Smertefri miljøkamp

Min politisk kommentar i forrige ukes Ny Tid, 2010

"Treehugging" koster mindre. Vi i Norge skal merke minst mulig i vår hverdag.

Av: Shazia Sarwar

Den norske regjeringens miljøkamp kjempes i utlandet. Det er land langt borte som skal utføre tiltakene, vi her hjemme skal merke minst mulig.

Det er ikke bare norsk næringsliv som drar nytte av Miljø- og utviklingsminister Erik Solheims tilsynelatende evigvarende utenlandsreiser. Han har lagt bak seg vellykkede fabrikkåpninger, toppmøter og konferanser verden over. Nasjonaldagen feiret han heller ikke hjemme, isteden befant Erik Solheim (SV) seg i Indonesia. Med seg i bagasjen hadde han nødhjelp til den lidende tropiske skogen i landet.

Èn milliard dollar skal stanse den voldsomme avskogingen, som har medført at over seksti millioner hektar skog har forsvunnet i Indonesia de siste seksti årene (Global Forest Watch). Tiltak mot avskoging ser ut til å være en yndet investering i miljøvern for regjeringen. Tidligere har Norge gått inn i omfattende avtaler om slike tiltak blant annet i Brasil. Miljøministeren ville 18. mai ikke bekrefte innholdet i avtalen med klimarådet i Indonesia. Lederen i panelet derimot ville mer enn gjerne fortelle om milliardene som nå skal drysse over de indonesiske regnskoger.

”Pengene er avsatt, og utkastet er godkjent. Vi har en avtale som vil bli undertegnet 27. mai,” sa klimasjef Agus Purnomo til nyhetsbyrået Bloomberg ifølge NTB 18. mai.

Erik Solheim erkjenner kompleksiteten i en slik avtale og innser at tiltakene vil være en utfordring for et land som Indonesia.

”Det er «ekstremt viktig» å få Indonesia enda mer med i klimaprosessen. Men avskoging og ødelegging av skog er en vanskelig sak i landet, både politisk og kommersielt, fordi mange aktører tjener store penger på avskoging, sa miljøvernministeren.

Signeringen av avtalen 27. mai sammenfaller med Universitetet for miljø- og biovitenskaps vårkonferanse Miljø 2010. Her vil det blant annet svares på om ”Norge kan redde verdens regnskog”. Om den indonesiske klimasjefens utsagn skulle holde mål, ser det ut til at Norge kan redde en god del trær i verdens massive regnskoger. Alle er dog ikke like begeistret for regjeringens ”tre-omfavnelse” (tree hugging).

”Norge bruker oljemilliarder til å kjøpe seg god samvittighet og politisk prestisje på kort sikt. Vi må vite at pengene faktisk gjør en forskjell, ikke minst på lang sikt,” sa Fremskrittspartiets energi- og klimapolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen til NTB 18. mai.

Avskoging

Alle klimatiltak er velkomne, uansett hvor i verden de settes i verk. Klimaendringene påvirker alle, uansett om man bor i Trondheim eller Jakarta. Beskyttelse av skogene var en viktig del av Kyoto-avtalen i 1997, og var også gjenstand for debatt under klimatoppmøtet i København. Heller ikke i København ble det enighet om konkrete tiltak mot avskoging. Bakgrunnen for fokuset på regnskogens rolle i klimaspørsmål er at trær nøytraliserer CO2-utslipp. Kloden mister 32 millioner hektar skog hvert år, samtidig øker CO2-utslippene, dette er oppskriften på klimaforandringer.  Dog er klimaforskere forsiktige med å utpeke treplanting som løsningen på verdens klimaproblem. Kritikken går ut på at tiltak rettet mot avskoging tar fokuset vekk fra hovedproblemet: nemlig forurensing og CO2-utslipp. For rike land som Norge er det relativt enkelt å plante og bevare trær, fremfor å redusere for eksempel oljeutvinningen.

Milliardstøtte til skogrike land som Brasil og Indonesia er en brikke i det store klimapuslespillet. Men det frigjør dermed ikke miljøvernnasjoner som Norge fra kritisk tenkning. Global Forest Watch lister opp korrupt politisk- og økonomisk system som hovedgrunnen til avskogingen i Indonesia. Her benyttes ofte personlig og politisk vinning som mål for avskoging. Kritikken mot innskyting av kapital i korrupte systemer er derfor legitim. Hvordan vil Norge forsikre seg mot at milliardene ikke forsvinner inn i lommene på korrupte politikere og administrasjonen?

Plaster på såret

Seks milliarder kroner er mye penger, men Norge må punge ut langt mer for oljefesten den har vært del av. Vi må betale for den forurensingen vi har forårsaket og mer til. Snart er oljeeventyret over, og vi må rydde opp etter oss. 160 milliarder vil oppryddingen koste, viser en ny rapport lagt frem av Klima- og forurensningsdirektoratet tirsdag denne uken. 500 oljeinstallasjoner skal demonteres og fraktes vekk fra den norske sokkel. Landets miljø- og utviklingsminister vil altså i fremtiden være nødt til å punge ut atskillig mer enn de seks milliarder som har vært en form for plaster på såret.

”Dette er prisen vi må betale for å ha petroleumsvirksomhet her i landet. Men vi følger prinsippet om at forurenseren betaler. Det betyr at selskapet som har bygd plattformen, i utgangspunktet også har ansvaret for å avvikle den på en reglementær måte”, sa Solheim til NTB.

Det er et paradoks at regjeringen nylig utsatte Mongstad-prosjektet med bakgrunn i  mangel på teknologi og penger. Debatten ble forsøkt tilslørt i intetsigende ord som ”investeringsbeslutning”, og at saken dreier seg om det blir ”dårlig og dyrt, eller dyrt og bra”. Altså at regjeringen på det nåværende tidspunktet ikke ønsker å investere penger i fullskalarensing på Mongstad. Et par uker etterpå lover Erik Solheim bort mangfoldige milliarder kroner til prosjekter i Indonesia. Det gjør det tydelig at det her ikke er snakk om ressurser, men vilje.

Spørsmålet blir da hvorfor man utsetter rensing av Norges største CO2-forurenser? Hvorfor ikke rydde opp her hjemme før man vender nesa ut? Hvorfor ikke gå foran som et godt eksempel? Lokale klimatiltak som svir i lommeboka, minsker sjanser for penger i kassa, eller som krever omlegging av livsstil hos nordmenn, står langt ned på lista. Da er det enklere å belære land i Østen. Be dem legge om sin livsstil og levemåte, frasi seg inntjeningsmuligheter og bevare sitt miljø og sine skoger. Mens vi her hjemme skal merke minst mulig til klimatiltak.

Reklame