Apati mot ytringsfrihet

(denne kronikken ble publisert i Aftenposten 12.02.10)

Hva skjer med ytringsfriheten i Norge når ledende muslimske organisasjoner fraråder muslimer fra å delta i en fredelig demonstrasjon?

Vi nordmenn har hatt en klar tilnærming til ytringsfriheten; den er overordnet, absolutt og «hellig». Det er interessant å registrere hvordan lovens innskrenkninger av ytringsfriheten forbigås i stillhet. På Twitter er jeg blitt fortalt at rasismeparagrafen må bort, nå må ytringsfriheten få sin rettmessige plass. Ingen beskyttelse, ingen nåde, ingen flukt. Medmenneskelighet, respekt og verdighet er helt passé. Lufter du disse verdiene blir du fort stemplet som en pøbel.

Til pynt?
Det er også viktig å sette spørsmålstegn ved bruken av Vær Varsom-plakaten. Er den stort sett til pynt? Hvem skal den beskytte, om ikke også minoriteter, mot stigmatisering? Er det noe som er sikkert, er det at karikaturer og muslimkritiske nyheter selger. Det er antagelig derfor mediene fortsetter å piske en død hest. De skal melke karikaturstriden for hva det er verdt.

I Dagbladets tilfelle var det neppe kampen for ytringsfrihet som var i fokus da grisetegningen prydet forsiden 3. februar. Det er allerede kjent at muslimer flest faktisk lar seg krenke av sjikanøse Muhammed-tegninger. Uansett hvor primitivt andre måtte mene det er, så må vi respektere at folk har en tro, og har rett til å uttrykke misnøye.

Lovlydige og ærlige
Muslimer, som alle andre, må tåle å bli satt kritisk søkelys på. De har også vist at de er ganske hardføre, tatt i betraktning at det nærmest ikke går en dag uten at man leser en sak i medier om alt som ikke fungerer med muslimene. Det er likevel på sin plass å bemerke at mediene har et særlig ansvar for å skape balanse. Speile realitetene, som viser at majoriteten av muslimer er lovlydige og ærlige mennesker. Tillitsforholdet mellom muslimer og mediene er tynnslitt. Det muslimske miljøet selv gjør i så måte en bemerkelsesverdig innsats. Slik vi nå ser det i forbindelse med karikaturstriden. Toneangivende organisasjoner og enkeltpersoner har jobbet intenst for å minimere reaksjonene.
Ren mobbing
Det som bekymrer meg er at det ikke bare er krenkelsen som er påtagelig, det er følelsen av å være rettsløs. Mange muslimer oppfatter striden som ren mobbing. Mange er slitne og frustrert over stadig muslimrelaterte overskifter i pressen. De fleste har kommet til et punkt hvor de velger ikke å bruke sin rett til ytringer. Det finnes ingen bred front for uttrykk av misnøye i offentligheten. Drosjesjåførene har markert sin misnøye, og det er varslet demonstrasjon i dag. Det store flertallet av muslimer forholder seg likevel tause. De har sett konsekvensene, stigmatiseringen og stemplingen. Prisen er for høy å betale.
Bekymringsverdig
Det er bekymringsverdig at organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) fraråder muslimer fra å delta i en fredelig og lovlig punktmarkering. Jeg har forståelse for beslutningen, med Gaza-demonstrasjonene fra januar 2009 ferskt i minne. Det er selvsagt i alles interesse at demonstrasjonen går stille for seg. Ingen, minst av dem muslimer, har noe utbytte av vold, aggresjon eller hærverk. Det er først og fremst det som ligger bak fraværet av støtte for demonstrasjonen.
I tillegg ønsker man ikke enda en langvarig debatt om tilstanden til unge norske muslimer. Om muslimenes «urimelige krav». Muslimer, som alle andre nordmenn, ønsker en trygg og fredelig hverdag, uten å måtte forsvare sin tro på hvert hjørne. Men hva sier det om ytringsfrihetens kår for minoritetene?
Samlet journaliststand
Det er blitt slik i Norge i dag at alle som er imot trykkingen av Muhammed-karikaturene er i ledtog med islamister. Det finnes ingen andre alternativer. Enten er du med eller mot en omtrent samlet journaliststand og majoritet. Når det ikke lenger er rom for annerledestenkende i den norske offentligheten, da står det kanskje ikke så godt til med ytringsfriheten. Som jo ble en av de fremste menneskerettighetene, nettopp for å beskytte blant annet enkeltmenneskers rett til å ytre seg, uten å føle seg truet.
Redd for å uttrykke seg
Mediene er åpent tilgjengelige for alle nordmenn, men muslimske nordmenn er redd for å uttrykke seg. De er redd for stemplingen, redd for reaksjoner fra storsamfunnet, redd for enda en runde med debatt om muslimer som ikke skjønner vestlige verdier. Apatien har tatt overhånd. Som muslim nytter det ikke å flagge sine meninger. Det er det nye politisk ukorrekte. Dessuten nytter det ikke å legge frem sin sak som religiøs og derfor krenket av tegningene. Beskyldninger om at en ikler seg offerrollen treffer deg som en tsunami. Kan det være grunnen til at de aller fleste muslimene vegrer seg for å vise sin avsky mot publisering av karikaturen? At omtrent alle muslimske talspersoner oppfordrer muslimer til ikke å delta i demonstrasjonen?
Spennende
I dag vil flere muslimer, i hovedsak unge menn, delta i markeringen mot publiseringen av karikaturtegningen i Dagbladet. De som vil stille opp er mennesker som føler seg trygge med å uttrykke sin mening i en folkemengde hvor de selv blir anonyme. Det vil bli spennende å se hvilken kjønns- og alderssammensetning gruppen vil ha, hvor stor demonstrasjonen blir og hva parolene vil si.
Selv om det er på sin plass å frykte at demonstrasjonen kan misbrukes av folk med egen agenda, er det viktig å få alle meninger frem i lyset. Det positive ved en slik «utblåsning» vil være at det vil bli lettere for samfunnet å adressere utfordringer som kommer frem. I motsetning til diffuse antagelser om hva som rører seg blant noen unge muslimer. I så måte er markering langt mer enn bare et uttrykk for avsky mot karikaturen, men også et uttrykk for den frustrasjonen enkelte unge kan føle, i et samfunn som blir stadig mer ekskluderende. Mange unge muslimske menn føler seg plassert lavest på rangstigen i samfunnet, det er disse du med all sannsynlighet vil høre i dag.
Akseptere utfordrere
Dagsnytt18 på NRK ønsket en debatt om karikaturstriden nylig, de forsøkte å få tak i deltagere i flere dager. Det viste seg vanskelig å få folk til å stille. Dette er symptomatisk for ytringsfrihetens kår i Norge. Dette kan vi ikke leve med.
Ønsker man å slå et slag for ytringsfriheten, er tiden inne for at vi også aksepterer annerledestenkende som utfordrer konsensus i landet.

Demonstrasjoner, reaksjoner og frustrasjon

Sri Lankere opplever den enorme belastningen av å se sitt opprinnelsesland i borgerkrig. En krig som har drept hundrevis av sivile og skadet tusentalls. I Norge sitter slektninger og venner dypt fortvilet over håpløsheten og å ikke kunne hjelpe. De har deltatt i fredlige demonstrasjoner i over to måneder. Nå har de fått nok, og krever at Norge skal fordømme «folkemordet» og legge press på de stridende partene i Sri Lanka.

Hundrevis av Sri Lankere tok til gatene i Oslo i går kveld. De blokkerte trafikken begge veier i Stortingsgata i flere timer. Etterhvert utviklet demonstrasjonen seg til å bli aggrasiv. Politiet måtte bruke tåregass. Riktignok utviklet demonstrasjonen seg aldri til  fysiske ødeleggelser av eiendom i Oslos gater. Selvom blokkering av veier og byggninger også skaper problemer for samfunnet.

De fysiske ødeleggelsene foretatt av pøbler under Gaza-demonstrasjonene kan på ingen måte forsvares. De ødela for mye av budskapet med en slik demonstrasjon. Det satte Gazasaken i skyggen. Men så ble også pøblene tatt og satt i arresten. Lovgivende myndigheter satte i gang en prosess for å hindre slike hendelser i fremtiden. I likhet med gårsdagens og dagens demonstrasjoner var også de førstnevnte demonstrasjonene uttrykk for dyp fortvilelse, frustrasjon og sinne. Men her ser vi en vesensforskjell mellom hvordan medier skriver om tamilernes rop om Norges rolle i Sri Lanka, kontra det vi så av mediadekning i slutten av januar og begynnelsen av februar.

I Oslo ble det arrangert et fakkeltog for fred I Gaza, under Israels angrep på området. Nærmere ti tusen Oslo-borgere deltok. Den kvelden satt det mange i Oslo og ventet på bildene og talene fra denne markeringen. De ventet forgjeves. Mediene med TV2, VG og Dagbladet i spissen hadde direktesendinger fra demonstrasjonen som skjedde parallellt med fakkeltoget. Denne utviklet seg utover kvelden til å bli voldelig. Fakkeltogen ble nærmest ikke nevnt med ett ord. En markering som besto av langt flere mennesker enn de håndfull pøblene som gikk for langt i sin uttrykk av frustrasjon.

I dag kan vi lese om Sri Lanka eksperter som forteller om den dype frustrasjonen Sri Lankere føler. At de er under enorm press og at det er forståelse for reaksjonen. Det er generellt sett vist langt mer forståelse, fornuft og tålmodighet under tamilernes ulovelige demonstrasjon i dag og igår. Politiet kunne rent praktisk fjernet de flere hundre tamiler som demonstrerte ulovelig igår. De valgte å ikke gjøre det. Ikke før langt ut på kvelden. Debatten som raste i alle medier, og involverte alle tenkelige stemmer etter Gaza demonstrasjonen ser ut til mangle denne gangen. Den norske oponionen var ikke nødig med Gaza demonstrantene. De skulle alle som en settes på første flyet ut av Norge.

Det som fulgte Gaza demonstrasjonene var hijabdebatten og debatten om snikislamisering. Pøblenes herjinger og demonstrasjonene ble løftet frem som skremmselspropaganda for hvor ille det har blitt I Norge og hvor dette bærer hen.

Sri Lankerne har fortsatt blokkert inngangen til statministerens kontor. Demonstrasjonen er fortsatt ulovelig. Klikker du rundt på nettet vil du derimot finne nyheten langt ned på siden. Ei heller er det hentet kommentarer fra viktige samfunnsaktører. Det er ikke ropt ut varsko mot denne type demonstrasjoner. Man har heller ikke gått på generaliserende vis tamilerne etter i sømmene. Siv Jensen har ikke kommet på banen.

Fortvilelse og frustrasjon er det fundamentale her. Gaza demonstranter var like fortvilte som tamilerne er nå. Begge demonstrasjonene var ulovelige og begge utartet seg. Fremgangsmåten var ulik. Mens noen av pøblene klarte å ødelegge for brorparten av de fremmøtte ved å løpe rundt i sentrum og knuse ruter under Gaza demonstrasjoner har gårsdagens og dagens markeringer forstyrret byens ro og orden. Det kreves handling fra Norge, og tamiler vil ikke flytte seg fra stedet før det skjer noe.

Alle nordmenn har rett til å delta i demonstrasjoner, men ingen har rett til å forstyrre byens ro og orden. Ikke muslimske demonstranter og ei heller tamiler.

Skyllebøtter, karakteristikker, generaliseringer har haglet over landets muslimer, særlig de unge. Krigstyper var å se i alle aviser. Vi ser ikke disse nå. Enten har Norge blitt vant til denne type ulovelig demonstrasjoner, ellers så er det forskjell på hvem som uttrykker sin «dype fortvilelse og frustrasjon». Forklaringen og forståelsen brukes selektivt?  Er det forskjell på norsk-muslimsk frustrasjon og norsk-tamilsk frustrasjon? Ut i fra mediebildet å dømme, skulle man tro det.

Egypt svikter palestinerne

(Publisert på x-plosiv i februar 2009)

Forskrekkelse!

Det er med forskrekkelse og dyp sorg mennesker verden over er vitne til massemordet av palestinerne på Gazastripen! Demonstrasjoner og protester har vært mange og emosjonelle. Også hjemme i Norge har det vært flere demonstrasjoner, hvorav demonstrasjonen på mandag tok en aggressiv vending når noen av de fremmøtte kastet steiner på politiet. Lørdagen så en stor mobilisering av nordmenn som vil ha en umiddelbar stopp i krigen mot palestinerne.

Lars Sponheim har vært kraftig i sin kritikk av Israels aggresjon og mener at Israel må ta hovedansvaret for hvert drepte barn. Statsministeren har også tatt til ordet for at Israel må bære hovedansvaret, fordi Israel er langt mektigere enn de lutfattige palestinerne. Den såkalte ”fosvarskrigen” Israel fører mot Hamas er en sann kamp mellom David og Goliat. Uproposjonen man er vitne til kan også leses i en rekke statistikker som viser antall rammede av denne årelange betente konflikten.

Det har vært en kraftig mobilisering via nettsamfunn som Facebook og andre. Det er meget sterke følelser involvert blant især muslimene over hele verden.

Hva gjør Egypt?

Det eneste landet som grenser til Gaza-stripen er Egypt. Et land vi har hørt svært lite fra siden krigen startet. Med den kollektive harme som er å bevitne blant muslimer verden over er det kun Egypt som har konkrete muligheter til å hjelpe Palestinerne på Gazastripen umiddelbart. Det er derfor høyst kritikkverdig at Egypt fortsatt holder grensen nærmest hermetisk lukket, med unntak av noen få hjelpeforsyninger som har fått sluppet igjennom. Og noen få sårede som har fått komme igjennom.

Ingen vitner?

På den israelske siden av Gazagrensen står det horder av utenlandske journaliser som ikke får slippet igjennom. De kan ikke annet enn å rapportere antall fly og helikoptre i lufta og hvor mange bombe og granatnedslag de hører. Slik situasjonen er i dag foregår det en hjerteløs krig med uakseptable tap av sivile liv uten vitner til stede. Hvorledes slik kan skje i 2009 er uforståelig! To norske leger, helter i manges øyne er de eneste utlendingene som har fått slippet inn fra Egypt. De er de eneste øyne og ører for den vestlige media. På tross av bakkeoffensiven vil ikke Mads Gilbert og Erik Fosse fra Norwac forlate Gaza.

Egypts unnfallenhet ovenfor lidelsene til Palestinerne fortjener langt større protester enn de vi ser utenfor Israels ambassade! Det eneste (muslimske) landet med Hosni Mubarak i spissen hadde samtaler med Israel to dager i forkant av krigsstarten. Hva som her ble diskutert er ikke godt å vite. At han fordømmer angrepet i sin tv-sendte tale 30. desember samtidig som han nekter å åpne grensen for å hjelpe til i denne uholdbare situasjonen er uakseptabelt!

Riktignok er Egypt bekymret for Hamas sin innflytelse i landet og vil ikke ha noen form for samarbeid med militsen er det nå på tide å legge til side uenighetene for å være sin rolle bevisst. Hosni Mubarak ønsker gjerne å fortsette dialogen og samarbeidet med Abbas men nekter å samarbeide med den demokratisk valgte Hamas regjeringen. Tilbake sitter halvannen million uskyldige sivile i en umenneskelig og uholdbar fengsel!

Oppfordringen er klar, neste demonstrasjon må være foran Egypt sin ambassade! De må presses til å åpne grensen mot Gaza for å ha fri flyt av mat, medisiner, nødhjelp og journalister inn og sårede ut! Ønsker man å utøve press mot besluttende og involverte myndigheter er dette den rette plassen å begynne. Inntil konfliktene igjen finner til forhandlingsbordet er det nødvendig at verdenssamfunnet kommer palestinerne til unnsetning, og her har Egypt et særlig ansvar!