Lærdom fra India

(Filmomtale publisert første gang i Ny Tid 24.04.09)

Indiske Firaaq aktualiserer ikke bare valget, men lykkes også på mange måter bedre enn Crash og Babel.Forrige helg startet Indias enorme valgapparat i de første delstatene, i det som er landets 15. demo­kratiske valg etter selvstendigheten i 1947.

Den kontroversielle indiske filmen Firaaq (som betyr separasjon eller søken på urdu) hadde India-premiere 20. mars. Den kvinnelige regissøren Nandita Das tar for seg overgrep mot den muslimske minoriteten, i et India hvor landets hindu nasjonalistiske parti BJP nå kan komme til makten.

Etter braksuksessen med den britisk-amerikanske Oscar-vinneren Slumdog Millionaire (2008) har India badet i en bølge av begeistring. Kinopublikum over hele verden har latt seg forføre av den høyst hjertevarme og livsglade historien om slumgutten som vant prinsessen og halve kongeriket. Dette på tross av at indere flest var lite begeistret over det de mente var fattigdomsporno.

Men faktum er nå at «indisk» selger. Det være seg mat, klær, krydder, Bollywood, arkitektur, historie, eller ideen om verdens største sekulære demokrati. India er tuftet på grunnleggende demokratiske verdier som ytrings-, religions- og presse frihet. Samtidig har man sett de mest bisarre rettssaker, slått muligens kun av absurde erstatningskrav som fremmes i USA.

Sekularismen og toleransen har kommet i skyggen av lavpannet hårsårhet. I et land hvor filmskapere må endre navn på filmene fordi en yrkesgruppe føler seg såret. Rett under overflaten av sekularisme slumrer dype motsetninger, klasseskiller og religiøse konflikter.

Det er den kritikerroste skuespillerinnen Nandita Das (Fire, 1996 og Earth, 1998) som med Firaaq debuterer som regissør og manusforfatter i en av årets mest tankevekkende filmer. Filmen er basert på drapene av hundrevis av muslimer under Gujarat-urolighetene i nord-India i 2002. En mobb av hinduer gikk da til angrep på muslimer, etter at et tog med hindupilegrimer ble satt fyr på i Godhra, angivelig av muslimske ekstremister.

Tar ikke side

Det pågående valget i India aktualiserer filmen ytterligere. Narendar Modi er opposisjonskoallisjonen National Democratic Front’s (NDA) statsministerkandidat. Dette er mannen som satt som delstatsminister i Gujarat under massedrapene, og han er blitt beskyldt for ikke å ha grepet inn og stanset overgrepene.

Filmen Firaaq har allerede vunnet flere priser på filmfestivaler verden over. Noen indere har som ventet reagert med beskyldninger om ensidighet. Mange har tatt til orde for at filmen er ubalansert, kritikken går først og fremst ut på at muslimer vises som ofre. Regissør Das på sin side har holdt fast ved at filmen er fiktiv, men bygget på tusenvis av sanne historier fra tiden rundt volden, da over 1000 mennesker ble drept. Hun mener at filmen ikke tar side i konflikten, men hun legger ikke skjul på at det var den muslimske minoriteten som ble hyppigst overfalt og fordrevet under tragedien.

Filmen handler først og fremst om mellommenneskelige relasjoner. Om hvordan mennesker fanget i etniske uroligheter og vold blir påvirket av omgivelsene. En sterk skildring om menneskeskjebner som treffer deg som et slag i magen. Som viser etniske konflikter i sin ytterste konsekvens.

Firaaq handler om håp, og mangelen på den. Om bedrag, løgn, kjærlighet og anger.

Det som skiller Firaaq fra andre filmer om såkalte etniske konflikter, er at handlingen foregår i kjølvannet av urolighetene. En ensemblefilm som forteller seks forskjellige historier. En film som ikke tar side i konflikten, men som ønsker å fremheve den menneskelig dimensjonen.

Firaaq kan sammenlignes med de amerikanske filmene Crash (2005) eller Babel (2006). Filmer hvor historien og budskapet leveres gjennom historier som foregår parallelt. Crash vant en av de mest omdiskuterte Oscar-prisene for beste film. I likhet med Firaaq ble også Crash beskyldt for ensidighet og politisk korrekthet. I motsetning til Crash klarer dog Firaaq å leve opp til selve konseptet, uten å havne i fallgruven ved å bli for åpenbar.

Som i skildringene av disse skjebnene: En kvinne lukker igjen døra når en muslimsk kvinne desperat søker tilflukt hos henne, for så å bekjempe skyldfølelsen. En gruppe unge menn søker hevn som en måte å komme ut av hjelpeløsheten og sinnet sitt. To venninners lojalitet blir satt på prøve. Et sekulært, hindumuslimsk ektepar skjuler instinktivt sin religiøse bakgrunn. En liten guttunge går gatelangs i søken på sin far. En spirituell musiker henger seg fast i sin idealisme, til realitetene tar ham igjen.

På kino nå!

Filmen oppsummeres godt i replikken som ytres av den nesten overjordiske musikeren: «Det sørgelige er at mennesker dreper mennesker».

For det er dette det hele bunner seg i. Når man løfter blikket opp og vekk fra religion, etnisitet og kaste.

India har en lang vei å gå når det gjelder behandlingen av den kristne og muslimske minoriteten. Ikke minst har India demoner som kastesystemet og fattigdom å bekjempe. Særlig er det et paradoks at en mann som Modi kan være en mektig aktør i landets politikk og potensiell statsminister. Filmer som Firaaq er dog viktige for land og mennesker verden over. Den snakker om den økende polariseringen, og India er i så måte ikke unik.

Minoriteter, både etniske og religiøse kan bli rammet av vold og diskriminering. Like mye her hjemme som i land som India.

Filmen ble vist under filmfestivalen i Tromsø i januar i år, men jeg håper at filmen kan bli satt opp på kino over det ganske land. Vi har alle noe å lære av en film som denne, for til syvende og sist handler den om mennesker som deg og meg

Reklame