Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Posts Tagged ‘bollywood

My name is Shazia, and I am not a terrorist

with 4 comments

«My name is Khan, and I am not terrorist», har etterlatt en klang i hjernen  og hjertet mitt. Sitatet er hentet fra den indiske filmen «My name is Khan» som hadde premiere 12. februar i år.

Jeg er av den lettrørte typen, og bollywoodfilmer flest har nok lommetørkle- moments.

Denne gangen var det dog annerledes. Det satt mye dypere. Jeg ble trist. Kjempet mot tårene, følte meg truffet.

Den siste tidens debatt rundt karikaturstriden har gått inn på meg. Som avkobling så jeg filmen på kino i Oslo i dag. Trodde det skulle være fin underholdning. På veien hjem var det ikke noe annet enn denne setningen som satt igjen. I kjølvannet av demonstrasjonene og uttalelsene fra alle kanter, ble følelsene på lerretet straks mye mer levende for meg.

Jeg så Stoning of Soraya M. i høst, og reaksjonen var voldsom. Å bli fysisk dårlig, er gjerne et ord man bruker lett. Klisjefylt. Men med Soraya M. ble jeg så dårlig at jeg lå rett ut i flere dager. Ingen film har påvirket meg på den måten.

I dag kjente jeg igjen mye av den frykten, ydmykelsen, sårheten og fortvilelsen som autistiske Khan og familien hans kjenner. Det handler om muslimer, terrorisme, frykt og fordommer.  Det var sårt. Helt merkelig. Etter å ha debattert om ytringsfrihet og muslimer og karikaturer så lenge, var filmen til ettertanke. Tvang meg til å stoppe opp, og kjenne på det. Satte ting i perspektiv. «det finnes to typer mennesker i verden; De gode menneskene, som gjør gode ting, og de onde menneskene som gjør onde ting». Khans mor gjør verden enkel for sønnen. Det finnes ingen skiller; rase, religion, legning.

På fredag hadde vi forelesning med en av de skjønne Queendom-damene. Flott forelesning. Sittende på første rad, ble jeg plutselig satt ut. «alle norske ungdommer stiller seg spørsmål om identitet, hva de vil bli, hvem de er, hvor de vil…ingen spørr seg; er dette mitt hjemmeland? Det gjør minoritetsungdommer». Jeg ble rørt. Jeg blir ikke rørt over SLIKE ting. Men på fredag piplet det nedover kinnene noen tårer. Tørket bort i all hast.

Etter et tragisk dødsfall, reiser Khan USA rundt i jakten på den amerikanske presidenten, han har én beskjed:

My name is Khan, and I am not a terrorist

Ord til ettertanke.

Written by Shazia Sarwar

13/02/2010 at 11:01 pm

Voksen kjærlighet

leave a comment »

Last chance Harvey handler om den siste kjærligheten

(Publisert første gang i Ny Tid 26.06.09)

Kjærlighet mellom eldre har vært tabu i Bollywood. Men når filmene først kommer, er de ikke så forskjellige fra Hollywood-versjonene.

Kjærligheten mellom to voksne mennesker er det ultimate tabu i mange kulturer.  For mange finnes det ingen siste sjanse.

Last Chance Harvey (2008) har norgespremiere 26. juni. Regissert som den er av den kvinnelige regissøren Joel Hopkins (Jump Tomorrow og Jorge), er filmen blitt en romantisk komedie av den sjarmerende sorten. Med hovedrolleinnehaverne Dustin Hoffman, som en mann i 70-årene, og Emma Thompson i 40-årene er det duket for flotte rolletolkninger. Den er nominert til Golden Globe for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle innen komediesjangeren. Filmen er blitt en skjønn fortelling om ensomhet, kjærlighet og muligheter.

Kjærlighet som pengesuksess

Hollywood produserer en god dose romantiske komedier, som tidvis er god underholdning. I noen tilfeller blir filmene dessverre stemplet som «chick-flicks» (damefilmer). Men mellommenneskelige relasjoner er populært stoff i filmkretser, siden det gir gode skuespillere muligheten til å spille nyanserte roller. For selv om teknisk avanserte, men i realiteten virkelighetsfjerne filmer, er den store pengeinnsamleren, er det de jordnære filmene som vinner anerkjennelse – både blant kritikere og skuespillerne selv.

En umiddelbar parallell kan trekkes til den verdenskjente, om enn mystifiserte verden av indiske filmer – populært kalt Bollywood, etter byen Bombay, nå kalt Mumbai. Her er det nesten utelukkende én formel for uforbeholden suksess i kinosalene: kjærlighet.

Vi har gjerne en tendens til å flire litt av denne kitschpregede filmindustrien i India, men 1,5 milliard mennesker verden over er lojale tilhengere av denne type filmer. Det er da naturlig å spørre seg: Hva er det som gjør at vi har så forskjellige preferanser?

Vi i den såkalt vestlige verden får våre basale behov dekket, og vel så det. De kulturelle forholdene som skiller det europeiske publikummet fra Bollywood-publikumet har grobunn i menneskenes harde liv. Sist så fantastisk gjengitt i den kritikerroste Slumdog Millionaire (2008).

I en hverdag hvor selv det å få mat på bordet er en utfordring, er det liten interesse for å se utenomjordiske som river seg ut av magen til folk. For disse er det mer virkelighetsnært å kunne få se sin store fantasi gjengitt på skjermen. En ung mann og kvinne, som finner kjærligheten, og som så går i døden for å oppnå den.

Den eneste ene

I det toneangivende Bollywood har vi de siste årene sett en rekke tabuer falle. Det største tabuet, ikke bare på lerret, mrn også i flere sørasiatiske kulturer, er voksen kjærlighet. Kjærligheten av typen gjengitt i filmer som Når du minst venter det (2003) med Jack Nicholson og Diane Keaton i hovedrollene. Eller i denne ukas premiere, Last Chance Harvey.

I så henseende må det noe spesielle året 2007 trekkes fram. Bollywood produserte da fire filmer som var innom temaet, dog på sin puritanske måte. Alle filmene hadde den legendariske skuespilleren Amitabh Bachchan i hovedrollen:

Baghban (Gartner) viste et kjærlighetsforhold mellom et ektepar i sekstiårene, mens den flotteCheeni Kum (Mindre Sukker) fortalte historien om en 64 år gammel mann som faller for en 34-årig kvinne. Den kanskje mest vågale filmen var Life in a Metro, som tok for seg et forhold mellom to godt voksne mennesker. Deres historie avsluttes sågar med et aldri så lite kyss. En banebrytende begivenhet i en kultur hvor selv unge par ikke kan så mye som holde hverandre i hendene offentlig. Selv Lolita-historien i Nishabd bleknet i forhold – skjønt den var «ille» nok, med sin kjærlighetshistorie mellom en pur ung pike og en mann i 60-årene.

Visse kulturer er preget av konseptet om «den ene sjansen». Den første og den siste. Den farlige holdningen om at du finner kjærligheten kun én gang, og at det kun skal være den ene mannen i ditt liv til du dør, er i høyeste grad romantisert. Det går først og fremst på bekostning av kvinnene. I India blant annet er det normalt at man forventer at en enke går i hvitt resten av livet. Hun frarøves retten til farger, retten til å pynte seg, og er prisgitt sin nærmeste familie.

Å få en ny sjanse til kjærlighet er uakseptabelt. Er du godt voksen, er det umulig. En fryktlig kontrast til den sukkersøte kjærligheten som er å finne i brorparten av filmene i regionen.

Last Chance Harvey taler også til oss om denne siste sjansen. En sjanse for kjærlighet ethvert menneske burde ha, om vedkommende er 16 eller 79.

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 10:22 pm

Lærdom fra India

leave a comment »

(Filmomtale publisert første gang i Ny Tid 24.04.09)

Indiske Firaaq aktualiserer ikke bare valget, men lykkes også på mange måter bedre enn Crash og Babel.Forrige helg startet Indias enorme valgapparat i de første delstatene, i det som er landets 15. demo­kratiske valg etter selvstendigheten i 1947.

Den kontroversielle indiske filmen Firaaq (som betyr separasjon eller søken på urdu) hadde India-premiere 20. mars. Den kvinnelige regissøren Nandita Das tar for seg overgrep mot den muslimske minoriteten, i et India hvor landets hindu nasjonalistiske parti BJP nå kan komme til makten.

Etter braksuksessen med den britisk-amerikanske Oscar-vinneren Slumdog Millionaire (2008) har India badet i en bølge av begeistring. Kinopublikum over hele verden har latt seg forføre av den høyst hjertevarme og livsglade historien om slumgutten som vant prinsessen og halve kongeriket. Dette på tross av at indere flest var lite begeistret over det de mente var fattigdomsporno.

Men faktum er nå at «indisk» selger. Det være seg mat, klær, krydder, Bollywood, arkitektur, historie, eller ideen om verdens største sekulære demokrati. India er tuftet på grunnleggende demokratiske verdier som ytrings-, religions- og presse frihet. Samtidig har man sett de mest bisarre rettssaker, slått muligens kun av absurde erstatningskrav som fremmes i USA.

Sekularismen og toleransen har kommet i skyggen av lavpannet hårsårhet. I et land hvor filmskapere må endre navn på filmene fordi en yrkesgruppe føler seg såret. Rett under overflaten av sekularisme slumrer dype motsetninger, klasseskiller og religiøse konflikter.

Det er den kritikerroste skuespillerinnen Nandita Das (Fire, 1996 og Earth, 1998) som med Firaaq debuterer som regissør og manusforfatter i en av årets mest tankevekkende filmer. Filmen er basert på drapene av hundrevis av muslimer under Gujarat-urolighetene i nord-India i 2002. En mobb av hinduer gikk da til angrep på muslimer, etter at et tog med hindupilegrimer ble satt fyr på i Godhra, angivelig av muslimske ekstremister.

Tar ikke side

Det pågående valget i India aktualiserer filmen ytterligere. Narendar Modi er opposisjonskoallisjonen National Democratic Front’s (NDA) statsministerkandidat. Dette er mannen som satt som delstatsminister i Gujarat under massedrapene, og han er blitt beskyldt for ikke å ha grepet inn og stanset overgrepene.

Filmen Firaaq har allerede vunnet flere priser på filmfestivaler verden over. Noen indere har som ventet reagert med beskyldninger om ensidighet. Mange har tatt til orde for at filmen er ubalansert, kritikken går først og fremst ut på at muslimer vises som ofre. Regissør Das på sin side har holdt fast ved at filmen er fiktiv, men bygget på tusenvis av sanne historier fra tiden rundt volden, da over 1000 mennesker ble drept. Hun mener at filmen ikke tar side i konflikten, men hun legger ikke skjul på at det var den muslimske minoriteten som ble hyppigst overfalt og fordrevet under tragedien.

Filmen handler først og fremst om mellommenneskelige relasjoner. Om hvordan mennesker fanget i etniske uroligheter og vold blir påvirket av omgivelsene. En sterk skildring om menneskeskjebner som treffer deg som et slag i magen. Som viser etniske konflikter i sin ytterste konsekvens.

Firaaq handler om håp, og mangelen på den. Om bedrag, løgn, kjærlighet og anger.

Det som skiller Firaaq fra andre filmer om såkalte etniske konflikter, er at handlingen foregår i kjølvannet av urolighetene. En ensemblefilm som forteller seks forskjellige historier. En film som ikke tar side i konflikten, men som ønsker å fremheve den menneskelig dimensjonen.

Firaaq kan sammenlignes med de amerikanske filmene Crash (2005) eller Babel (2006). Filmer hvor historien og budskapet leveres gjennom historier som foregår parallelt. Crash vant en av de mest omdiskuterte Oscar-prisene for beste film. I likhet med Firaaq ble også Crash beskyldt for ensidighet og politisk korrekthet. I motsetning til Crash klarer dog Firaaq å leve opp til selve konseptet, uten å havne i fallgruven ved å bli for åpenbar.

Som i skildringene av disse skjebnene: En kvinne lukker igjen døra når en muslimsk kvinne desperat søker tilflukt hos henne, for så å bekjempe skyldfølelsen. En gruppe unge menn søker hevn som en måte å komme ut av hjelpeløsheten og sinnet sitt. To venninners lojalitet blir satt på prøve. Et sekulært, hindumuslimsk ektepar skjuler instinktivt sin religiøse bakgrunn. En liten guttunge går gatelangs i søken på sin far. En spirituell musiker henger seg fast i sin idealisme, til realitetene tar ham igjen.

På kino nå!

Filmen oppsummeres godt i replikken som ytres av den nesten overjordiske musikeren: «Det sørgelige er at mennesker dreper mennesker».

For det er dette det hele bunner seg i. Når man løfter blikket opp og vekk fra religion, etnisitet og kaste.

India har en lang vei å gå når det gjelder behandlingen av den kristne og muslimske minoriteten. Ikke minst har India demoner som kastesystemet og fattigdom å bekjempe. Særlig er det et paradoks at en mann som Modi kan være en mektig aktør i landets politikk og potensiell statsminister. Filmer som Firaaq er dog viktige for land og mennesker verden over. Den snakker om den økende polariseringen, og India er i så måte ikke unik.

Minoriteter, både etniske og religiøse kan bli rammet av vold og diskriminering. Like mye her hjemme som i land som India.

Filmen ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar i år, men jeg håper at filmen kan bli satt opp på kino over det ganske land. Vi har alle noe å lære av en film som denne, for til syvende og sist handler den om mennesker som deg og meg

Written by Shazia Sarwar

24/01/2010 at 1:37 pm