Hva statistikken sier
"minoritetsspråklige" barn er ofte i nyhetene. Glemmer vi at de også er norske barn? FOTO: SHAZIA SARWAR
Det er første skoledag i Oslo mandag, 23. august. I den anledning er jeg sikker på at vi igjen vil ser overskrifter om Osloskoler med få eller ingen etniske norske barn.
Min kommentar om temaet sto publisert i NY TID 26. mars i år, i spalten «UKEBLIKK».
Integrering. Denne uka har integrering vært på dagsordenen i flere politiske møter. Mandag møttes Arbeiderpartiet integreringsutvalg for første gang. Med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen skal utvalget ta for seg tabubelagte temaer. Støre mener man har vært for tilbakeholden, spesielt tatt i betraktning den eksplosive økningen i innvandring siden 2003. Nye tall viser at minoritetsspråklige elever vil være i flertall i Oslos skoler innen 2021, og statistikk fra Utdanningsetaten viser at vi allerede i dag har 40 prosent elever med minoritetsspråklig bakgrunn i Oslo-skolene. 58 av 136 skoler i byen har flertall av barn med minoritetsbakgrunn. Skolestatistikken gjenspeiler befolkningssammensetningen i byen og det tradisjonelle skillet mellom øst og vest.
Må bygge for ulike folk
Kunnskapsministeren Kristin Halvorsen (SV ) mener tiden er moden for at Oslo blir en by med mindre skjevheter.
«Man må tenke gjennom skolegrensene og hvor sosiale tiltak plasseres. Man må plassere sosialboliger flere steder i byen. Oslo har ikke tenkt godt nok på det», sier hun til VG Nett.
I helgen var det også årsmøte i Oslo Arbeiderparti. Partisekretær Raymond Johansen brukte mye av sin tale til å snakke om «den delte byen». «Så lenge det bare bygges store, dyre leiligheter i vest, eller små leiligheter som ikke egner seg for familier i de sentrumsnære områdene, er det begrenset hvem som kan bosette seg der. Arbeiderpartiet må ha som et klart mål at det må bygges ulike boliger for ulike folk i ulike bydeler», sa Johansen ifølge Aftenposten.
En rekke Osloskoler er nærmest blottet for minoritetsspråklige barn.
Disse jentene trives godt ved Rommen skole. De vet ikke at de går på en "problemskole" FOTO: SHAZIA SARWAR
En god miks
Den gjenvalgte lederen i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, har resepten klar for hvordan skjevhetene skal utjevnes. Dog er ikke bussing av elever fra øst til vest og omvendt, aktuelt for Bøhler. Han har konkrete tall for hvor stor andel etniske nordmenn det skal være i hver skole, men hvordan han skal oppnå dette er uklart.
«Vi bør sikre at det på hver skole er minst rundt en firedel etnisk norske elever. Noe særlig lavere bør det ikke ligge hvis vi vil at norsk språk og kultur skal være fellesnevneren. Vi kommer raskt dit at minoriteten blir en majoritet, hvis vi ikke har en aktiv politikk for å sikre en god miks blant elevene», sier Bøhler til VG.
Men en rekke Osloskoler er også nærmest blottet for minoritetsspråklige barn. Vi har for eksempel syv skoler i Oslo hvor det ikke finnes flere enn opptil åtte prosent minoritetsspråklige barn. Bekkelaget skole har med sine 539 barn bare fem minoritetsspråklige elever, mens Midtstuen skole har fem elever med minoritetsbakgrunn, av 456 totalt.
Blåser opp statistikken
Statistikk kan leses på så mange måter. 60 prosent av barn med etnisk minoritetsbakgrunn får særskilt norskopplæring. De fles- te blir imidlertid stødige i norsk etter noen år med ekstraundervisning, så dette er ikke et tiltak som følger barnet gjennom hele grunnskolen. Det store spørsmålet er: Hvordan behandler statistikken de 40 prosentene som ikke får særskilt norskundervisning? Det norske språket er ikke noe problem for disse, de følger vanlig undervisning. Det er viktig å vite hvor mange elever som er avhengige av særskilt norskopplæring, og som dermed har en ekstra ufordring i den norske skolen. Men er det riktig at de resterende 40 prosentene av minoritetsbarna skal være med og blåse opp statistikkene?
Samtidig som tiden er moden for å utjevne skjevhetene i Oslo, er det også på høy tid å innse at vi nå får barn av etterkommere inn på skolen. For hvor lenge skal etterkommere krysse av for å ha en annet morsmål? Det er faktisk slik at mange etterkommere snakker norsk med barna sine. I mange tilfeller har barnet ikke noe annet språk enn norsk, men havner likevel i statistikken over minoritetsspråklige elever.
Problemene går begge veier
Den ensidige problematiseringen av denne gruppen barn er misvisende og uheldig for skolene det gjelder. Det er viktig å kalle en spade for en spade og ikke gjemme seg bak nyordene «norskspråklig» og «minoritets- språklig». Det er åpenbart at man her snakker om etnisk hvite barn på den ene siden, og mørke minoritetsbarn på den andre siden.
Jan Bøhlers bekymringer ser ut til være ensidige. Riktignok fører for mange etniske minoriteter på en skole til at barn ikke blir godt nok kjent med etniske nordmenn, og at de dermed kan få problemer med samhandling, i yrkeslivet og samfunnet for øvrig. Men det mange ser ut til å glemme i denne debatten, er at en hovedsakelig etnisk hvit skole vil stå overfor et liknende problem. Nordmenn som seiler
gjennom grunnskolen og videregående skole uten å dele sin hverdag med etniske minoriteter vil også senere i livet være preget av det. De vil være med på opprettholde byens sosiale skiller. For de har mest sannsynlig ikke lært å kjenne noen med etnisk minoritetsbakgrunn. Dette kan skape kulturelle gnisninger som kunne vært unngått, hadde man hatt mer samspill og en balansert fordeling.
Norge er og blir flerkulturelt. Vi kommer i alle fargesjatteringer og med ulik kulturell bagasje. Klasserommet skal gjenspeile mangfoldet. Vi har rett og slett for mye å lære av hverandre, til å la vær å møtes. ■
Smertefri miljøkamp
Min politisk kommentar i forrige ukes Ny Tid, 2010
"Treehugging" koster mindre. Vi i Norge skal merke minst mulig i vår hverdag.
Av: Shazia Sarwar
Den norske regjeringens miljøkamp kjempes i utlandet. Det er land langt borte som skal utføre tiltakene, vi her hjemme skal merke minst mulig.
Det er ikke bare norsk næringsliv som drar nytte av Miljø- og utviklingsminister Erik Solheims tilsynelatende evigvarende utenlandsreiser. Han har lagt bak seg vellykkede fabrikkåpninger, toppmøter og konferanser verden over. Nasjonaldagen feiret han heller ikke hjemme, isteden befant Erik Solheim (SV) seg i Indonesia. Med seg i bagasjen hadde han nødhjelp til den lidende tropiske skogen i landet.
Èn milliard dollar skal stanse den voldsomme avskogingen, som har medført at over seksti millioner hektar skog har forsvunnet i Indonesia de siste seksti årene (Global Forest Watch). Tiltak mot avskoging ser ut til å være en yndet investering i miljøvern for regjeringen. Tidligere har Norge gått inn i omfattende avtaler om slike tiltak blant annet i Brasil. Miljøministeren ville 18. mai ikke bekrefte innholdet i avtalen med klimarådet i Indonesia. Lederen i panelet derimot ville mer enn gjerne fortelle om milliardene som nå skal drysse over de indonesiske regnskoger.
”Pengene er avsatt, og utkastet er godkjent. Vi har en avtale som vil bli undertegnet 27. mai,” sa klimasjef Agus Purnomo til nyhetsbyrået Bloomberg ifølge NTB 18. mai.
Erik Solheim erkjenner kompleksiteten i en slik avtale og innser at tiltakene vil være en utfordring for et land som Indonesia.
”Det er «ekstremt viktig» å få Indonesia enda mer med i klimaprosessen. Men avskoging og ødelegging av skog er en vanskelig sak i landet, både politisk og kommersielt, fordi mange aktører tjener store penger på avskoging, sa miljøvernministeren.
Signeringen av avtalen 27. mai sammenfaller med Universitetet for miljø- og biovitenskaps vårkonferanse Miljø 2010. Her vil det blant annet svares på om ”Norge kan redde verdens regnskog”. Om den indonesiske klimasjefens utsagn skulle holde mål, ser det ut til at Norge kan redde en god del trær i verdens massive regnskoger. Alle er dog ikke like begeistret for regjeringens ”tre-omfavnelse” (tree hugging).
”Norge bruker oljemilliarder til å kjøpe seg god samvittighet og politisk prestisje på kort sikt. Vi må vite at pengene faktisk gjør en forskjell, ikke minst på lang sikt,” sa Fremskrittspartiets energi- og klimapolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen til NTB 18. mai.
Avskoging
Alle klimatiltak er velkomne, uansett hvor i verden de settes i verk. Klimaendringene påvirker alle, uansett om man bor i Trondheim eller Jakarta. Beskyttelse av skogene var en viktig del av Kyoto-avtalen i 1997, og var også gjenstand for debatt under klimatoppmøtet i København. Heller ikke i København ble det enighet om konkrete tiltak mot avskoging. Bakgrunnen for fokuset på regnskogens rolle i klimaspørsmål er at trær nøytraliserer CO2-utslipp. Kloden mister 32 millioner hektar skog hvert år, samtidig øker CO2-utslippene, dette er oppskriften på klimaforandringer. Dog er klimaforskere forsiktige med å utpeke treplanting som løsningen på verdens klimaproblem. Kritikken går ut på at tiltak rettet mot avskoging tar fokuset vekk fra hovedproblemet: nemlig forurensing og CO2-utslipp. For rike land som Norge er det relativt enkelt å plante og bevare trær, fremfor å redusere for eksempel oljeutvinningen.
Milliardstøtte til skogrike land som Brasil og Indonesia er en brikke i det store klimapuslespillet. Men det frigjør dermed ikke miljøvernnasjoner som Norge fra kritisk tenkning. Global Forest Watch lister opp korrupt politisk- og økonomisk system som hovedgrunnen til avskogingen i Indonesia. Her benyttes ofte personlig og politisk vinning som mål for avskoging. Kritikken mot innskyting av kapital i korrupte systemer er derfor legitim. Hvordan vil Norge forsikre seg mot at milliardene ikke forsvinner inn i lommene på korrupte politikere og administrasjonen?
Plaster på såret
Seks milliarder kroner er mye penger, men Norge må punge ut langt mer for oljefesten den har vært del av. Vi må betale for den forurensingen vi har forårsaket og mer til. Snart er oljeeventyret over, og vi må rydde opp etter oss. 160 milliarder vil oppryddingen koste, viser en ny rapport lagt frem av Klima- og forurensningsdirektoratet tirsdag denne uken. 500 oljeinstallasjoner skal demonteres og fraktes vekk fra den norske sokkel. Landets miljø- og utviklingsminister vil altså i fremtiden være nødt til å punge ut atskillig mer enn de seks milliarder som har vært en form for plaster på såret.
”Dette er prisen vi må betale for å ha petroleumsvirksomhet her i landet. Men vi følger prinsippet om at forurenseren betaler. Det betyr at selskapet som har bygd plattformen, i utgangspunktet også har ansvaret for å avvikle den på en reglementær måte”, sa Solheim til NTB.
Det er et paradoks at regjeringen nylig utsatte Mongstad-prosjektet med bakgrunn i mangel på teknologi og penger. Debatten ble forsøkt tilslørt i intetsigende ord som ”investeringsbeslutning”, og at saken dreier seg om det blir ”dårlig og dyrt, eller dyrt og bra”. Altså at regjeringen på det nåværende tidspunktet ikke ønsker å investere penger i fullskalarensing på Mongstad. Et par uker etterpå lover Erik Solheim bort mangfoldige milliarder kroner til prosjekter i Indonesia. Det gjør det tydelig at det her ikke er snakk om ressurser, men vilje.
Spørsmålet blir da hvorfor man utsetter rensing av Norges største CO2-forurenser? Hvorfor ikke rydde opp her hjemme før man vender nesa ut? Hvorfor ikke gå foran som et godt eksempel? Lokale klimatiltak som svir i lommeboka, minsker sjanser for penger i kassa, eller som krever omlegging av livsstil hos nordmenn, står langt ned på lista. Da er det enklere å belære land i Østen. Be dem legge om sin livsstil og levemåte, frasi seg inntjeningsmuligheter og bevare sitt miljø og sine skoger. Mens vi her hjemme skal merke minst mulig til klimatiltak.
Den nye norske kulturen
Alle elsker 17. mai, uansett hudfarge. En gang i året kan vi stolt uttrykke det "norske".
Jeg var paneldeltaker i Kulturforums debattmøte på Litteraturhuset om «Norsk kultur i et flerkulturell Norge» 26. mai 2010. Dette var mitt åpningsinnlegg.
Mange har forsøkt å definere kultur, og det finnes vel like mange definisjoner av ordet som det finnes mennesker. Den britiske forskeren Edward B. Taylor formulerte det slik på 1800-tallet: ”Kultur er det komplekse hele som inkluderer kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer.”
Jeg liker denne definisjonen, for den samsvarer med det jeg tror kultur er. Kultur er nemlig oss, og hvordan vi lever og uttrykker oss. Som liten ble jeg stadig påminnet at jeg måtte huske ”min” kultur. Hvor jeg kommer fra. ”Dette er ikke vår kultur” sa foreldrene mine, og henviste til det frigjorte norske livet. Vi samlet på pakistansk nips, hørte på pakistansk musikk, spiste pakistansk mat og leste pakistanske aviser. Mens pakistanere i Pakistan helst ville ha vestlige ting. Det være seg fra kjøkkenmaskiner til genserer til BBC.
Oppvåkningen
Så skjedde det noe. En form for oppvåkning for et par tiår siden. Det norske var ikke så farlig lenger. Vi lærte oss språket, normene, kodene og referansene. Etter å ha knekt koden kunne vi se at den norske kultur ikke er så altfor ulik den pakistanske kulturen. Høres usannsynlig ut, men når vi stripper kultur for det overfladiske ser vi at det er noen grunnleggende og universelt som binder oss. Vi har de samme grunnleggende behov: trygghet, tilhørighet, forutsigbarhet, kjærlighet, drømmer og tro. I Aftenposten 13. april skriver forfatter Ove Røsbak om ”Det virkelig Norge”. Han setter opp syv punkter som definerer det virkelige Norge. Du kan bytte ut ”Norge” med ”Pakistan” eller hvilken som helst annen land i disse punktene. Vi mennesker er faktisk så like. Og ja, Pakistan har sine egne snåsamenn.
Jeg vet at bildet er komplisert. Innvandrere har i stor grad tilpasset seg den naturlige forandringen. Den som kommer når ulike personer, bakgrunn og tro møtes. Vi har lært oss å elske mye av det urnorske. Du finner sannsynligvis ikke en pakistansk kvinne som ikke er forelsket i bunaden. Eller som ikke syns rosemalingen, korpsmusikk på 17. mai, Julen, fjell og sjø, og hyttelivet ikke er fantastisk. Dog, det er ennå et stykke til at fargede nordmenn overtar i skiløypa, men det kommer.
Utviklingen kan ikke stanses
Den norske kulturen, i alle former, er under utvikling. Og har alltid vært det. Mennesket har aldri stått stille. Samtidig som det er livredd endringene fra det vante, det kjente.
Det er uunngåelig. Norge forandrer seg, vår kultur forandrer seg, vårt språk forandrer seg, våre matvaner forandrer seg. Det er ikke alarmerende. Det er naturlig, og det er sunt.
Men selvsagt er det skremmende! Vi liker da ikke at våre unger er så påvirket av amerikanske tv-serier og filmer. Og vi liker ikke alle påvirkningene fra det store internettet.
Det er nostalgien som påvirker oss, når vi ønsker å holde ved det vi betrakter som det norske. Jeg har forståelse og respekt for at mange kan føle at norsk kultur bli utvannet. At det flerkulturelle Norge påvirker ”det norske” i for stor grad. Vi er alle medlemmer i dette samfunnet, og vi påvirker alle landet vårt, kulturen vår på en eller annen måte. Norge har blitt et kulturelt rikere land med det mangfoldet vi i dag har. Adil Thathaal har vunnet dansefeber, russisk-norske Alexander Rybak har blitt riksyndling, Samsaya synger som en gudinne, fotballen har blitt en sann fryd med fargede nordmenn i rikt monn. Og hvem kan tenke seg en kveld ut på byen uten en kebab kl. tre om natta?
Veve en levende kultur
Ja visst har det flerkulturelle også elementer av ukultur. Vi hadde tidligere aldri hørt om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, kjønnslemlestelse og a-b-gjengen før. Dessverre er det slik at når ulike mennesker med ulik tro og ulik bakgrunn møtes, så vil det bli gnisninger. Farget innvandring er relativt nytt i Norge, vi er i en tilpassningsfase.
Den norske kulturen defineres av oss nordmenn som lever nå. Og vi er blitt flerkulturelle og globaliserte. Det er en organisk prosess som ikke kan snus eller tvinges inn i en bestemt form. Istedenfor å fokusere på ukulturen, burde vi bruke alle de fargerike trådene til å veve frem den nye norske levende kulturen. Den som definerer Norge, slik den er i dag. Med røtter i det urnorske, men blikket på flerkulturell berikelse.
Hva syns du?
X-plosiv er et flerkulturellt nettmagasin som omhandler det «nye» Norge. Det fargerike og mangfoldige Norge. X-plosiv ønsker å være nyskapende, nyanserende og etterretterlig. Vi skal være uredde. «Small but fiesty»!
Nå vurderer vi navnbytte. Mange finner ikke nettmagasinet grunnet måten vi skriver x-plosiv på. I tillegg har vi fått reaksjoner på at navnet virker upassende i disse terror-tider. Andre igjen mener navnet er så 90-talls, og intetsigende. På den andre siden mener mange at navnet nå er etablert og det er dumt å bytte navn. Mange igjen syns «X-plosiv» er et fint navn som vi burde la stå uendret.
Nå trenger vi litt hjelp. Bør vi, eller ikke?
Klikk på linken og delta i Poll! Takk 😀
Bør Nettmagasinet X-plosiv bytte navn?
(polls)
Derfor elsker jeg våren!
14. mai, og det begynner grått og trist. Så åpner skydekket seg, og våren åpenbarer seg i alle sin prakt. Alle vet at jeg elsker våren, i alle fall de som har hørt «under samme himmel» på NRK P1 🙂
Her er bildene jeg tok i dag, og «all rights reserved» selvsagt 😉
Muslimsk skole – barnets beste?
Egne muslimske skoler vil være en utfordring for integrering i storsamfunnet.
Det er gitt klarsignal til åpning av muslimsk skole i Oslo. Liberale og konservative muslimer har inntatt barrikadene. Skolegang er elementær for alle, men særlig minoritetsbefolkningen. Skole og barnehage er minoritetenes vei inn til det norske storsamfunnet. Svikter det her, merkes det resten av livet. Både i arbeids- og sosiallivet. Selvsagt er det viktig og riktig å debattere hva det betyr at vi nå får muslimsk skole i Oslo.
Fra et menneskerettighetsperspektiv er det lite som taler mot egne religiøse skoler. Enkeltindividet skal stå fritt til å velge skolegang for sine barn, etter sin egen overbevisning. Vi har allerede kristne skoler i Norge, og også private skoler som Montessorri og Steiner skolen. Det er klart det er viktig for særlig konservative foreldre i den ene eller den andre retning, å bestemme hva ungen skal lære på skolen.
I Pakistan er katolske skoler forbundet med skoler av høy kvalitet og mye disiplin. Det er status å gå på slike skoler, i muslimske Pakistan. De katolske skolene er kjent for høye akademiske resultater og kan sammenlignes med «boarding»-skoler i England, de såkalte private elite-skolene. Her er et eksempel på en slik skole i Pakistan.
Den muslimske skolen i Oslo vil neppe bli en skole a-la- St.Patricks High school i Pakistan. De katolske skolene i Pakistan fokuserer dessuten ikke på katolisme som grunnleggende i undervisningen. Selvom skolen altså er katolsk.
Det som skylder muslimsk skole i Oslo fra katolsk skole i Pakistan er at i Pakistan er det flest muslimer som går på disse prestisjeskolene.
I Norge får vi en skole som med all sannsynlighet vil være blottet for etnisk norske barn. Og her ligger kjernen i problematikken. Dette er ingen bagatell, selvom barn er barn, uansett farge. Og alle er de norske barn, uansett om de er muslimer, jøder, Jehovas vitner eller katolikker. Men det er en ekstra dimensjon i denne saken. Integreringen.
Jeg har vært opptatt av hvordan minoritetsbarn omtales i det offentlige ordskiftet. Det være seg i barnehijab-saken, norskopplæring, «minoritetsskoler» eller i dette tilfellet muslims-skoler. Det norske samfunnet tåler langt mer når minoritetsbarn omtales enn andre norske barn. Ordskiftet er ensidig negativ, over lang tid. Det påvirker barna. Jeg er redd vi lager en genereasjon av barn som strippes for selvtillit og trygghet. De assosierer seg selv med negative ting. De oppfatter seg selv som problemet. Jeg er redd vi bidrar til selvoppfyllende profeti. Vi må stole mer på barnas evner til å tilpasse seg. Vi må gi dem selvtilliten tilbake….
Vi må slutte å skyve våre barn foran oss. De skal ikke gå i bresjen for foreldrens kamp om selvhevdelse i et stadig muslim-kritisk samfunn. Jeg skriver om hvordan etniske minoritetsbarn er som alle andre barn, verdifulle og våre. I nyhetsreportasjen «– De er jo alle norsk», tar jeg for meg skjønne barn på Rommen skole. Her har lærerne blitt fargeblinde, for dem er alle barn norske barn. Dog, de har mange utfordringer, men jobber sammen med foreldrene for å finne de beste løsningene for «barna sine».
Samtidig som jeg ser det verdifulle i barns skolehverdag uansett sammensetning, er det også en kjennsgjerning at skolegangen former barna mer enn noe annet. «Hvite skoler» og «svarte skoler» er etter mitt skjønn like uakseptable. Vi er med på å skape en generasjon av Oslo-barn som ikke lærer å omgås mennesker med andre overbevisninger. De lærer ikke samspill mellom mennesker de senere kommer til å møte i arbeids-og sosiallivet. Vi skiller våre barn i tidlig alder. «Våre» og «deres» barn.
Hvordan er det tenkt at integreringen skal gå seg til, når etniske minoritetsbarn allerede fra barnehage-stadiet kun omgås etniske minoritetsbarn/muslimer? Jeg er redd vi skaper skillelinjer. Ja til valgfrihet, selvsagt. Men hvem tar ansvaret for at det skapes en gruppe mennesker som etter all sannsynlighet ikke vil kjenne storsamfunnets koder og samspill både sosialt og profesjonellt?
Hvordan lærer muslimske barn ved muslimske skoler at sameksistens er fint mulig. Når de ikke utfører den i praksis? Dette er et problem, både i Oslo-skolene og vil bli i den kommende muslimske skolen. Skal vi skape borgere som skal bidra i det norske samfunnet, er de nødt til omgås den allerede fra barnsben av.
Derfor støtter jeg ikke en muslimsk skole.
Nøkkelen til det norske
Kronikken har skapt mange reaksjoner. Mange kjenner seg igjen, både foreldre og lærere.
Jeg vant 2 plass i Aftenpostens kronikkkonkurranse med denne kronikken 3. mai 2010 :
Norsk er elementært i integreringen, men det er også blitt et instrument for nedverdigelse og stigmatisering.Den som behersker norsk, besitter nøkkelen til det norske samfunnet. Det finnes ingen vei utenom. Skal en være likeverdig borger, skal det kreves såpass. Her dømmes ingen etter etnisk bakgrunn og religion. Er språket intakt, finnes det ingen hindringer. Alle de mangfoldige dørene inn til integreringen kan åpnes på vidt gap med språknøkkelen.
Anmodninger om å lære seg norsk er en essensiell del av enhver integreringsdebatt som føres i dette landet. Slik må det også være. Alle innvandrere må gjøre seg forstått på språket vårt, og samfunnet skal ikke anstrenge seg for at «de» skal forstå «oss». Ansvaret må plasseres der det hører hjemme, hos den som kommer langveisfra og har bosatt seg i Norge av egen fri vilje. Kan du norsk, er rettferdig behandling i det norske samfunnet sikret. Det er i alle fall det vi liker å tro.
Ydmyket
Det var også det jeg trodde. Inntil jeg for to år siden møtte forventningsfull opp på skolen til poden. Han skulle innskrives som førsteklassing. Min femåring var spent, pyntet for anledningen og med sommerfugler i magen. Sammen med andre foreldre og femåringer ble vi satt til å fylle ut skjemaer. Idyllen brast da kontordamen tok oss til side, ga oss et nytt tilleggsskjema og forsvant bak skranken. «Skjema for minoritetsspråklige».
Minoritetsspråklige? Jeg protesterte. «Jeg er norsk, barnet mitt et norsk. Du har gitt oss feil skjema. Dette må være for dem som ikke er så stødige i språket. De som kom til Norge for ikke så lenge siden kanskje». Til slutt ga jeg det jeg trodde var nådestøtet: «Jeg er født i Norge, sønnen min er født i Norge. Vi er altså norske». Det hjalp ikke, jeg måtte fylle ut skjemaet. Jeg var ydmyket.
Språket er ikke bare en nøkkel til deltagelse i samfunnet. Det brukes også til å kategorisere folk, de fullverdige og de uverdige. Uverdige til å bli ansett som «norsk». Jeg er muligens minoritetsspråklig, da jeg har urdu som morsmål, men barna mine har ikke hatt noe annet morsmål enn norsk. Hjemme hos oss snakker vi norsk. Slik mange norskfødte innvandrere gjør, med det som nå er tredjegenerasjon «innvandrere». Derfor skrev jeg «norsk» i rubrikken for «morsmål», da jeg fylte ut skjemaet for minoritetsspråklige.
Min illusjon om at jeg var norsk, så god som noen, fikk seg en knekk. Likevel var jeg trygg på at skjemaet løftet sønnen min ut av gruppen. Om ikke skolen skjønte at vi var norske ettersom jeg og sønnen min snakket plettfritt norsk, så skjønner de det i alle fall når de gjennomgår skjemaet, tenkte jeg.
Oslo-skolene behandler mørkhudede barn ulikt. Alt etter hvor i byen de bor. På en barneskole i Oslo øst seilte eldstemann rett inn i ordinær undervisning, selvsagt. Ikke fylte vi ut noe «du-er-ikke-helt-norsk»-skjema, ei heller ble han hentet ut av klassen for å bli testet i norsk. Med en lik fordeling av etnisk norske og etniske minoritetsbarn, klarte skolen å fange opp norskferdighetene på diskret vis. Guttungen var et skolelys, norsk var det minste av hans problemer. Da var det verre at han var så dårlig til å gå på ski.
Yngstemann derimot, begynte på en skole der 20 prosent var etniske minoritetsbarn. I en bydel ikke fullt så fargerik som Oslo egentlig er. Han ble testet for sine norskferdigheter. På tross av at jeg informerte skolen om at han hadde norsk som morsmål. Ikke nok med det; han ble funnet å være for svak i norsk til å følge ordinær norskundervisning! Ungen som aldri har tatt ett urduord i sin munn. Ydmykelsen var total.
Overprøvde
Ikke bare overprøvde skolen informasjonen jeg oppga, de plasserte barnet i en gruppe han ikke hører hjemme i. En gjennomgang av testene han tok, viser at det sviktet på flere hold. En prat med læreren viste at gutten lå over gjennomsnittet i klassen, testen var bare tull, ifølge henne. Rektor strøk etter en kort telefonsamtale navnet hans fra den stigmatiserende gruppen.
Er det riktig at en femåring skal peke ut en bjørk i en illustrasjon? Vet alle etnisk norske femåringer hva en bjørk er? Eller ser de fleste femåringer et tre, og ikke en bjørk? Dette er spørsmål jeg stilte meg da jeg gikk nøyere igjennom testen til sønnen min. Spørsmålene er mange, svaret er gitt, for vår del. Sønnen min er norsk og snakker utmerket godt norsk for sin alder. Han skal ikke behandles ulikt noe annet norsk barn.
Jeg trodde testingen skulle slutte med min generasjon. For jeg ble også fortalt på videregående skole at jeg måtte ta «norsk som annetspråk». Også den gang ble jeg ydmyket, av et antagelig velmenende skolesystem. «De vil jo bare hjelpe», sa moren min.
Dette er ingen hjelp til de av oss som behersker den berømte nøkkelen. Dette er stigmatiserende og nedverdigende. For når kan vi norsk godt nok? Holdt det ikke at jeg fikk toppkarakter i norsk ved utgangen av grunnskolen?
Det er mulig noen lyver på ungenes vegne for at de skal slippe særskilt norskundervisning. Men dette er rimelig lett å gjennomskue etter kort tid. Kommuniserer derimot foreldre og barn på flytende norsk, er slike tester overflødige. De gjør ikke noe annet for denne gruppen enn å minne dem på at de ikke er fullverdige. De er annerledes. En tanke en femåring kanskje ikke har tenkt ennå. Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?
Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmål jeg ikke skulle ha behøvd å stille i et land der jeg er født. Hvem lager testene som kategoriserer, og i mange tilfeller stigmatiserer, norske barn? Når ble disse kvalitetssikret sist? Har man hatt en etnisk norsk referansegruppe ved utprøving av testene?
Det er ingen tvil om at minoritetsspråklige barn må testes og hjelpes der det er behov. Men hvor lenge er man minoritetsspråklig? Statistikken over minoritetsspråklige barn ved Oslo-skolene forteller muligens mer om fargesammensetningen enn om norskferdigheter.
Sist men ikke minst: Er minoritetsbarn blitt en brikke i jakten på flere penger? Flere barn med behov for særskilt norskundervisning betyr mer økonomisk støtte fra kommunen.
Reaksjonene:
«Når fisken begynner å stinke, kommer stanken først fra hodet», Morsmål.no
«Ber Stortinget om å gripe inn for å endre morsmålsparagrafen«, Morsmål.no
«Minoritetsspråklig mot sin vilje», blogg, «Konrads tankesmie»
«Ydmyket av godhetsregimet», Rights.no
«Ikke helt norsk», blogg «lærerutdanneren Bjørn»
«Bør lære seg andre kulturer», innlegg Aftenposten
Norskpakistanske jenters privatliv
Generaliseringens kunst besittes av tabloidavisa VG. » Norskpakistanske jenter lyver for å dra på kafé«, lyste det mot oss fra VG Nett. Jeg måtte si det åpenbare, dette er unntaket og ikke regelen. Livet har endret seg for norsk-pakistanske jenter. De når lenger både på utdannings- og karrierefeltet, og de besitter en frihet for eksempel jeg bare kunne dørmme om.
I min ungdom var leirskole, utenlandsreiser og utenlandsstudier uaktuelt. Spurte aldri, hadde heller ingen ønske om det, skjønte foreldrenes utgangspunkt og respekterte det. Jeg led ingen nød, selvom jeg ikke røyka, ei heller var forbruker av alkohol eller tilhenger av festing. Skjønt det ble noen heidundrandes jentefester i hjemmets trygge forvaring.
Men jenter som føler seg kneblet og så presset at de kjenner de ikke kan puste. De må vi ta på alvor. Og at en norskpakistansk jente skriver om saken i VG, skal vi ikke bruke mot henne. Don’t shoot the messenger! Hun gjør en viktig jobb, for dem det gjelder, er dette alvorlig. La oss holde oss for gode for å servere personkarakteristikker og illojalitetsstempler til journalisten. La «lynsjestemningen» overfor jenter som tør fortelle om sine liv ligge. Nå må ikke norsk-pakistanske gutter få vann på mølla og gå i samme fellen som VG. La generaliseringene ligge. Ikke se ditt snitt til å stemple og sverte norsk-pakistanske jenter. Skal du gifte deg med en jente fra Pakistan, så ikke bruk VG-artikkelen for å underbygge dine avgjørelser. Norsk-pakistanske jenter skal verdsettes og respekteres som individer, med rett til egne valg. Og selvsagt ansvarlig for konsekvenser av sine valg. Men vi skal ikke være så selvhøytidelige at vi skal peke på dem og hevde vår egen fortreffelighet.
Om fruktbarhet
Det frukttre som ikke bærer frukt
Klandres for å være ufruktbart. Hvem
Undersøker jordbunnen
Den gren som brekker
Bebreides for å være råtten, men
Har det ikke ligget snø på den?
(av: B. Brecht. Oversatt av Y. Hammerlin)
La oss heve blikket og diskutere utfordringene med omhu og refleksjon.
Kvinnekamp på vent
Leave nobody behind!
(Kronikk publisert i Dagsavisen 8. mars 2010)
I 2009 gikk det hull på en rekke myter. Ikke alle kvinner med minoritetsbakgrunn er ressurssvake og undertrykte. Tidlig i fjor gikk de ut og demonstrerte mot hijabforbud. Vi fikk en rekke nye stemmer i samfunnsdebatten. De ressurssterke og ambisiøse kvinnene har latt seg bli hørt, og de er opptatt av sin rett til å gå kledd slik de selv ønsker. De er opptatt av utdanning og karriere, slik vi så i SSB-statistikken i juni i fjor. Ikke bare har de vist at de er minst like gode som sine norske medsøstre, de har sågar gått forbi dem ved å ligge over landsgjennomsnittet i fullføring av videregående skole.
Statistikkene og undersøkelsene har avdekket forhold som tidligere ikke lot seg bekrefte, nemlig at etterkommere av innvandrere har integrert seg usedvanlig fort. Både OECD-tallene og FAFO-rapporten fra 6.10 bekrefter at denne gruppen minoritetskvinner klarer seg bra i det norske samfunnet og at det ikke er mye som skiller dem fra etnisk norske kvinner. De får like mange barn, har samme forhold til husarbeid og karriere, og finner støtte hos familien om de ønsker skilsmisse.
Dekket bord
Dette forteller meg at vi har fått en sterk generasjon av kvinner som har grepet tak i de mulighetene det norske samfunnet gir. Innvandrermenn har kommet i skyggen av denne ruvende utviklingen.
Med den styrken og de ressurser som kvinnelige etterkommere besitter, forundrer det meg at ikke flere er opptatt av kvinnekampen. Det er kanskje lett å bli likegyldig når man kommer til dekket bord? Norske feminister har ført en tålmodig kvinnekamp, og vi nyter godt av resultatene. Det meste er tilrettelagt for at vi skal kunne hevde oss i samfunnet og være produktive borgere. Selv om den norske kvinnekampen har vært uinteressert i førstegenerasjons innvandrerkvinner, har vi hatt gleden av alt som er oppnådd.
Ressurssterke uten engasjement
Når en er ferdig med å ta et oppgjør med den norske kvinnebevegelsen som har sviktet innvandrerkvinnene ved å la deres stemmer være uhørte i alle år, er det på tide å rette blikket mot seg selv. Hvor er kvinnesaksforkjemperne blant etterkommerne? Kvinnekampbastionen MIRA ressurssenter er et hederlig unntak, med en førstegenerasjons innvandrer i spissen.
Morsgenerasjonen har hatt alle odds mot seg. De kunne verken språk, de sosiale kodene eller hadde god nok kjennskap til det norske samfunnet. Likevel klarte et fåtall av dem å etablere det som senere ble MIRA ressurssenter allerede i 1976. Døtrene på den andre siden seiler opp som vinnere. Det er derfor betimelig å spørre seg; når ser vi engasjement og solidaritet fra disse?
Religion og samhold
Vi vet nå at etterkommere klarer seg over all forventning, men hvor er dugnadsånden? Det eneste som vekker engasjement og samhold er religion. Alle viktige læresteder i Oslo har en studentorganisasjon med utgangspunkt i religiøs tilhørighet. Her finner du mange kvinnelige etterkommere, og det er positivt at de er aktive også ut over studier og arbeid. Det er allikevel påfallende hvor lite engasjement som vises overfor minoritetskvinner som havner utenfor samfunnet. Kvinner som ikke er like ressurssterke som etterkommere, er i det store og hele overlatt til seg selv. For selv om vi kan slå oss på brystet med all verdens statistikker og undersøkelser, vil det alltid finnes kvinner som tvangsgiftes, kjønnslemlestes og undertrykkes. Er det ikke på tide at vi tar opp kampen på vegne av disse?
Ikke en ny morgenerasjon
Vi har et solidarisk ansvar for at det ikke skapes en ny generasjon som ligner på vår morsgenerasjon. Kvinner som har levd sine liv i mer eller mindre isolasjon, prisgitt oppmerksomhet fra sine familier. På siden av samfunnet, fysisk inaktive, langt eldre enn det alderen skulle tilsi og med livsstilssykdommer og depresjoner. Hvordan det går med morsgenerasjonen bekreftes også av NOVA-rapporten «Mangfoldig omsorg». Vi skylder våre mødre å gi dem en bedre hverdag, og om vi ikke selv tar til orde for tiltak for denne gruppen, kan vi ikke vente at den etablerte kvinnebevegelsen vil. Det er våre mødre som har dyttet oss opp og frem i det norske samfunnet, da er det viktig at vi viser engasjement for dem. Etterkommere må engasjere seg i en egendefinert kvinnekamp som krever bedre levekår for våre mødre. Det må opprettes tiltak for denne gruppen kvinner som kan aktivisere dem og gi dem et bedre sosialt liv.
En privilegert hverdag kan gjøre oss likegyldige til de utfordringene mange førstegenerasjons innvandrerkvinner møter. For det finnes en stadig strøm av kvinner som kommer til Norge etter å ha giftet seg med en nordmann. Vi må på barrikadene for dem. Kreve at de skal få ta del i samfunnet på lik linje med oss selv. De må få muligheten til å lære seg språket, engasjere seg i nærmiljøet og etter hvert i barnas hverdag. Disse kvinnene former en ny generasjon mennesker. De må få tilgang til alle de godene vi selv nyter så godt av. De må ikke bli glemt.
Ny feminisme
Jeg savner engasjement blant etterkommere og andre minoritetskvinner, overfor kvinnespørsmål både i og utenfor Norge. Vi må la de negative dogmene som knytter seg til feminisme ligge, og gripe tak i vår egen kamp. Ikke bare på vegne av oss selv, men på vegne av andre kvinner, som vi ikke skal la bli igjen langs vår vei mot likeverd og likestilling. Den norske kvinnebevegelsen lot denne gruppen forbli usynlig. Vi kan ikke gjenta feilen. Det er ikke et én-kvinne-prosjekt, et engasjement fra minoritetskvinner på bred plan er påkrevet.
Vi kan ikke være fornøyd med at vi selv har det så godt, når vi vet at det finnes kvinner som kjemper mot undertrykking, vold og tvangsekteskap. Med vår styrke og våre ressurser er tiden nå overmoden for at vi ser forbi oss selv og gjøre en innsats for de ressurssvake kvinnene.
Gratulerer med kvinnedagen!
Shazia Sarwar 