Archive for the ‘Kronikker og kommentarer’ Category
Hva statistikken sier
"minoritetsspråklige" barn er ofte i nyhetene. Glemmer vi at de også er norske barn? FOTO: SHAZIA SARWAR
Det er første skoledag i Oslo mandag, 23. august. I den anledning er jeg sikker på at vi igjen vil ser overskrifter om Osloskoler med få eller ingen etniske norske barn.
Min kommentar om temaet sto publisert i NY TID 26. mars i år, i spalten «UKEBLIKK».
Integrering. Denne uka har integrering vært på dagsordenen i flere politiske møter. Mandag møttes Arbeiderpartiet integreringsutvalg for første gang. Med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen skal utvalget ta for seg tabubelagte temaer. Støre mener man har vært for tilbakeholden, spesielt tatt i betraktning den eksplosive økningen i innvandring siden 2003. Nye tall viser at minoritetsspråklige elever vil være i flertall i Oslos skoler innen 2021, og statistikk fra Utdanningsetaten viser at vi allerede i dag har 40 prosent elever med minoritetsspråklig bakgrunn i Oslo-skolene. 58 av 136 skoler i byen har flertall av barn med minoritetsbakgrunn. Skolestatistikken gjenspeiler befolkningssammensetningen i byen og det tradisjonelle skillet mellom øst og vest.
Må bygge for ulike folk
Kunnskapsministeren Kristin Halvorsen (SV ) mener tiden er moden for at Oslo blir en by med mindre skjevheter.
«Man må tenke gjennom skolegrensene og hvor sosiale tiltak plasseres. Man må plassere sosialboliger flere steder i byen. Oslo har ikke tenkt godt nok på det», sier hun til VG Nett.
I helgen var det også årsmøte i Oslo Arbeiderparti. Partisekretær Raymond Johansen brukte mye av sin tale til å snakke om «den delte byen». «Så lenge det bare bygges store, dyre leiligheter i vest, eller små leiligheter som ikke egner seg for familier i de sentrumsnære områdene, er det begrenset hvem som kan bosette seg der. Arbeiderpartiet må ha som et klart mål at det må bygges ulike boliger for ulike folk i ulike bydeler», sa Johansen ifølge Aftenposten.
En rekke Osloskoler er nærmest blottet for minoritetsspråklige barn.
Disse jentene trives godt ved Rommen skole. De vet ikke at de går på en "problemskole" FOTO: SHAZIA SARWAR
En god miks
Den gjenvalgte lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, har resepten klar for hvordan skjevhetene skal utjevnes. Dog er ikke bussing av elever fra øst til vest og omvendt, aktuelt for Bøhler. Han har konkrete tall for hvor stor andel etniske nordmenn det skal være i hver skole, men hvordan han skal oppnå dette er uklart.
«Vi bør sikre at det på hver skole er minst rundt en firedel etnisk norske elever. Noe særlig lavere bør det ikke ligge hvis vi vil at norsk språk og kultur skal være fellesnevneren. Vi kommer raskt dit at minoriteten blir en majoritet, hvis vi ikke har en aktiv politikk for å sikre en god miks blant elevene», sier Bøhler til VG.
Men en rekke Osloskoler er også nærmest blottet for minoritetsspråklige barn. Vi har for eksempel syv skoler i Oslo hvor det ikke finnes flere enn opptil åtte prosent minoritetsspråklige barn. Bekkelaget skole har med sine 539 barn bare fem minoritetsspråklige elever, mens Midtstuen skole har fem elever med minoritetsbakgrunn, av 456 totalt.
Blåser opp statistikken
Statistikk kan leses på så mange måter. 60 prosent av barn med etnisk minoritetsbakgrunn får særskilt norskopplæring. De fles- te blir imidlertid stødige i norsk etter noen år med ekstraundervisning, så dette er ikke et tiltak som følger barnet gjennom hele grunnskolen. Det store spørsmålet er: Hvordan behandler statistikken de 40 prosentene som ikke får særskilt norskundervisning? Det norske språket er ikke noe problem for disse, de følger vanlig undervisning. Det er viktig å vite hvor mange elever som er avhengige av særskilt norskopplæring, og som dermed har en ekstra ufordring i den norske skolen. Men er det riktig at de resterende 40 prosentene av minoritetsbarna skal være med og blåse opp statistikkene?
Samtidig som tiden er moden for å utjevne skjevhetene i Oslo, er det også på høy tid å innse at vi nå får barn av etterkommere inn på skolen. For hvor lenge skal etterkommere krysse av for å ha en annet morsmål? Det er faktisk slik at mange etterkommere snakker norsk med barna sine. I mange tilfeller har barnet ikke noe annet språk enn norsk, men havner likevel i statistikken over minoritetsspråklige elever.
Problemene går begge veier
Den ensidige problematiseringen av denne gruppen barn er misvisende og uheldig for skolene det gjelder. Det er viktig å kalle en spade for en spade og ikke gjemme seg bak nyordene «norskspråklig» og «minoritets- språklig». Det er åpenbart at man her snakker om etnisk hvite barn på den ene siden, og mørke minoritetsbarn på den andre siden.
Jan Bøhlers bekymringer ser ut til være ensidige. Riktignok fører for mange etniske minoriteter på en skole til at barn ikke blir godt nok kjent med etniske nordmenn, og at de dermed kan få problemer med samhandling, i yrkeslivet og samfunnet for øvrig. Men det mange ser ut til å glemme i denne debatten, er at en hovedsakelig etnisk hvit skole vil stå overfor et liknende problem. Nordmenn som seiler
gjennom grunnskolen og videregående skole uten å dele sin hverdag med etniske minoriteter vil også senere i livet være preget av det. De vil være med på opprettholde byens sosiale skiller. For de har mest sannsynlig ikke lært å kjenne noen med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan skape kulturelle gnisninger som kunne vært unngått, hadde man hatt mer samspill og en balansert fordeling.
Norge er og blir flerkulturelt. Vi kommer i alle fargesjatteringer og med ulik kulturell bagasje. Klasserommet skal gjenspeile mangfoldet. Vi har rett og slett for mye å lære av hverandre, til å la vær å møtes. ■
Smertefri miljøkamp
Min politisk kommentar i forrige ukes Ny Tid, 2010
"Treehugging" koster mindre. Vi i Norge skal merke minst mulig i vår hverdag.
Av: Shazia Sarwar
Den norske regjeringens miljøkamp kjempes i utlandet. Det er land langt borte som skal utføre tiltakene, vi her hjemme skal merke minst mulig.
Det er ikke bare norsk næringsliv som drar nytte av Miljø- og utviklingsminister Erik Solheims tilsynelatende evigvarende utenlandsreiser. Han har lagt bak seg vellykkede fabrikkåpninger, toppmøter og konferanser verden over. Nasjonaldagen feiret han heller ikke hjemme, isteden befant Erik Solheim (SV) seg i Indonesia. Med seg i bagasjen hadde han nødhjelp til den lidende tropiske skogen i landet.
Èn milliard dollar skal stanse den voldsomme avskogingen, som har medført at over seksti millioner hektar skog har forsvunnet i Indonesia de siste seksti årene (Global Forest Watch). Tiltak mot avskoging ser ut til å være en yndet investering i miljøvern for regjeringen. Tidligere har Norge gått inn i omfattende avtaler om slike tiltak blant annet i Brasil. Miljøministeren ville 18. mai ikke bekrefte innholdet i avtalen med klimarådet i Indonesia. Lederen i panelet derimot ville mer enn gjerne fortelle om milliardene som nå skal drysse over de indonesiske regnskoger.
”Pengene er avsatt, og utkastet er godkjent. Vi har en avtale som vil bli undertegnet 27. mai,” sa klimasjef Agus Purnomo til nyhetsbyrået Bloomberg ifølge NTB 18. mai.
Erik Solheim erkjenner kompleksiteten i en slik avtale og innser at tiltakene vil være en utfordring for et land som Indonesia.
”Det er «ekstremt viktig» å få Indonesia enda mer med i klimaprosessen. Men avskoging og ødelegging av skog er en vanskelig sak i landet, både politisk og kommersielt, fordi mange aktører tjener store penger på avskoging, sa miljøvernministeren.
Signeringen av avtalen 27. mai sammenfaller med Universitetet for miljø- og biovitenskaps vårkonferanse Miljø 2010. Her vil det blant annet svares på om ”Norge kan redde verdens regnskog”. Om den indonesiske klimasjefens utsagn skulle holde mål, ser det ut til at Norge kan redde en god del trær i verdens massive regnskoger. Alle er dog ikke like begeistret for regjeringens ”tre-omfavnelse” (tree hugging).
”Norge bruker oljemilliarder til å kjøpe seg god samvittighet og politisk prestisje på kort sikt. Vi må vite at pengene faktisk gjør en forskjell, ikke minst på lang sikt,” sa Fremskrittspartiets energi- og klimapolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen til NTB 18. mai.
Avskoging
Alle klimatiltak er velkomne, uansett hvor i verden de settes i verk. Klimaendringene påvirker alle, uansett om man bor i Trondheim eller Jakarta. Beskyttelse av skogene var en viktig del av Kyoto-avtalen i 1997, og var også gjenstand for debatt under klimatoppmøtet i København. Heller ikke i København ble det enighet om konkrete tiltak mot avskoging. Bakgrunnen for fokuset på regnskogens rolle i klimaspørsmål er at trær nøytraliserer CO2-utslipp. Kloden mister 32 millioner hektar skog hvert år, samtidig øker CO2-utslippene, dette er oppskriften på klimaforandringer. Dog er klimaforskere forsiktige med å utpeke treplanting som løsningen på verdens klimaproblem. Kritikken går ut på at tiltak rettet mot avskoging tar fokuset vekk fra hovedproblemet: nemlig forurensing og CO2-utslipp. For rike land som Norge er det relativt enkelt å plante og bevare trær, fremfor å redusere for eksempel oljeutvinningen.
Milliardstøtte til skogrike land som Brasil og Indonesia er en brikke i det store klimapuslespillet. Men det frigjør dermed ikke miljøvernnasjoner som Norge fra kritisk tenkning. Global Forest Watch lister opp korrupt politisk- og økonomisk system som hovedgrunnen til avskogingen i Indonesia. Her benyttes ofte personlig og politisk vinning som mål for avskoging. Kritikken mot innskyting av kapital i korrupte systemer er derfor legitim. Hvordan vil Norge forsikre seg mot at milliardene ikke forsvinner inn i lommene på korrupte politikere og administrasjonen?
Plaster på såret
Seks milliarder kroner er mye penger, men Norge må punge ut langt mer for oljefesten den har vært del av. Vi må betale for den forurensingen vi har forårsaket og mer til. Snart er oljeeventyret over, og vi må rydde opp etter oss. 160 milliarder vil oppryddingen koste, viser en ny rapport lagt frem av Klima- og forurensningsdirektoratet tirsdag denne uken. 500 oljeinstallasjoner skal demonteres og fraktes vekk fra den norske sokkel. Landets miljø- og utviklingsminister vil altså i fremtiden være nødt til å punge ut atskillig mer enn de seks milliarder som har vært en form for plaster på såret.
”Dette er prisen vi må betale for å ha petroleumsvirksomhet her i landet. Men vi følger prinsippet om at forurenseren betaler. Det betyr at selskapet som har bygd plattformen, i utgangspunktet også har ansvaret for å avvikle den på en reglementær måte”, sa Solheim til NTB.
Det er et paradoks at regjeringen nylig utsatte Mongstad-prosjektet med bakgrunn i mangel på teknologi og penger. Debatten ble forsøkt tilslørt i intetsigende ord som ”investeringsbeslutning”, og at saken dreier seg om det blir ”dårlig og dyrt, eller dyrt og bra”. Altså at regjeringen på det nåværende tidspunktet ikke ønsker å investere penger i fullskalarensing på Mongstad. Et par uker etterpå lover Erik Solheim bort mangfoldige milliarder kroner til prosjekter i Indonesia. Det gjør det tydelig at det her ikke er snakk om ressurser, men vilje.
Spørsmålet blir da hvorfor man utsetter rensing av Norges største CO2-forurenser? Hvorfor ikke rydde opp her hjemme før man vender nesa ut? Hvorfor ikke gå foran som et godt eksempel? Lokale klimatiltak som svir i lommeboka, minsker sjanser for penger i kassa, eller som krever omlegging av livsstil hos nordmenn, står langt ned på lista. Da er det enklere å belære land i Østen. Be dem legge om sin livsstil og levemåte, frasi seg inntjeningsmuligheter og bevare sitt miljø og sine skoger. Mens vi her hjemme skal merke minst mulig til klimatiltak.
Nøkkelen til det norske
Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.
Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :
Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.
Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.
Ydmyket
Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».
Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.
Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.
Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.
Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.
Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.
Overprøvde
Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.
Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.
Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.
Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?
Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?
Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?
Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.
Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.
Reaksjonene:
«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no
«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no
«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»
«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no
«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»
«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten
Kvinnekamp på vent
Leave nobody behind!
(Kronikk publisert i Dagsavisen 8. mars 2010)
I 2009 gikk det hull på en rekke myter. Ikke alle kvinner med minoritetsbakgrunn er ressurssvake og undertrykte. Tidlig i fjor gikk de ut og demonstrerte mot hijabforbud. Vi fikk en rekke nye stemmer i samfunnsdebatten. De ressurssterke og ambisiøse kvinnene har latt seg bli hørt, og de er opptatt av sin rett til å gå kledd slik de selv ønsker. De er opptatt av utdanning og karriere, slik vi så i SSB-statistikken i juni i fjor. Ikke bare har de vist at de er minst like gode som sine norske medsøstre, de har sågar gått forbi dem ved å ligge over landsgjennomsnittet i fullføring av videregående skole.
Statistikkene og undersøkelsene har avdekket forhold som tidligere ikke lot seg bekrefte, nemlig at etterkommere av innvandrere har integrert seg usedvanlig fort. Både OECD-tallene og FAFO-rapporten fra 6.10 bekrefter at denne gruppen minoritetskvinner klarer seg bra i det norske samfunnet og at det ikke er mye som skiller dem fra etnisk norske kvinner. De får like mange barn, har samme forhold til husarbeid og karriere, og finner støtte hos familien om de ønsker skilsmisse.
Dekket bord
Dette forteller meg at vi har fått en sterk generasjon av kvinner som har grepet tak i de mulighetene det norske samfunnet gir. Innvandrermenn har kommet i skyggen av denne ruvende utviklingen.
Med den styrken og de ressurser som kvinnelige etterkommere besitter, forundrer det meg at ikke flere er opptatt av kvinnekampen. Det er kanskje lett å bli likegyldig når man kommer til dekket bord? Norske feminister har ført en tålmodig kvinnekamp, og vi nyter godt av resultatene. Det meste er tilrettelagt for at vi skal kunne hevde oss i samfunnet og være produktive borgere. Selv om den norske kvinnekampen har vært uinteressert i førstegenerasjons innvandrerkvinner, har vi hatt gleden av alt som er oppnådd.
Ressurssterke uten engasjement
Når en er ferdig med å ta et oppgjør med den norske kvinnebevegelsen som har sviktet innvandrerkvinnene ved å la deres stemmer være uhørte i alle år, er det på tide å rette blikket mot seg selv. Hvor er kvinnesaksforkjemperne blant etterkommerne? Kvinnekampbastionen MIRA ressurssenter er et hederlig unntak, med en førstegenerasjons innvandrer i spissen.
Morsgenerasjonen har hatt alle odds mot seg. De kunne verken språk, de sosiale kodene eller hadde god nok kjennskap til det norske samfunnet. Likevel klarte et fåtall av dem å etablere det som senere ble MIRA ressurssenter allerede i 1976. Døtrene på den andre siden seiler opp som vinnere. Det er derfor betimelig å spørre seg; når ser vi engasjement og solidaritet fra disse?
Religion og samhold
Vi vet nå at etterkommere klarer seg over all forventning, men hvor er dugnadsånden? Det eneste som vekker engasjement og samhold er religion. Alle viktige læresteder i Oslo har en studentorganisasjon med utgangspunkt i religiøs tilhørighet. Her finner du mange kvinnelige etterkommere, og det er positivt at de er aktive også ut over studier og arbeid. Det er allikevel påfallende hvor lite engasjement som vises overfor minoritetskvinner som havner utenfor samfunnet. Kvinner som ikke er like ressurssterke som etterkommere, er i det store og hele overlatt til seg selv. For selv om vi kan slå oss på brystet med all verdens statistikker og undersøkelser, vil det alltid finnes kvinner som tvangsgiftes, kjønnslemlestes og undertrykkes. Er det ikke på tide at vi tar opp kampen på vegne av disse?
Ikke en ny morgenerasjon
Vi har et solidarisk ansvar for at det ikke skapes en ny generasjon som ligner på vår morsgenerasjon. Kvinner som har levd sine liv i mer eller mindre isolasjon, prisgitt oppmerksomhet fra sine familier. På siden av samfunnet, fysisk inaktive, langt eldre enn det alderen skulle tilsi og med livsstilssykdommer og depresjoner. Hvordan det går med morsgenerasjonen bekreftes også av NOVA-rapporten «Mangfoldig omsorg». Vi skylder våre mødre å gi dem en bedre hverdag, og om vi ikke selv tar til orde for tiltak for denne gruppen, kan vi ikke vente at den etablerte kvinnebevegelsen vil. Det er våre mødre som har dyttet oss opp og frem i det norske samfunnet, da er det viktig at vi viser engasjement for dem. Etterkommere må engasjere seg i en egendefinert kvinnekamp som krever bedre levekår for våre mødre. Det må opprettes tiltak for denne gruppen kvinner som kan aktivisere dem og gi dem et bedre sosialt liv.
En privilegert hverdag kan gjøre oss likegyldige til de utfordringene mange førstegenerasjons innvandrerkvinner møter. For det finnes en stadig strøm av kvinner som kommer til Norge etter å ha giftet seg med en nordmann. Vi må på barrikadene for dem. Kreve at de skal få ta del i samfunnet på lik linje med oss selv. De må få muligheten til å lære seg språket, engasjere seg i nærmiljøet og etter hvert i barnas hverdag. Disse kvinnene former en ny generasjon mennesker. De må få tilgang til alle de godene vi selv nyter så godt av. De må ikke bli glemt.
Ny feminisme
Jeg savner engasjement blant etterkommere og andre minoritetskvinner, overfor kvinnespørsmål både i og utenfor Norge. Vi må la de negative dogmene som knytter seg til feminisme ligge, og gripe tak i vår egen kamp. Ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av andre kvinner, som vi ikke skal la bli igjen langs vår vei mot likeverd og likestilling. Den norske kvinnebevegelsen lot denne gruppen forbli usynlig. Vi kan ikke gjenta feilen. Det er ikke et én-kvinne-prosjekt, et engasjement fra minoritetskvinner på bred plan er påkrevet.
Vi kan ikke være fornøyd med at vi selv har det så godt, når vi vet at det finnes kvinner som kjemper mot undertrykking, vold og tvangsekteskap. Med vår styrke og våre ressurser er tiden nå overmoden for at vi ser forbi oss selv og gjøre en innsats for de ressurssvake kvinnene.
Gratulerer med kvinnedagen!
Apati mot ytringsfrihet
(denne kronikken ble publisert i Aftenposten 12.02.10)
Hva skjer med ytringsfriheten i Norge når ledende muslimske organisasjoner fraråder muslimer fra å delta i en fredelig demonstrasjon?
Vi nordmenn har hatt en klar tilnærming til ytringsfriheten; den er overordnet, absolutt og «hellig». Det er interessant å registrere hvordan lovens innskrenkninger av ytringsfriheten forbigås i stillhet. På Twitter er jeg blitt fortalt at rasismeparagrafen må bort, nå må ytringsfriheten få sin rettmessige plass. Ingen beskyttelse, ingen nåde, ingen flukt. Medmenneskelighet, respekt og verdighet er helt passé. Lufter du disse verdiene blir du fort stemplet som en pøbel.
Til pynt?
Det er også viktig å sette spørsmålstegn ved bruken av Vær Varsom-plakaten. Er den stort sett til pynt? Hvem skal den beskytte, om ikke også minoriteter, mot stigmatisering? Er det noe som er sikkert, er det at karikaturer og muslimkritiske nyheter selger. Det er antagelig derfor mediene fortsetter å piske en død hest. De skal melke karikaturstriden for hva det er verdt.
I Dagbladets tilfelle var det neppe kampen for ytringsfrihet som var i fokus da grisetegningen prydet forsiden 3. februar. Det er allerede kjent at muslimer flest faktisk lar seg krenke av sjikanøse Muhammed-tegninger. Uansett hvor primitivt andre måtte mene det er, så må vi respektere at folk har en tro, og har rett til å uttrykke misnøye.
Lovlydige og ærlige
Muslimer, som alle andre, må tåle å bli satt kritisk søkelys på. De har også vist at de er ganske hardføre, tatt i betraktning at det nærmest ikke går en dag uten at man leser en sak i medier om alt som ikke fungerer med muslimene. Det er likevel på sin plass å bemerke at mediene har et særlig ansvar for å skape balanse. Speile realitetene, som viser at majoriteten av muslimer er lovlydige og ærlige mennesker. Tillitsforholdet mellom muslimer og mediene er tynnslitt. Det muslimske miljøet selv gjør i så måte en bemerkelsesverdig innsats. Slik vi nå ser det i forbindelse med karikaturstriden. Toneangivende organisasjoner og enkeltpersoner har jobbet intenst for å minimere reaksjonene.
Ren mobbing
Det som bekymrer meg er at det ikke bare er krenkelsen som er påtagelig, det er følelsen av å være rettsløs. Mange muslimer oppfatter striden som ren mobbing. Mange er slitne og frustrert over stadig muslimrelaterte overskifter i pressen. De fleste har kommet til et punkt hvor de velger ikke å bruke sin rett til ytringer. Det finnes ingen bred front for uttrykk av misnøye i offentligheten. Drosjesjåførene har markert sin misnøye, og det er varslet demonstrasjon i dag. Det store flertallet av muslimer forholder seg likevel tause. De har sett konsekvensene, stigmatiseringen og stemplingen. Prisen er for høy å betale.
Bekymringsverdig
Det er bekymringsverdig at organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) fraråder muslimer fra å delta i en fredelig og lovlig punktmarkering. Jeg har forståelse for beslutningen, med Gaza-demonstrasjonene fra januar 2009 ferskt i minne. Det er selvsagt i alles interesse at demonstrasjonen går stille for seg. Ingen, minst av dem muslimer, har noe utbytte av vold, aggresjon eller hærverk. Det er først og fremst det som ligger bak fraværet av støtte for demonstrasjonen.
I tillegg ønsker man ikke enda en langvarig debatt om tilstanden til unge norske muslimer. Om muslimenes «urimelige krav». Muslimer, som alle andre nordmenn, ønsker en trygg og fredelig hverdag, uten å måtte forsvare sin tro på hvert hjørne. Men hva sier det om ytringsfrihetens kår for minoritetene?
Samlet journaliststand
Det er blitt slik i Norge i dag at alle som er imot trykkingen av Muhammed-karikaturene er i ledtog med islamister. Det finnes ingen andre alternativer. Enten er du med eller mot en omtrent samlet journaliststand og majoritet. Når det ikke lenger er rom for annerledestenkende i den norske offentligheten, da står det kanskje ikke så godt til med ytringsfriheten. Som jo ble en av de fremste menneskerettighetene, nettopp for å beskytte blant annet enkeltmenneskers rett til å ytre seg, uten å føle seg truet.
Redd for å uttrykke seg
Mediene er åpent tilgjengelige for alle nordmenn, men muslimske nordmenn er redd for å uttrykke seg. De er redd for stemplingen, redd for reaksjoner fra storsamfunnet, redd for enda en runde med debatt om muslimer som ikke skjønner vestlige verdier. Apatien har tatt overhånd. Som muslim nytter det ikke å flagge sine meninger. Det er det nye politisk ukorrekte. Dessuten nytter det ikke å legge frem sin sak som religiøs og derfor krenket av tegningene. Beskyldninger om at en ikler seg offerrollen treffer deg som en tsunami. Kan det være grunnen til at de aller fleste muslimene vegrer seg for å vise sin avsky mot publisering av karikaturen? At omtrent alle muslimske talspersoner oppfordrer muslimer til ikke å delta i demonstrasjonen?
Spennende
I dag vil flere muslimer, i hovedsak unge menn, delta i markeringen mot publiseringen av karikaturtegningen i Dagbladet. De som vil stille opp er mennesker som føler seg trygge med å uttrykke sin mening i en folkemengde hvor de selv blir anonyme. Det vil bli spennende å se hvilken kjønns- og alderssammensetning gruppen vil ha, hvor stor demonstrasjonen blir og hva parolene vil si.
Selv om det er på sin plass å frykte at demonstrasjonen kan misbrukes av folk med egen agenda, er det viktig å få alle meninger frem i lyset. Det positive ved en slik «utblåsning» vil være at det vil bli lettere for samfunnet å adressere utfordringer som kommer frem. I motsetning til diffuse antagelser om hva som rører seg blant noen unge muslimer. I så måte er markering langt mer enn bare et uttrykk for avsky mot karikaturen, men også et uttrykk for den frustrasjonen enkelte unge kan føle, i et samfunn som blir stadig mer ekskluderende. Mange unge muslimske menn føler seg plassert lavest på rangstigen i samfunnet, det er disse du med all sannsynlighet vil høre i dag.
Akseptere utfordrere
Dagsnytt18 på NRK ønsket en debatt om karikaturstriden nylig, de forsøkte å få tak i deltagere i flere dager. Det viste seg vanskelig å få folk til å stille. Dette er symptomatisk for ytringsfrihetens kår i Norge. Dette kan vi ikke leve med.
Ønsker man å slå et slag for ytringsfriheten, er tiden inne for at vi også aksepterer annerledestenkende som utfordrer konsensus i landet.
Penger betyr ikke alt, men…
I går natt skrev kulturredaktøren i Aftenposten en tweet, som holdt meg våken i natt. Av pur glede, og kanskje ørlite grann av tristhet.
Knut Olav Amås skrev:
@stmarthinsen Ja, ikke mange norske tidsskrifter som virkelig er gode på nett. X-plosiv.no er et rent nettblad som tidvis er godt.
7:26 PM Jan 24th from web in reply to stmarthinsen
Retweeted by you and 1 other
Ikke dårlig skussmål å få! Spesielt ikke når X-plosiv drives på ren og skjær engasjement og utholdenhet. Ja, å drive/drifte X-plosiv er en smertefull utholdenhets prosjekt. I tre år har vi ikke manglet noe på drive, ideer, engasjement og stå-på-vilje. Det som har manglet er pengene. En annen ting vi ikke har manglet er velmenende råd om hvor vi burde søke penger. Må være ærlig å innrømme at det vi kunne var å lage en nettmagasin, som vi mente var bra. Maktens og byråkratiets korridorer var et utrådt terreng for oss. Du kan jo bare se for deg kreative folk i evig kamp med byråkratene. Jeg brukte selvsagt min bakgrunn som økonom for alt det var verdt. Men rollene var byttet. Her satt vi med lue i hånda og tigget om penger. Vanligvis var jeg på andre siden av bordet. Den å-så-kjedlige telle-penger jobben 🙂
Byråkratiet og støtteordninger er ikke for slike som oss. Fant vi tidlig ut. Ikke var spekulative nok 😉 og ikke visste vi om alt som fantes av penger i omløp. Men dette bedret seg betraktlig i 2009. Med optimistisk giv kastet vi oss over støtteordninger i IMDI (inkludering og mangfoldsdepartementet), kulturrådet og andre lokale støtteordninger. Hjerten sank ned i magen når IMDI ga avslag på begge søknadene våres med argumentet om at vi ikke var landsdekkende nok. (Hva som er mer landsdekkende enn en nettavis, skal godt vites. Ifjor fikk var litt fra Kulturrådet. Og så prosjektstøtte for valgdebatten og «X-plosiv-prisene». (Tusen takk til våre engler)! Vi klarte å komme i mål på et vis. Fortsatt uten at noen fikk noe særlig betalt.
Med en slik sorgtung historie hva gjelder midler bak oss, er det rart vi blir litt disillusjonerte? Da er det stort sett «never say die» attitude som holder oss oppe. Og ikke minst, og viktigst: X-PLOSIV. Vi har klart oss over all forventning, og vi er stolte.
2010 har også begynte med utsending av en kobbel av søknader, i øst og vest. Kanskje blir 2010 året hvor vi faktisk kan få betalt vår bidragsytere? Kanskje kan jeg forsvare min altoverskyggende x-plosiv-lidenskap?
Som redaktør er det bare en ting som er viktig nå, penger!
En twittervenn spurte meg om x-plosivs kontonummer! Jeg antok han spøkte, men nei, han gjorde ikke det. Han ville støtte vårt arbeid.
Enda en grunn til at jeg lå våken i natt. Livet er godt! 🙂
Skal vi kanskje forsøke dette? Å opprette en støttekonto for nettmagasinet X-plosiv? Kanskje er det flere enn min twittervenn som kunne tenkt seg å støtte saken vår? Støtte X-plosiv?
«Desperate problems need desperate measures»?
Hva syns dere om ideen?
X-plosiv i 2010
Kjære x-plosiv leser
Godt Nytt år! Vi håper du har hatt like stor glede av X-plosiv i 2009 som vi har hatt. I 2010 ønsker vi å fortsette vårt arbeid og styrke X-plosiv som Norges største minoritetsorienterte nettmagasin.
Utfordringene har stått i kø for oss siden oppstart, derfor er det ekstra hyggelig å se hvordan X-plosiv har klart å utvikle seg. I 2010 håper vi å kunne utvikle X-plosiv fra å være ildsjel-drevet til også å være et økonomisk bærekraftig magasin.
Våre helter
X-plosiv er blitt drevet på frivillig basis, og vi ønsker å takke de fantastiske menneskene rundt oss som har bidratt til å gjøre magasinet toneangivende. Særlig redaksjonen og støttespillere som FriFond, Kulturrådet, Ukemagasinet Ny Tid, JT-Productions og Litteraturhuset. Noen i form av ord, og andre i form av handling har støttet vår kamp i en medieverden hvor ytringer har kommet i skyggen av kommersiell gunst. Samtidig er det viktig å erkjenne at uten økonomiske midler vil selv den mest noble sak forsvinne ut i det store intet. 2010 blir derfor avgjørende for X-plosiv, fordi vi ønsker å utvikle oss i tråd med de store forventningene og kravene våre stadig økende antall lesere har.
X-plosiv har fra starten hatt et klart mål om å være det talerøret som leverer vesentlige nyheter. Pr. definisjon er en nyhet noe som er utenom det normale. For oss med minoritetsbakgrunn har de positive lyspunktene i stor grad vært «utenfor det normale». I alle fall i det mediebildet som er skapt av innvandrere og norsk-fødte med innvandrerbakgrunn. Det var derfor vesentlig for X-plosiv å aktivt arbeidet med å løfte frem rollemodeller, inspirasjonskilder og suksesshistorier. «X-plosiv- prisene» er et ledd i dette arbeidet. En del av vår identitet vi er stolte av. X-plosiv handler dermed ikke bare om å belyser problemstillingene, slik vi skal og bør gjøre, men også synliggjøre løsninger.
Reflektere samtiden
Våre lesere har omfavnet vårt positive arbeid. I 2010 forventer jeg at leserne i like stor grad omfavner det journalistiske arbeidet som skal og må gjøres for å løfte frem, belyse og debattere tabubelagte og omdiskuterte temaer. Slik tilfellet har vært i de foregående år. Vi vil ikke alltid være enige om alt, og det er sunt! X-plosiv skal skape debatt og skal bidra med vesentlige nyheter og informasjon. Det er riktig og viktig at minoritetene selv identifiserer og diskuterer ukulturen og svakhetene. Vi vet best hvor skoen trykker! Alt som løftes frem i lyset, mister sin kraft over sine ofre.
Jeg ønsker også å minne på at X-plosiv er religiøst- og partipolitisk uavhengig. Dette betyr at vi ikke støtter noen politisk agenda. Ei heller er vi talerør for en bestemt religion. Vi har respekt for alle ytringer, standpunkter og tro. Det journalistiske arbeidet er overordnet. Vi skal formidle de tanker, frykt, realitet, håp, gleder, frustrasjoner, urett, mot og mismot som reflekterer vår samtid.
Vi trenger deg
Vi krysser fingrene for å få økonomiske midler i 2010, slik at vi kan levere til rett tid og med den kvaliteten vi ønsker. Jeg håper at våre lesere aktivt vil bidra til å utvikle Nettmagasinet X-plosiv videre. Jeg forventer å høre fra deg når du er fornøyd, men aller mest når du er misfornøyd. Har du en journalist eller skribent i magen? Da trenger vi deg!
Med håp om en stadig mer toneangivende X-plosiv!
– Shazia Sarwar, redaktør
Tidenes fredsprisutdeling
Norge har vært vitne til en entusiasme og begistring som enklest kan sammenlignes med 17. mai. Ikke den samme synlige folkefesten, men det samme engasjementet og festhumøret. Motstandere og tilhengere har alle sittet klistret til Tv-apparatene for å få med seg alle bevegelsene til den amerikanske presidenten Barack Hussein Obama. De som ikke har vært nær en tv, har hatt muligheten til følge sendingene live over internett, eller følge de mange sanntids tweeterne i de mange nettaviser.
Det har knyttet seg uvanlig stor spenning til Presidentens tale, men ikke minst også talen til den utskjelte Nobelkomitee-lederen Thorbjørn Jagland. En slik kontrovers og engasjement rundt en fredsprisutdeling har man sjelden vært vitne til. Det har ikke skortet på harseleringen av utvelgelsen. Obama har blitt gjenstand for langtrukne analyser. Alle har hatt en mening om fredsprisen i år, i motsetning til de tidligere år. Man husker knapt hvem som fikk prisen i fjor.
Air Force One
Det var også en hyggelig, men alvorstynget Barack Obama som landet med AirForce One på Gardermoen kl 0815 i morges. Som unger i godtebutikken sto ministre og ledere på rekke og rad, for å ønske presidenten velkommen. Alle forsøk på å skjule den enorme begistringen for den karismatiske lederen mislyktes tydligvis. Bare synet på flyet vi kjenner så godt fra Hollywood-filmene, satte journalistene ut av spill. Når de ble ferdige med å måpe over flyets omfang, ble de riktig så skuffet over at Obama sin offisielle bil, «beistet», ikke ble benyttet til å kjøre den amerikanske presidenten. Det ble også verre, for bilen var ikke vasket ordentlig. Da var det en fin trøst at Michelle Obama tok seg uforskammet godt ut i den mørklilla kåpen med det pent danderte skjerfet. Det er ikke for ingenting oppegående mennesker blir satt ut av dette radarparet. (teksten fortsetter under bildet).
Dele med verden
Barack Obama har fått skarp kritikk fra snurte nordmenn som forlanget mer av ham, hvis han først var i Norge. Det faktum at han takket nei til en rekke tradisjonelle tilstelninger, førte til at PR-folk tok frem skytset. Det var uhøflig og respektløst av Obama, mente de. Dagens lynvisitt har nok stilnet noen av protestene. Man kan konstatere hvor mye den amerikanske presidenten faktisk forsøkte å få med seg, ved sitt korte opphold i det flotte Norge. Om enn vanskelig, så burde nordmenn fordøye det faktum at den sittende presidenten har nok på timeplanen. Selvsagt skulle vil likt å beholdt ham for alltid, for hans sjarm alene, men vi får akseptere å dele ham med resten av verden.
Stjerner i øyne
Dagens desiderte høydepunkt var selve prisutdelingen i det flott pyntede Oslo Rådhus. Det som på lang avstand kunne sees ut som maiskolber på veggen i Oslos storstue, var nydelige blomster fraktet fra Nederland. På plass var også husfreden, strategisk plassert i hele salen. Salen var stappfull av forventningsfulle nordmenn som knapt kunne legge bånd på begistringen. Selv garvede motstandere og skeptikere hadde stjerner i øyne. Fremskrittsparti- formann Siv Jensen ble jaggu meg også nærmest omvendt av Obamas tale. Den slående konsentrasjonen som de fremmøtte brukte for å få meg seg hvert eneste ord som kom ut av Obamas munn, var der for alle å se. På direktesendt tv, og inn i de millioner hjem.
Og den talen; den var brilijant. Nesten smertlig direkte. Den var en ypperlig demonstrasjon i de umulige dilemmaene den amerikanske presidenten står overfor. Så brilijant var talen at Kronprinsesse Mette Marit ble rørt til tårer. Nesten før mannen fikk sagt noe. Obama klarte kunststykket å ta kontroversen ved hornene. Men før jeg skal føye meg til koret av begistrede dødlige, er det enda en tale som trenger å nevnes. Jagland har vært hatobjekt nummer en de siste ukene og månedene. Jammen fikk han oppreisning! Med hele verden som publikum fikk Jagland en enestående mulighet til å forsvare Nobel-komiteens valg. Og det gjorde han. Han tok utgangspunkt i Nobeltestamentet og gikk kritikken etter i sømmene, punkt for punkt. At hans engelsk var diskusjonsemne nummer en etter talen, sier mer om de som harselerer med det, enn om Jagland. Okay, så kan ikke mannen engelsk. Men la oss håpe at vi ved nærmere ettertanke kan heve oss over slike småligheter og heller konsentrer oss om at Nobelkomiteen ikke var redd for å ta tak i kritikken de har møtt.
Med respekten i behold
Barack Obama visste at dagens fredspris-tale var viktig, og han hadde gjort hjemmeleksen sin. I dag snakket han til Europeere. Vi som har blitt reddet av amerikanerne ved verdenskriger tidligere. Han appellerte til vår historiske arv, når han snakket om ikke-volds ideologien kontra Hitler-marerittet. For kan vi forsvare de mange tusen drepte under kampene for å beseire Hitler, kan vi vel også forsvare krigene i Afghanistan og Irak? Obama var ærlig og uredd når han snakket om sine og menneskehetens svakheter. Han gir sine kritikere lite å gripe tak i. For han er enig med dem i kritikken, og samtidig forklarer han hvorfor han leder kriger i verden. Skal man kritisere mannen for å få Nobel fredspris mens han fører krig, må det vel være helt legitimt å også spørre seg hvordan Norge, som selv er i krig, kan dele ut en fredspris.
Vi satt nå alle og ventet på hvordan en president, satt i en slik håpløs situasjon kan komme seg ut av situasjonen med respekten i behold. Vel, fasiten har du nå fått. I Oslo, Norge. 10. desember 2009.
x-plosiv.no
10. desember 2009
Demonstrasjoner, reaksjoner og frustrasjon
Sri Lankere opplever den enorme belastningen av å se sitt opprinnelsesland i borgerkrig. En krig som har drept hundrevis av sivile og skadet tusentalls. I Norge sitter slektninger og venner dypt fortvilet over håpløsheten og å ikke kunne hjelpe. De har deltatt i fredlige demonstrasjoner i over to måneder. Nå har de fått nok, og krever at Norge skal fordømme «folkemordet» og legge press på de stridende partene i Sri Lanka.
Hundrevis av Sri Lankere tok til gatene i Oslo i går kveld. De blokkerte trafikken begge veier i Stortingsgata i flere timer. Etterhvert utviklet demonstrasjonen seg til å bli aggrasiv. Politiet måtte bruke tåregass. Riktignok utviklet demonstrasjonen seg aldri til fysiske ødeleggelser av eiendom i Oslos gater. Selvom blokkering av veier og byggninger også skaper problemer for samfunnet.
De fysiske ødeleggelsene foretatt av pøbler under Gaza-demonstrasjonene kan på ingen måte forsvares. De ødela for mye av budskapet med en slik demonstrasjon. Det satte Gazasaken i skyggen. Men så ble også pøblene tatt og satt i arresten. Lovgivende myndigheter satte i gang en prosess for å hindre slike hendelser i fremtiden. I likhet med gårsdagens og dagens demonstrasjoner var også de førstnevnte demonstrasjonene uttrykk for dyp fortvilelse, frustrasjon og sinne. Men her ser vi en vesensforskjell mellom hvordan medier skriver om tamilernes rop om Norges rolle i Sri Lanka, kontra det vi så av mediadekning i slutten av januar og begynnelsen av februar.
I Oslo ble det arrangert et fakkeltog for fred I Gaza, under Israels angrep på området. Nærmere ti tusen Oslo-borgere deltok. Den kvelden satt det mange i Oslo og ventet på bildene og talene fra denne markeringen. De ventet forgjeves. Mediene med TV2, VG og Dagbladet i spissen hadde direktesendinger fra demonstrasjonen som skjedde parallellt med fakkeltoget. Denne utviklet seg utover kvelden til å bli voldelig. Fakkeltogen ble nærmest ikke nevnt med ett ord. En markering som besto av langt flere mennesker enn de håndfull pøblene som gikk for langt i sin uttrykk av frustrasjon.
I dag kan vi lese om Sri Lanka eksperter som forteller om den dype frustrasjonen Sri Lankere føler. At de er under enorm press og at det er forståelse for reaksjonen. Det er generellt sett vist langt mer forståelse, fornuft og tålmodighet under tamilernes ulovelige demonstrasjon i dag og igår. Politiet kunne rent praktisk fjernet de flere hundre tamiler som demonstrerte ulovelig igår. De valgte å ikke gjøre det. Ikke før langt ut på kvelden. Debatten som raste i alle medier, og involverte alle tenkelige stemmer etter Gaza demonstrasjonen ser ut til mangle denne gangen. Den norske oponionen var ikke nødig med Gaza demonstrantene. De skulle alle som en settes på første flyet ut av Norge.
Det som fulgte Gaza demonstrasjonene var hijabdebatten og debatten om snikislamisering. Pøblenes herjinger og demonstrasjonene ble løftet frem som skremmselspropaganda for hvor ille det har blitt I Norge og hvor dette bærer hen.
Sri Lankerne har fortsatt blokkert inngangen til statministerens kontor. Demonstrasjonen er fortsatt ulovelig. Klikker du rundt på nettet vil du derimot finne nyheten langt ned på siden. Ei heller er det hentet kommentarer fra viktige samfunnsaktører. Det er ikke ropt ut varsko mot denne type demonstrasjoner. Man har heller ikke gått på generaliserende vis tamilerne etter i sømmene. Siv Jensen har ikke kommet på banen.
Fortvilelse og frustrasjon er det fundamentale her. Gaza demonstranter var like fortvilte som tamilerne er nå. Begge demonstrasjonene var ulovelige og begge utartet seg. Fremgangsmåten var ulik. Mens noen av pøblene klarte å ødelegge for brorparten av de fremmøtte ved å løpe rundt i sentrum og knuse ruter under Gaza demonstrasjoner har gårsdagens og dagens markeringer forstyrret byens ro og orden. Det kreves handling fra Norge, og tamiler vil ikke flytte seg fra stedet før det skjer noe.
Alle nordmenn har rett til å delta i demonstrasjoner, men ingen har rett til å forstyrre byens ro og orden. Ikke muslimske demonstranter og ei heller tamiler.
Skyllebøtter, karakteristikker, generaliseringer har haglet over landets muslimer, særlig de unge. Krigstyper var å se i alle aviser. Vi ser ikke disse nå. Enten har Norge blitt vant til denne type ulovelig demonstrasjoner, ellers så er det forskjell på hvem som uttrykker sin «dype fortvilelse og frustrasjon». Forklaringen og forståelsen brukes selektivt? Er det forskjell på norsk-muslimsk frustrasjon og norsk-tamilsk frustrasjon? Ut i fra mediebildet å dømme, skulle man tro det.
Shazia Sarwar 