Tidenes fredsprisutdeling

Norge har vært vitne til en entusiasme og begistring som enklest kan sammenlignes med 17. mai. Ikke den samme synlige folkefesten, men det samme engasjementet og festhumøret. Motstandere og tilhengere har alle sittet klistret til Tv-apparatene for å få med seg alle bevegelsene til den amerikanske presidenten Barack Hussein Obama. De som ikke har vært nær en tv, har hatt muligheten til følge sendingene live over internett, eller følge de mange sanntids tweeterne i de mange nettaviser.

Det har knyttet seg uvanlig stor spenning til Presidentens tale, men ikke minst også talen til den utskjelte Nobelkomitee-lederen Thorbjørn Jagland. En slik kontrovers og engasjement rundt en fredsprisutdeling har man sjelden vært vitne til. Det har ikke skortet på harseleringen av utvelgelsen. Obama har blitt gjenstand for langtrukne analyser. Alle har hatt en mening om fredsprisen i år, i motsetning til de tidligere år. Man husker knapt hvem som fikk prisen i fjor.

Air Force One

Det var også en hyggelig, men alvorstynget Barack Obama som landet med AirForce One på Gardermoen kl 0815 i morges. Som unger i godtebutikken sto ministre og ledere på rekke og rad, for å ønske presidenten velkommen. Alle forsøk på å skjule den enorme begistringen for den karismatiske lederen mislyktes tydligvis. Bare synet på flyet vi kjenner så godt fra Hollywood-filmene, satte journalistene ut av spill. Når de ble ferdige med å måpe over flyets omfang, ble de riktig så skuffet over at Obama sin offisielle bil, «beistet»,  ikke ble benyttet til å kjøre den amerikanske presidenten. Det ble også verre, for bilen var ikke vasket ordentlig. Da var det en fin trøst at Michelle Obama tok seg uforskammet godt ut i den mørklilla kåpen med det pent danderte skjerfet. Det er ikke for ingenting oppegående mennesker blir satt ut av dette radarparet. (teksten fortsetter under bildet).

Dele med verden

Barack Obama har fått skarp kritikk fra snurte nordmenn som forlanget mer av ham, hvis han først var i Norge. Det faktum at han takket nei til en rekke tradisjonelle tilstelninger, førte til at PR-folk tok frem skytset. Det var uhøflig og respektløst av Obama, mente de. Dagens lynvisitt har nok stilnet noen av protestene. Man kan konstatere hvor mye den amerikanske presidenten faktisk forsøkte å få med seg, ved sitt korte opphold i det flotte Norge. Om enn vanskelig, så burde nordmenn fordøye det faktum at den sittende presidenten har nok på timeplanen. Selvsagt skulle vil likt å beholdt ham for alltid, for hans sjarm alene, men vi får akseptere å dele ham med resten av verden.

Stjerner i øyne

Dagens desiderte høydepunkt var selve prisutdelingen i det flott pyntede Oslo Rådhus. Det som på lang avstand kunne sees ut som maiskolber på veggen i Oslos storstue, var nydelige blomster fraktet fra Nederland. På plass var også husfreden, strategisk plassert i hele salen. Salen var stappfull av forventningsfulle nordmenn som knapt kunne legge bånd på begistringen. Selv garvede motstandere og skeptikere hadde stjerner i øyne. Fremskrittsparti- formann Siv Jensen ble jaggu meg også nærmest omvendt av Obamas tale. Den slående konsentrasjonen som de fremmøtte brukte for å få meg seg hvert eneste ord som kom ut av Obamas munn, var der for alle å se. På direktesendt tv, og inn i de millioner hjem.

Og den talen; den var brilijant. Nesten smertlig direkte. Den var en ypperlig demonstrasjon i de umulige dilemmaene den amerikanske presidenten står overfor.  Så brilijant var talen at Kronprinsesse Mette Marit ble rørt til tårer. Nesten før mannen fikk sagt noe. Obama klarte kunststykket å ta kontroversen ved hornene. Men før jeg skal føye meg til koret av begistrede dødlige, er det enda en tale som trenger å nevnes. Jagland har vært hatobjekt nummer en de siste ukene og månedene. Jammen fikk han oppreisning! Med hele verden som publikum fikk Jagland en enestående mulighet til å forsvare Nobel-komiteens valg. Og det gjorde han. Han tok utgangspunkt i Nobeltestamentet og gikk kritikken etter i sømmene, punkt for punkt. At hans engelsk var diskusjonsemne nummer en etter talen, sier mer om de som harselerer med det, enn om Jagland. Okay, så kan ikke mannen engelsk. Men la oss håpe at vi ved nærmere ettertanke kan heve oss over slike småligheter og heller konsentrer oss om at Nobelkomiteen ikke var redd for å ta tak i kritikken de har møtt.

Med respekten i behold

Barack Obama visste at dagens fredspris-tale var viktig, og han hadde gjort hjemmeleksen sin. I dag snakket han til Europeere. Vi som har blitt reddet av amerikanerne ved verdenskriger tidligere. Han appellerte til vår historiske arv, når han snakket om ikke-volds ideologien kontra Hitler-marerittet. For kan vi forsvare de mange tusen drepte under kampene for å beseire Hitler, kan vi vel også forsvare krigene i Afghanistan og Irak?  Obama var ærlig og uredd når han snakket om sine og menneskehetens svakheter. Han gir sine kritikere lite å gripe tak i. For han er enig med dem i kritikken, og samtidig forklarer han hvorfor han leder kriger i verden. Skal man kritisere mannen for å få Nobel fredspris mens han fører krig, må det vel være helt legitimt å også spørre seg hvordan Norge, som selv er i krig, kan dele ut en fredspris.

Vi satt nå alle og ventet på hvordan en president, satt i en slik håpløs situasjon kan komme seg ut av situasjonen med respekten i behold. Vel, fasiten har du nå fått. I Oslo, Norge. 10. desember 2009.

x-plosiv.no

10. desember 2009

Reklame

Selvtilliten skal gjenvinnes

(Publisert på x-plosiv.no 31.12.08)

Året 2008 er ved veis ende. Bak oss legger vi et år hvor verden har kjempet en evig kamp mellom håpet og det håpløse. En rekke dyptgripende og historiske begivenheter har funnet sted over hele verden. Mange har opplevd å veksle mellom pågangsmot og likegyldighet. Noen av utfordringene har vært av en slik størrelse at de har vært vanskelig å forholde seg til. Klimatrusselen for eksempel har gjort oss motløse. Allikevel er det kampene nærmere oss som har engasjert mest.

”Som alle andre”

Å være del av minoriteten har vært en ufravikelig sannhet. Illusjonen om å være ”som alle andre” har brast med jevne mellomrom og gjort oss oppmerksomme på at vi ikke er som alle andre. Vi har ikke alltid glidd inn i den grå massen, fargene har avslørt oss! Hudfargen og navnet har minnet oss på at vi ikke kan med all mulig selvfølgelighet si at vi er norske. Ja, teknisk sett er vi det, og inni hjertet føler vi oss norske som brunosten. Om enn med røtter en annen plass! Historiene om høyt utdannede overkvalifiserte trikkeførere har rørt oss. Debattforumene på Dagbladet og VG har opprørt oss. Gjengoppgjørene og skytingene har gjort oss sinte, og Ali Farah saken har sjokkert oss! På tampen av året har India-Pakistan konflikten vært enda en påminnelse på at røttene er dype, og ikke slipper taket. For hver krasse utspill fra tv-skjermen har hjertet dunket noen ekstra slag. Vi har vært som dratt i hver sin retning, balansen har vært tøff!

Troen på ”Change”

I et samfunnsbilde som kunne desillusjonert oss finner vi håpet. Om ikke i Norge, så utenfor landets grenser. Vi blir oppmerksomme på presidenvalget i USA. Landet som vi elsker å hate. Vi forbinder den med Irak-krigen, bomber, irakiske sivile tap i tusentall, krigen mot terror i Afghanistan, den evige innblandingen i Pakistans interne anliggende. Ja, intet positivt å assosiere med USA har vi hatt. Inntil en mann ved navn Barack Hussein Obama forlangte oppmerksomheten. I en bølge av ektefølt beundring og troen på ”change” har vi sågar bagatellisert mannens planer om Pakistan. Vi har med store øyne fylt av håp for vår egen del konstatert at verdens eneste supermakt velger seg en afroamerikaner som president. En mann tilhørende minoriteten i landet! Plutselig innser vi at det er med oss selv vi må jobbe. Selvrespekten og selvtilliten må gjenvinnes. Mulighetene må gripes og integriteten må økes. Arbeidsmoralen skal slå følge med ambisjonene. Vi skal ikke la diskrimineringen og rasismen noen av oss opplever holde oss tilbake. Det finnes faktisk ingen grenser for hva en kan oppnå! Det har vi lært av Barack Obama i 2008!

Et vitnesbyrd

Av X-plosivs egen redaktør Mahmona Khan har vi lært noe viktig i år. Noe vi hadde latt gå i glemmeboken i alle år. Respekten for våre foreldres sterke historie i Norge! Hun ga oss bildene, et vitnesbyrd for livet våre foreldre har levd for å gi oss det livet vi i dag nyter. Det var ikke et tørt øye å finne i forsamlingen. Vi har så mye å lære av den kampen førstegenereasjonsinnvanderere har kjempet, i landet vi i dag kaller vårt.

”Heltene er mange”

Det er mange personligheter som har gjort inntrykk på oss. Et kjærkomment lyspunkt har vært den vevre Hadia Tajik. Høyden kunne lurt deg, for bak fasaden finnes en mektig, dyktig og ærlig kvinne. Årets norsk-pakistaner ble hun, og x-plosiv er så stolte av sitt valg!
Er man på utkikk etter flere ”guiding stars” er det bare å ta en titt på nominasjonslisten til x-plosiv prisen. Og dem du ikke finner der finner du kanskje rundt deg. Mannen som har jobbet syv-dagers uker for å forsørge sin familie, både her og i hjemlandet. Moren som har sjonglert mellom jobb, hjem, barn, ektemann og svigerfamilie. Jenta som har fortapt seg i skolebøkene for å oppfylle drømmen til sine foreldre om høyere utdanning. Damen som har tatt på seg hijab etter flere års overveielser. Gutten som har valgt med hjertet og overbevist sine foreldre om at hans utkårede er den rette. Bestefaren som gikk mot slekta og motsatte seg tvangsekteskapet av barnebarnet. Ja, heltene er mange!

Nok å kjempe for

På den siste dagen av 2008 er det godt å konstatere at der det finnes håpløshet, er håpet rett rundt hjørnet. Riktignok er det mange kamper å kjempe, selv om Norsk-pakistansk studentsamfunn konstaterer at der ikke finnes behov for mer motivasjon blant de unge! (For øvrig en grov skivebom)! Så lenge unge etterkommere av innvandrere med en mastergrad i lomma kjører drosje er det nok å kjempe for. Så lenge unge jenter blir stilt ovenfor umulige valg som slekta eller kjærligheten har vi nok å gå på barrikadene for. Så lenge norsk-pakistanere ikke ser verdien av frivillig arbeid har vi nok å henge fingrene i!

Kampen gjennom pennen

Mange kamper er vunnet, mye er oppnådd! Nå er det på tide å gå løs på de gjenværende med iver og pågangsmot! X-plosiv.no vil fortsette å belyse og bekjempe utfordringene ved å arrangere begivenheter som Prisutdelingen og kvinnefestivalen! Vi skal gjøre vårt for gjenvinne respekten og verdigheten blant unge ved å føre kampen gjennom pennen.

Med ønsker om et godt nytt år og håp om større engasjement og mindre likegyldighet, behold håpet i 2009!