Burkaforbud og karikaturer

PST fjernet karikaturen, db trykket den. Taxi-sjåførene streiker og muslimene er nervøse for hva som kommer videre.

Yet an other ordinary week in Norway!

Det går nesten ikke en uke, uten at muslimer eller islam er en del av samfunnsdebatten. Sukk. Jeg stiller meg spørsmålet om det enorme muslim-fokuset går på bekostning av andre viktige utfordringer og grupper? Nylig har vi begynt å høre tegn til at andre etniske grupper er lei av å komme i skyggen. Det finnes da vitterlig andre problemer her i verden. Men det skulle vi ikke tro, om vi tok en titt på mediene i Norge. Nå skal jeg ikke innta offerrollen, men såpass må jeg få lov til å si; jeg er dri** lei! Uten god støtte og nettverk hadde jeg vel gått inn i dyp deperesjon. Jeg vet at mange muslimer føler det på den måten. Dette tærer på.

Burkaforbud?
På søndag var jeg på TV2 nyhetskanalen, for å diskutere burkaforbud, foreslått av AP-partisekretær (husker ikke navnet). Jeg hadde tre hovedpoeng:

1. Hvor reell er problemet i Norge? En undersøkelse i Danmark fant ingen med burka. I Norge er det forsvinnende få som går med heldekkende plagg (dekke til ansiktet). Jeg forstår dermed ikke poenget og relevansen. De få som går med burka har så dyp overbevisning at burka-forbud ikke vil påvirke dem. Vi snakker i beste fall om en håndfull kvinner som bruker «burka».

2. Norge er en rettsstat, noe vi lufter titt og ofte. Særlig i sammenheng med ytringsfriheten. Det vil derfor være flaut om Norge skulle påtvinge folk en kleskodeks. Det er et overgrep mot enkeltindividet. Kvinner som går med burka, er som sagt få, og gjør et personlig valg. Vi kan ikke overprøve voksne menneskers beslutning om sitt private anliggende som ikke går utover noen andre enn dem selv.

3. Når noen først velger å dekke til ansiktet, har de tatt et valg. Dette valget må de ta konsekvensene av. De stiller seg på siden av samfunnet, og det er helt uaktuelt å operer i norsk hverdag uten å vise ansiktet. Det er dessuten ingen pålegg i relgionen om ansiktstildekning. Ansikt, hender og føtter kan vises. Det skal være et absolutt identifikasjonskrav, skal man studere/jobbe/møte offentlige instanser. Hvis overbevisningen alikevel er så sterk, har de gjort prioriteringer i livet, og det skal de få lov til.

Ytringsfrihetens hellighet
I går kveld var jeg i en opphetet debatt om ytringsfriheten på Twitter. Flere og flere kom til å forklare meg hvorfor alt er krenkbar og intet hellig. Foruten ytringsfriheten selvsagt. Så ironisk. Jeg setter spørsmåltegn ved hvem som har definisjonsmakten for ytringsfrihet. «Vesten» opererer ikke i et vakuum, i en sammensatt og globalisert verden må alle verdens land få lov til å påvirke tolkningen av «ytringsfrihet». Slik også tilfellet var når menneskerettigheter ble nedtegnet.

Dessuten var det viktig å påpeke at ytringsfriheten langt i fra er urørlig i Norge. Det er en rekke lover som regulerer ytringsfriheten. Deriblant rasismeparagraften. I tillegg regler om publisering av barneporno/porno, selvmord, rikets anliggende etc. I tillegg er det normer som tilsier at visse ytringer passer man seg for. Vi husker alle reaksjonene etter Otto Jespersens harselas med jødene og holocaust.

Jeg ble riktignok stemplet naiv og bortreist på twitter, men jeg står ved mitt. Jeg står ved de nye «fyordene»; respekt, verdighet og omsorg. Friheten til ytringer fratar oss ikke ansvaret for våre ytringer. Selvom vi kan si hva vi vil, om akkurat det vi vil. Skal vi ikke gå bakover inn i det nye årtusen. Ytringer som ikke har annet mål enn provokasjoner og sjikane er usivilisert, bakstreversk og respektløst. Det sier mer om avsender enn mottaker. I en verden som stadig blir strippet for normal folkeskikk, er det mennesket som har mest å tape. I første rekke medmenneskelighet. En grunnleggende kost-nytte analyse hadde ikke vært å forakte for Dagbladet sin del. Dessuten er pressen i Norge bundet av Vær-Varsom plakaten som bl.a. sier følgende:

1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Karikaturer er så UT!

Reklame

Sjokkerende råskap

Soraya ble steinet til døde i Iran, sønnen kastet den første stenen.

(Publisert første gang i Ny Tid 29.10.09)

Kinoaktuelle Soroya M. er et vitnesbyrd om grusomheter så ubegripelige at en skulle ønske det bare var film.

I dag, fredag 23. oktober, har den amerikanske filmen Soraya M. (2008) norgespremiere. Filmen er regissert av Hollywood-baserte Cyrus Nowrasteh, en iransk-amerikaner med lang karriere innen tv-produksjoner. Med Soraya M. markerer Nowrasteh seg som filmregissør på imponerende vis. Filmen er basert på en bok fra 1994 skrevet av journalisten Freidoune Sahebjam, og bygger på en sann historie: Om Soraya som ble steinet til døde i en landsby i Iran i 1986.

Det korteste strået

En rekke land i verden praktiserer dødsstraff, deriblant USA. Noen av dem har sittet i årevis og ventet på at straffen skal gjennomføres. I andre land har prosessen vært kort – et skudd har forseglet skjebnen. Mange har ikke en gang fått muligheten til å få prøvd sin sak i retten. Det sistnevnte har for det meste skjedd i diktaturer og i land med autoritære regimer. Felles for dem alle har allikevel være at døden har kommet forholdsvis raskt. Det være seg ved giftinnsprøytning, skudd eller henging.

Men fortsatt er det kvinner som blir hentrettet på det mest brutale vis. Eller, de drepes ikke, de tortureres til døde. Ikke for å ha drept et annet menneske, men for utroskap. I land som Iran, Saudi-Arabia og Nigeria steines kvinner til døde med myndighetenes velsignelse og til allmenn beskuelse. At det fortsatt skjer, på tross av de mange fremskritt mennesket har gjort, forteller at vi har latt det skje. Det som skjer bak lukkede dører, kan ikke alltid forhindres, men hvordan forholder man seg til det som skjer i full offentlighet?

Det er naturlig for oss å beskytte oss selv, ved å stenge ute informasjon som er for vanskelig å forholde seg til. Det forandrer dog ikke realiteten. Realiteten er at så sent som i mars i år, ble en kvinne steinet til døde i Iran. I Iran finnes det et eget lovhjemmel for steining. Den beskriver prosessen, ned i den minste detalj: hvor dypt hullet skal være, som personen begraves i, og størrelsen på steinene som skal brukes. De skal nemlig ikke være så små at de ikke gjør skade nok, og ikke for store til at døden inntreffer for fort. At menn skal begraves opp til midjen og kvinner opp til brystet. At den som av egen kraft klarer å komme opp av hullet under steiningen, skal settes fri. En usannsynlig situasjon selvsagt, men for noen måneder siden ble tre menn straffet til steining hvorav én av dem klarte å komme seg opp av hullet og ble satt fri. Men også her trekker kvinnene det korteste strået. Begravd til brystet sitter de fast, uten muligheten til å slippe unna.

Håp i fortvilelsen

Steining som straff er lovhjemmelet i en rekke land, deriblant Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia, Pakistan, Somalia og Nigeria. Det er ikke til å stikke under en stol at samtlige land som praktiserer barbariet, gjør det med islam som bakteppe. Det påstås at den islamske loven «shariah» åpner for steining ved utroskap, både for menn og kvinner.

Å diskutere religion er som å stikke hodet inn i et vepsebol. Her står tro mot tro og ord mot ord. Det interessante er ikke hva religionen sier, det interessante er hva etterfølgerne gjør med misbruket av den. Jeg finner det opprørende at mobben velger å kaste stein samtidig som de roper «Gud er stor». Har de islamske lærde i vår samtid tatt avstand fra praksisen? Vil de gjøre det? Finnes det en allmenn konsensus mot bestialiteten?

Når en religion brukes som begrunnelse for det verst tenkelig overgrep, så må det være legitimt å forvente at religionens etterfølgere gjør opprør mot praksisen. Også overfor et lukket diktatur som Iran. Det er nemlig slik at iranere flest er flaue over det barbariet myndighetene utfører, og mange har tatt til orde mot det. Med livet som innsats.

Med filmen Soraya M. blir steining som straffemetode belyst. Det viktigste budskapet er hvor lett slike «lover» kan misbrukes. Filmen er ingen dokumentarfilm, men det at den er basert på en sann historie gjør den brutal nok. Regissøren Cyrus Nowrasteh håper at man klarer å se forbi filmens opprørende karakter og se håpet i den. Det er lettere sagt enn gjort.

Soraya M. handler om to kvinneskjebner. Den ene, Soroya (Mozhan Marnò), taper i hendene på en umenneskelig mobb. Den andre, Zahra (Shoreh Aghdashloo), lover å fortelle hennes historie. Det grusomme i selve steiningen og det håpefulle i den eldre kvinnens mot, kjemper en kamp mot hverandre. Selv om jeg ønsker å fokusere på det håpet Zahra representerer, er det Sorayas hjerteskjærende opplevelser, som setter seg i kroppen. Desto mer nedslående er derfor at over tjue år etter denne hendelsen, finnes det fortsatt kvinner som blir torturert til døde.

Ubehag

Regissør Nowrasteh har ikke kunnet fortelle hvor han filmet Soraya M.. Det eneste vi vet, er at det er i et arabisk land. Så sensitivt er emnet at landet som tillot filmingen, gjorde det på den betingelse at det ikke ble avslørt.

Mozhan Marnò som spiller Soroya, og Shohreh Aghdashloo som spiller Zahra, utgjør til sammen hjertet av filmen. Håpløsheten og smerten til Soraya er til å ta og føle på. Aghdashloo er dog i en klasse for seg selv som den fryktløse og modige Zahra, som kan se landsbymennene rett i øyne og si «En sjeik? Mer som en hellig hore».

Jeg skulle ønske at jeg kunne forlate kinosalen med trøsten om at det bare var en film. Slik er det dessverre ikke. Jeg har sjelden blitt så berørt av en film. Det var mange som hikstet seg igjennom visningen, og jeg ble fysisk dårlig av scenen hvor den guddommelig vakre Soraya blir steinet i hjel. Dette på tross av at selve steiningen kun er en liten del av filmen.

Men kanskje nettopp derfor er filmen viktig, for den gjør steiningen håndgripelig, ekte og nær. Jeg følte behov for å lukke øynene da de første steinene falt, men jeg valgte å la dem være åpne. Det skylder jeg Soraya, og alle som har delt den samme skjebnen. Stemmer er viktige. Jo flere stemmer, dess mindre sannsynlig at overgripere kan fortsette uhindret. ■