Vår Pakistanske tragedie

Mediene viser den brutale virkeligheten på direktesendt i Pakistan (Tv-bilde Geo TV)

(Kronikk publisert i «Frontlinjer» i Ny Tid, 26.05.09)

Vi norskpakistanere må slutte å bygge villaer og heller investere i Pakistan. Mens Norge bør innrømme skadene som «feel good-krigen» gjør.

Ett spørsmål har fulgt meg hele livet: «Føler du deg norsk eller pakistansk?»

Med foreldre fra Pakistan og med Oslo som fødested, var det et legitimt spørsmål. Hvor ligger din lojalitet? Ikke bare har storsamfunnet med jevne mellomrom stilt dette spørsmålet. Jeg selv har gjennom oppveksten lurt på det samme.

Går det an å ha to hjemland? Tidligere tvilte jeg på det, da jeg hadde en form for identitetskrise. Jeg prøvde å distansere meg fra Pakistan, som jeg betraktet som bakstreversk. Jeg har forandret mening. Med alderen kommer visdommen.

Nå vet jeg bedre. Nemlig at man kan føle like stor tilknytning, omsorg og kjærlighet for to land. For nordmenn flest vil dette muligens være et vanskelig konsept å forstå. Men for meg er det en sannhet like fullt. Norge og Pakistan definerer meg begge som person.

Jeg har min opprinnelse i Pakistan, men Norge og det norske er en like stor del av meg som individ. Som en mors kjærlighet for sine barn. Jeg har selv barn, og jeg kan aldri elske den ene mer enn den andre. Det finnes faktisk hjerterom for to hjemland.

Jeg føler meg privilegert. Patriotismen slår like sterkt inn om det er det norske flagget eller det pakistanske som heises på OL-arenaen. Det er ikke mulig å velge det ene over den andre. Lojaliteten er like sterk for begge land.

Men det gjør meg også sårbar. Jeg kan ikke lenger forholde meg likegyldig til den katastrofale situasjonen Pakistan befinner seg i. Frustrasjonen deles rundt samtlige stuebord i pakistansknorske hjem. Men nå er tiden moden for at vi gjør mer enn å konstatere tingenes tilstand.

Taliban-bevegelsen har tatt over Swat-dalen i vest-Pakistan, med grusomme konsekvenser for unge kvinner. De siste ukene har den pakistanske gått til krig for å stanse Taliban fra å innta hovedstaden Islamabad.

Pakistan gjort seg avhengig av kapitalen fra den pakistanske diasporaen. Byggebransjen har blomstret. Vi «nyrike» i utlandet har investert store summer. Til lykke for oss, men til ulykke for Pakistan.

For hvem har hatt gleden av pengestrømmen, andre enn oss selv? Har det pakistanske samfunnet tjent noe på de vulgære monstervillaene i hjertet av landsbyen? Mens praktvillaene har poppet opp som paddehatter, har naboen vegg-i-vegg levd under kummerlige kår. Ingen pakistanere har tjent på denne galskapen, snarere tvert i mot. Vi har bidratt til de svimlende høye eiendomsprisene. Den jevne pakistaner har ikke hatt sjanse til å skaffe seg noe eget. Bolig- og eiendomsprisene er kunstig oppblåst. Kun innenfor rekkevidde av diasporaen og den øvre middelklasse.

I så måte har vi bidratt til å øke problemene i Pakistan, og vi kan stille oss på samme rekke som de store gods- og landeierne i landet. De utvalgte få, som har hatt strupetak på pakistanerne. Et Pakistan langt unna visjonen til landsfaderen Muhammed Ali Jinnah (1876-1948). Jinnah var sekulær, som han viste i sin tale 11. august 1947, kun dager før uavhengigheten ble erklært:

«Alle og enhver av dere, uansett hvilken fellesskap dere tilhører… er først, nest og sist borgere av denne staten. Med like rettigheter privilegier og plikter. Dere er fri, fri til å gå i deres templer, fri til å gå i moskeen eller hvilken som helst annet tilbedelseshus.»

Udemokratiske Bhutto

Men alle pakistanere ble ikke likeverdige. Fra landets fødsel ble gods- og landeierne satt i en politisk posisjon. Den Oxford-utdannede eliten ble gitt makten. Slik fikk landet et system preget av privilegier for de få og bunnløs fattigdom for andre. Stikk i strid med Jinnahs visjon, som han aldri fikk satt ut i livet. Han døde året etter avhengigheten, og med dette startet er rekke fiaskoer, som i dag har resultert i Pakistans tragedie.

I dag er det 176 millioner pakistanere, men lite har forandret seg til det bedre siden Jinnahs tid.  Pakistanere mangler det helt elementære: skole, helse og arbeid. En sykdom som polio, utryddet i resten av verden, er på frammarsj i Pakistan. I dag blir 60 prosent av barn født med misdannelser grunnet underernæring.

Militær innblanding, korrupte politikere og tung amerikansk innblanding har vært landets svøpe. I den galskapen som har herjet Pakistan, har motvekten heldigvis vært folkets sunne fornuft: Håpløsheten har ikke ført til omfattende religiøs ekstremisme. Dette ble bevist også ved fjorårets valg, da landets religiøse kun fikk noen få seter i nasjonalforsamlingen. En svakere nasjonalfornuft hadde ført til en talibanisering for lenge siden. Maktapparatet kan prise seg lykkelige.

Den vestlige verden har bidratt til aksept av den sittende regjeringen. Benazir Bhutto, som ble skutt og drept 27. desember 2007, ble av norske medier hyllet som demokratiets dronning. Forsidene i Norge kunne fortelle om en modig kvinne som ofret livet for demokratiet. Vestlig media falt for denne farsen. For Bhutto var ingen demokratisk forkjemper. Tronen til hennes parti (Pakistan People’s Party) gikk i arv til sønnen, som er øverste leder for livstid. Og mens sønnen er for ung, skal den gjennomkorrupte faren, Asif Zardari, lede landet. For en tragedie!

Ved sin tilstedeværelse i Afghanistan bidrar Nato og Norge til den håpløse situasjonen i både Afghanistan og Pakistan. Denne «feel-good»-krigen er en farse. Krigen mot terror må snart innses å ha gått på et stort nederlag. Hva har man egentlig oppnådd?

21. mai kunne USAs Barack Obama i sin direktesendte tale konstatere at Guantanamo-fengslet på Cuba har skapte flere terrorister enn den har fått dømt. Det samme er sant for hele «krigen mot terror». De allierte styrkenes udugelighet i Afghanistan har ført Pakistan på randen av sammenbrudd.

Ny allianseløsning

Hvor ble det av oppbyggingen av Afghanistan? Er kvinnerettighetene blitt forbedret i landet? Kabul har riktignok fått noen nye villaer, utenfor rekkevidden til afghanere flest. Dette er hus for vestlige folk. Og firehjulstrekkere ruller i gatene, frivillige organisasjoner bruker dem i sitt arbeid. En hån mot de lutfattige afghanere som dør av kulde, mens vestlige borgere kan benytte seg av oppvarmede hus. Oppskriften for økt ekstremisme!

Vi i privilegerte Norge kan og må bidra. Likegyldighet er livsfarlig, ikke bare for Pakistan, men for hele det internasjonale samfunnet. Flyktningleirene i kjølevannet av Pakistans krig mot Taliban kan gi grobunn for økt ekstremisme. Det har vi ikke råd til.

Norge og resten av verden må bidra med mye mer bistand. Ønsker vi langsiktige løsninger, må Norge tilbakekalle sine soldater og innse at krigen mot terror er tapt! Det er kun én løsning på problemene i området: En regional allianse – med Pakistan, India, Iran, Afghanistan og Kina i spissen. USA og Vesten må holde seg unna.

Den pakistanske diasporaen må slutte å bygge på villaene sine, og heller investere i lokalt næringsliv. Disse vil skape arbeidsplasser, som igjen vil hjelpe til i fattigdomsbekjempelsen. Privilegerte pakistansk-norske kan heller sponse andre barns utdanning, slik at foreldrene slipper å sende dem til gratis religiøse skoler.

En oppvåkning er påkrevet, ikke bare hos verdenssamfunnet, men også hos den pakistanske diasporaen. Vi kan ikke være tiltaksløse. Pakistan trenger oss nå!

Reklame

Lærdom fra India

(Filmomtale publisert første gang i Ny Tid 24.04.09)

Indiske Firaaq aktualiserer ikke bare valget, men lykkes også på mange måter bedre enn Crash og Babel.Forrige helg startet Indias enorme valgapparat i de første delstatene, i det som er landets 15. demo­kratiske valg etter selvstendigheten i 1947.

Den kontroversielle indiske filmen Firaaq (som betyr separasjon eller søken på urdu) hadde India-premiere 20. mars. Den kvinnelige regissøren Nandita Das tar for seg overgrep mot den muslimske minoriteten, i et India hvor landets hindu nasjonalistiske parti BJP nå kan komme til makten.

Etter braksuksessen med den britisk-amerikanske Oscar-vinneren Slumdog Millionaire (2008) har India badet i en bølge av begeistring. Kinopublikum over hele verden har latt seg forføre av den høyst hjertevarme og livsglade historien om slumgutten som vant prinsessen og halve kongeriket. Dette på tross av at indere flest var lite begeistret over det de mente var fattigdomsporno.

Men faktum er nå at «indisk» selger. Det være seg mat, klær, krydder, Bollywood, arkitektur, historie, eller ideen om verdens største sekulære demokrati. India er tuftet på grunnleggende demokratiske verdier som ytrings-, religions- og presse frihet. Samtidig har man sett de mest bisarre rettssaker, slått muligens kun av absurde erstatningskrav som fremmes i USA.

Sekularismen og toleransen har kommet i skyggen av lavpannet hårsårhet. I et land hvor filmskapere må endre navn på filmene fordi en yrkesgruppe føler seg såret. Rett under overflaten av sekularisme slumrer dype motsetninger, klasseskiller og religiøse konflikter.

Det er den kritikerroste skuespillerinnen Nandita Das (Fire, 1996 og Earth, 1998) som med Firaaq debuterer som regissør og manusforfatter i en av årets mest tankevekkende filmer. Filmen er basert på drapene av hundrevis av muslimer under Gujarat-urolighetene i nord-India i 2002. En mobb av hinduer gikk da til angrep på muslimer, etter at et tog med hindupilegrimer ble satt fyr på i Godhra, angivelig av muslimske ekstremister.

Tar ikke side

Det pågående valget i India aktualiserer filmen ytterligere. Narendar Modi er opposisjonskoallisjonen National Democratic Front’s (NDA) statsministerkandidat. Dette er mannen som satt som delstatsminister i Gujarat under massedrapene, og han er blitt beskyldt for ikke å ha grepet inn og stanset overgrepene.

Filmen Firaaq har allerede vunnet flere priser på filmfestivaler verden over. Noen indere har som ventet reagert med beskyldninger om ensidighet. Mange har tatt til orde for at filmen er ubalansert, kritikken går først og fremst ut på at muslimer vises som ofre. Regissør Das på sin side har holdt fast ved at filmen er fiktiv, men bygget på tusenvis av sanne historier fra tiden rundt volden, da over 1000 mennesker ble drept. Hun mener at filmen ikke tar side i konflikten, men hun legger ikke skjul på at det var den muslimske minoriteten som ble hyppigst overfalt og fordrevet under tragedien.

Filmen handler først og fremst om mellommenneskelige relasjoner. Om hvordan mennesker fanget i etniske uroligheter og vold blir påvirket av omgivelsene. En sterk skildring om menneskeskjebner som treffer deg som et slag i magen. Som viser etniske konflikter i sin ytterste konsekvens.

Firaaq handler om håp, og mangelen på den. Om bedrag, løgn, kjærlighet og anger.

Det som skiller Firaaq fra andre filmer om såkalte etniske konflikter, er at handlingen foregår i kjølvannet av urolighetene. En ensemblefilm som forteller seks forskjellige historier. En film som ikke tar side i konflikten, men som ønsker å fremheve den menneskelig dimensjonen.

Firaaq kan sammenlignes med de amerikanske filmene Crash (2005) eller Babel (2006). Filmer hvor historien og budskapet leveres gjennom historier som foregår parallelt. Crash vant en av de mest omdiskuterte Oscar-prisene for beste film. I likhet med Firaaq ble også Crash beskyldt for ensidighet og politisk korrekthet. I motsetning til Crash klarer dog Firaaq å leve opp til selve konseptet, uten å havne i fallgruven ved å bli for åpenbar.

Som i skildringene av disse skjebnene: En kvinne lukker igjen døra når en muslimsk kvinne desperat søker tilflukt hos henne, for så å bekjempe skyldfølelsen. En gruppe unge menn søker hevn som en måte å komme ut av hjelpeløsheten og sinnet sitt. To venninners lojalitet blir satt på prøve. Et sekulært, hindumuslimsk ektepar skjuler instinktivt sin religiøse bakgrunn. En liten guttunge går gatelangs i søken på sin far. En spirituell musiker henger seg fast i sin idealisme, til realitetene tar ham igjen.

På kino nå!

Filmen oppsummeres godt i replikken som ytres av den nesten overjordiske musikeren: «Det sørgelige er at mennesker dreper mennesker».

For det er dette det hele bunner seg i. Når man løfter blikket opp og vekk fra religion, etnisitet og kaste.

India har en lang vei å gå når det gjelder behandlingen av den kristne og muslimske minoriteten. Ikke minst har India demoner som kastesystemet og fattigdom å bekjempe. Særlig er det et paradoks at en mann som Modi kan være en mektig aktør i landets politikk og potensiell statsminister. Filmer som Firaaq er dog viktige for land og mennesker verden over. Den snakker om den økende polariseringen, og India er i så måte ikke unik.

Minoriteter, både etniske og religiøse kan bli rammet av vold og diskriminering. Like mye her hjemme som i land som India.

Filmen ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar i år, men jeg håper at filmen kan bli satt opp på kino over det ganske land. Vi har alle noe å lære av en film som denne, for til syvende og sist handler den om mennesker som deg og meg