Shazia Sarwar

Journalist, kommentator og redaktør

Archive for the ‘"Off the record"’ Category

Burkaforbud og karikaturer

with 9 comments

PST fjernet karikaturen, db trykket den. Taxi-sjåførene streiker og muslimene er nervøse for hva som kommer videre.


Yet an other ordinary week in Norway!

Det går nesten ikke en uke, uten at muslimer eller islam er en del av samfunnsdebatten. Sukk. Jeg stiller meg spørsmålet om det enorme muslim-fokuset går på bekostning av andre viktige utfordringer og grupper? Nylig har vi begynt å høre tegn til at andre etniske grupper er lei av å komme i skyggen. Det finnes da vitterlig andre problemer her i verden. Men det skulle vi ikke tro, om vi tok en titt på mediene i Norge. Nå skal jeg ikke innta offerrollen, men såpass må jeg få lov til å si; jeg er dri** lei! Uten god støtte og nettverk hadde jeg vel gått inn i dyp deperesjon. Jeg vet at mange muslimer føler det på den måten. Dette tærer på.

Burkaforbud?
På søndag var jeg på TV2 nyhetskanalen, for å diskutere burkaforbud, foreslått av AP-partisekretær (husker ikke navnet). Jeg hadde tre hovedpoeng:

1. Hvor reell er problemet i Norge? En undersøkelse i Danmark fant ingen med burka. I Norge er det forsvinnende få som går med heldekkende plagg (dekke til ansiktet). Jeg forstår dermed ikke poenget og relevansen. De få som går med burka har så dyp overbevisning at burka-forbud ikke vil påvirke dem. Vi snakker i beste fall om en håndfull kvinner som bruker «burka».

2. Norge er en rettsstat, noe vi lufter titt og ofte. Særlig i sammenheng med ytringsfriheten. Det vil derfor være flaut om Norge skulle påtvinge folk en kleskodeks. Det er et overgrep mot enkeltindividet. Kvinner som går med burka, er som sagt få, og gjør et personlig valg. Vi kan ikke overprøve voksne menneskers beslutning om sitt private anliggende som ikke går utover noen andre enn dem selv.

3. Når noen først velger å dekke til ansiktet, har de tatt et valg. Dette valget må de ta konsekvensene av. De stiller seg på siden av samfunnet, og det er helt uaktuelt å operer i norsk hverdag uten å vise ansiktet. Det er dessuten ingen pålegg i relgionen om ansiktstildekning. Ansikt, hender og føtter kan vises. Det skal være et absolutt identifikasjonskrav, skal man studere/jobbe/møte offentlige instanser. Hvis overbevisningen alikevel er så sterk, har de gjort prioriteringer i livet, og det skal de få lov til.

Ytringsfrihetens hellighet
I går kveld var jeg i en opphetet debatt om ytringsfriheten på Twitter. Flere og flere kom til å forklare meg hvorfor alt er krenkbar og intet hellig. Foruten ytringsfriheten selvsagt. Så ironisk. Jeg setter spørsmåltegn ved hvem som har definisjonsmakten for ytringsfrihet. «Vesten» opererer ikke i et vakuum, i en sammensatt og globalisert verden må alle verdens land få lov til å påvirke tolkningen av «ytringsfrihet». Slik også tilfellet var når menneskerettigheter ble nedtegnet.

Dessuten var det viktig å påpeke at ytringsfriheten langt i fra er urørlig i Norge. Det er en rekke lover som regulerer ytringsfriheten. Deriblant rasismeparagraften. I tillegg regler om publisering av barneporno/porno, selvmord, rikets anliggende etc. I tillegg er det normer som tilsier at visse ytringer passer man seg for. Vi husker alle reaksjonene etter Otto Jespersens harselas med jødene og holocaust.

Jeg ble riktignok stemplet naiv og bortreist på twitter, men jeg står ved mitt. Jeg står ved de nye «fyordene»; respekt, verdighet og omsorg. Friheten til ytringer fratar oss ikke ansvaret for våre ytringer. Selvom vi kan si hva vi vil, om akkurat det vi vil. Skal vi ikke gå bakover inn i det nye årtusen. Ytringer som ikke har annet mål enn provokasjoner og sjikane er usivilisert, bakstreversk og respektløst. Det sier mer om avsender enn mottaker. I en verden som stadig blir strippet for normal folkeskikk, er det mennesket som har mest å tape. I første rekke medmenneskelighet. En grunnleggende kost-nytte analyse hadde ikke vært å forakte for Dagbladet sin del. Dessuten er pressen i Norge bundet av Vær-Varsom plakaten som bl.a. sier følgende:

1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Karikaturer er så UT!

Reklame

Written by Shazia Sarwar

09/02/2010 at 8:50 am

journalister og minoritetene

with one comment

Det er ikke bare bare å omtale minorteter i mediene. Om det er etniske minoriteter, muslimer, homofile eller fuksjonshemmede. Kommer det gladsaker om minoritetesjentene som topper statistikken for videregående skoler, eller om den høye fotballtalent-produksjonen fra minoritetsmiljøer, er det ingen som skriker om dårlig journalistikk. Ingen som krever at journalisten vitterlig må skrive om alle de jentene som er undertrykket og kneblet, og ikke bare om disse jentene som nå ser ut til å klare seg fint.

Lager TV2 en herlig, rørende dokumentar om den fantastiske Tahir Hussein (blinde unggutten som syklet tandem Trondheim-Oslo med Vidar Bø), som fører til både Årets norsk-pakistaner pris og plassering som nr. 2 i «Kremtoppen», er det ikke mange minoritetsstemmer som krever bred skildring av statistikken for overfallsvoldtektene i samme slengen. For skal man bruke kritikernes logikk må vi jo omtale den hele og fulle sannheten, i det vide og det brede.

Ja til balanse

Javisst blir minoriteter stigmatisert i medier. Det er vitenskapelig bevist. Jeg har lest de bøkene i pensum på skolen. Derfor jobber jeg bevisst med å fremheve gode historier, som nyanserer det bildet som skapes av minoriteter i media. X-plosiv skal skape den balansen, for alt er faktisk ikke svart hvitt. Tilbakemeldingen jeg får når suksesshistorier blir publisert er ensidig. Folk er henrykt og lettet for å se noe annet enn elendighetsbeskrivelsen. Slik sett gjør jeg min jobb som journalist og redaktør. Leseren kjenner seg igjen, og den uvitende får utvidet sin kunnskap. Og bud en i Vær Varsom plakaten er nettopp:

1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Men det som er frustrerende som journalist med minoritetsbakgrunn er at mitt eget miljø (minoritetsmiljøet, det norsk-pakistanske- og muslimske miljøet), sjelden takler artikler og saker som har et kritisk blikk mot miljøet. Ikke alle er opplyst om punkt 1.2 i Vær Varsom-plakaten. Det er faktisk en journalists plikt å ivareta oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.

Når «miljøet» reagerer

Selvsagt er det en belastning å eksponere eller ta til orde mot kritikkverdige forhold blant sine egne. Alle journalister kan skrive under på det, både med uten minoritetsbakgrunn. Men den dagen jeg ikke kan gjøre det, den dagen har jeg ikke noe i profesjonen å gjøre. Jeg er helt uinteressert i å bare skrive godsaker om underdogen som klarte å oppnå noe mot alle odds, eller om det som faktisk fungerer helt utmerket, hvis jeg ikke også kan ha et kritisk blikk. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke kan tillate oss å være tindrende uenige om hva som er god moral. Og om vi ikke kan bringe grumset frem i lyset og diskutere den i offentligheten. Om ikke annet så viser det at vi tar et oppgjør med våre egne skjelett i skapet.

Provosert

Jeg føler meg kraftig provosert over kritikken mot journalistene Olga Stokke og Hilde Lundgard. De skrev moralpolitisaken i Aftenposten. Istedenfor å diskutere det som er kjernen i saken, nemlig moralkontrollen som utøves av noen på Grønland, henger man seg opp i hvordan journalisten beskriver omgivelsene hun møter på Grønland. Dette er skyggelegging av debatten vi ikke er tjent med. Den enorme debatten i etterkant av saken har tydligvis gått kritikerne hus forbi. Hva med å diskutere problematikken som noe mer enn en liten apropos om at «selvfølgelig er jeg mot moralovervåking».

Journalistens skildring er subjektiv, og slik skal det være. Men jeg kan ikke se at «den er farget av hennes fordommer». Den er nøktern, informativ og beskrivende. Kritikerne undervurderer leserne når de tror slike beskrivelser danner bilder av Grønland. Det er ikke journalisters skildringer som danner helheltsinntrykket av Grønland. Det er de mange sakene som gjør. Både positive og negative.

Hvorfor stilles det krav om at en slik sak også skal ta for seg «bygdedyret» på bygda? Skal X-plosiv også ta for seg alle de som mislykkes i å integrere seg i samfunnet, når de skriver om Sheraz Yaqub, den yngste i Norge til å ta en doktorgrad samtidig som han fullførte medisinstudier? I en og samme sak?

Jeg er villig til å lytte når de som kritiserer slike viktige saker for ensidighet, også kritiserer positive saker som står på trykk i mediene.

Mediene er nødt til å nyansere

Når det er sagt; Det er hevet over enhver tvil at moralpolitisaken var viktig for almennheten. Men mediene er nødt til å bli flinkere til å nyansere mediebildet av etniske minoriteter generellt og muslimer spesielt. Vi er nødt til å informere Norge om det multikulturelle samfunnet vi i dag har. Og det betyr altså, ikke bare elendighetsbeskrivelser, men også saker om det som fungerer, og de som lykkes. Som jo er mesteparten av minoritetene. Vi må ikke la elendighet og konflikt styre mediebildet alene.

*******************************************************************************************************************

Her kan du lese noe av kritikken mot Aftenposten-saken mot moralpoliti:

http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/18030

«Har Aftenposten en agenda»
Blogglisten

Written by Shazia Sarwar

02/02/2010 at 11:48 am

om å ikke kunne «data»

with one comment

Blogglisten

Dette fikset jeg, x-plosiv websiden var derimot langt vanskligere.

Jeg skal ikke være så altfor beskjeden. Har jobbet med data som verktøy hele mitt voksne liv. En kløpper på Excel og de fleste andre økonomiprogrammer. Og så har jeg skaffet meg min nå helt uunnværlige mac. Jeg elsker den. Så litt kan jeg, men langt fra nok. I alle fall hvis man skal drifte en webside!

Snakk om å bli kastet ut i det! Med tre timers opplæring ble vi overrekket en pappmappe med 100 løse A4 ark » Brukermanual Webpublish», og en lattermilde «lykke til». X-plosiv.no skulle relanseres med ny hjemmeside.  Programmeringsoraklene fikk hakeslepp når vi 3 dager etterpå ringte og sa: «Nå er det klart, gå inn og ta en titt, så er vi klare for å gå online». Det var tiden vi brukte på å lære oss hele webpublish. I tillegg  knota jeg meg frem til å opprette Forum via ning.com. (Ikke rocket science antakelig, men ikke langt derifra for meg).

Vi fikk mye skryt, vi var rekordraske med å komme i gang fikk vi høre.

Men noe har skurra, hele 2009. Selvom jeg fikk meg til å opprette facebookgrupper og twitterkontoer og legge ut bannere og ja, ikke måte på.

Jeg visste vi kunne forbedre nettsiden, treffene, besøsklojaliteten…. Og så har vi ønsket oss en RSS av x-plosiv.no. Og en iframe, til massepublisering på ymse nettsider. Det virket umulig, og vi er fortsatt ikke i mål.

Oh, som jeg ønsker at jeg kunne mer «data». Lastet ned «FeedforAll», men kom ikke langt med det. Nå ser det ut som en Iframe kan bli en realitet. RSS er fortsatt i det perifere.

Men en gladnyhet er at jeg faktisk klarte å gå inn i kildekoden til hjemmesiden og legge inn «TITLE TAG», så nå blir det lettere å finne x-plosiv når man bruker søkemotor. Tenk at det ikke har vært på plass hittil!

Kanskje skal jeg ta en bachlor i programmering, i tillegg til journalistikk? Så er vi kanskje i mål?

(PS! Har lært vanvittig mye, det er en trøst) 😀

Written by Shazia Sarwar

29/01/2010 at 9:40 am

Penger betyr ikke alt, men…

with 4 comments

Blogglisten
I går natt skrev kulturredaktøren i Aftenposten en tweet, som holdt meg våken i natt. Av pur glede, og kanskje ørlite grann av tristhet.

Knut Olav Amås skrev:

@stmarthinsen Ja, ikke mange norske tidsskrifter som virkelig er gode på nett. X-plosiv.no er et rent nettblad som tidvis er godt.

7:26 PM Jan 24th from web in reply to stmarthinsen

Retweeted by you and 1 other

Ikke dårlig skussmål å få! Spesielt ikke når X-plosiv drives på ren og skjær engasjement og utholdenhet. Ja, å drive/drifte X-plosiv er en smertefull utholdenhets prosjekt. I tre år har vi ikke manglet noe på drive, ideer, engasjement og stå-på-vilje. Det som har manglet er pengene. En annen ting vi ikke har manglet er velmenende råd om hvor vi burde søke penger. Må være ærlig å innrømme at det vi kunne var å lage en nettmagasin, som vi mente var bra. Maktens og byråkratiets korridorer var et utrådt terreng for oss. Du kan jo bare se for deg kreative folk i evig kamp med byråkratene. Jeg brukte selvsagt min bakgrunn som økonom for alt det var verdt. Men rollene var byttet. Her satt vi med lue i hånda og tigget om penger. Vanligvis var jeg på andre siden av bordet. Den å-så-kjedlige telle-penger jobben 🙂

Byråkratiet og støtteordninger er ikke for slike som oss. Fant vi tidlig ut. Ikke var spekulative nok 😉 og ikke visste vi om alt som fantes av penger i omløp. Men dette bedret seg betraktlig i 2009. Med optimistisk giv kastet vi oss over støtteordninger i IMDI (inkludering og mangfoldsdepartementet), kulturrådet og andre lokale støtteordninger. Hjerten sank ned i magen når IMDI ga avslag på begge søknadene våres med argumentet om at vi ikke var landsdekkende nok. (Hva som er mer landsdekkende enn en nettavis, skal godt vites. Ifjor fikk var litt fra Kulturrådet. Og så prosjektstøtte for valgdebatten og «X-plosiv-prisene». (Tusen takk til våre engler)! Vi klarte å komme i mål på et vis. Fortsatt uten at noen fikk noe særlig betalt.

Med en slik sorgtung historie hva gjelder midler bak oss, er det rart vi blir litt disillusjonerte? Da er det stort sett «never say die» attitude som holder oss oppe. Og ikke minst, og viktigst: X-PLOSIV. Vi har klart oss over all forventning, og vi er stolte.

2010 har også begynte med utsending av en kobbel av søknader, i øst og vest. Kanskje blir 2010 året hvor vi faktisk kan få betalt vår bidragsytere? Kanskje kan jeg forsvare min altoverskyggende x-plosiv-lidenskap?

Som redaktør er det bare en ting som er viktig nå, penger!

En twittervenn spurte meg om x-plosivs kontonummer! Jeg antok han spøkte, men nei, han gjorde ikke det. Han ville støtte vårt arbeid.

Enda en grunn til at jeg lå våken i natt. Livet er godt! 🙂

Skal vi kanskje forsøke dette? Å opprette en støttekonto for nettmagasinet X-plosiv? Kanskje er det flere enn min twittervenn som kunne tenkt seg å støtte saken vår? Støtte X-plosiv?

«Desperate problems need desperate measures»?

Hva syns dere om ideen?

Written by Shazia Sarwar

27/01/2010 at 10:26 am

Økonomisk gevinst bak integreringsdebatten?

leave a comment »

Blogglisten


Foto: Wikimedia commons, Kjetil Ree

Legger mediene opp til debatter for å selge flere aviser og få flere treff på nettet? Dette mener Aftenpostens faste inventar i kommentarseksjonen, Usman Rana. Han mener journalister og redaktør bare er ute etter såkalte «bites», gode sitater de kan bygge saken sin på. Noe som kan skape debatt. Gjerne om muslimenes uduglighet.

Usman Rana har rett i at gladsaker er en ikke-sak for aviser flest. Det er atskillig mer krutt i å dyrke «konflikten». Konfliktfokuset i mediene er for overskyggende. Det er klart mediene har rett til å informere og opplyse, også når «muslimenes talsmann» syns det er greit med muslimske vitser. Men så er det dette med nyhetsverdien i dette. En nyhet er pr. definisjon noe som er utenom normalen. I så måte er det klart at nyhetene og debattene må handle om det som er unormalt, i den store norske konteksten.

Samtidig er det et tankekors at for muslimer spesielt og minoriteter generellt er det utenom det normale om media forteller en positiv historie/nyhet. Med sin stadig søken etter konflikt-pregede nyheter og vinklinger står media i fare for å miste bredden. Og å representere den store majoritet av muslimer, som altså ikke løper ned moskedøra og ei heller kan idenfisiere seg med det nå så populære bygdedyret. Det blir for ensporet. Vi trenger å si nyansene, også i avisene. Dette har vært noe av målet med x-plosiv.

Selvsagt skal og må avisene sette søkelys på det som er relevant og vesentlig. Det er vesentlig at vi har moralovervåkere, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en rekke andre problemer. Men balanse som representerer den virklige majoritet av muslimer er faktisk en nyhet! For nordmenn flest vil det være det. For jeg tror også andre nordmenn er lei av stadige muslim-nyheter!

Når det er sagt; det er nå mediene Rana utskjeller, som har gitt ham en tilnærmet kjendisstatus. Og han bruker det for alt det er verdt for å få sine meninger på trykk. Og så har han selv vært med på å forme dagsorden og det fokuset han mener er uheldig.

Written by Shazia Sarwar

26/01/2010 at 11:42 am

Lindstads Manifest

with 4 comments

Blogglisten
Aftenposten har publisert Trond Ali Lindstad «Muslimsk manifest» i dag. Jeg pleier ofte å google meg igjennom nye meninger og tanker rundt om i mediene. I dag må jeg si at jeg satt Farris Bris’n min i halsen! Visste ikke helt, hvordan jeg skulle reagere med en gang. Tror jeg var litt i sjokk. Etter at «manifestet» hadde sunket seg litt inn, var konklusjonen klar. Dette er Lindstads manifest, om, for og med Lindstad.

Det første jeg spurte meg selv var hvordan Lindstad kan påta seg å produsere et «manifest» på vegne av landets 100 000 muslimer, og så få det publisert i landets største avis? Han begynner pent og vil at muslimene skal være foregangsmennesker, og det blir verre derfra og ut. Det som opprører meg mest er at han nærmest erklærer kamp mellom Norge (liberale demorkatiet) og muslimer. Han mener Norge og muslimene ikke har noe til felles. Det er ikke mulig å hente noe annet ut av manifestet hans. Selvom jeg legge godvilja til ser jeg ikke noe vettug i hans kommunistiske manifest.

Jeg har ikke noe formening om Lindstad fra før, han har bare vært der, i mediene fra tid til tid. Men nå har han virkelig plassert seg i offentligheten. Man kan ikke ta ham seriøst. Og jeg tror ikke flesteparten av norske muslimer gjør det. Jeg bare syns det er ytterst merklig at Aftenposten publiserer dette. Hvorfor får en manns hallusinasjoner så mye plass? Hvilken autoritet har han egentlig?

Written by Shazia Sarwar

25/01/2010 at 10:47 pm