre» og «deres» barn.

Hvordan er det tenkt at integreringen skal gå seg til, når etniske minoritetsbarn allerede fra barnehage-stadiet kun omgås etniske minoritetsbarn/muslimer? Jeg er redd vi skaper skillelinjer. Ja til valgfrihet, selvsagt. Men hvem tar ansvaret for at det skapes en gruppe mennesker som etter all sannsynlighet ikke vil kjenne storsamfunnets koder og samspill både sosialt og profesjonellt?

Hvordan lærer muslimske barn ved muslimske skoler at sameksistens er fint mulig. Når de ikke utfører den i praksis? Dette er et problem, både i Oslo-skolene og vil bli i den kommende muslimske skolen. Skal vi skape borgere som skal bidra i det norske samfunnet, er de nødt til omgås den allerede fra barnsben av.

Derfor støtter jeg ikke en muslimsk skole.

Written by Shazia Sarwar

14/05/2010 at 10:34 am

Nøkkelen til det norske

leave a comment »

Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.

Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :

Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.

Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.

Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.

Ydmyket

Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».

Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.

Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.

Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.

Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.

Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.

Overprøvde

Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.

Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.

Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.

Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?

Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?

Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.

Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.

Reaksjonene:

«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no

«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no

«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»

«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no

«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»

«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten

Written by Shazia Sarwar

12/05/2010 at 9:56 pm

Apati mot ytringsfrihet

leave a comment »

(denne kronikken ble publisert i Aftenposten 12.02.10)

Hva skjer med ytringsfriheten i Norge når ledende muslimske organisasjoner fraråder muslimer fra å delta i en fredelig demonstrasjon?

Vi nordmenn har hatt en klar tilnærming til ytringsfriheten; den er overordnet, absolutt og «hellig». Det er interessant å registrere hvordan lovens innskrenkninger av ytringsfriheten forbigås i stillhet. På Twitter er jeg blitt fortalt at rasismeparagrafen må bort, nå må ytringsfriheten få sin rettmessige plass. Ingen beskyttelse, ingen nåde, ingen flukt. Medmenneskelighet, respekt og verdighet er helt passé. Lufter du disse verdiene blir du fort stemplet som en pøbel.

Til pynt?
Det er også viktig å sette spørsmålstegn ved bruken av Vær Varsom-plakaten. Er den stort sett til pynt? Hvem skal den beskytte, om ikke også minoriteter, mot stigmatisering? Er det noe som er sikkert, er det at karikaturer og muslimkritiske nyheter selger. Det er antagelig derfor mediene fortsetter å piske en død hest. De skal melke karikaturstriden for hva det er verdt.

I Dagbladets tilfelle var det neppe kampen for ytringsfrihet som var i fokus da grisetegningen prydet forsiden 3. februar. Det er allerede kjent at muslimer flest faktisk lar seg krenke av sjikanøse Muhammed-tegninger. Uansett hvor primitivt andre måtte mene det er, så må vi respektere at folk har en tro, og har rett til å uttrykke misnøye.

Lovlydige og ærlige
Muslimer, som alle andre, må tåle å bli satt kritisk søkelys på. De har også vist at de er ganske hardføre, tatt i betraktning at det nærmest ikke går en dag uten at man leser en sak i medier om alt som ikke fungerer med muslimene. Det er likevel på sin plass å bemerke at mediene har et særlig ansvar for å skape balanse. Speile realitetene, som viser at majoriteten av muslimer er lovlydige og ærlige mennesker. Tillitsforholdet mellom muslimer og mediene er tynnslitt. Det muslimske miljøet selv gjør i så måte en bemerkelsesverdig innsats. Slik vi nå ser det i forbindelse med karikaturstriden. Toneangivende organisasjoner og enkeltpersoner har jobbet intenst for å minimere reaksjonene.
Ren mobbing
Det som bekymrer meg er at det ikke bare er krenkelsen som er påtagelig, det er følelsen av å være rettsløs. Mange muslimer oppfatter striden som ren mobbing. Mange er slitne og frustrert over stadig muslimrelaterte overskifter i pressen. De fleste har kommet til et punkt hvor de velger ikke å bruke sin rett til ytringer. Det finnes ingen bred front for uttrykk av misnøye i offentligheten. Drosjesjåførene har markert sin misnøye, og det er varslet demonstrasjon i dag. Det store flertallet av muslimer forholder seg likevel tause. De har sett konsekvensene, stigmatiseringen og stemplingen. Prisen er for høy å betale.
Bekymringsverdig
Det er bekymringsverdig at organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) fraråder muslimer fra å delta i en fredelig og lovlig punktmarkering. Jeg har forståelse for beslutningen, med Gaza-demonstrasjonene fra januar 2009 ferskt i minne. Det er selvsagt i alles interesse at demonstrasjonen går stille for seg. Ingen, minst av dem muslimer, har noe utbytte av vold, aggresjon eller hærverk. Det er først og fremst det som ligger bak fraværet av støtte for demonstrasjonen.
I tillegg ønsker man ikke enda en langvarig debatt om tilstanden til unge norske muslimer. Om muslimenes «urimelige krav». Muslimer, som alle andre nordmenn, ønsker en trygg og fredelig hverdag, uten å måtte forsvare sin tro på hvert hjørne. Men hva sier det om ytringsfrihetens kår for minoritetene?
Samlet journaliststand
Det er blitt slik i Norge i dag at alle som er imot trykkingen av Muhammed-karikaturene er i ledtog med islamister. Det finnes ingen andre alternativer. Enten er du med eller mot en omtrent samlet journaliststand og majoritet. Når det ikke lenger er rom for annerledestenkende i den norske offentligheten, da står det kanskje ikke så godt til med ytringsfriheten. Som jo ble en av de fremste menneskerettighetene, nettopp for å beskytte blant annet enkeltmenneskers rett til å ytre seg, uten å føle seg truet.
Redd for å uttrykke seg
Mediene er åpent tilgjengelige for alle nordmenn, men muslimske nordmenn er redd for å uttrykke seg. De er redd for stemplingen, redd for reaksjoner fra storsamfunnet, redd for enda en runde med debatt om muslimer som ikke skjønner vestlige verdier. Apatien har tatt overhånd. Som muslim nytter det ikke å flagge sine meninger. Det er det nye politisk ukorrekte. Dessuten nytter det ikke å legge frem sin sak som religiøs og derfor krenket av tegningene. Beskyldninger om at en ikler seg offerrollen treffer deg som en tsunami. Kan det være grunnen til at de aller fleste muslimene vegrer seg for å vise sin avsky mot publisering av karikaturen? At omtrent alle muslimske talspersoner oppfordrer muslimer til ikke å delta i demonstrasjonen?
Spennende
I dag vil flere muslimer, i hovedsak unge menn, delta i markeringen mot publiseringen av karikaturtegningen i Dagbladet. De som vil stille opp er mennesker som føler seg trygge med å uttrykke sin mening i en folkemengde hvor de selv blir anonyme. Det vil bli spennende å se hvilken kjønns- og alderssammensetning gruppen vil ha, hvor stor demonstrasjonen blir og hva parolene vil si.
Selv om det er på sin plass å frykte at demonstrasjonen kan misbrukes av folk med egen agenda, er det viktig å få alle meninger frem i lyset. Det positive ved en slik «utblåsning» vil være at det vil bli lettere for samfunnet å adressere utfordringer som kommer frem. I motsetning til diffuse antagelser om hva som rører seg blant noen unge muslimer. I så måte er markering langt mer enn bare et uttrykk for avsky mot karikaturen, men også et uttrykk for den frustrasjonen enkelte unge kan føle, i et samfunn som blir stadig mer ekskluderende. Mange unge muslimske menn føler seg plassert lavest på rangstigen i samfunnet, det er disse du med all sannsynlighet vil høre i dag.
Akseptere utfordrere
Dagsnytt18 på NRK ønsket en debatt om karikaturstriden nylig, de forsøkte å få tak i deltagere i flere dager. Det viste seg vanskelig å få folk til å stille. Dette er symptomatisk for ytringsfrihetens kår i Norge. Dette kan vi ikke leve med.
Ønsker man å slå et slag for ytringsfriheten, er tiden inne for at vi også aksepterer annerledestenkende som utfordrer konsensus i landet.

Written by Shazia Sarwar

16/02/2010 at 7:16 pm

Penger betyr ikke alt, men…

with 4 comments

Blogglisten
I går natt skrev kulturredaktøren i Aftenposten en tweet, som holdt meg våken i natt. Av pur glede, og kanskje ørlite grann av tristhet.

Knut Olav Amås skrev:

@stmarthinsen Ja, ikke mange norske tidsskrifter som virkelig er gode på nett. X-plosiv.no er et rent nettblad som tidvis er godt.

7:26 PM Jan 24th from web in reply to stmarthinsen

Retweeted by you and 1 other

Ikke dårlig skussmål å få! Spesielt ikke når X-plosiv drives på ren og skjær engasjement og utholdenhet. Ja, å drive/drifte X-plosiv er en smertefull utholdenhets prosjekt. I tre år har vi ikke manglet noe på drive, ideer, engasjement og stå-på-vilje. Det som har manglet er pengene. En annen ting vi ikke har manglet er velmenende råd om hvor vi burde søke penger. Må være ærlig å innrømme at det vi kunne var å lage en nettmagasin, som vi mente var bra. Maktens og byråkratiets korridorer var et utrådt terreng for oss. Du kan jo bare se for deg kreative folk i evig kamp med byråkratene. Jeg brukte selvsagt min bakgrunn som økonom for alt det var verdt. Men rollene var byttet. Her satt vi med lue i hånda og tigget om penger. Vanligvis var jeg på andre siden av bordet. Den å-så-kjedlige telle-penger jobben 🙂

Byråkratiet og støtteordninger er ikke for slike som oss. Fant vi tidlig ut. Ikke var spekulative nok 😉 og ikke visste vi om alt som fantes av penger i omløp. Men dette bedret seg betraktlig i 2009. Med optimistisk giv kastet vi oss over støtteordninger i IMDI (inkludering og mangfoldsdepartementet), kulturrådet og andre lokale støtteordninger. Hjerten sank ned i magen når IMDI ga avslag på begge søknadene våres med argumentet om at vi ikke var landsdekkende nok. (Hva som er mer landsdekkende enn en nettavis, skal godt vites. Ifjor fikk var litt fra Kulturrådet. Og så prosjektstøtte for valgdebatten og «X-plosiv-prisene». (Tusen takk til våre engler)! Vi klarte å komme i mål på et vis. Fortsatt uten at noen fikk noe særlig betalt.

Med en slik sorgtung historie hva gjelder midler bak oss, er det rart vi blir litt disillusjonerte? Da er det stort sett «never say die» attitude som holder oss oppe. Og ikke minst, og viktigst: X-PLOSIV. Vi har klart oss over all forventning, og vi er stolte.

2010 har også begynte med utsending av en kobbel av søknader, i øst og vest. Kanskje blir 2010 året hvor vi faktisk kan få betalt vår bidragsytere? Kanskje kan jeg forsvare min altoverskyggende x-plosiv-lidenskap?

Som redaktør er det bare en ting som er viktig nå, penger!

En twittervenn spurte meg om x-plosivs kontonummer! Jeg antok han spøkte, men nei, han gjorde ikke det. Han ville støtte vårt arbeid.

Enda en grunn til at jeg lå våken i natt. Livet er godt! 🙂

Skal vi kanskje forsøke dette? Å opprette en støttekonto for nettmagasinet X-plosiv? Kanskje er det flere enn min twittervenn som kunne tenkt seg å støtte saken vår? Støtte X-plosiv?

«Desperate problems need desperate measures»?

Hva syns dere om ideen?

Written by Shazia Sarwar

27/01/2010 at 10:26 am

Økonomisk gevinst bak integreringsdebatten?

leave a comment »

Blogglisten


Foto: Wikimedia commons, Kjetil Ree

Legger mediene opp til debatter for å selge flere aviser og få flere treff på nettet? Dette mener Aftenpostens faste inventar i kommentarseksjonen, Usman Rana. Han mener journalister og redaktør bare er ute etter såkalte «bites», gode sitater de kan bygge saken sin på. Noe som kan skape debatt. Gjerne om muslimenes uduglighet.

Usman Rana har rett i at gladsaker er en ikke-sak for aviser flest. Det er atskillig mer krutt i å dyrke «konflikten». Konfliktfokuset i mediene er for overskyggende. Det er klart mediene har rett til å informere og opplyse, også når «muslimenes talsmann» syns det er greit med muslimske vitser. Men så er det dette med nyhetsverdien i dette. En nyhet er pr. definisjon noe som er utenom normalen. I så måte er det klart at nyhetene og debattene må handle om det som er unormalt, i den store norske konteksten.

Samtidig er det et tankekors at for muslimer spesielt og minoriteter generellt er det utenom det normale om media forteller en positiv historie/nyhet. Med sin stadig søken etter konflikt-pregede nyheter og vinklinger står media i fare for å miste bredden. Og å representere den store majoritet av muslimer, som altså ikke løper ned moskedøra og ei heller kan idenfisiere seg med det nå så populære bygdedyret. Det blir for ensporet. Vi trenger å si nyansene, også i avisene. Dette har vært noe av målet med x-plosiv.

Selvsagt skal og må avisene sette søkelys på det som er relevant og vesentlig. Det er vesentlig at vi har moralovervåkere, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en rekke andre problemer. Men balanse som representerer den virklige majoritet av muslimer er faktisk en nyhet! For nordmenn flest vil det være det. For jeg tror også andre nordmenn er lei av stadige muslim-nyheter!

Når det er sagt; det er nå mediene Rana utskjeller, som har gitt ham en tilnærmet kjendisstatus. Og han bruker det for alt det er verdt for å få sine meninger på trykk. Og så har han selv vært med på å forme dagsorden og det fokuset han mener er uheldig.

Written by Shazia Sarwar

26/01/2010 at 11:42 am

Lindstads Manifest

with 4 comments

Blogglisten
Aftenposten har publisert Trond Ali Lindstad «Muslimsk manifest» i dag. Jeg pleier ofte å google meg igjennom nye meninger og tanker rundt om i mediene. I dag må jeg si at jeg satt Farris Bris’n min i halsen! Visste ikke helt, hvordan jeg skulle reagere med en gang. Tror jeg var litt i sjokk. Etter at «manifestet» hadde sunket seg litt inn, var konklusjonen klar. Dette er Lindstads manifest, om, for og med Lindstad.

Det første jeg spurte meg selv var hvordan Lindstad kan påta seg å produsere et «manifest» på vegne av landets 100 000 muslimer, og så få det publisert i landets største avis? Han begynner pent og vil at muslimene skal være foregangsmennesker, og det blir verre derfra og ut. Det som opprører meg mest er at han nærmest erklærer kamp mellom Norge (liberale demorkatiet) og muslimer. Han mener Norge og muslimene ikke har noe til felles. Det er ikke mulig å hente noe annet ut av manifestet hans. Selvom jeg legge godvilja til ser jeg ikke noe vettug i hans kommunistiske manifest.

Jeg har ikke noe formening om Lindstad fra før, han har bare vært der, i mediene fra tid til tid. Men nå har han virkelig plassert seg i offentligheten. Man kan ikke ta ham seriøst. Og jeg tror ikke flesteparten av norske muslimer gjør det. Jeg bare syns det er ytterst merklig at Aftenposten publiserer dette. Hvorfor får en manns hallusinasjoner så mye plass? Hvilken autoritet har han egentlig?

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:47 pm

Du slår ikke mitt barn!

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no 09.06.09)

Jeg blir sjelden virkelig opprørt. Så opprørt at jeg har lyst til å skrike ut. Idag er jeg det. Så sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er sint på politiet i Drammen, på imamen og miljøet som tillot fysisk avstraffelse av små barn og ikke minst foreldrene. Spesielt foreldrene. De har visst siden 2002, og selv da har de fortsatt å sende barna sine til denne skolen for å lære seg koranen?

Som barn gikk jeg noen år på skole i Pakistan. Mye godt kom ut av det. Jeg lærte meg å skrive og lese språket flytende. Det er et privilegium. Jeg lærte meg gangetabellen helt opp til 16 gangeren. Jeg lærte meg litt pakistansk historie. Men det er ikke bare skole-kunnskap jeg tilegnet meg. Jeg lærte også hvordan fysiskavstraffelse er totalt uakseptabelt. I alle former, i alle arenaer. Men spesielt på skolen. I Pakistan, i Midtøsten, i verden og i Norge.

Fysisk avstraffelse er utbredt og helt mainstream i pakistanske skoler. Jeg ble selv utsatt for dette som skal være så normalt i landet. Jeg var syv-åtte år. Smerten har jeg glemt. Men ydmykelsen, og følelsen av avmakt har satt seg. Men selv da, for mange mange år siden var det en mor som kom trampende inn på skolen hver gang datteren ble slått med stokk eller pinner. Mor var dundrende sint. Den kvinnelige læreren visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. «Du rører ikke min datter! Bruk ord og ikke vold, hører du!» Læreren var redd moren min, og skjønte ikke hvordan hun skulle lære meg noe som helst uten å slå.

Det var Pakistan, den gang da. Vi er i Norge. Her skal barn føle seg trygge. Ingen barn, verken hvite eller brune skal ha en hverdag fylt av frykt for fysisk straff. Det er ingen formidlende omstendighet om straffen skjer i en moskee. Snarere tvert i mot! De er fullt klar over forbudet mot å slå. Både moralsk og lovmessig. Alikevel slår de. Og foreldrene stilltiende aksepterer at småbarn blir slått for å lære seg koranvers. Her har de voksne tapt. Når de mangler evnen til å håndtere en situasjon uten å slå barn som er totalt forsvarsløse, har de tapt.

Jeg har en moralsk forpliktelse til å stå på barnas side. Her finnes ingen formidlende omstendigheter. Barna er sviktet fra alle hold. Politiet har fått bekymringsmeldinger siden 2002 og har altså da kun klart å ha samtaler med de som har forvoldt skaden? Er barn rettsløse? Hvorfor er ikke lovens paragraf 228 brukt her tidligere?

Det er mulig mange foreldre syns at det er helt greit om unger får seg en smekk på fingrene eller ryggen, hvis de ikke gjør som forventet. Slike foreldre har jeg overhodet ingen respekt for. Jeg kan ikke forstå at voksne personer, som i barns øyne har all makten kan legge sitt hånd på et lite barn. Uansett foranledning.

Det mest graverende i denne saken er dog at politiet i Drammen har opptrådt så passivt. Hadde dette vært en arbeidsplass hvor voksne personer ble slått om de ikke gjorde jobben hadde vi vel sett lange fengselsstraffer for lenge siden. Hvorfor denne unnfallenheten når det gjelder barn? Og spesielt minoritetsbarn? Hvorfor skal man være så forståelsesfull?

Vi som bindestreksnordmenn med ymse flerkulturell bakgrunn trenger å oppgradere verktøykassa vår når det gjelder barneoppdragelse. Det er under INGEN omstendigheter akseptabelt å slå sitt eller andres barn. Javisst, er det tabu å snakke om hvordan andre skal oppdra barna sine. Men nok får snart være nok. Noen må si i fra. Om det gjelder den vesle Christoffer som ble drept av sin stefar. Eller om det gjelder «uskyldige» fyk unger får i moskeen.

En ting må vi, altså vi med minoritetsbakgrunn, som har vist seg å være de som bruker fysisk avstraffelse i størst  grad her i landet forstå. Og det er at det er fullt mulig å gjøre prakteksempler ut av sine barn. Uten å legge en finger på dem. Kjærlighet, omtanke, omsorg og lyttende ører fungerer langt bedre enn fysisk straff.

Ingen skole, verken vanlig eller koranskole skal kunne straffe barn. En imam som får seg en fengselsstraff for å ha slått barn, har kommet seg for lettvint unna. Skulle vi uten bedre vitende opprettholdt «en øye for en øye» konseptet burde imamen og alle foreldre som noen gang har slått sine barn kanskje fått seg en smekk eller to. Selvsagt ikke hardt men gjerne ydmykende, i ansiktet, ryggen eller fingrene. Da hadde vel pipa fått en annen lyd.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:23 pm

Demonstrasjoner, reaksjoner og frustrasjon

leave a comment »

Sri Lankere opplever den enorme belastningen av å se sitt opprinnelsesland i borgerkrig. En krig som har drept hundrevis av sivile og skadet tusentalls. I Norge sitter slektninger og venner dypt fortvilet over håpløsheten og å ikke kunne hjelpe. De har deltatt i fredlige demonstrasjoner i over to måneder. Nå har de fått nok, og krever at Norge skal fordømme «folkemordet» og legge press på de stridende partene i Sri Lanka.

Hundrevis av Sri Lankere tok til gatene i Oslo i går kveld. De blokkerte trafikken begge veier i Stortingsgata i flere timer. Etterhvert utviklet demonstrasjonen seg til å bli aggrasiv. Politiet måtte bruke tåregass. Riktignok utviklet demonstrasjonen seg aldri til  fysiske ødeleggelser av eiendom i Oslos gater. Selvom blokkering av veier og byggninger også skaper problemer for samfunnet.

De fysiske ødeleggelsene foretatt av pøbler under Gaza-demonstrasjonene kan på ingen måte forsvares. De ødela for mye av budskapet med en slik demonstrasjon. Det satte Gazasaken i skyggen. Men så ble også pøblene tatt og satt i arresten. Lovgivende myndigheter satte i gang en prosess for å hindre slike hendelser i fremtiden. I likhet med gårsdagens og dagens demonstrasjoner var også de førstnevnte demonstrasjonene uttrykk for dyp fortvilelse, frustrasjon og sinne. Men her ser vi en vesensforskjell mellom hvordan medier skriver om tamilernes rop om Norges rolle i Sri Lanka, kontra det vi så av mediadekning i slutten av januar og begynnelsen av februar.

I Oslo ble det arrangert et fakkeltog for fred I Gaza, under Israels angrep på området. Nærmere ti tusen Oslo-borgere deltok. Den kvelden satt det mange i Oslo og ventet på bildene og talene fra denne markeringen. De ventet forgjeves. Mediene med TV2, VG og Dagbladet i spissen hadde direktesendinger fra demonstrasjonen som skjedde parallellt med fakkeltoget. Denne utviklet seg utover kvelden til å bli voldelig. Fakkeltogen ble nærmest ikke nevnt med ett ord. En markering som besto av langt flere mennesker enn de håndfull pøblene som gikk for langt i sin uttrykk av frustrasjon.

I dag kan vi lese om Sri Lanka eksperter som forteller om den dype frustrasjonen Sri Lankere føler. At de er under enorm press og at det er forståelse for reaksjonen. Det er generellt sett vist langt mer forståelse, fornuft og tålmodighet under tamilernes ulovelige demonstrasjon i dag og igår. Politiet kunne rent praktisk fjernet de flere hundre tamiler som demonstrerte ulovelig igår. De valgte å ikke gjøre det. Ikke før langt ut på kvelden. Debatten som raste i alle medier, og involverte alle tenkelige stemmer etter Gaza demonstrasjonen ser ut til mangle denne gangen. Den norske oponionen var ikke nødig med Gaza demonstrantene. De skulle alle som en settes på første flyet ut av Norge.

Det som fulgte Gaza demonstrasjonene var hijabdebatten og debatten om snikislamisering. Pøblenes herjinger og demonstrasjonene ble løftet frem som skremmselspropaganda for hvor ille det har blitt I Norge og hvor dette bærer hen.

Sri Lankerne har fortsatt blokkert inngangen til statministerens kontor. Demonstrasjonen er fortsatt ulovelig. Klikker du rundt på nettet vil du derimot finne nyheten langt ned på siden. Ei heller er det hentet kommentarer fra viktige samfunnsaktører. Det er ikke ropt ut varsko mot denne type demonstrasjoner. Man har heller ikke gått på generaliserende vis tamilerne etter i sømmene. Siv Jensen har ikke kommet på banen.

Fortvilelse og frustrasjon er det fundamentale her. Gaza demonstranter var like fortvilte som tamilerne er nå. Begge demonstrasjonene var ulovelige og begge utartet seg. Fremgangsmåten var ulik. Mens noen av pøblene klarte å ødelegge for brorparten av de fremmøtte ved å løpe rundt i sentrum og knuse ruter under Gaza demonstrasjoner har gårsdagens og dagens markeringer forstyrret byens ro og orden. Det kreves handling fra Norge, og tamiler vil ikke flytte seg fra stedet før det skjer noe.

Alle nordmenn har rett til å delta i demonstrasjoner, men ingen har rett til å forstyrre byens ro og orden. Ikke muslimske demonstranter og ei heller tamiler.

Skyllebøtter, karakteristikker, generaliseringer har haglet over landets muslimer, særlig de unge. Krigstyper var å se i alle aviser. Vi ser ikke disse nå. Enten har Norge blitt vant til denne type ulovelig demonstrasjoner, ellers så er det forskjell på hvem som uttrykker sin «dype fortvilelse og frustrasjon». Forklaringen og forståelsen brukes selektivt?  Er det forskjell på norsk-muslimsk frustrasjon og norsk-tamilsk frustrasjon? Ut i fra mediebildet å dømme, skulle man tro det.

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:20 pm

De usynlige kvinnene

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv.no 08.03.09)

«Vi har mer gjennomslagskraft i det norske samfunnet enn i subkulturer på Grønland» sa talskvinne for 8. mars komiteen Ane Stø i Dagsavisen 4. mars. «Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke». sier hun videre. Hårreisende kommentarer som viser kvinnebevegelsen totale mangel på nytenkning og prioriteringer. Det totale svik for innvandrerkvinner som i 40 år har manglet en stemme i samfunnsdebatten.

Kvinnebevegelsens engasjement for innvandrerkvinner har omtrent vært totalt fraværende. Det grenser til det utilgivelig, når det har pågått over så lang tid. Riktignok har det vært innvandrerkvinner som har jobbet utrøttelig, parallellt med den etablerte kvinnebevegelsen, slik som Fakhra Salimi, leder i MIRA-senteret. Hadde disse kvinnene fått inpass i etablerte fora, hadde man kunne sett paroler som sa «Obligatorisk norskundervisning», » Motivasjon og Samhold», «Nei til tvang» allerede på tidlig sytti-tallet. Det kom hundrevis av unge kvinner til Norge helt i begynnelsen av sytti-tallet og som stilte langt dårligere enn min generasjon gjør. Språket ble den største barrieren. De ble dratt ut av sine trygge rammer i land som Pakistan, India o.l. og ble kastet inn i et liv av total isolasjon.

Mange ble satt til å jobbe i fabrikker og sykehjem uten å kunne ett ord norsk. Denne isolasjonen og det harde livet disse har levd har satt spor. Brorparten av førstegenerasjons innvandrerkvinner sliter med alvorlige helseproblemer. Deperasjoner, diabetes og en rekke andre livsstilsykdommer har rammet dem i en forholdsvis ung alder. Det er først når deres barn ble eldre at noen av kvinnene klarte å komme seg ut av isolasjonen og danne seg sine nettverk. I mange tilfeller har døtrene hjulpet sine mødre med å få seg et verdig liv igjen. Her føler jeg at kvinnekampen som på sytti og åtti- tallet var i full blomst i Norge burde ha tatt med seg sine nye medsøstre.

Kampen på innsiden

En dyptgripende kvinnekamp må først og fremst komme fra innsiden. Med den fremadstormende andregenerasjonen, er en bevegelse allerede i gang.

Det er døtrene som nå begynner å markere seg i flere av samfunnets arenaer. Det er disse som vil føre denne kampen. For det er fortsatt slik at det hvert år kommer dusinvis av «førstegenerasjons-innvandrere» til Norge. Jenter som blir gift med nordmenn, og blir hentet fra land som blant annet Pakistan. Disse lever dessverre de samme liv som våre mødre gjorde. Dog er forholdene kanskje litt bedre for noen av disse, i og med at de gjerne har en svigerfamilie som nettverk. Men også her har nye utfordringer dukket opp, og som sjelden blir tatt opp. Nemlig urimelige krav fra den norske svigerfamilien, og begrensninger i muligheten til norskopplæring. Mange av jentene er i de fleste tilfeller prisgitt sine svigerfamilier. Noen av disse blir brukt mer eller mindre som hushjelper. De blir bevisst holdt utenfor det norske samfunnet, og de blir nektet norskopplæring av sine menn eller svigerfamilier. En obligatorisk norskopplæring eller andre statlige virkemidler hadde kanskje hjulpet. Disse kvinnene trenger oppfølging nå, slik at vi unngår en ny generasjon som vil eldes til å være der våre mødre er i dag.

«På vegne av andre«

Sytti-talls feministen Annik Borthen kommenterte mitt utspill på NRK’s «I kveld» den 4. mars i år. Hun var enig med meg i at kvinnebevegelsen har sviktet. Men det som brant seg fast var hennes kommentar om at

– Vi kan ikke kjempe på vegne av andre.

Dette viser hvilken holdning kvinnerettighetsforskjemperne har hatt til minoritetskvinner. Er vi fortsatt ikke akseptert som norske kvinner? Er ikke vi en del av de kvinnene som bevgelsen skal kjempe for?

Kvinnefronten og kvinnegruppen Ottar har en radikal, til tider aggresiv profil. Ottar kaller sin feminisme for «brøytebilsfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Dette er en tilnærmingsform som ikke appellerer til innvandrerkvinnene. Under programmet 4. mars kom det frem at 8. mars komiteen bestemmer paroler etter demokratisk valg, og at innvandrerorganisasjoner ikke har dukket opp. Dette er ikke noe annet enn ansvarfraskrivelse. Hvorfor har ingen kvinneorganisasjoner foreslått paroler for innvandrerkvinner? Er det slik at innvandrerkvinner selv må dukke opp for å fremme sin sak, ellers er det ingen andre som finner den verdig?

Skaper arenaer

Radikale og ytterligående feminister har kuppet betydningen av 8. mars. Dagen må tas tilbake, og budskapet må fornyes. Det har tilsynelatende ikke vært mye brøyting fra Ottar sin side for minoritetskvinnene. Feminister fra minoritetsmiljøer og muslimske feminister kjemper ikke en kamp først og fremst mot menn. Dette er en kamp like mye om selvverd, som likeverd. X-plosiv har gjennom Kvinnefestivalen tatt initiativet til å engasjere innvandrerkvinner, med respekt, forståelse og frihet til å tale som bakteppe. Den viktigste jobben er å vise kvinnene de muligheten og alternativene som finnes. Motivasjon og inspirasjon er verktøyet som må brukes for at innvandrerkvinner skal få styrken til å oppnå sin potensiale. X-plosiv ville gjennom Kvinnefestivalen skape den arenaen vi har savnet i så mange år.

Barrierer

I retrospektiv kan vi trygt si at innvandrerorganisasjoner skulle vært flinkere. Men det våre mødre ikke klarte, eller ikke hadde forutsetninger til å klare, skal deres døtre få til. I 40 år har vi vært glemt, men nå er det mange stemmer. Språket er ikke lenger noen barriere. Kampen skal ikke kjempes med radikalisme eller aggresjon. Kampen skal føres med respekt, forståelse og verdighet. Sviket fra kvinnebevegelsen vil dog henge ved oss i lang stund fremover.

La oss heve stemmen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelser og undertrykking. La oss heve stemmen forlikeverd, respekt og retten til å bestemme over vår egen kropp. La oss hjelpe hverandre opp og frem!

Se X-plosiv sin debatt med medlem fra Ottar i programmet «I kveld» på NRK her.


Gratulere med dagen alle norske kvinner!

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:17 pm