Du slår ikke mitt barn!

(Publisert på x-plosiv.no 09.06.09)

Jeg blir sjelden virkelig opprørt. Så opprørt at jeg har lyst til å skrike ut. Idag er jeg det. Så sint at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er sint på politiet i Drammen, på imamen og miljøet som tillot fysisk avstraffelse av små barn og ikke minst foreldrene. Spesielt foreldrene. De har visst siden 2002, og selv da har de fortsatt å sende barna sine til denne skolen for å lære seg koranen?

Som barn gikk jeg noen år på skole i Pakistan. Mye godt kom ut av det. Jeg lærte meg å skrive og lese språket flytende. Det er et privilegium. Jeg lærte meg gangetabellen helt opp til 16 gangeren. Jeg lærte meg litt pakistansk historie. Men det er ikke bare skole-kunnskap jeg tilegnet meg. Jeg lærte også hvordan fysiskavstraffelse er totalt uakseptabelt. I alle former, i alle arenaer. Men spesielt på skolen. I Pakistan, i Midtøsten, i verden og i Norge.

Fysisk avstraffelse er utbredt og helt mainstream i pakistanske skoler. Jeg ble selv utsatt for dette som skal være så normalt i landet. Jeg var syv-åtte år. Smerten har jeg glemt. Men ydmykelsen, og følelsen av avmakt har satt seg. Men selv da, for mange mange år siden var det en mor som kom trampende inn på skolen hver gang datteren ble slått med stokk eller pinner. Mor var dundrende sint. Den kvinnelige læreren visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. «Du rører ikke min datter! Bruk ord og ikke vold, hører du!» Læreren var redd moren min, og skjønte ikke hvordan hun skulle lære meg noe som helst uten å slå.

Det var Pakistan, den gang da. Vi er i Norge. Her skal barn føle seg trygge. Ingen barn, verken hvite eller brune skal ha en hverdag fylt av frykt for fysisk straff. Det er ingen formidlende omstendighet om straffen skjer i en moskee. Snarere tvert i mot! De er fullt klar over forbudet mot å slå. Både moralsk og lovmessig. Alikevel slår de. Og foreldrene stilltiende aksepterer at småbarn blir slått for å lære seg koranvers. Her har de voksne tapt. Når de mangler evnen til å håndtere en situasjon uten å slå barn som er totalt forsvarsløse, har de tapt.

Jeg har en moralsk forpliktelse til å stå på barnas side. Her finnes ingen formidlende omstendigheter. Barna er sviktet fra alle hold. Politiet har fått bekymringsmeldinger siden 2002 og har altså da kun klart å ha samtaler med de som har forvoldt skaden? Er barn rettsløse? Hvorfor er ikke lovens paragraf 228 brukt her tidligere?

Det er mulig mange foreldre syns at det er helt greit om unger får seg en smekk på fingrene eller ryggen, hvis de ikke gjør som forventet. Slike foreldre har jeg overhodet ingen respekt for. Jeg kan ikke forstå at voksne personer, som i barns øyne har all makten kan legge sitt hånd på et lite barn. Uansett foranledning.

Det mest graverende i denne saken er dog at politiet i Drammen har opptrådt så passivt. Hadde dette vært en arbeidsplass hvor voksne personer ble slått om de ikke gjorde jobben hadde vi vel sett lange fengselsstraffer for lenge siden. Hvorfor denne unnfallenheten når det gjelder barn? Og spesielt minoritetsbarn? Hvorfor skal man være så forståelsesfull?

Vi som bindestreksnordmenn med ymse flerkulturell bakgrunn trenger å oppgradere verktøykassa vår når det gjelder barneoppdragelse. Det er under INGEN omstendigheter akseptabelt å slå sitt eller andres barn. Javisst, er det tabu å snakke om hvordan andre skal oppdra barna sine. Men nok får snart være nok. Noen må si i fra. Om det gjelder den vesle Christoffer som ble drept av sin stefar. Eller om det gjelder «uskyldige» fyk unger får i moskeen.

En ting må vi, altså vi med minoritetsbakgrunn, som har vist seg å være de som bruker fysisk avstraffelse i størst  grad her i landet forstå. Og det er at det er fullt mulig å gjøre prakteksempler ut av sine barn. Uten å legge en finger på dem. Kjærlighet, omtanke, omsorg og lyttende ører fungerer langt bedre enn fysisk straff.

Ingen skole, verken vanlig eller koranskole skal kunne straffe barn. En imam som får seg en fengselsstraff for å ha slått barn, har kommet seg for lettvint unna. Skulle vi uten bedre vitende opprettholdt «en øye for en øye» konseptet burde imamen og alle foreldre som noen gang har slått sine barn kanskje fått seg en smekk eller to. Selvsagt ikke hardt men gjerne ydmykende, i ansiktet, ryggen eller fingrene. Da hadde vel pipa fått en annen lyd.

Reklame