Can’t win them all
Bedre å innse det, enn å slite seg ut 🙂
Ikke alle kamper kan kjempes og vinnes. Deltakelse i viktige kamper er dog viktig, men hvor mange saker er sunt å fronte? Eller gå i bresjen eller barrikadene for? Måtte ta realiyt-check forleden. For mye engasjement er supert, men helseskadelig 😉 Dessuten får man mange uvenner på veien. Ikke alle vil ha sine mørke sider luftet i allmennheten. Og selvom en skulle tro visse saker er oppe og vedtatt, så er de ikke det.
I Forrige uke skrev jeg følende status på min facebook-profil:
Islam pålegger ikke småpiker å gå med hijab. Hvorfor ikler foreldre sine barn hijab da? Hvilken argumenter taler for og imot? Er det en grunn til Allah ikke krever hijab på små barn? Finnes det noen fatwa/avgjørelser som omhandler dette? Alle innspill mottas med takk 🙂
Jeg fikk 67 kommentarer på dette spørsmålet, og jammen var ikke ting så enkelt som jeg trodde. Med koranen i hånda trodde jeg saken var bankers. Man, was I in for surprise! Alle fra Shabana Rehman, Noman Mubashir, Shoaib Sultan, Nazneen Khan-Østrem til mange andre deltok i diskusjonen. «kjendisene» fikk så ørene flagret, fordi de var klinkende klare på at barn ikke skulle gå med hijab, voksne jenter kunne gjøre hva de ville. Må nevnes; fikk støtte fra uventet hold, konvertitten Per Bartho Hansen, bedre kjent som demonstrasjonstaleren Yossuf Assidiq, gikk hardt ut mot alle som rettferdiggjorde barne-hijab. Det er håp?
Jeg dro en slutning av hele seansen; det er kun en argumentasjon for å ikle småbarn i barneskolealder hijab; «tidlig krøkes»-prinsippet. No more no less, folk var ganske åpne om det. Småjenter måtte læres å gå i hijab tidligst mulig, og at dette var et «ikke-problem» var også en gjenganger. En nonchalant, tildeles hånende avfeiing av hele problemstillingen ble også observert.
En del kommetarer ble jeg fryktelig skuffet over, jeg håpet vi norske muslimer kunne enes om at barnehijab er en uting.
Det er åpenbart at jeg satte meg selv opp for tidenes skuffelse!
Det var da det slo meg; You can’t win them all. Og i alle fall ikke alene. Jeg skulle ønske flere av den tause majoritet norske muslimer kom frem og tok et standpunkt. For nå er det slik at selv «normale» standpunkter, slik som min i denne saken, blir kontroversielle, fordi vi er så få som tør lufte våre tanker.
Den «tause» majoritet lar de konservative sette dagsorden. Og jeg skjønner dem på sett og vis, det er en stor belastning å bli skyteskyve for til tider hensynsløs «mobb». Folk som river deg i fillebiter fordi du utfordrer etablerte «sannheter». Det er ikke bare moro å få høre at en er på viddene med sine «anti-islamske» tanker.
Da er det godt jeg er troende muslim, med Allah godt plassert i hjertet mitt. Mon tro hvem som er bedre muslim? De som påpeker jeg ikke er god muslim, eller meg, som elsker Gud og det Gode 😀
Fienden er synlig – la oss ta kampen!
Muslimenes protester om et stadig økende fokus mot seg selv, har ført til, om mulig, enda mer pressedekning. 12. februar skrev jeg kronikken min i Aftenposten.
Jeg hadde disse hovedpoenger;
*Ytringsfriheten er ikke absolutt og reguleres av en rekke innskrenkninger.
*Mediene trenger å balansere dekningen av muslimer
*Karikaturstriden er også en debatt om presseetikk og folkeskikk
*Muslimene føler seg stigmatisert.
*Demonstrasjonen vil bringe frem i lyset holdninger som skal tas tak i.
Demonstrasjonens positive bivirkning
I retrospektiv ser man at demonstrasjonen gikk rolig for seg. Arrangørene slo stolt i bordet med den «fantastiske bragden». De hadde vist hva de er god for. Det de ikke innså var hvem de plasserte på podiet for å holde appell. Moheyuldeen Muhammed, Larvik-gutten, startet facebook-gruppen, som intierte og gjennomførte demonstrasjonen.
Hvordan det står til med dømmekraften til den harde kjerne bak demonstrasjonen, ser vi enkelt på utvalg av appellanter. Jeg vet at de kjente godt til Larvik-gutten, og hans bakgrunn og meninger. Modenheten og mangel på ansvarlighet var åpenbar når de alikevel lot ham spre sitt giftige budskap. Riktignok endret Muheyuldeen appellen i siste liten, alikevel burde arrangørene visst at mannen ikke var helt «god». MEN aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi har fått belyst problematikken som lurket og gjemte seg i avgrunnen, Radikalismen.
Norge har fått sin egen taliban
Taliban er en ideologi, ikke bare vold og terrorisme. Mohyuldeen Muhammed har ekstreme holdninger. Jeg ser ikke forskjellen på han og Taliban i Pakistan, når det gjelder ideologi. De sistnevnte kjeppjages nå i Pakistan. Pakistanere har dannet bred front mot den vulgære utnyttelsen og gisseltakingen av Islam. Moheyuldeen representerer holdninger som kan sammenliknes med nazistenes. Han har et grunnleggende menneskefiendtlig syn.
Nå vet vi hva han står for. Nå trenger vi ikke å gi ham mer spalteplass. Det fortjener han ikke. Det var viktig å vite hva vi hadde å hanskes med. Demonstrasjonen ble i så måte en viktig vekker for muslimene i landet. Tidligere har jeg fått mange sarkastiske kommentarer fordi jeg har påpekt utviklingen. «Er ikke du muslim da»? «Hva er galt i å praktisere sin religion»? Har jeg blitt fortalt.
For all del, praktiser din religion, men den dagen du føler deg opphøyet over andre mennesker, fordi du praktiserer din religion på «den rette måten». Den dagen har du mistet troverdighet og respekti i mine øyne.
4D-muslimer
Jeg står for mitt forsvar av alles rett til å demonstrere. Og jeg mener det var en viktig demonstrasjon, som har ført muslimene sammen mot radikalismen. Vi ser kanskje en forbigående polarisering av samfunnet, men på lang sikt har den siste ukers strid vært opplysende og nyanserende. Muslimer er som mennesker flest, helt ulike. (selvsagt trist at det måtte en karikaturstrid/demonstrasjon/ekstreme uttalelser til for å avdekke det åpenbare). Det finnes ikke en umenneskeliggjort grå masse, som kan få merkelappen «norske muslimer». Det store spennet har blitt synlig, og de diskuterer seg imellom så busta fyker! Slik har det alltid vært, men nå ser alle andre det også. Flaut for noen å bli blottlagt, men viktig for samfunnet.
Det som er viktig å ta meg seg er at også muslimer kan være FOR ytringsfrihet, samtidig som de setter spørsmåltegn ved den etiske vurderingen bak publiseringen. Dette viste dialogmøtet denne uken. Så det er ikke enten eller. Muslimer kan ble krenket av noen tegninger, og samtidig bli krenket over 9/11-trusler. Muslimer er ikke noen endimensjonale pappfigurer, som ikke kan ha to tanker i hodet samtidig.
Besserwisserne
Jeg reagerer på arrogansen i kronikker og innlegg som ber muslimene ta seg sammen og slutte å sutre. Vi skal ta folk seriøst. Hvis mange unge muslimer føler seg stigmatisert, så skal det tas på alvor. Hva som ligger bak er det vesentlige.
Og hvordan foreslår mine meddebattanter at sannheten skulle komme for en dag, om ikke via ytringer som de vi hørte under demonstrasjonen? Hvordan skal vi kjempe mot radikalisering og ekstremisme, om vi ikke vet hvordan den ser ut og hvem som bærer den? Nå vet vi mer, og nå kan vi bekjempe kreftene, slik mange muslimer har gjort i mediene den senere tid.
Muslimer med ekstreme holdninger mot menneskerettigheter, demokratiet og «utenforstående», skal lukes ut og debatteres ihjel. No mercy!
Apati mot ytringsfrihet
(denne kronikken ble publisert i Aftenposten 12.02.10)
Hva skjer med ytringsfriheten i Norge når ledende muslimske organisasjoner fraråder muslimer fra å delta i en fredelig demonstrasjon?
Vi nordmenn har hatt en klar tilnærming til ytringsfriheten; den er overordnet, absolutt og «hellig». Det er interessant å registrere hvordan lovens innskrenkninger av ytringsfriheten forbigås i stillhet. På Twitter er jeg blitt fortalt at rasismeparagrafen må bort, nå må ytringsfriheten få sin rettmessige plass. Ingen beskyttelse, ingen nåde, ingen flukt. Medmenneskelighet, respekt og verdighet er helt passé. Lufter du disse verdiene blir du fort stemplet som en pøbel.
Til pynt?
Det er også viktig å sette spørsmålstegn ved bruken av Vær Varsom-plakaten. Er den stort sett til pynt? Hvem skal den beskytte, om ikke også minoriteter, mot stigmatisering? Er det noe som er sikkert, er det at karikaturer og muslimkritiske nyheter selger. Det er antagelig derfor mediene fortsetter å piske en død hest. De skal melke karikaturstriden for hva det er verdt.
I Dagbladets tilfelle var det neppe kampen for ytringsfrihet som var i fokus da grisetegningen prydet forsiden 3. februar. Det er allerede kjent at muslimer flest faktisk lar seg krenke av sjikanøse Muhammed-tegninger. Uansett hvor primitivt andre måtte mene det er, så må vi respektere at folk har en tro, og har rett til å uttrykke misnøye.
Lovlydige og ærlige
Muslimer, som alle andre, må tåle å bli satt kritisk søkelys på. De har også vist at de er ganske hardføre, tatt i betraktning at det nærmest ikke går en dag uten at man leser en sak i medier om alt som ikke fungerer med muslimene. Det er likevel på sin plass å bemerke at mediene har et særlig ansvar for å skape balanse. Speile realitetene, som viser at majoriteten av muslimer er lovlydige og ærlige mennesker. Tillitsforholdet mellom muslimer og mediene er tynnslitt. Det muslimske miljøet selv gjør i så måte en bemerkelsesverdig innsats. Slik vi nå ser det i forbindelse med karikaturstriden. Toneangivende organisasjoner og enkeltpersoner har jobbet intenst for å minimere reaksjonene.
Ren mobbing
Det som bekymrer meg er at det ikke bare er krenkelsen som er påtagelig, det er følelsen av å være rettsløs. Mange muslimer oppfatter striden som ren mobbing. Mange er slitne og frustrert over stadig muslimrelaterte overskifter i pressen. De fleste har kommet til et punkt hvor de velger ikke å bruke sin rett til ytringer. Det finnes ingen bred front for uttrykk av misnøye i offentligheten. Drosjesjåførene har markert sin misnøye, og det er varslet demonstrasjon i dag. Det store flertallet av muslimer forholder seg likevel tause. De har sett konsekvensene, stigmatiseringen og stemplingen. Prisen er for høy å betale.
Bekymringsverdig
Det er bekymringsverdig at organisasjoner som Islamsk Råd Norge (IRN) fraråder muslimer fra å delta i en fredelig og lovlig punktmarkering. Jeg har forståelse for beslutningen, med Gaza-demonstrasjonene fra januar 2009 ferskt i minne. Det er selvsagt i alles interesse at demonstrasjonen går stille for seg. Ingen, minst av dem muslimer, har noe utbytte av vold, aggresjon eller hærverk. Det er først og fremst det som ligger bak fraværet av støtte for demonstrasjonen.
I tillegg ønsker man ikke enda en langvarig debatt om tilstanden til unge norske muslimer. Om muslimenes «urimelige krav». Muslimer, som alle andre nordmenn, ønsker en trygg og fredelig hverdag, uten å måtte forsvare sin tro på hvert hjørne. Men hva sier det om ytringsfrihetens kår for minoritetene?
Samlet journaliststand
Det er blitt slik i Norge i dag at alle som er imot trykkingen av Muhammed-karikaturene er i ledtog med islamister. Det finnes ingen andre alternativer. Enten er du med eller mot en omtrent samlet journaliststand og majoritet. Når det ikke lenger er rom for annerledestenkende i den norske offentligheten, da står det kanskje ikke så godt til med ytringsfriheten. Som jo ble en av de fremste menneskerettighetene, nettopp for å beskytte blant annet enkeltmenneskers rett til å ytre seg, uten å føle seg truet.
Redd for å uttrykke seg
Mediene er åpent tilgjengelige for alle nordmenn, men muslimske nordmenn er redd for å uttrykke seg. De er redd for stemplingen, redd for reaksjoner fra storsamfunnet, redd for enda en runde med debatt om muslimer som ikke skjønner vestlige verdier. Apatien har tatt overhånd. Som muslim nytter det ikke å flagge sine meninger. Det er det nye politisk ukorrekte. Dessuten nytter det ikke å legge frem sin sak som religiøs og derfor krenket av tegningene. Beskyldninger om at en ikler seg offerrollen treffer deg som en tsunami. Kan det være grunnen til at de aller fleste muslimene vegrer seg for å vise sin avsky mot publisering av karikaturen? At omtrent alle muslimske talspersoner oppfordrer muslimer til ikke å delta i demonstrasjonen?
Spennende
I dag vil flere muslimer, i hovedsak unge menn, delta i markeringen mot publiseringen av karikaturtegningen i Dagbladet. De som vil stille opp er mennesker som føler seg trygge med å uttrykke sin mening i en folkemengde hvor de selv blir anonyme. Det vil bli spennende å se hvilken kjønns- og alderssammensetning gruppen vil ha, hvor stor demonstrasjonen blir og hva parolene vil si.
Selv om det er på sin plass å frykte at demonstrasjonen kan misbrukes av folk med egen agenda, er det viktig å få alle meninger frem i lyset. Det positive ved en slik «utblåsning» vil være at det vil bli lettere for samfunnet å adressere utfordringer som kommer frem. I motsetning til diffuse antagelser om hva som rører seg blant noen unge muslimer. I så måte er markering langt mer enn bare et uttrykk for avsky mot karikaturen, men også et uttrykk for den frustrasjonen enkelte unge kan føle, i et samfunn som blir stadig mer ekskluderende. Mange unge muslimske menn føler seg plassert lavest på rangstigen i samfunnet, det er disse du med all sannsynlighet vil høre i dag.
Akseptere utfordrere
Dagsnytt18 på NRK ønsket en debatt om karikaturstriden nylig, de forsøkte å få tak i deltagere i flere dager. Det viste seg vanskelig å få folk til å stille. Dette er symptomatisk for ytringsfrihetens kår i Norge. Dette kan vi ikke leve med.
Ønsker man å slå et slag for ytringsfriheten, er tiden inne for at vi også aksepterer annerledestenkende som utfordrer konsensus i landet.
My name is Shazia, and I am not a terrorist
«My name is Khan, and I am not terrorist», har etterlatt en klang i hjernen og hjertet mitt. Sitatet er hentet fra den indiske filmen «My name is Khan» som hadde premiere 12. februar i år.
Jeg er av den lettrørte typen, og bollywoodfilmer flest har nok lommetørkle- moments.
Denne gangen var det dog annerledes. Det satt mye dypere. Jeg ble trist. Kjempet mot tårene, følte meg truffet.
Den siste tidens debatt rundt karikaturstriden har gått inn på meg. Som avkobling så jeg filmen på kino i Oslo i dag. Trodde det skulle være fin underholdning. På veien hjem var det ikke noe annet enn denne setningen som satt igjen. I kjølvannet av demonstrasjonene og uttalelsene fra alle kanter, ble følelsene på lerretet straks mye mer levende for meg.
Jeg så Stoning of Soraya M. i høst, og reaksjonen var voldsom. Å bli fysisk dårlig, er gjerne et ord man bruker lett. Klisjefylt. Men med Soraya M. ble jeg så dårlig at jeg lå rett ut i flere dager. Ingen film har påvirket meg på den måten.
I dag kjente jeg igjen mye av den frykten, ydmykelsen, sårheten og fortvilelsen som autistiske Khan og familien hans kjenner. Det handler om muslimer, terrorisme, frykt og fordommer. Det var sårt. Helt merkelig. Etter å ha debattert om ytringsfrihet og muslimer og karikaturer så lenge, var filmen til ettertanke. Tvang meg til å stoppe opp, og kjenne på det. Satte ting i perspektiv. «det finnes to typer mennesker i verden; De gode menneskene, som gjør gode ting, og de onde menneskene som gjør onde ting». Khans mor gjør verden enkel for sønnen. Det finnes ingen skiller; rase, religion, legning.
På fredag hadde vi forelesning med en av de skjønne Queendom-damene. Flott forelesning. Sittende på første rad, ble jeg plutselig satt ut. «alle norske ungdommer stiller seg spørsmål om identitet, hva de vil bli, hvem de er, hvor de vil…ingen spørr seg; er dette mitt hjemmeland? Det gjør minoritetsungdommer». Jeg ble rørt. Jeg blir ikke rørt over SLIKE ting. Men på fredag piplet det nedover kinnene noen tårer. Tørket bort i all hast.
Etter et tragisk dødsfall, reiser Khan USA rundt i jakten på den amerikanske presidenten, han har én beskjed:
My name is Khan, and I am not a terrorist
Ord til ettertanke.
En annen norgeshistorie
Tv-serien Det nye landet og dokumentaren Min Mors hemmelighet lyssetter begge skampletter i moderne norsk historie.
Norges innvandringshistorie, er en beretning om de fremmede og de fremmedgjorte.
Hva er verdien av å kjenne sin historie – hvor en kommer fra og hvilken kulturell arv en bærer på? Enkelte fortrenger sin historie, noen har den som en liten apropos i livet og andre er slett ikke kjent med sin bakgrunn. De som ikke vet hvor de kommer fra, hva som har formet dem og deres foreldre, vil kun ha en amputert arv å gi videre til sine barn.
Å kjenne seg selv og den historien man er en del av, både i fortid og nåtid, er grunnleggende. Vi har alle mye å lære av historien. Den kan berike oss og samtidig gjøre oss oppmerksomme på feil som ikke skal gjentas. Når historie går i glemmeboken, mister nye generasjoner en del av helhetsbildet over sine liv og det samfunn de lever i.
I internettets, iPadens og bredbåndets tidsalder skulle man tro at all informasjon var tilgjengelig, oppfattet og fortært. At det ikke lenger finnes noe å fortelle, som folk ikke allerede vet om. Så feil kan man ta. Historien kan aldri formidles mange nok ganger.
Flau historie
NRK-serien Det nye landet går for tiden på statskanalen NRK. Serien på fem deler forteller Norges moderne innvandringshistorie. En viktig del av norgeshistorien, som har vært gjemt mellom permer, statistikker og filmklipp og i sinnene til de mange som har innvandret til Norge. I Det nye landet er alt dette materialet samlet, bearbeidet og gjort tilgjengelig for oss. NRK-serien løser opp i knuter, besvarer dine spørsmål og gjør samtidig en del fordommer til skamme.
Det nye landet favner bredt og byr på mange overraskelser. En sitter med en flau smak i munnen når serien forteller om amerikanerne som seilet inn til olje-Norge på en beundringsbølge på 70-tallet. Tatt imot som helter med skyhøye lønninger og luksus å boltre seg i. På den andre siden ser du bilder av italienske og spanske oljeriggarbeidere. Også de en del av den blomstrende oljenæringen, men med lave lønninger og elendige boforhold. Unge etniske nordmenn legger ikke skjul på sin skepsis til de nye arbeiderne. Ingen skjemmes over de rasistiske meningene de serverer på tv. «De er ikke mennesker», får vi høre den ene si.
Vår tids arbeidsinnvandrere
Pakistanerne er et kapittel for seg selv. De kom tomhendt og innkvarterte seg selv i slottsparken. Det fantes ingen mottak og ingen boliger. Utleiere tok blodpris for lugubre, små leiligheter. Myndighetene var uforberedt, men også uinteressert i starten. Privatpersoner og mediene ropte varsko. Pakistanerne fikk dårlig betalte lavstatusjobber, men var fornøyde. Arbeidsmaurene ville gjøre minst mulig ut av seg. Deres mål var å tjene masse penger og reise hjem igjen.
Gjenkjennelsesfaktoren er tidvis stor. Vår tids arbeidsinnvandrere behandles nesten likedan. Det er tydeligvis ikke noe galt i å betale polakkene en brøkdel av den timelønnen vi selv hadde akseptert. Vi har åpenbart lært lite av historien. Kanskje fordi historien aldri ble fortalt oss slik vi ser den i Det nye landet.
NRK-serien er et viktig bidrag i integreringsdebatten. Hvordan kan vi forbedre vårt multikulturelle samfunn hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra. Det man til en viss grad savner i serien, er de personlige historiene. Hvordan opplevde italienerne, spanjolene og pakistanerne den historien de ble en del av? Mahmona Khan, tidligere redaktør i nettmagasinet x-plosiv.no, har i sin bok Tilbakeblikk – da pakistanerne kom til Norge (Pax forlag, 2009) formidlet litt av det perspektivet NRK mangler. Også hun dokumenterer en del av historien, men hun forteller de personlige historiene.
Skjult identitet
Hvor viktig det er å kjenne sin historie får vi også et godt eksempel på i den prisbelønte dokumentaren Min mors hemmelighet (2009), som kom på dvd 28. januar. Her møter vi filmskaper Ellen-Astri Lundby som i voksen alder finner ut at moren egentlig er same. En sannhet moren har holdt hemmelig for datteren i alle år. Ellens mor innvandret fra sin samiske etnisitet og til det norske. I Min mors hemmelighet prøver Lundby selv å finne tilbake til sine røtter.
Dette er det personlige perspektivet, men filmen gir også et unikt innblikk i den samiske historien, fortalt gjennom den gripende fortellingen om Ellen-Astri Lundbys mor. Storsamfunnets fornorsking av samene i etterkrigstiden er et mørkt kapittel i norgeshistorien. Denne politikken etterlot seg mennesker som skammet seg slik over sin etnisitet at de valgte å skjule den, og flykte fra sin arv og sin bakgrunn.
Å bli frarøvet ens røtter skaper et tomrom, og stolthet byttes ut med skam. Lundbys mor fortalte aldri datteren om seg selv, hvor hun kom fra og hvorfor hun skjulte sin bakgrunn. I Min mors hemmelighet ser vi hvordan datteren smiler av lettelse når hun får bekreftet at hun er av samisk herkomst. Det er viktig å vite hvor man kommer fra. Alle mennesker skal, bør og fortjener å få vite om sin opprinnelse.
På sin reise møter Lundby mennesker som styrker hennes stolthet over å være same. Samtidig er sårheten påtagelig når hun møter samer som ikke vil vedkjenne seg sin etnisitet.
Viktige vitnesbyrd
Den samtiden som tvang Ellens mor fra Finnmark til Oslo, og som førte til at hun brøt med sin kultur og historie, var fordommene som knyttet seg til samene. Dette er opprørende for Ellen, men det er like fullt en historisk sannhet.
Tv-serier og filmer som Det nye landet og Min mors hemmelighet er viktige nedskrivinger av den moderne norske historien. Mens den førstnevnte tar for seg innvandringen fra fremmede land, handler den andre om fremmedgjøring av mennesker i deres eget hjem.
Skal vi lære noe av historien, er vi nødt til å fortelle om den. Det er viktig for vår generasjon å vite hvordan vi som nasjon og som enkeltmennesker har tenkt, handlet og påvirket. Skal vi unngå de samme tabber og forsterke det som faktisk fungerte, må vi nedtegne vitnesbyrdene og gjøre de allment tilgjengelige. Det har Det nye landet og Min mors hemmelighet gjort. Nå må vi bruke materialet til å opplyse kommende generasjoner, slik at de ikke blir sjokkert når de ser tv-bilder fra slaget i Brumunddal. ■
På Dagsnytt18 i dag
Var med i debatt om karikaturstriden og demoen på fredag. Ble passiv tilskuer til «jeg er såret, og du må be om unnskyldning»- diskusjonen mellom DB-redaktør Helle og politiker Amir Sheikh.
Fikk dog sagt det jeg ville, og fornøyd med det 🙂
hva sier loven?
Norges Lover beskytter mer en retten til ytringer.
Bare en liten apropos til gårsdagens innlegg om karikaturer. Denne er ment for dem som forkynner at Ytringsfriheten er uinnskrenkelig. Dette sier Norges Lover:
Straffelovens §135a Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.Straffelovens § 142: «Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder. Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.»
I tillegg har vi «publiseringsregler» i Vær-Varsom Plakaten.
4. Publiseringsregler
4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
4.2. Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.
4.3. Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
……
Burkaforbud og karikaturer
PST fjernet karikaturen, db trykket den. Taxi-sjåførene streiker og muslimene er nervøse for hva som kommer videre.
Yet an other ordinary week in Norway!
Det går nesten ikke en uke, uten at muslimer eller islam er en del av samfunnsdebatten. Sukk. Jeg stiller meg spørsmålet om det enorme muslim-fokuset går på bekostning av andre viktige utfordringer og grupper? Nylig har vi begynt å høre tegn til at andre etniske grupper er lei av å komme i skyggen. Det finnes da vitterlig andre problemer her i verden. Men det skulle vi ikke tro, om vi tok en titt på mediene i Norge. Nå skal jeg ikke innta offerrollen, men såpass må jeg få lov til å si; jeg er dri** lei! Uten god støtte og nettverk hadde jeg vel gått inn i dyp deperesjon. Jeg vet at mange muslimer føler det på den måten. Dette tærer på.
Burkaforbud?
På søndag var jeg på TV2 nyhetskanalen, for å diskutere burkaforbud, foreslått av AP-partisekretær (husker ikke navnet). Jeg hadde tre hovedpoeng:
1. Hvor reell er problemet i Norge? En undersøkelse i Danmark fant ingen med burka. I Norge er det forsvinnende få som går med heldekkende plagg (dekke til ansiktet). Jeg forstår dermed ikke poenget og relevansen. De få som går med burka har så dyp overbevisning at burka-forbud ikke vil påvirke dem. Vi snakker i beste fall om en håndfull kvinner som bruker «burka».
2. Norge er en rettsstat, noe vi lufter titt og ofte. Særlig i sammenheng med ytringsfriheten. Det vil derfor være flaut om Norge skulle påtvinge folk en kleskodeks. Det er et overgrep mot enkeltindividet. Kvinner som går med burka, er som sagt få, og gjør et personlig valg. Vi kan ikke overprøve voksne menneskers beslutning om sitt private anliggende som ikke går utover noen andre enn dem selv.
3. Når noen først velger å dekke til ansiktet, har de tatt et valg. Dette valget må de ta konsekvensene av. De stiller seg på siden av samfunnet, og det er helt uaktuelt å operer i norsk hverdag uten å vise ansiktet. Det er dessuten ingen pålegg i relgionen om ansiktstildekning. Ansikt, hender og føtter kan vises. Det skal være et absolutt identifikasjonskrav, skal man studere/jobbe/møte offentlige instanser. Hvis overbevisningen alikevel er så sterk, har de gjort prioriteringer i livet, og det skal de få lov til.
Ytringsfrihetens hellighet
I går kveld var jeg i en opphetet debatt om ytringsfriheten på Twitter. Flere og flere kom til å forklare meg hvorfor alt er krenkbar og intet hellig. Foruten ytringsfriheten selvsagt. Så ironisk. Jeg setter spørsmåltegn ved hvem som har definisjonsmakten for ytringsfrihet. «Vesten» opererer ikke i et vakuum, i en sammensatt og globalisert verden må alle verdens land få lov til å påvirke tolkningen av «ytringsfrihet». Slik også tilfellet var når menneskerettigheter ble nedtegnet.
Dessuten var det viktig å påpeke at ytringsfriheten langt i fra er urørlig i Norge. Det er en rekke lover som regulerer ytringsfriheten. Deriblant rasismeparagraften. I tillegg regler om publisering av barneporno/porno, selvmord, rikets anliggende etc. I tillegg er det normer som tilsier at visse ytringer passer man seg for. Vi husker alle reaksjonene etter Otto Jespersens harselas med jødene og holocaust.
Jeg ble riktignok stemplet naiv og bortreist på twitter, men jeg står ved mitt. Jeg står ved de nye «fyordene»; respekt, verdighet og omsorg. Friheten til ytringer fratar oss ikke ansvaret for våre ytringer. Selvom vi kan si hva vi vil, om akkurat det vi vil. Skal vi ikke gå bakover inn i det nye årtusen. Ytringer som ikke har annet mål enn provokasjoner og sjikane er usivilisert, bakstreversk og respektløst. Det sier mer om avsender enn mottaker. I en verden som stadig blir strippet for normal folkeskikk, er det mennesket som har mest å tape. I første rekke medmenneskelighet. En grunnleggende kost-nytte analyse hadde ikke vært å forakte for Dagbladet sin del. Dessuten er pressen i Norge bundet av Vær-Varsom plakaten som bl.a. sier følgende:
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.
Karikaturer er så UT!
journalister og minoritetene
Det er ikke bare bare å omtale minorteter i mediene. Om det er etniske minoriteter, muslimer, homofile eller fuksjonshemmede. Kommer det gladsaker om minoritetesjentene som topper statistikken for videregående skoler, eller om den høye fotballtalent-produksjonen fra minoritetsmiljøer, er det ingen som skriker om dårlig journalistikk. Ingen som krever at journalisten vitterlig må skrive om alle de jentene som er undertrykket og kneblet, og ikke bare om disse jentene som nå ser ut til å klare seg fint.
Lager TV2 en herlig, rørende dokumentar om den fantastiske Tahir Hussein (blinde unggutten som syklet tandem Trondheim-Oslo med Vidar Bø), som fører til både Årets norsk-pakistaner pris og plassering som nr. 2 i «Kremtoppen», er det ikke mange minoritetsstemmer som krever bred skildring av statistikken for overfallsvoldtektene i samme slengen. For skal man bruke kritikernes logikk må vi jo omtale den hele og fulle sannheten, i det vide og det brede.
Ja til balanse
Javisst blir minoriteter stigmatisert i medier. Det er vitenskapelig bevist. Jeg har lest de bøkene i pensum på skolen. Derfor jobber jeg bevisst med å fremheve gode historier, som nyanserer det bildet som skapes av minoriteter i media. X-plosiv skal skape den balansen, for alt er faktisk ikke svart hvitt. Tilbakemeldingen jeg får når suksesshistorier blir publisert er ensidig. Folk er henrykt og lettet for å se noe annet enn elendighetsbeskrivelsen. Slik sett gjør jeg min jobb som journalist og redaktør. Leseren kjenner seg igjen, og den uvitende får utvidet sin kunnskap. Og bud en i Vær Varsom plakaten er nettopp:
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
Men det som er frustrerende som journalist med minoritetsbakgrunn er at mitt eget miljø (minoritetsmiljøet, det norsk-pakistanske- og muslimske miljøet), sjelden takler artikler og saker som har et kritisk blikk mot miljøet. Ikke alle er opplyst om punkt 1.2 i Vær Varsom-plakaten. Det er faktisk en journalists plikt å ivareta oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.
Når «miljøet» reagerer
Selvsagt er det en belastning å eksponere eller ta til orde mot kritikkverdige forhold blant sine egne. Alle journalister kan skrive under på det, både med uten minoritetsbakgrunn. Men den dagen jeg ikke kan gjøre det, den dagen har jeg ikke noe i profesjonen å gjøre. Jeg er helt uinteressert i å bare skrive godsaker om underdogen som klarte å oppnå noe mot alle odds, eller om det som faktisk fungerer helt utmerket, hvis jeg ikke også kan ha et kritisk blikk. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke kan tillate oss å være tindrende uenige om hva som er god moral. Og om vi ikke kan bringe grumset frem i lyset og diskutere den i offentligheten. Om ikke annet så viser det at vi tar et oppgjør med våre egne skjelett i skapet.
Provosert
Jeg føler meg kraftig provosert over kritikken mot journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgard. De skrev moralpolitisaken i Aftenposten. Istedenfor å diskutere det som er kjernen i saken, nemlig moralkontrollen som utøves av noen på Grønland, henger man seg opp i hvordan journalisten beskriver omgivelsene hun møter på Grønland. Dette er skyggelegging av debatten vi ikke er tjent med. Den enorme debatten i etterkant av saken har tydligvis gått kritikerne hus forbi. Hva med å diskutere problematikken som noe mer enn en liten apropos om at «selvfølgelig er jeg mot moralovervåking».
Journalistens skildring er subjektiv, og slik skal det være. Men jeg kan ikke se at «den er farget av hennes fordommer». Den er nøktern, informativ og beskrivende. Kritikerne undervurderer leserne når de tror slike beskrivelser danner bilder av Grønland. Det er ikke journalisters skildringer som danner helheltsinntrykket av Grønland. Det er de mange sakene som gjør. Både positive og negative.
Hvorfor stilles det krav om at en slik sak også skal ta for seg «bygdedyret» på bygda? Skal X-plosiv også ta for seg alle de som mislykkes i å integrere seg i samfunnet, når de skriver om Sheraz Yaqub, den yngste i Norge til å ta en doktorgrad samtidig som han fullførte medisinstudier? I en og samme sak?
Jeg er villig til å lytte når de som kritiserer slike viktige saker for ensidighet, også kritiserer positive saker som står på trykk i mediene.
Mediene er nødt til å nyansere
Når det er sagt; Det er hevet over enhver tvil at moralpolitisaken var viktig for almennheten. Men mediene er nødt til å bli flinkere til å nyansere mediebildet av etniske minoriteter generellt og muslimer spesielt. Vi er nødt til å informere Norge om det multikulturelle samfunnet vi i dag har. Og det betyr altså, ikke bare elendighetsbeskrivelser, men også saker om det som fungerer, og de som lykkes. Som jo er mesteparten av minoritetene. Vi må ikke la elendighet og konflikt styre mediebildet alene.
*******************************************************************************************************************
Her kan du lese noe av kritikken mot Aftenposten-saken mot moralpoliti:
om å ikke kunne «data»
Dette fikset jeg, x-plosiv websiden var derimot langt vanskligere.
Jeg skal ikke være så altfor beskjeden. Har jobbet med data som verktøy hele mitt voksne liv. En kløpper på Excel og de fleste andre økonomiprogrammer. Og så har jeg skaffet meg min nå helt uunnværlige mac. Jeg elsker den. Så litt kan jeg, men langt fra nok. I alle fall hvis man skal drifte en webside!
Snakk om å bli kastet ut i det! Med tre timers opplæring ble vi overrekket en pappmappe med 100 løse A4 ark » Brukermanual Webpublish», og en lattermilde «lykke til». X-plosiv.no skulle relanseres med ny hjemmeside. Programmeringsoraklene fikk hakeslepp når vi 3 dager etterpå ringte og sa: «Nå er det klart, gå inn og ta en titt, så er vi klare for å gå online». Det var tiden vi brukte på å lære oss hele webpublish. I tillegg knota jeg meg frem til å opprette Forum via ning.com. (Ikke rocket science antakelig, men ikke langt derifra for meg).
Vi fikk mye skryt, vi var rekordraske med å komme i gang fikk vi høre.
Men noe har skurra, hele 2009. Selvom jeg fikk meg til å opprette facebookgrupper og twitterkontoer og legge ut bannere og ja, ikke måte på.
Jeg visste vi kunne forbedre nettsiden, treffene, besøsklojaliteten…. Og så har vi ønsket oss en RSS av x-plosiv.no. Og en iframe, til massepublisering på ymse nettsider. Det virket umulig, og vi er fortsatt ikke i mål.
Oh, som jeg ønsker at jeg kunne mer «data». Lastet ned «FeedforAll», men kom ikke langt med det. Nå ser det ut som en Iframe kan bli en realitet. RSS er fortsatt i det perifere.
Men en gladnyhet er at jeg faktisk klarte å gå inn i kildekoden til hjemmesiden og legge inn «TITLE TAG», så nå blir det lettere å finne x-plosiv når man bruker søkemotor. Tenk at det ikke har vært på plass hittil!
Kanskje skal jeg ta en bachlor i programmering, i tillegg til journalistikk? Så er vi kanskje i mål?
(PS! Har lært vanvittig mye, det er en trøst) 😀
Shazia Sarwar 