Voksen kjærlighet

Last chance Harvey handler om den siste kjærligheten

(Publisert første gang i Ny Tid 26.06.09)

Kjærlighet mellom eldre har vært tabu i Bollywood. Men når filmene først kommer, er de ikke så forskjellige fra Hollywood-versjonene.

Kjærligheten mellom to voksne mennesker er det ultimate tabu i mange kulturer.  For mange finnes det ingen siste sjanse.

Last Chance Harvey (2008) har norgespremiere 26. juni. Regissert som den er av den kvinnelige regissøren Joel Hopkins (Jump Tomorrow og Jorge), er filmen blitt en romantisk komedie av den sjarmerende sorten. Med hovedrolleinnehaverne Dustin Hoffman, som en mann i 70-årene, og Emma Thompson i 40-årene er det duket for flotte rolletolkninger. Den er nominert til Golden Globe for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle innen komediesjangeren. Filmen er blitt en skjønn fortelling om ensomhet, kjærlighet og muligheter.

Kjærlighet som pengesuksess

Hollywood produserer en god dose romantiske komedier, som tidvis er god underholdning. I noen tilfeller blir filmene dessverre stemplet som «chick-flicks» (damefilmer). Men mellommenneskelige relasjoner er populært stoff i filmkretser, siden det gir gode skuespillere muligheten til å spille nyanserte roller. For selv om teknisk avanserte, men i realiteten virkelighetsfjerne filmer, er den store pengeinnsamleren, er det de jordnære filmene som vinner anerkjennelse – både blant kritikere og skuespillerne selv.

En umiddelbar parallell kan trekkes til den verdenskjente, om enn mystifiserte verden av indiske filmer – populært kalt Bollywood, etter byen Bombay, nå kalt Mumbai. Her er det nesten utelukkende én formel for uforbeholden suksess i kinosalene: kjærlighet.

Vi har gjerne en tendens til å flire litt av denne kitschpregede filmindustrien i India, men 1,5 milliard mennesker verden over er lojale tilhengere av denne type filmer. Det er da naturlig å spørre seg: Hva er det som gjør at vi har så forskjellige preferanser?

Vi i den såkalt vestlige verden får våre basale behov dekket, og vel så det. De kulturelle forholdene som skiller det europeiske publikummet fra Bollywood-publikumet har grobunn i menneskenes harde liv. Sist så fantastisk gjengitt i den kritikerroste Slumdog Millionaire (2008).

I en hverdag hvor selv det å få mat på bordet er en utfordring, er det liten interesse for å se utenomjordiske som river seg ut av magen til folk. For disse er det mer virkelighetsnært å kunne få se sin store fantasi gjengitt på skjermen. En ung mann og kvinne, som finner kjærligheten, og som så går i døden for å oppnå den.

Den eneste ene

I det toneangivende Bollywood har vi de siste årene sett en rekke tabuer falle. Det største tabuet, ikke bare på lerret, mrn også i flere sørasiatiske kulturer, er voksen kjærlighet. Kjærligheten av typen gjengitt i filmer som Når du minst venter det (2003) med Jack Nicholson og Diane Keaton i hovedrollene. Eller i denne ukas premiere, Last Chance Harvey.

I så henseende må det noe spesielle året 2007 trekkes fram. Bollywood produserte da fire filmer som var innom temaet, dog på sin puritanske måte. Alle filmene hadde den legendariske skuespilleren Amitabh Bachchan i hovedrollen:

Baghban (Gartner) viste et kjærlighetsforhold mellom et ektepar i sekstiårene, mens den flotteCheeni Kum (Mindre Sukker) fortalte historien om en 64 år gammel mann som faller for en 34-årig kvinne. Den kanskje mest vågale filmen var Life in a Metro, som tok for seg et forhold mellom to godt voksne mennesker. Deres historie avsluttes sågar med et aldri så lite kyss. En banebrytende begivenhet i en kultur hvor selv unge par ikke kan så mye som holde hverandre i hendene offentlig. Selv Lolita-historien i Nishabd bleknet i forhold – skjønt den var «ille» nok, med sin kjærlighetshistorie mellom en pur ung pike og en mann i 60-årene.

Visse kulturer er preget av konseptet om «den ene sjansen». Den første og den siste. Den farlige holdningen om at du finner kjærligheten kun én gang, og at det kun skal være den ene mannen i ditt liv til du dør, er i høyeste grad romantisert. Det går først og fremst på bekostning av kvinnene. I India blant annet er det normalt at man forventer at en enke går i hvitt resten av livet. Hun frarøves retten til farger, retten til å pynte seg, og er prisgitt sin nærmeste familie.

Å få en ny sjanse til kjærlighet er uakseptabelt. Er du godt voksen, er det umulig. En fryktlig kontrast til den sukkersøte kjærligheten som er å finne i brorparten av filmene i regionen.

Last Chance Harvey taler også til oss om denne siste sjansen. En sjanse for kjærlighet ethvert menneske burde ha, om vedkommende er 16 eller 79.

Reklame