Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘terror

Egypt svikter palestinerne

leave a comment »

(Publisert på x-plosiv i februar 2009)

Forskrekkelse!

Det er med forskrekkelse og dyp sorg mennesker verden over er vitne til massemordet av palestinerne på Gazastripen! Demonstrasjoner og protester har vært mange og emosjonelle. Også hjemme i Norge har det vært flere demonstrasjoner, hvorav demonstrasjonen på mandag tok en aggressiv vending når noen av de fremmøtte kastet steiner på politiet. Lørdagen så en stor mobilisering av nordmenn som vil ha en umiddelbar stopp i krigen mot palestinerne.

Lars Sponheim har vært kraftig i sin kritikk av Israels aggresjon og mener at Israel må ta hovedansvaret for hvert drepte barn. Statsministeren har også tatt til ordet for at Israel må bære hovedansvaret, fordi Israel er langt mektigere enn de lutfattige palestinerne. Den såkalte ”fosvarskrigen” Israel fører mot Hamas er en sann kamp mellom David og Goliat. Uproposjonen man er vitne til kan også leses i en rekke statistikker som viser antall rammede av denne årelange betente konflikten.

Det har vært en kraftig mobilisering via nettsamfunn som Facebook og andre. Det er meget sterke følelser involvert blant især muslimene over hele verden.

Hva gjør Egypt?

Det eneste landet som grenser til Gaza-stripen er Egypt. Et land vi har hørt svært lite fra siden krigen startet. Med den kollektive harme som er å bevitne blant muslimer verden over er det kun Egypt som har konkrete muligheter til å hjelpe Palestinerne på Gazastripen umiddelbart. Det er derfor høyst kritikkverdig at Egypt fortsatt holder grensen nærmest hermetisk lukket, med unntak av noen få hjelpeforsyninger som har fått sluppet igjennom. Og noen få sårede som har fått komme igjennom.

Ingen vitner?

På den israelske siden av Gazagrensen står det horder av utenlandske journaliser som ikke får slippet igjennom. De kan ikke annet enn å rapportere antall fly og helikoptre i lufta og hvor mange bombe og granatnedslag de hører. Slik situasjonen er i dag foregår det en hjerteløs krig med uakseptable tap av sivile liv uten vitner til stede. Hvorledes slik kan skje i 2009 er uforståelig! To norske leger, helter i manges øyne er de eneste utlendingene som har fått slippet inn fra Egypt. De er de eneste øyne og ører for den vestlige media. På tross av bakkeoffensiven vil ikke Mads Gilbert og Erik Fosse fra Norwac forlate Gaza.

Egypts unnfallenhet ovenfor lidelsene til Palestinerne fortjener langt større protester enn de vi ser utenfor Israels ambassade! Det eneste (muslimske) landet med Hosni Mubarak i spissen hadde samtaler med Israel to dager i forkant av krigsstarten. Hva som her ble diskutert er ikke godt å vite. At han fordømmer angrepet i sin tv-sendte tale 30. desember samtidig som han nekter å åpne grensen for å hjelpe til i denne uholdbare situasjonen er uakseptabelt!

Riktignok er Egypt bekymret for Hamas sin innflytelse i landet og vil ikke ha noen form for samarbeid med militsen er det nå på tide å legge til side uenighetene for å være sin rolle bevisst. Hosni Mubarak ønsker gjerne å fortsette dialogen og samarbeidet med Abbas men nekter å samarbeide med den demokratisk valgte Hamas regjeringen. Tilbake sitter halvannen million uskyldige sivile i en umenneskelig og uholdbar fengsel!

Oppfordringen er klar, neste demonstrasjon må være foran Egypt sin ambassade! De må presses til å åpne grensen mot Gaza for å ha fri flyt av mat, medisiner, nødhjelp og journalister inn og sårede ut! Ønsker man å utøve press mot besluttende og involverte myndigheter er dette den rette plassen å begynne. Inntil konfliktene igjen finner til forhandlingsbordet er det nødvendig at verdenssamfunnet kommer palestinerne til unnsetning, og her har Egypt et særlig ansvar!

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:10 pm

Vår Pakistanske tragedie

leave a comment »

Mediene viser den brutale virkeligheten på direktesendt i Pakistan (Tv-bilde Geo TV)

(Kronikk publisert i «Frontlinjer» i Ny Tid, 26.05.09)

Vi norskpakistanere må slutte å bygge villaer og heller investere i Pakistan. Mens Norge bør innrømme skadene som «feel good-krigen» gjør.

Ett spørsmål har fulgt meg hele livet: «Føler du deg norsk eller pakistansk?»

Med foreldre fra Pakistan og med Oslo som fødested, var det et legitimt spørsmål. Hvor ligger din lojalitet? Ikke bare har storsamfunnet med jevne mellomrom stilt dette spørsmålet. Jeg selv har gjennom oppveksten lurt på det samme.

Går det an å ha to hjemland? Tidligere tvilte jeg på det, da jeg hadde en form for identitetskrise. Jeg prøvde å distansere meg fra Pakistan, som jeg betraktet som bakstreversk. Jeg har forandret mening. Med alderen kommer visdommen.

Nå vet jeg bedre. Nemlig at man kan føle like stor tilknytning, omsorg og kjærlighet for to land. For nordmenn flest vil dette muligens være et vanskelig konsept å forstå. Men for meg er det en sannhet like fullt. Norge og Pakistan definerer meg begge som person.

Jeg har min opprinnelse i Pakistan, men Norge og det norske er en like stor del av meg som individ. Som en mors kjærlighet for sine barn. Jeg har selv barn, og jeg kan aldri elske den ene mer enn den andre. Det finnes faktisk hjerterom for to hjemland.

Jeg føler meg privilegert. Patriotismen slår like sterkt inn om det er det norske flagget eller det pakistanske som heises på OL-arenaen. Det er ikke mulig å velge det ene over den andre. Lojaliteten er like sterk for begge land.

Men det gjør meg også sårbar. Jeg kan ikke lenger forholde meg likegyldig til den katastrofale situasjonen Pakistan befinner seg i. Frustrasjonen deles rundt samtlige stuebord i pakistansknorske hjem. Men nå er tiden moden for at vi gjør mer enn å konstatere tingenes tilstand.

Taliban-bevegelsen har tatt over Swat-dalen i vest-Pakistan, med grusomme konsekvenser for unge kvinner. De siste ukene har den pakistanske gått til krig for å stanse Taliban fra å innta hovedstaden Islamabad.

Pakistan gjort seg avhengig av kapitalen fra den pakistanske diasporaen. Byggebransjen har blomstret. Vi «nyrike» i utlandet har investert store summer. Til lykke for oss, men til ulykke for Pakistan.

For hvem har hatt gleden av pengestrømmen, andre enn oss selv? Har det pakistanske samfunnet tjent noe på de vulgære monstervillaene i hjertet av landsbyen? Mens praktvillaene har poppet opp som paddehatter, har naboen vegg-i-vegg levd under kummerlige kår. Ingen pakistanere har tjent på denne galskapen, snarere tvert i mot. Vi har bidratt til de svimlende høye eiendomsprisene. Den jevne pakistaner har ikke hatt sjanse til å skaffe seg noe eget. Bolig- og eiendomsprisene er kunstig oppblåst. Kun innenfor rekkevidde av diasporaen og den øvre middelklasse.

I så måte har vi bidratt til å øke problemene i Pakistan, og vi kan stille oss på samme rekke som de store gods- og landeierne i landet. De utvalgte få, som har hatt strupetak på pakistanerne. Et Pakistan langt unna visjonen til landsfaderen Muhammed Ali Jinnah (1876-1948). Jinnah var sekulær, som han viste i sin tale 11. august 1947, kun dager før uavhengigheten ble erklært:

«Alle og enhver av dere, uansett hvilken fellesskap dere tilhører… er først, nest og sist borgere av denne staten. Med like rettigheter privilegier og plikter. Dere er fri, fri til å gå i deres templer, fri til å gå i moskeen eller hvilken som helst annet tilbedelseshus.»

Udemokratiske Bhutto

Men alle pakistanere ble ikke likeverdige. Fra landets fødsel ble gods- og landeierne satt i en politisk posisjon. Den Oxford-utdannede eliten ble gitt makten. Slik fikk landet et system preget av privilegier for de få og bunnløs fattigdom for andre. Stikk i strid med Jinnahs visjon, som han aldri fikk satt ut i livet. Han døde året etter avhengigheten, og med dette startet er rekke fiaskoer, som i dag har resultert i Pakistans tragedie.

I dag er det 176 millioner pakistanere, men lite har forandret seg til det bedre siden Jinnahs tid.  Pakistanere mangler det helt elementære: skole, helse og arbeid. En sykdom som polio, utryddet i resten av verden, er på frammarsj i Pakistan. I dag blir 60 prosent av barn født med misdannelser grunnet underernæring.

Militær innblanding, korrupte politikere og tung amerikansk innblanding har vært landets svøpe. I den galskapen som har herjet Pakistan, har motvekten heldigvis vært folkets sunne fornuft: Håpløsheten har ikke ført til omfattende religiøs ekstremisme. Dette ble bevist også ved fjorårets valg, da landets religiøse kun fikk noen få seter i nasjonalforsamlingen. En svakere nasjonalfornuft hadde ført til en talibanisering for lenge siden. Maktapparatet kan prise seg lykkelige.

Den vestlige verden har bidratt til aksept av den sittende regjeringen. Benazir Bhutto, som ble skutt og drept 27. desember 2007, ble av norske medier hyllet som demokratiets dronning. Forsidene i Norge kunne fortelle om en modig kvinne som ofret livet for demokratiet. Vestlig media falt for denne farsen. For Bhutto var ingen demokratisk forkjemper. Tronen til hennes parti (Pakistan People’s Party) gikk i arv til sønnen, som er øverste leder for livstid. Og mens sønnen er for ung, skal den gjennomkorrupte faren, Asif Zardari, lede landet. For en tragedie!

Ved sin tilstedeværelse i Afghanistan bidrar Nato og Norge til den håpløse situasjonen i både Afghanistan og Pakistan. Denne «feel-good»-krigen er en farse. Krigen mot terror må snart innses å ha gått på et stort nederlag. Hva har man egentlig oppnådd?

21. mai kunne USAs Barack Obama i sin direktesendte tale konstatere at Guantanamo-fengslet på Cuba har skapte flere terrorister enn den har fått dømt. Det samme er sant for hele «krigen mot terror». De allierte styrkenes udugelighet i Afghanistan har ført Pakistan på randen av sammenbrudd.

Ny allianseløsning

Hvor ble det av oppbyggingen av Afghanistan? Er kvinnerettighetene blitt forbedret i landet? Kabul har riktignok fått noen nye villaer, utenfor rekkevidden til afghanere flest. Dette er hus for vestlige folk. Og firehjulstrekkere ruller i gatene, frivillige organisasjoner bruker dem i sitt arbeid. En hån mot de lutfattige afghanere som dør av kulde, mens vestlige borgere kan benytte seg av oppvarmede hus. Oppskriften for økt ekstremisme!

Vi i privilegerte Norge kan og må bidra. Likegyldighet er livsfarlig, ikke bare for Pakistan, men for hele det internasjonale samfunnet. Flyktningleirene i kjølevannet av Pakistans krig mot Taliban kan gi grobunn for økt ekstremisme. Det har vi ikke råd til.

Norge og resten av verden må bidra med mye mer bistand. Ønsker vi langsiktige løsninger, må Norge tilbakekalle sine soldater og innse at krigen mot terror er tapt! Det er kun én løsning på problemene i området: En regional allianse – med Pakistan, India, Iran, Afghanistan og Kina i spissen. USA og Vesten må holde seg unna.

Den pakistanske diasporaen må slutte å bygge på villaene sine, og heller investere i lokalt næringsliv. Disse vil skape arbeidsplasser, som igjen vil hjelpe til i fattigdomsbekjempelsen. Privilegerte pakistansk-norske kan heller sponse andre barns utdanning, slik at foreldrene slipper å sende dem til gratis religiøse skoler.

En oppvåkning er påkrevet, ikke bare hos verdenssamfunnet, men også hos den pakistanske diasporaen. Vi kan ikke være tiltaksløse. Pakistan trenger oss nå!

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 6:33 pm