Hva statistikken sier

"minoritetsspråklige" barn er ofte i nyhetene. Glemmer vi at de også er norske barn? FOTO: SHAZIA SARWAR

Det er første skoledag i Oslo mandag, 23. august. I den anledning er jeg sikker på at vi igjen vil ser overskrifter om Osloskoler med få eller ingen etniske norske barn.

Min kommentar om temaet sto publisert i NY TID 26. mars i år, i spalten «UKEBLIKK».

Integrering. Denne uka har integrering vært på dagsordenen i flere politiske møter. Mandag møttes Arbeiderpartiet integreringsutvalg for første gang. Med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen skal utvalget ta for seg tabubelagte temaer. Støre mener man har vært for tilbakeholden, spesielt tatt i betraktning den eksplosive økningen i innvandring siden 2003. Nye tall viser at minoritetsspråklige elever vil være i flertall i Oslos skoler innen 2021, og statistikk fra Utdanningsetaten viser at vi allerede i dag har 40 prosent elever med minoritetsspråklig bakgrunn i Oslo-skolene. 58 av 136 skoler i byen har flertall av barn med minoritetsbakgrunn. Skolestatistikken gjenspeiler befolkningssammensetningen i byen og det tradisjonelle skillet mellom øst og vest.

Må bygge for ulike folk

Kunnskapsministeren Kristin Halvorsen (SV ) mener tiden er moden for at Oslo blir en by med mindre skjevheter.

«Man må tenke gjennom skolegrensene og hvor sosiale tiltak plasseres. Man må plassere sosialboliger flere steder i byen. Oslo har ikke tenkt godt nok på det», sier hun til VG Nett.

I helgen var det også årsmøte i Oslo Arbeiderparti. Partisekretær Raymond Johansen brukte mye av sin tale til å snakke om «den delte byen». «Så lenge det bare bygges store, dyre leiligheter i vest, eller små leiligheter som ikke egner seg for familier i de sentrumsnære områdene, er det begrenset hvem som kan bosette seg der. Arbeiderpartiet må ha som et klart mål at det må bygges ulike boliger for ulike folk i ulike bydeler», sa Johansen ifølge Aftenposten.

En rekke Osloskoler er nærmest blottet for minoritetsspråklige barn.

Disse jentene trives godt ved Rommen skole. De vet ikke at de går på en "problemskole" FOTO: SHAZIA SARWAR

En god miks

Den gjenvalgte lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, har resepten klar for hvordan skjevhetene skal utjevnes. Dog er ikke bussing av elever fra øst til vest og omvendt, aktuelt for Bøhler. Han har konkrete tall for hvor stor andel etniske nordmenn det skal være i hver skole, men hvordan han skal oppnå dette er uklart.

«Vi bør sikre at det på hver skole er minst rundt en firedel etnisk norske elever. Noe særlig lavere bør det ikke ligge hvis vi vil at norsk språk og kultur skal være fellesnevneren. Vi kommer raskt dit at minoriteten blir en majoritet, hvis vi ikke har en aktiv politikk for å sikre en god miks blant elevene», sier Bøhler til VG.

Men en rekke Osloskoler er også nærmest blottet for minoritetsspråklige barn. Vi har for eksempel syv skoler i Oslo hvor det ikke finnes flere enn opptil åtte prosent minoritetsspråklige barn. Bekkelaget skole har med sine 539 barn bare fem minoritetsspråklige elever, mens Midtstuen skole har fem elever med minoritetsbakgrunn, av 456 totalt.

Blåser opp statistikken

Statistikk kan leses på så mange måter. 60 prosent av barn med etnisk minoritetsbakgrunn får særskilt norskopplæring. De fles- te blir imidlertid stødige i norsk etter noen år med ekstraundervisning, så dette er ikke et tiltak som følger barnet gjennom hele grunnskolen. Det store spørsmålet er: Hvordan behandler statistikken de 40 prosentene som ikke får særskilt norskundervisning? Det norske språket er ikke noe problem for disse, de følger vanlig undervisning. Det er viktig å vite hvor mange elever som er avhengige av særskilt norskopplæring, og som dermed har en ekstra ufordring i den norske skolen. Men er det riktig at de resterende 40 prosentene av minoritetsbarna skal være med og blåse opp statistikkene?

Samtidig som tiden er moden for å utjevne skjevhetene i Oslo, er det også på høy tid å innse at vi nå får barn av etterkommere inn på skolen. For hvor lenge skal etterkommere krysse av for å ha en annet morsmål? Det er faktisk slik at mange etterkommere snakker norsk med barna sine. I mange tilfeller har barnet ikke noe annet språk enn norsk, men havner likevel i statistikken over minoritetsspråklige elever.

Problemene går begge veier

Den ensidige problematiseringen av denne gruppen barn er misvisende og uheldig for skolene det gjelder. Det er viktig å kalle en spade for en spade og ikke gjemme seg bak nyordene «norskspråklig» og «minoritets- språklig». Det er åpenbart at man her snakker om etnisk hvite barn på den ene siden, og mørke minoritetsbarn på den andre siden.

Jan Bøhlers bekymringer ser ut til være ensidige. Riktignok fører for mange etniske minoriteter på en skole til at barn ikke blir godt nok kjent med etniske nordmenn, og at de dermed kan få problemer med samhandling, i yrkeslivet og samfunnet for øvrig. Men det mange ser ut til å glemme i denne debatten, er at en hovedsakelig etnisk hvit skole vil stå overfor et liknende problem. Nordmenn som seiler

gjennom grunnskolen og videregående skole uten å dele sin hverdag med etniske minoriteter vil også senere i livet være preget av det. De vil være med på opprettholde byens sosiale skiller. For de har mest sannsynlig ikke lært å kjenne noen med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan skape kulturelle gnisninger som kunne vært unngått, hadde man hatt mer samspill og en balansert fordeling.

Norge er og blir flerkulturelt. Vi kommer i alle fargesjatteringer og med ulik kulturell bagasje. Klasserommet skal gjenspeile mangfoldet. Vi har rett og slett for mye å lære av hverandre, til å la vær å møtes. ■

Reklame

Den nye norske kulturen

Alle elsker 17. mai, uansett hudfarge. En gang i året kan vi stolt uttrykke det "norske".

Jeg var paneldeltaker i Kulturforums debattmøte på Litteraturhuset om «Norsk kultur i et flerkulturell Norge» 26. mai 2010. Dette var mitt åpningsinnlegg.

Mange har forsøkt å definere kultur, og det finnes vel like mange definisjoner av ordet som det finnes mennesker. Den britiske forskeren Edward B. Taylor formulerte det slik på 1800-tallet: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.”

Jeg liker denne definisjonen, for den samsvarer med det jeg tror kultur er. Kultur er nemlig oss, og hvordan vi lever og uttrykker oss. Som liten ble jeg stadig påminnet at jeg måtte huske ”min” kultur. Hvor jeg kommer fra. ”Dette er ikke vår kultur” sa foreldrene mine, og henviste til det frigjorte norske livet. Vi samlet på pakistansk nips, hørte på pakistansk musikk, spiste pakistansk mat og leste pakistanske aviser.  Mens pakistanere i Pakistan helst ville ha vestlige ting. Det være seg fra kjøkkenmaskiner til genserer til BBC.

Oppvåkningen

Så skjedde det noe. En form for oppvåkning for et par tiår siden. Det norske var ikke så farlig lenger. Vi lærte oss språket, normene, kodene og referansene. Etter å ha knekt koden kunne vi se at den norske kultur ikke er så altfor ulik den pakistanske kulturen. Høres usannsynlig ut, men når vi stripper kultur for det overfladiske ser vi at det er noen grunnleggende og universelt som binder oss. Vi har de samme grunnleggende behov: trygghet, tilhørighet, forutsigbarhet, kjærlighet, drømmer og tro.  I Aftenposten 13. april skriver forfatter Ove Røsbak om ”Det virkelig Norge”. Han setter opp syv punkter som definerer det virkelige Norge. Du kan bytte ut ”Norge” med ”Pakistan” eller hvilken som helst annen land i disse punktene. Vi mennesker er faktisk så like. Og ja, Pakistan har sine egne snåsamenn.

Jeg vet at bildet er komplisert. Innvandrere har i stor grad tilpasset seg den naturlige forandringen. Den som kommer når ulike personer, bakgrunn og tro møtes. Vi har lært oss å elske mye av det urnorske. Du finner sannsynligvis ikke en pakistansk kvinne som ikke er forelsket i bunaden. Eller som ikke syns rosemalingen, korpsmusikk på 17. mai,  Julen, fjell og sjø, og hyttelivet ikke er fantastisk. Dog, det er ennå et stykke til at fargede nordmenn overtar i skiløypa, men det kommer.

Utviklingen kan ikke stanses

Den norske kulturen, i alle former, er under utvikling. Og har alltid vært det. Mennesket har aldri stått stille. Samtidig som det er livredd endringene fra det vante, det kjente.

Det er uunngåelig. Norge forandrer seg, vår kultur forandrer seg, vårt språk forandrer seg, våre matvaner forandrer seg. Det er ikke alarmerende. Det er naturlig, og det er sunt.

Men selvsagt er det skremmende! Vi liker da ikke at våre unger er så påvirket av amerikanske tv-serier og filmer. Og vi liker ikke alle påvirkningene fra det store internettet.

Det er nostalgien som påvirker oss, når vi ønsker å holde ved det vi betrakter som det norske. Jeg har forståelse og respekt for at mange kan føle at norsk kultur bli utvannet. At det flerkulturelle Norge påvirker ”det norske” i for stor grad. Vi er alle medlemmer i dette samfunnet, og vi påvirker alle landet vårt, kulturen vår på en eller annen måte. Norge har blitt et kulturelt rikere land med det mangfoldet vi i dag har. Adil Thathaal har vunnet dansefeber, russisk-norske Alexander Rybak har blitt riksyndling, Samsaya synger som en gudinne, fotballen har blitt en sann fryd med fargede nordmenn  i rikt monn. Og hvem kan tenke seg en kveld ut på byen uten en kebab kl. tre om natta?

Veve en levende kultur

Ja visst har det flerkulturelle også elementer av ukultur. Vi hadde tidligere aldri hørt om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse og a-b-gjengen før. Dessverre er det slik at når ulike mennesker med ulik tro og ulik bakgrunn møtes, så vil det bli gnisninger. Farget innvandring er relativt nytt i Norge, vi er i en tilpassningsfase.

Den norske kulturen defineres av oss nordmenn som lever nå. Og vi er blitt flerkulturelle og globaliserte.  Det er en organisk prosess som ikke kan snus eller tvinges inn i en bestemt form.  Istedenfor å fokusere på ukulturen, burde vi bruke alle de fargerike trådene til å veve frem den nye norske levende kulturen. Den som definerer Norge, slik den er i dag. Med røtter i det urnorske, men blikket på flerkulturell berikelse.

Nøkkelen til det norske

Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.

Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :

Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.

Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.

Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.

Ydmyket

Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».

Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.

Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.

Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.

Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.

Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.

Overprøvde

Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.

Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.

Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.

Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?

Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?

Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.

Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.

Reaksjonene:

«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no

«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no

«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»

«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no

«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»

«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten

En annen norgeshistorie

Tv-serien Det nye landet og dokumentaren Min Mors hemmelighet lyssetter begge skampletter i moderne norsk historie.

(Publisert i Ny Tid, uke 5 )

Norges innvandringshistorie, er en beretning om de fremmede og de fremmedgjorte.

Hva er verdien av å kjenne sin historie – hvor en kommer fra og hvilken kulturell arv en bærer på? Enkelte fortrenger sin historie, noen har den som en liten apropos i livet og andre er slett ikke kjent med sin bakgrunn. De som ikke vet hvor de kommer fra, hva som har formet dem og deres foreldre, vil kun ha en amputert arv å gi videre til sine barn.

Å kjenne seg selv og den historien man er en del av, både i fortid og nåtid, er grunnleggende. Vi har alle mye å lære av historien. Den kan berike oss og samtidig gjøre oss oppmerksomme på feil som ikke skal gjentas. Når historie går i glemmeboken, mister nye generasjoner en del av helhetsbildet over sine liv og det samfunn de lever i.

I internettets, iPadens og bredbåndets tidsalder skulle man tro at all informasjon var tilgjengelig, oppfattet og fortært. At det ikke lenger finnes noe å fortelle, som folk ikke allerede vet om. Så feil kan man ta. Historien kan aldri formidles mange nok ganger.

Flau historie

NRK-serien Det nye landet går for tiden på statskanalen NRK. Serien på fem deler forteller Norges moderne innvandringshistorie. En viktig del av norgeshistorien, som har vært gjemt mellom permer, statistikker og filmklipp og i sinnene til de mange som har innvandret til Norge. I Det nye landet er alt dette materialet samlet, bearbeidet og gjort tilgjengelig for oss. NRK-serien løser opp i knuter, besvarer dine spørsmål og gjør samtidig en del fordommer til skamme.

Det nye landet favner bredt og byr på mange overraskelser. En sitter med en flau smak i munnen når serien forteller om amerikanerne som seilet inn til olje-Norge på en beundringsbølge på 70-tallet. Tatt imot som helter med skyhøye lønninger og luksus å boltre seg i. På den andre siden ser du bilder av italienske og spanske oljeriggarbeidere. Også de en del av den blomstrende oljenæringen, men med lave lønninger og elendige boforhold. Unge etniske nordmenn legger ikke skjul på sin skepsis til de nye arbeiderne. Ingen skjemmes over de rasistiske meningene de serverer på tv. «De er ikke mennesker», får vi høre den ene si.

Vår tids arbeidsinnvandrere

Pakistanerne er et kapittel for seg selv. De kom tomhendt og innkvarterte seg selv i slottsparken. Det fantes ingen mottak og ingen boliger. Utleiere tok blodpris for lugubre, små leiligheter. Myndighetene var uforberedt, men også uinteressert i starten. Privatpersoner og mediene ropte varsko. Pakistanerne fikk dårlig betalte lavstatusjobber, men var fornøyde. Arbeidsmaurene ville gjøre minst mulig ut av seg. Deres mål var å tjene masse penger og reise hjem igjen.

Gjenkjennelsesfaktoren er tidvis stor. Vår tids arbeidsinnvandrere behandles nesten likedan. Det er tydeligvis ikke noe galt i å betale polakkene en brøkdel av den timelønnen vi selv hadde akseptert. Vi har åpenbart lært lite av historien. Kanskje fordi historien aldri ble fortalt oss slik vi ser den i Det nye landet.

NRK-serien er et viktig bidrag i integreringsdebatten. Hvordan kan vi forbedre vårt multikulturelle samfunn hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra. Det man til en viss grad savner i serien, er de personlige historiene. Hvordan opplevde italienerne, spanjolene og pakistanerne den historien de ble en del av? Mahmona Khan, tidligere redaktør i nettmagasinet x-plosiv.no, har i sin bok Tilbakeblikk – da pakistanerne kom til Norge (Pax forlag, 2009) formidlet litt av det perspektivet NRK mangler. Også hun dokumenterer en del av historien, men hun forteller de personlige historiene.

Skjult identitet

Hvor viktig det er å kjenne sin historie får vi også et godt eksempel på i den prisbelønte dokumentaren Min mors hemmelighet (2009), som kom på dvd 28. januar. Her møter vi filmskaper Ellen-Astri Lundby som i voksen alder finner ut at moren egentlig er same. En sannhet moren har holdt hemmelig for datteren i alle år. Ellens mor innvandret fra sin samiske etnisitet og til det norske. I Min mors hemmelighet prøver Lundby selv å finne tilbake til sine røtter.

Dette er det personlige perspektivet, men filmen gir også et unikt innblikk i den samiske historien, fortalt gjennom den gripende fortellingen om Ellen-Astri Lundbys mor. Storsamfunnets fornorsking av samene i etterkrigstiden er et mørkt kapittel i norgeshistorien. Denne politikken etterlot seg mennesker som skammet seg slik over sin etnisitet at de valgte å skjule den, og flykte fra sin arv og sin bakgrunn.

Å bli frarøvet ens røtter skaper et tomrom, og stolthet byttes ut med skam. Lundbys mor fortalte aldri datteren om seg selv, hvor hun kom fra og hvorfor hun skjulte sin bakgrunn. I Min mors hemmelighet ser vi hvordan datteren smiler av lettelse når hun får bekreftet at hun er av samisk herkomst. Det er viktig å vite hvor man kommer fra. Alle mennesker skal, bør og fortjener å få vite om sin opprinnelse.

På sin reise møter Lundby mennesker som styrker hennes stolthet over å være same. Samtidig er sårheten påtagelig når hun møter samer som ikke vil vedkjenne seg sin etnisitet.

Viktige vitnesbyrd

Den samtiden som tvang Ellens mor fra Finnmark til Oslo, og som førte til at hun brøt med sin kultur og historie, var fordommene som knyttet seg til samene. Dette er opprørende for Ellen, men det er like fullt en historisk sannhet.

Tv-serier og filmer som Det nye landet og Min mors hemmelighet er viktige nedskrivinger av den moderne norske historien. Mens den førstnevnte tar for seg innvandringen fra fremmede land, handler den andre om fremmedgjøring av mennesker i deres eget hjem.

Skal vi lære noe av historien, er vi nødt til å fortelle om den. Det er viktig for vår generasjon å vite hvordan vi som nasjon og som enkeltmennesker har tenkt, handlet og påvirket. Skal vi unngå de samme tabber og forsterke det som faktisk fungerte, må vi nedtegne vitnesbyrdene og gjøre de allment tilgjengelige. Det har Det nye landet og Min mors hemmelighet gjort. Nå må vi bruke materialet til å opplyse kommende generasjoner, slik at de ikke blir sjokkert når de ser tv-bilder fra slaget i Brumunddal. ■

journalister og minoritetene

Det er ikke bare bare å omtale minorteter i mediene. Om det er etniske minoriteter, muslimer, homofile eller fuksjonshemmede. Kommer det gladsaker om minoritetesjentene som topper statistikken for videregående skoler, eller om den høye fotballtalent-produksjonen fra minoritetsmiljøer, er det ingen som skriker om dårlig journalistikk. Ingen som krever at journalisten vitterlig må skrive om alle de jentene som er undertrykket og kneblet, og ikke bare om disse jentene som nå ser ut til å klare seg fint.

Lager TV2 en herlig, rørende dokumentar om den fantastiske Tahir Hussein (blinde unggutten som syklet tandem Trondheim-Oslo med Vidar Bø), som fører til både Årets norsk-pakistaner pris og plassering som nr. 2 i «Kremtoppen», er det ikke mange minoritetsstemmer som krever bred skildring av statistikken for overfallsvoldtektene i samme slengen. For skal man bruke kritikernes logikk må vi jo omtale den hele og fulle sannheten, i det vide og det brede.

Ja til balanse

Javisst blir minoriteter stigmatisert i medier. Det er vitenskapelig bevist. Jeg har lest de bøkene i pensum på skolen. Derfor jobber jeg bevisst med å fremheve gode historier, som nyanserer det bildet som skapes av minoriteter i media. X-plosiv skal skape den balansen, for alt er faktisk ikke svart hvitt. Tilbakemeldingen jeg får når suksesshistorier blir publisert er ensidig. Folk er henrykt og lettet for å se noe annet enn elendighetsbeskrivelsen. Slik sett gjør jeg min jobb som journalist og redaktør. Leseren kjenner seg igjen, og den uvitende får utvidet sin kunnskap. Og bud en i Vær Varsom plakaten er nettopp:

1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Men det som er frustrerende som journalist med minoritetsbakgrunn er at mitt eget miljø (minoritetsmiljøet, det norsk-pakistanske- og muslimske miljøet), sjelden takler artikler og saker som har et kritisk blikk mot miljøet. Ikke alle er opplyst om punkt 1.2 i Vær Varsom-plakaten. Det er faktisk en journalists plikt å ivareta oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.

Når «miljøet» reagerer

Selvsagt er det en belastning å eksponere eller ta til orde mot kritikkverdige forhold blant sine egne. Alle journalister kan skrive under på det, både med uten minoritetsbakgrunn. Men den dagen jeg ikke kan gjøre det, den dagen har jeg ikke noe i profesjonen å gjøre. Jeg er helt uinteressert i å bare skrive godsaker om underdogen som klarte å oppnå noe mot alle odds, eller om det som faktisk fungerer helt utmerket, hvis jeg ikke også kan ha et kritisk blikk. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke kan tillate oss å være tindrende uenige om hva som er god moral. Og om vi ikke kan bringe grumset frem i lyset og diskutere den i offentligheten. Om ikke annet så viser det at vi tar et oppgjør med våre egne skjelett i skapet.

Provosert

Jeg føler meg kraftig provosert over kritikken mot journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgard. De skrev moralpolitisaken i Aftenposten. Istedenfor å diskutere det som er kjernen i saken, nemlig moralkontrollen som utøves av noen på Grønland, henger man seg opp i hvordan journalisten beskriver omgivelsene hun møter på Grønland. Dette er skyggelegging av debatten vi ikke er tjent med. Den enorme debatten i etterkant av saken har tydligvis gått kritikerne hus forbi. Hva med å diskutere problematikken som noe mer enn en liten apropos om at «selvfølgelig er jeg mot moralovervåking».

Journalistens skildring er subjektiv, og slik skal det være. Men jeg kan ikke se at «den er farget av hennes fordommer». Den er nøktern, informativ og beskrivende. Kritikerne undervurderer leserne når de tror slike beskrivelser danner bilder av Grønland. Det er ikke journalisters skildringer som danner helheltsinntrykket av Grønland. Det er de mange sakene som gjør. Både positive og negative.

Hvorfor stilles det krav om at en slik sak også skal ta for seg «bygdedyret» på bygda? Skal X-plosiv også ta for seg alle de som mislykkes i å integrere seg i samfunnet, når de skriver om Sheraz Yaqub, den yngste i Norge til å ta en doktorgrad samtidig som han fullførte medisinstudier? I en og samme sak?

Jeg er villig til å lytte når de som kritiserer slike viktige saker for ensidighet, også kritiserer positive saker som står på trykk i mediene.

Mediene er nødt til å nyansere

Når det er sagt; Det er hevet over enhver tvil at moralpolitisaken var viktig for almennheten. Men mediene er nødt til å bli flinkere til å nyansere mediebildet av etniske minoriteter generellt og muslimer spesielt. Vi er nødt til å informere Norge om det multikulturelle samfunnet vi i dag har. Og det betyr altså, ikke bare elendighetsbeskrivelser, men også saker om det som fungerer, og de som lykkes. Som jo er mesteparten av minoritetene. Vi må ikke la elendighet og konflikt styre mediebildet alene.

*******************************************************************************************************************

Her kan du lese noe av kritikken mot Aftenposten-saken mot moralpoliti:

http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/18030

«Har Aftenposten en agenda»

De usynlige kvinnene

(Publisert på x-plosiv.no 08.03.09)

«Vi har mer gjennomslagskraft i det norske samfunnet enn i subkulturer på Grønland» sa talskvinne for 8. mars komiteen Ane Stø i Dagsavisen 4. mars. «Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke». sier hun videre. Hårreisende kommentarer som viser kvinnebevegelsen totale mangel på nytenkning og prioriteringer. Det totale svik for innvandrerkvinner som i 40 år har manglet en stemme i samfunnsdebatten.

Kvinnebevegelsens engasjement for innvandrerkvinner har omtrent vært totalt fraværende. Det grenser til det utilgivelig, når det har pågått over så lang tid. Riktignok har det vært innvandrerkvinner som har jobbet utrøttelig, parallellt med den etablerte kvinnebevegelsen, slik som Fakhra Salimi, leder i MIRA-senteret. Hadde disse kvinnene fått inpass i etablerte fora, hadde man kunne sett paroler som sa «Obligatorisk norskundervisning», » Motivasjon og Samhold», «Nei til tvang» allerede på tidlig sytti-tallet. Det kom hundrevis av unge kvinner til Norge helt i begynnelsen av sytti-tallet og som stilte langt dårligere enn min generasjon gjør. Språket ble den største barrieren. De ble dratt ut av sine trygge rammer i land som Pakistan, India o.l. og ble kastet inn i et liv av total isolasjon.

Mange ble satt til å jobbe i fabrikker og sykehjem uten å kunne ett ord norsk. Denne isolasjonen og det harde livet disse har levd har satt spor. Brorparten av førstegenerasjons innvandrerkvinner sliter med alvorlige helseproblemer. Deperasjoner, diabetes og en rekke andre livsstilsykdommer har rammet dem i en forholdsvis ung alder. Det er først når deres barn ble eldre at noen av kvinnene klarte å komme seg ut av isolasjonen og danne seg sine nettverk. I mange tilfeller har døtrene hjulpet sine mødre med å få seg et verdig liv igjen. Her føler jeg at kvinnekampen som på sytti og åtti- tallet var i full blomst i Norge burde ha tatt med seg sine nye medsøstre.

Kampen på innsiden

En dyptgripende kvinnekamp må først og fremst komme fra innsiden. Med den fremadstormende andregenerasjonen, er en bevegelse allerede i gang.

Det er døtrene som nå begynner å markere seg i flere av samfunnets arenaer. Det er disse som vil føre denne kampen. For det er fortsatt slik at det hvert år kommer dusinvis av «førstegenerasjons-innvandrere» til Norge. Jenter som blir gift med nordmenn, og blir hentet fra land som blant annet Pakistan. Disse lever dessverre de samme liv som våre mødre gjorde. Dog er forholdene kanskje litt bedre for noen av disse, i og med at de gjerne har en svigerfamilie som nettverk. Men også her har nye utfordringer dukket opp, og som sjelden blir tatt opp. Nemlig urimelige krav fra den norske svigerfamilien, og begrensninger i muligheten til norskopplæring. Mange av jentene er i de fleste tilfeller prisgitt sine svigerfamilier. Noen av disse blir brukt mer eller mindre som hushjelper. De blir bevisst holdt utenfor det norske samfunnet, og de blir nektet norskopplæring av sine menn eller svigerfamilier. En obligatorisk norskopplæring eller andre statlige virkemidler hadde kanskje hjulpet. Disse kvinnene trenger oppfølging nå, slik at vi unngår en ny generasjon som vil eldes til å være der våre mødre er i dag.

«På vegne av andre«

Sytti-talls feministen Annik Borthen kommenterte mitt utspill på NRK’s «I kveld» den 4. mars i år. Hun var enig med meg i at kvinnebevegelsen har sviktet. Men det som brant seg fast var hennes kommentar om at

– Vi kan ikke kjempe på vegne av andre.

Dette viser hvilken holdning kvinnerettighetsforskjemperne har hatt til minoritetskvinner. Er vi fortsatt ikke akseptert som norske kvinner? Er ikke vi en del av de kvinnene som bevgelsen skal kjempe for?

Kvinnefronten og kvinnegruppen Ottar har en radikal, til tider aggresiv profil. Ottar kaller sin feminisme for «brøytebilsfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Dette er en tilnærmingsform som ikke appellerer til innvandrerkvinnene. Under programmet 4. mars kom det frem at 8. mars komiteen bestemmer paroler etter demokratisk valg, og at innvandrerorganisasjoner ikke har dukket opp. Dette er ikke noe annet enn ansvarfraskrivelse. Hvorfor har ingen kvinneorganisasjoner foreslått paroler for innvandrerkvinner? Er det slik at innvandrerkvinner selv må dukke opp for å fremme sin sak, ellers er det ingen andre som finner den verdig?

Skaper arenaer

Radikale og ytterligående feminister har kuppet betydningen av 8. mars. Dagen må tas tilbake, og budskapet må fornyes. Det har tilsynelatende ikke vært mye brøyting fra Ottar sin side for minoritetskvinnene. Feminister fra minoritetsmiljøer og muslimske feminister kjemper ikke en kamp først og fremst mot menn. Dette er en kamp like mye om selvverd, som likeverd. X-plosiv har gjennom Kvinnefestivalen tatt initiativet til å engasjere innvandrerkvinner, med respekt, forståelse og frihet til å tale som bakteppe. Den viktigste jobben er å vise kvinnene de muligheten og alternativene som finnes. Motivasjon og inspirasjon er verktøyet som må brukes for at innvandrerkvinner skal få styrken til å oppnå sin potensiale. X-plosiv ville gjennom Kvinnefestivalen skape den arenaen vi har savnet i så mange år.

Barrierer

I retrospektiv kan vi trygt si at innvandrerorganisasjoner skulle vært flinkere. Men det våre mødre ikke klarte, eller ikke hadde forutsetninger til å klare, skal deres døtre få til. I 40 år har vi vært glemt, men nå er det mange stemmer. Språket er ikke lenger noen barriere. Kampen skal ikke kjempes med radikalisme eller aggresjon. Kampen skal føres med respekt, forståelse og verdighet. Sviket fra kvinnebevegelsen vil dog henge ved oss i lang stund fremover.

La oss heve stemmen mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelser og undertrykking. La oss heve stemmen forlikeverd, respekt og retten til å bestemme over vår egen kropp. La oss hjelpe hverandre opp og frem!

Se X-plosiv sin debatt med medlem fra Ottar i programmet «I kveld» på NRK her.

Gratulere med dagen alle norske kvinner!

Selvtilliten skal gjenvinnes

(Publisert på x-plosiv.no 31.12.08)

Året 2008 er ved veis ende. Bak oss legger vi et år hvor verden har kjempet en evig kamp mellom håpet og det håpløse. En rekke dyptgripende og historiske begivenheter har funnet sted over hele verden. Mange har opplevd å veksle mellom pågangsmot og likegyldighet. Noen av utfordringene har vært av en slik størrelse at de har vært vanskelig å forholde seg til. Klimatrusselen for eksempel har gjort oss motløse. Allikevel er det kampene nærmere oss som har engasjert mest.

”Som alle andre”

Å være del av minoriteten har vært en ufravikelig sannhet. Illusjonen om å være ”som alle andre” har brast med jevne mellomrom og gjort oss oppmerksomme på at vi ikke er som alle andre. Vi har ikke alltid glidd inn i den grå massen, fargene har avslørt oss! Hudfargen og navnet har minnet oss på at vi ikke kan med all mulig selvfølgelighet si at vi er norske. Ja, teknisk sett er vi det, og inni hjertet føler vi oss norske som brunosten. Om enn med røtter en annen plass! Historiene om høyt utdannede overkvalifiserte trikkeførere har rørt oss. Debattforumene på Dagbladet og VG har opprørt oss. Gjengoppgjørene og skytingene har gjort oss sinte, og Ali Farah saken har sjokkert oss! På tampen av året har India-Pakistan konflikten vært enda en påminnelse på at røttene er dype, og ikke slipper taket. For hver krasse utspill fra tv-skjermen har hjertet dunket noen ekstra slag. Vi har vært som dratt i hver sin retning, balansen har vært tøff!

Troen på ”Change”

I et samfunnsbilde som kunne desillusjonert oss finner vi håpet. Om ikke i Norge, så utenfor landets grenser. Vi blir oppmerksomme på presidenvalget i USA. Landet som vi elsker å hate. Vi forbinder den med Irak-krigen, bomber, irakiske sivile tap i tusentall, krigen mot terror i Afghanistan, den evige innblandingen i Pakistans interne anliggende. Ja, intet positivt å assosiere med USA har vi hatt. Inntil en mann ved navn Barack Hussein Obama forlangte oppmerksomheten. I en bølge av ektefølt beundring og troen på ”change” har vi sågar bagatellisert mannens planer om Pakistan. Vi har med store øyne fylt av håp for vår egen del konstatert at verdens eneste supermakt velger seg en afroamerikaner som president. En mann tilhørende minoriteten i landet! Plutselig innser vi at det er med oss selv vi må jobbe. Selvrespekten og selvtilliten må gjenvinnes. Mulighetene må gripes og integriteten må økes. Arbeidsmoralen skal slå følge med ambisjonene. Vi skal ikke la diskrimineringen og rasismen noen av oss opplever holde oss tilbake. Det finnes faktisk ingen grenser for hva en kan oppnå! Det har vi lært av Barack Obama i 2008!

Et vitnesbyrd

Av X-plosivs egen redaktør Mahmona Khan har vi lært noe viktig i år. Noe vi hadde latt gå i glemmeboken i alle år. Respekten for våre foreldres sterke historie i Norge! Hun ga oss bildene, et vitnesbyrd for livet våre foreldre har levd for å gi oss det livet vi i dag nyter. Det var ikke et tørt øye å finne i forsamlingen. Vi har så mye å lære av den kampen førstegenereasjonsinnvanderere har kjempet, i landet vi i dag kaller vårt.

”Heltene er mange”

Det er mange personligheter som har gjort inntrykk på oss. Et kjærkomment lyspunkt har vært den vevre Hadia Tajik. Høyden kunne lurt deg, for bak fasaden finnes en mektig, dyktig og ærlig kvinne. Årets norsk-pakistaner ble hun, og x-plosiv er så stolte av sitt valg!
Er man på utkikk etter flere ”guiding stars” er det bare å ta en titt på nominasjonslisten til x-plosiv prisen. Og dem du ikke finner der finner du kanskje rundt deg. Mannen som har jobbet syv-dagers uker for å forsørge sin familie, både her og i hjemlandet. Moren som har sjonglert mellom jobb, hjem, barn, ektemann og svigerfamilie. Jenta som har fortapt seg i skolebøkene for å oppfylle drømmen til sine foreldre om høyere utdanning. Damen som har tatt på seg hijab etter flere års overveielser. Gutten som har valgt med hjertet og overbevist sine foreldre om at hans utkårede er den rette. Bestefaren som gikk mot slekta og motsatte seg tvangsekteskapet av barnebarnet. Ja, heltene er mange!

Nok å kjempe for

På den siste dagen av 2008 er det godt å konstatere at der det finnes håpløshet, er håpet rett rundt hjørnet. Riktignok er det mange kamper å kjempe, selv om Norsk-pakistansk studentsamfunn konstaterer at der ikke finnes behov for mer motivasjon blant de unge! (For øvrig en grov skivebom)! Så lenge unge etterkommere av innvandrere med en mastergrad i lomma kjører drosje er det nok å kjempe for. Så lenge unge jenter blir stilt ovenfor umulige valg som slekta eller kjærligheten har vi nok å gå på barrikadene for. Så lenge norsk-pakistanere ikke ser verdien av frivillig arbeid har vi nok å henge fingrene i!

Kampen gjennom pennen

Mange kamper er vunnet, mye er oppnådd! Nå er det på tide å gå løs på de gjenværende med iver og pågangsmot! X-plosiv.no vil fortsette å belyse og bekjempe utfordringene ved å arrangere begivenheter som Prisutdelingen og kvinnefestivalen! Vi skal gjøre vårt for gjenvinne respekten og verdigheten blant unge ved å føre kampen gjennom pennen.

Med ønsker om et godt nytt år og håp om større engasjement og mindre likegyldighet, behold håpet i 2009!

Egypt svikter palestinerne

(Publisert på x-plosiv i februar 2009)

Forskrekkelse!

Det er med forskrekkelse og dyp sorg mennesker verden over er vitne til massemordet av palestinerne på Gazastripen! Demonstrasjoner og protester har vært mange og emosjonelle. Også hjemme i Norge har det vært flere demonstrasjoner, hvorav demonstrasjonen på mandag tok en aggressiv vending når noen av de fremmøtte kastet steiner på politiet. Lørdagen så en stor mobilisering av nordmenn som vil ha en umiddelbar stopp i krigen mot palestinerne.

Lars Sponheim har vært kraftig i sin kritikk av Israels aggresjon og mener at Israel må ta hovedansvaret for hvert drepte barn. Statsministeren har også tatt til ordet for at Israel må bære hovedansvaret, fordi Israel er langt mektigere enn de lutfattige palestinerne. Den såkalte ”fosvarskrigen” Israel fører mot Hamas er en sann kamp mellom David og Goliat. Uproposjonen man er vitne til kan også leses i en rekke statistikker som viser antall rammede av denne årelange betente konflikten.

Det har vært en kraftig mobilisering via nettsamfunn som Facebook og andre. Det er meget sterke følelser involvert blant især muslimene over hele verden.

Hva gjør Egypt?

Det eneste landet som grenser til Gaza-stripen er Egypt. Et land vi har hørt svært lite fra siden krigen startet. Med den kollektive harme som er å bevitne blant muslimer verden over er det kun Egypt som har konkrete muligheter til å hjelpe Palestinerne på Gazastripen umiddelbart. Det er derfor høyst kritikkverdig at Egypt fortsatt holder grensen nærmest hermetisk lukket, med unntak av noen få hjelpeforsyninger som har fått sluppet igjennom. Og noen få sårede som har fått komme igjennom.

Ingen vitner?

På den israelske siden av Gazagrensen står det horder av utenlandske journaliser som ikke får slippet igjennom. De kan ikke annet enn å rapportere antall fly og helikoptre i lufta og hvor mange bombe og granatnedslag de hører. Slik situasjonen er i dag foregår det en hjerteløs krig med uakseptable tap av sivile liv uten vitner til stede. Hvorledes slik kan skje i 2009 er uforståelig! To norske leger, helter i manges øyne er de eneste utlendingene som har fått slippet inn fra Egypt. De er de eneste øyne og ører for den vestlige media. På tross av bakkeoffensiven vil ikke Mads Gilbert og Erik Fosse fra Norwac forlate Gaza.

Egypts unnfallenhet ovenfor lidelsene til Palestinerne fortjener langt større protester enn de vi ser utenfor Israels ambassade! Det eneste (muslimske) landet med Hosni Mubarak i spissen hadde samtaler med Israel to dager i forkant av krigsstarten. Hva som her ble diskutert er ikke godt å vite. At han fordømmer angrepet i sin tv-sendte tale 30. desember samtidig som han nekter å åpne grensen for å hjelpe til i denne uholdbare situasjonen er uakseptabelt!

Riktignok er Egypt bekymret for Hamas sin innflytelse i landet og vil ikke ha noen form for samarbeid med militsen er det nå på tide å legge til side uenighetene for å være sin rolle bevisst. Hosni Mubarak ønsker gjerne å fortsette dialogen og samarbeidet med Abbas men nekter å samarbeide med den demokratisk valgte Hamas regjeringen. Tilbake sitter halvannen million uskyldige sivile i en umenneskelig og uholdbar fengsel!

Oppfordringen er klar, neste demonstrasjon må være foran Egypt sin ambassade! De må presses til å åpne grensen mot Gaza for å ha fri flyt av mat, medisiner, nødhjelp og journalister inn og sårede ut! Ønsker man å utøve press mot besluttende og involverte myndigheter er dette den rette plassen å begynne. Inntil konfliktene igjen finner til forhandlingsbordet er det nødvendig at verdenssamfunnet kommer palestinerne til unnsetning, og her har Egypt et særlig ansvar!

17. mai i rødt, hvitt og blått

(Publisert på x-plosiv.no 15.05.08)

Innvandrerforum tar til orde for at 17. mai komiteen skal tillate utenlandske flagg i barnetoget. Forumet mener at minoritetenes kulturer, språk og drakter er en del av samfunnet og burde være synlig den 17. mai. Man skal altså få muligheten til å vise sin egenart i tillegg til det norske og ikke istedenfor sier Athar Ali, leder av Innvandrerforum.

Dette er en fullstendig skivebom! I motsetning til andre land og kulturer er det lite til offentlig feiring, folkefest og pyntede mennesker i Norge. Det er kun en dag i året du kan gå nedover Karl Johan og se og føle det norske samholdet. Barnetoget, folkemengden, bunadene, is og pølser, korps, nyutsprungene blader på de massive trærne, den blomstrende slottsparken, kongefamilien, russetoget. Nordmenn er ikke kjent for å være de mest patriotiske, men 17. mai feires av alle.

Jeg vet ikke når Athar Ali eller de andre i innvandreforum sist tok seg turen til slottsparken den 17. mai, men det må være lenge siden. De siste ti-femten årene har den ene fargerike drakten etter den andre flagret på slottsparken denne dagen. Minoritetene har tatt til Oslo sentrum i tusentall og i sine beste nasjonale drakter. Enhver som befinner seg i og nær Slottsparken kan ikke unngå å få med seg at Norge er et land med en fargerik befolkning. Nordmenn i alle farger har gått side om side, noen med og noen uten det norske flagget, men feiret har de. På hver sin måte. Og slik skal det være!!

17. mai har minoriteten en gylden mulighet til å feire det landet de har flyttet til! De har en mulighet til å føle seg som en del av det samfunnet de lever i. La oss nå unngå å skille oss fra samfunnet ved å understreke hvor vi opprinnelig kommer fra. Dagen er den norske nasjonaldagen og burde brukes til å øke samholdet i samfunnet. Denne ene dagen kan alle nordmenn uansett farge gå med det norske flagget på brystlommen og føle seg stolte av det. Det er på tide at man omfavner Norge som sitt hjemland, og det innebærer at man lar ungene gå i barnetoget med det norske flagget i hånda. La oss bruke 17. mai til å være fargeblinde! La oss nå se et hav av norske flagg bølge seg nedover Karl Johan!

Lys og mørke i Casablanca

CasaNegra har tatt Marokko med storm

(Publisert i Ny Tid 18.01.10)

Marokko. Den marokkanske filmen CasaNegra (2008) har premiere på norske kinoer 15. januar. Filmen er regissert av den norsk-marokkanske Nour- Eddine Lakhmari, som også står for manus. Denne mørke actionfilmen satt i den vakre, men kaotiske Casablanca, har skapt høylytt debatt i Marokko. Konservative krefter og islamister har protestert mot den overdrevne banningen og det moralske for- fall som vises. Sett med norske øyne er derimot dette en god film med glimt i øyet.

Det svarte huset

Regissøren Nour-Eddine Lakhmari debuterte med kortfilmen Uten ski på bena i 1996, siden kom Le Regard (2005). Med CasaNegra har Lakhmari virkelig satt seg på filmkartet som Oscar-bidraget fra Marokko. Mens skeptikerne altså har protestert høylytt over det moralske innholdet i filmen, har marokkanerne selv gått mann av huse for å se filmen som betegnes som tidenes beste i landet.

Bynavnet Casablanca betyr «det hvite hus», og filmbildene viser rett nok en hvit by om morgenen. Om natten forvandler imidlertid byen seg til «CasaNegra», det svarte huset, på mer enn én måte. Det er en mørk by som ikke kan gi innbyggerne det de drømmer om, og publikum ledes inn i byens underverden, preget av gate- barn, prostituerte, småkriminelle og alkoholikere. Det er en skarp kontrast til det eksotiske og livlige Casablanca om dagen.

Desperat pengebehov

Karim og Adil er to småkriminelle tapere som lever på siden av samfunnet. De har hver sitt å stri med.  Adil har fått et postkort fra sin onkel i Malmö i Sverige, og dit skal han, bort fra kaoset i byen. Lakhmari bruker sin bakgrunn og sine egne erfaringer til å vise den motivasjonen og de situasjonene som fører unge menn til Europa. Man får et unikt innblikk i hverdagen og håpløsheten til to arbeidsløse menn, som desperat ønsker å komme seg ut av hverdagen de befinner seg i. Det som betyr noe er penger, og da ikke til personlig glede, men for å kunne forbedre situasjonen til sine nærmeste.

Innvandrerhistorien viser at det er ønske om økonomisk bedring som først og fremst har vært drivkraften til innvandring. I tillegg har ideen om at «gresset er grønnere på den andre siden» vært høyst gjeldende. Det er som regel de arbeidsløse og fattige som har risikert sine hus og eiendommer for å komme seg ut av hjemlandet. Med stengte grenser over hele Europa er det nærmest umulig å kommer seg hit på grunnlag av arbeid. Menneskesmuglere har funnet sitt levebrød i å gi unge gutter falske forhåpninger. De krever store summer og selger visum til land som Italia og Hellas, og i CasaNegra sitt tilfelle; Sverige. Desperate unge menn setter alt på spill for det søte liv i Europa.

Den europeiske drømmen har endt i døden for et utall menn fra Asia og Nord-Afrika. Dette ser dog ikke ut til å skremme de som blir igjen. De gir opp å finne arbeid og fotfeste i sitt eget land, og ønsker raske penger. Det er gjengs oppfatning i land som har mange utvandrende at «penger gror på trær» i Europa. Lite vet de hva som venter på den andre siden av stakittgjerdet. De fleste havner i arbeid under slavelignende forhold. De bor under verre kår enn de hadde hjemme, og mange velger å ta selvmord fremfor å reise hjem i skam. I CasaNegra byr det Karim imot å sløye fisk på fabrikken. Sannsynligheten er stor for at den høyst kjekke og dresskledde Karim hadde havnet i en liknende fabrikk i Europa.

Med ambisjoner om å reise til Malmö, og i verste fall i Bergen, setter Adil og Karim ut på en tre dager lang reise gjennom Casablancas gater. På veien møter de småskurker, håp, mismot og kjærlighet. Filmen tar også opp temaer som hjemmevold, sosial utnyttelse og skillelinjene mellom fattig og rik.

Tar pusten fra deg

Det som kunne blitt en deprimerende reise inn i håpløsheten, har blitt en film som får deg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Her er det ikke mangel på tragikomiske situasjoner hvor du føler med hovedrollene i filmen; to høyst sympatiske unge menn, flott spilt av Anas Elbas (Karim) og Omar Lotfi (Adil). Det eneste de ønsker er et bedre liv.

Kulissene spiller også en viktig rolle. Casablanca tar pusten fra deg, slik har du aldri sett byen før, Casablanca burde selv stått på rollelisten. Filmen foregår stort sett om natten, med en til tider overdreven bruk av slowmotionbelagte gatebilder. Dog må det gis pluss for bakgrunnsmusikken, som suger deg til filmen.

CasaNegra er en stilig film med høy teknisk kvalitet. Den er aktuell, sympatisk, mørk og morsom. En sjelden kombinasjon i en film om byens undergrunn, men så er den heller ikke konvensjonell i sin tilnærming. Marokkanerne har som nevnt omfavnet filmen. De lar seg tydeligvis ikke affisere av det grove språket, og ser sjarmen i en kvalitetsfilm som fremstår som en hyllest til byen. I siste instans er ikke CasaNegra så mørk likevel, her lever drømmer og håp i beste velgående. ■